Perspective

150 år siden Pariskommunen

For hundre-og-femti år siden i dag, den 18. mars 1871, reiste arbeiderklassedistriktene i Paris seg for å forhindre den franske hæren fra å tilrane seg Paris’ nasjonalgardes kanoner. Denne oppstanden, som ei uke senere skulle føre til dannelsen av Pariskommunen, var av verdenshistorisk betydning. Det var første gang i historien at arbeiderklassen tok makten, og dannet en arbeiderstat.

Da soldater forbrødret seg med Paris’ arbeidere og trosset deres offiserers ordre om å skyte, flyktet Adolphe Thiers’ franske regjeringen i panikk fra Paris til Versailles. Med Paris-befolkningen bevæpnet og Thiers-regjeringen som hadde rømt byen, gikk makten over i arbeidernes hender.

en barrikade i Chaussée Ménilmontant, 18. mars 1871

Den 26. mars ble det avholdt valg til Kommunen. Kommunen vedtok politiske tiltak for å redusere de monstrøse nivåene av sosial ulikhet skapt av det franske kapitalistregimet, og for å samle den arbeidende befolkningen i Frankrike og Europa over til deres side.

Villskapen i Thiers-regjeringens respons var direkte proporsjonal med den dødelige trusselen finansaristokratiet følte for sitt klassestyre. Etter to måneders forberedelser stilte Thiers en hær for å knuse Kommunen og drukne Paris i blod. I den beryktede Blodsuka fra 21. til 28. mai 1871 stormet Versailles-hæren Paris med bruk av tungt artilleri, og myrdet menn, kvinner og barn mistenkte for å ha kjempet for eller sympatisert med Kommunen.

Det er estimert at 20 000 parisere ble summarisk henrettet, og at ytterligere 40 000 ble marsjert til Versailles for fengsling i Frankrike, eller de ble utvist til tvangsarbeid i straffekoloniene i Fransk Guyana og Ny-Caledonia.

Rue de Rivoli etter Blodsuka

For en enorm kostnad i blod ga Kommunen den internasjonale arbeiderklassen en uvurderlig erfaring om kampen for makt. Bolsjevikene, ledet av Vladimir Lenin og Leo Trotskij, bearbeidet utrettelig disse lærdommene da de forberedte Oktoberrevolusjonen i 1917 og arbeiderklassens maktovertakelse i Russland. I dag, midt i den groteske sosiale ulikheten, politistatens militarisme og den moderne kapitalismens korrupte finansspekulasjoner, er disse lærdommene mer relevante enn noen sinne.

Lærdommer ble fremfor alt trukket av Karl Marx. Hans henvendelser til verdensproletariatet, skrevet for International Workingmen’s Association (IWA) [o. anm.: Den første internasjonale] mens Kommunen utspilte seg, forsvarte Kommunen som han hyllet for å «storme himmelen». Tekstene, som ble publisert over hele Europa og samlet i verket Borgerkrigen i Frankrike, vant Marx varig støtte fra arbeidere i Frankrike og internasjonalt.

Klassekampen i Frankrike og den materialistiske historieoppfatningen

Analysen av Kommunen av Marx og hans store med-tenker Friedrich Engels, var produktet av tre tiår med teoretisk forventning knyttet til utarbeidingen av den materialistiske historieoppfatningen. I 1844 pekte Marx på den proletariske revolusjonens ledende rolle i menneskehetens frigjøring, og skrev: «Filosofien er denne frigjøringens hode, proletariatet er dens hjerteDet kommunistiske manifest, skrevet av Marx og Engels i 1847, begynner med den berømte uttalelsen:

Alle hittil eksisterende samfunns historie er historien om klassekamp. Frimann og slave, patrisier og plebeier, lord og livegen, guild-mester og svenn, med ett begrep, undertrykker og undertrykt, sto i konstant opposisjon til hverandre. ... Vår epoke, borgerskapets epoke, besitter imidlertid dette særegne trekket: Den har forenklet klasseantagonismene. Samfunnet som helhet splittes mer og mer i to store fiendtlige leirer, i to store klasser stilt opp rett overfor hverandre – Borgerskapet og Proletariatet.

Det kommunistiske manifest ble utgitt under opptakten til det første store sosiale utbruddet i Europa på 1800-tallet: 1848-revolusjonen, som spredte seg over Tyskland, Østerrike, Frankrike og videre. Oppstanden i Paris det året styrtet den siste i rekka av konger som ble gjeninnsatt ved makten etter Den franske revolusjonen, av Frankrikes nederlag i Napoleonskrigene. For første gang siden 1700-tallet og Den franske revolusjon i 1789, ble Republikken igjen erklært i Frankrike.

Bare en marxistisk analyse forklarte hvorfor 1848-revolusjonen utspilte seg så annerledes enn dens store forgjenger fra det 18. århundre. Jacobinene som kom til makten etter 1789-revolusjonen – der de eksproprierte føydal eiendom, avskaffet det absolutte monarkiet og grunnla Den første republikken – baserte seg på de uavhengige håndverkerne, som ble kalt sans-culottes. Det liberale borgerskapet som i 1848 tok makten i Den andre republikken, kom i dødelig konflikt med det nye industriproletariatet.

Da Den andre republikk i juni 1848 stengte ned nasjonalverkstedene, institusjoner bygget for å besørge arbeidsledige sysselsetting, gikk Paris’ arbeidere til opprør mot en politisk forordning som betydde fattigdom og sult. General Eugène Cavaignac ledet hæren og sikkerhetsstyrkene i Junidagenes blodige undertrykking, der de drepte over 3 000 arbeidere, arresterte 25 000 og dømte 11 000 til fengsling eller forvisning. Den andre republikk ble så diskreditt at Napoleons nevø Louis Bonaparte, i 1851 var i stand til å ta makten i et kupp – grunnlegge Det andre imperiet og ta seg navnet Napoleon III.

Marx, som forfattet geniale verk som analyserte revolusjonene i årene fra 1848 til 1851 mens de utfoldte seg, trakk hovedkonklusjonen av denne store kampen. I et brev til Louis Kugelmann skrev Marx:

Hvis du ser på det siste kapittelet i mi bok [Louis Bonapartes] Attende Brumaire, vil du oppdage at jeg sier neste forsøk med den franske revolusjon ikke lenger vil være, som før, å overføre den byråkratisk-militære maskina fra en hånd til en annen, men for å knuse maskina, og dette er viktig for enhver reell folkets revolusjon på Kontinentet.

Paris-kommunen og Blodsuka

Kommunen, det neste store revolusjonære forsøket i Frankrike, oppsto av krigen Napoleon III lanserte i juli 1870 mot Prøyssen. Denne krigen var et kriminelt eventyr med det siktemål å opprettholde fransk imperialismes verdensposisjon ved å blokkere Preussens bestrebelser på å forene Tyskland, samtidig som den undertrykte den voksende klassekampen på hjemmebane. Etter at prins Pierre Bonaparte i januar 1870 skjøt og drepte venstrejournalisten Louis Noir, bare seks måneder tidligere, utviklet faktisk en protest av mer enn 100 000 under Noirs begravelse seg til en forsøkt oppstand i Paris.

Den fransk-prøyssiske krigen brakte ned Det andre imperiet. Den franske hæren, som var fåtallig angående soldater, artilleribestykning og logistikk relatert krigsmotstanderen, led et ydmykende nederlag, og var ledet av en inkompetent hærkommandant. Napoleon III ble tatt til fange ved Sedan den 2. september, og den prøyssiske hæren okkuperte Nord-Frankrike. Den 4. september, midt under masseprotester i Paris, ble Den tredje republikk proklamert. Det ble dannet en Regjering for nasjonalt forsvar, ledet av liberalere og bonapartistiske borgerlige individer som Thiers, Jules Favre og general Louis-Jules Trochu. Paris ble den 17. september beleiret av den prøyssiske hæren.

Adolphe Thiers (fotografi av Nadar)

Borgerskapet viste seg nok en gang å være fiendtlig innstilt til både demokrati og forsvar av folket. General François-Achille Bazaine, som hadde kommando for de franske arméene i øst, overga den 28. oktober sine tropper til en mindre prøyssisk hær, etter en kort beleiring av Metz. Bazaine, som var en velkjent hater av Republikken og demokratiske prinsipper, ble allment beskyldt for landssvik. Situasjonen i Paris, den nye Republikkens beleirede hovedstad, ble stadig mer desperat.

Befolkningen i Paris, bevæpnet og organisert i nasjonalgardeenheter, holdt stand under utbredt hungersnød, inntil en våpenhvile ble undertegnet den 26. januar 1871. Victor Hugo, den feirede romanforfatteren og opphavsmann for Les Misérables, som hadde returnert til Paris da Republikken ble dannet og som erfarte beleiringen, ga stemme til det utbredte raseriet mot styringseliten da han skrev: «Paris var like mye offer for byens forsvarere som dens angripere.»

Klassekonflikt viste seg å være langt mer mektig og fundamental enn nasjonal konflikt mellom det franske og det tyske borgerskapet. Thiers, der han forhandlet om våpenhvile med Preussen, var som Bazaine i all hovedsak fokusert på å avverge revolusjon. Preussen-hæren ble bevisst holdt utenfor bygrensene, bortsett fra en kort, tre-dager-lang okkupasjon av avenyen Champs-Elysées, og unngikk spesielt de tett befolkede, bevæpnede arbeiderklassedistriktene i det østlige Paris. De franske og prøyssiske styringsklassene var begge framfor alt desperat besatt av å få avvæpnet Paris’ arbeidere.

Opprøret den 18. mars 1871 var Paris’ arbeiderklasses spontane respons på Thiers’ første forsøk på å avvæpne dem ved å beslaglegge nasjonalgardens kanoner. Arbeiderne forbrødret seg med soldatene. To generaler, som uten hell hadde beordret soldatene til å skyte på arbeiderne – Clément Thomas og Claude Lecomte, som hadde bidratt til å lede undertrykkingen i juni 1848 – ble arrestert og skutt. Den samme dagen flyktet Thiers fra Paris til Versailles.

Kanoner fraktet av Kommunardene til Montmartre-høyden i Paris etter at hæren prøvde å gripe dem 18. mars 1871.

Valg til Kommunen og sentralkomitéen for nasjonalgarden ble avholdt i hvert distrikt av Paris, og ga et overveldende flertall til arbeiderklasseområdene. Disse organene oppsto som organer for arbeidermakt. De medlemmer av Kommunen og nasjonalgardens sentralkomité som ble valgt av velstående vestlige distrikter av Paris brøy seg ikke om å delta på møtene, i noen av de to organene. I Borgerkrigen i Frankrike forklarte Marx den nye arbeiderstatens karakter:

Kommunen var organisert av byrådsrepresentanter som med allmenn stemmerett ble valgt i de forskjellige områdene av byen, og de ble holdt ansvarlige og kunne til enhver tid tilbakekalles. Flertallet av Kommunens medlemmer var naturligvis arbeidsmenn, eller anerkjente representanter for arbeiderklassen. ... Politiet, som til da hadde vært regjeringens instrument, ble umiddelbart fratatt deres politiske atributter, og ble omdannet til Kommunens ansvarlige agentur, som til enhver tid kunne tilbakekalles. Det samme var også tilfelle for offisielle embetsfunksjonærer i alle andre greiner av administrasjonen. Fra medlemmene av Kommunen og nedover, måtte offentlige funksjoner utøves for arbeideres lønninger. De høye dignitærenes privilegier og representasjonsgodtgjørelser forsvant sammen med de høye dignitærene selv.

Siden Kommunen var omringet av franske og prøyssiske hæravdelinger, fremmet den politiske orienteringer som var sosialistiske og demokratiske. Den fastsatte ei minstelønn, satte opp byadministrerte kantiner for arbeiderne og ga ledigstående leiligheter til fattige familier. Den innvilget gjeldsavskriving for småbedrifter og leietakere som var bankerotte av beleiringen, på bankenes og utleiernes bekostning, og lot arbeidere få tilbake pantsatte verdisaker fra pantelagre. Den garanterte pressefrihet, etablerte sivile partnerskap, sekularisert utdanning, og forfektet at menn og kvinner skulle få lik lønn for likt arbeid.

Kommunen gjorde ingen distinksjon for nasjonalitet og sto åpent for arbeiderklassens internasjonale enhet. Som Marx skrev:

Kommunen innrømmet alle utlendinger æren av å dø for en udødelig sak. Mellom utenlandskrigen som var tapt av landssviket, og borgerkrigen som ble oppildnet av konspirasjonen med den utenlandske inntrengeren, hadde borgerskapet funnet tid til å forevise sin patriotisme ved å organisere politijakt på tyskere i Frankrike. Kommunen gjorde en tysk arbeidsmann [Leo Frankel] til sin arbeidsminister. ... Kommunen hedret Polens heroiske sønner [generalene J. Dabrowski og W. Wróblewski] ved å utnevne dem til øverstekommanderende for Paris’ forsvarere.

Kommunarder poserer med den veltede Napoleon-statuen, ved Vendôme-søylen

Det oppsto en katastrofal konflikt mellom den proletariske Kommunen som sloss for likhet, og Den tredje republikk som forsvarte kapitalistprivilegier. Thiers jobbet febrilt, der han forhandlet med Preussen, for å få løslatt nok franske soldater i tysk fangenskap til å få mønstret en hær for å knuse Kommunen, en hær som i hovedsak ble rekruttert fra landlige områder. Denne kampstyrken, som ble besørget doble alkoholrasjoner og ble forsterket av ungdom fra velstående familier som hadde rømt Paris for Versailles, var i mai endelig klar til å iverksett sitt angrep.

Etter å ha brutt gjennom en dårlig forsvart del av bymuren den 21. mai massakrerte Versailles-hæren Kommunen i løpet av ei uke med forferdelige nedslaktinger. Hæren inntok Paris under tungt artilleribombardement, forflyttet seg østover inn i arbeiderklassedistriktene og knuste barrikadene Kommunardene reiste i gatene over hele Paris. Thiers selv etterlot ingen tvil om Den tredje republikks politiske orientering, og erklærte offentlig i en tale til nasjonalforsamlingen den 24. mai: «Jeg forårssaker strømmer av blod.»

Kommunardkrigerne ble skutt der de ble tatt til fange, eller om de var for mange ble de sendt andre steder for summarisk henrettelse. Gatene rant røde av blod rundt parkområder som ble anvendt for massedrap, deriblant kjente turistmål som Monceau og Luxembourg-hagene, Italia-plassen, Militærskolen og gravlunden Père Lachaise. Eksekusjonspelotonger eller maskingeværer var på gang døgnet rundt. Noen fanger ble tvunget til å grave deres egne graver for deretter å bli skutt. Andre, mannlige og kvinnelige, ble skutt eller bajonettert, strippet nakne og dumpet i gatene for å terrorisere allmennheten.

Skyting av Kommunarder, 1871

De rike var besatt av et morderisk vanvidd. Le Figaro skrev: «Aldri har en slik anledning bydd seg for å kurere Paris for den moralske koldbrannen som har tæret vekk byen de 20 siste årene. ... Kom igjen, gode mennesker! Hjelp oss å bli av med de demokratiske og sosialistiske gnagerne.»

For finansaristokratiet var det åpen sesong på arbeiderne. Da det sirkulerte ville rykter i pressen om at kvinnelige Kommunarder satte fyr på hus med bensin, var eihver arbeiderkvinne påtruffet med oljeprodukter i fare. Kvinner som forsøkte å få kremert deres døde ektemenn, eller som ble pågrepet etter handling av olivenolje for matlaging, ble myrdet. Ansamlinger av velbeslåtte borgere banket og slo løs på Kommunarder fastholdt av hæren før de ble skutt, eller de donerte penger til soldater som skrøyt av å ha drept Kommunard-kvinner og barn. Historikeren John Merriman skrev i 2014-boka Massakre om Paris-kommunen:

Folk ble avkledd og fikk deres skuldre sjekket for blåmerker etter geværrekyler. Ble noen avdekket, ble de angjeldende umiddelbart skutt. Menn som så «fillete» ut, var dårlig kledd, eller ikke umiddelbart kunne berettige deres tid, eller ikke arbeidet i en «anstendig» bransje, hadde liten sjanse til å overleve den summariske framstillingen for en prevotal domstol. [O. anm.: domstol uten appellrett; en fransk juridisk overlevning fra l’ancient regime, dvs. fra før Den franske revolusjon]

Etter at 20 000 parisere var skutt på den franske hærens innfall, ble ytterligere 40 000 marsjert til Versailles, uten besørging av mat eller vann, for domsavsigelser. Underveis skjøt offiserer og vakter etternølere eller andre fanger, alt etter eget forgodtbefinnende. Anslagsvis 11 000 ble deportert til tvangsarbeidsleirer.

Kommunarder myrdet under Blodsuka, foto av André-Adolphe-Eugène Disdéri, i mai 1871

Den kjente litteraturkritikeren Edmond de Goncourt utla styringselitens morderiske kalkyler i et tilbakeblikk på Blodsuka, i dagboka skrevet den 31. mai 1871:

Det er bra det verken var forlik eller pruting. Løsningen var brutal. Den ble oppnådd med ren makt. ... Løsningen har gjenopprettet tillit til hæren, som lærte i Kommunardenes blod at den fremdeles var i stand til å slåss; en slik utrensking, ved å drepe av befolkningens stridende del, utsetter neste revolusjon med en hel generasjon. Det gamle regimet har nå 20 år med fred og ro foran seg, såfrem staten fortsetter å tørre alt den nå tør å foreta seg.

Denne gruelige erfaringen ble på det mes inngående bearbeidet av de store marxistene fra standpunktet av arbeiderklassens interesser. Det var en uforglemmelig lærdom om de forferdelige konsekvensene av nederlag i revolusjon. Det demonstrerte villskapen i borgerskapets respons på enhver trussel mot deres styre – som det er villig til å ødelegge byer, hele land, eller til-og-med verden, for å opprettholde. Nødvendigheten av at arbeiderklassen undertrykker den privilegerte minoritetens kontrarevolusjonære vold, krevde hensynsløs besluttsom handling for å kunne gripe og fastholde statsmakt.

Pariskommunen i historien

Det sentrale spørsmålet Kommunen reiser for arbeiderklassen i alle land er byggingen av dens revolusjonære lederskap. Trotskij bemerket, da han for et århundre siden skrev, mens han ledet den unge sovjetrepublikkens kamp mot imperialistintervensjoner i Den russiske borgerkrigen, at man kan «bla gjennom hele Kommunens historie, side for side, og i den vil vi finne denne ene lærdommen: Det er essensielt nødvendig med et sterkt partilederskap.» Trotskij reiste alternativet for hva som ville ha skjedd dersom arbeiderklassen, ikke Den tredje republikk, hadde tatt makten da Napoleon III falt:

Om det sentraliserte partiet for revolusjonær handling hadde stått i fronten for proletariatet i Frankrike i september 1870, da ville hele Frankrikes historie, og med dét hele menneskehetens historie, tatt en annen retning. Om makten i Paris befant seg i proletariatets hender den 18. mars, var det ikke fordi proletariatet bevisst hadde grepet den, men fordi dets fiender hadde rømt Paris. ... Men dette faktum forstod proletariatet først i morgengryet. Revolusjonen falt uventet på dem.

Leo Trotskij (1879-1940)

Kommunen besørget den avgjørende erfaringen for marxistbevegelsens utarbeiding av det politiske og teoretiske grunnlaget for et fast og besluttsomt revolusjonært lederskap.

Dette fant sitt høyeste uttrykk i den gjennomgående bearbeidingen av Kommunens erfaring utført av Bolsjevikpartiet da det forberedte for maktovertakelsen i oktober 1917. I Staten og Revolusjonen gjennomgikk Lenin mesterlig skriftene til Marx og Engels om anliggendet om staten, og den kortlivede erfaringen av arbeidermakt besørget av Pariskommunen.

Lenin forklarte at Marx og Engels hadde konkludert med at staten ikke er et redskap for å forsone og mekle mellom klassene, men produktet av klasseantagonismenes uforenlighet. De undersøkte både antropologiske data om primitive samfunn der det ikke eksisterte noen stat, og konflikten mellom den kapitalistiske staten og den bevæpnede befolkningen i Paris i 1871. Engels skrev at staten etablerer «en offentlig makt som ikke lenger direkte sammenfaller med at befolkningen organiserer seg som en bevæpnet styrke.» Han fortsatte:

Denne spesielle offentlige makten er nødvendig, fordi en selv-handlende bevæpnet organisering av befolkningen har blitt umulig siden splittelsen inn i klasser. ... Denne offentlige makten eksisterer i alle stater; den består ikke bare av bevæpnede menn, men også av materielle tillegg, av fengsler og tvangsinstitusjoner av alle slag. ... Den vokser seg imidlertid sterkere i relasjon til at klassentagonismer innen staten blir mer akutte.

Erfaringen fra Pariskommunen, og denne analysen av staten fra de store marxistene, hadde vidtrekkende implikasjoner. Et reformistisk perspektiv, som håpet å kunne anvende kapitaliststaten for å redusere klasseantagonismer og besørge varig fred og velstand, var bedragersk og håpløst utopisk. Det var også et anarkistisk perspektiv som oppfordret til umiddelbar oppløsing av alle former for statsmakt – og dermed motarbeidet dannelsen av en arbeiderstat i opposisjon til styringsklassens kontrarevolusjonære vold.

Lenin understreket Marx’ konklusjon om at «arbeiderklassen ikke ganske enkelt kan gripe tak i det ferdig-lagde statsmaskineriet, og anvende det til sine egne formål». Arbeiderklassen måtte i stedet bygge sin egen stat, slik Paris’ arbeidere gjorde i 1871. Dette betydde, først og fremst, byggingen av et parti for å få mettet arbeiderklassen med politisk og historisk bevissthet, og nødvendigheten av en revolusjonær politisk orientering.

Dette perspektivet lå til grunn for revolusjonen i oktober 1917 og for overføringen av statsmakten, ledet av Bolsjevikpartiet, fra det tsaristiske eneveldet til sovjetene, organene for arbeidernes makt. Lenin insisterte, der han skrev under den første verdenskrigens blodbad og samlet Bolsjevikpartiet for kampen om makten, at kampen for å etablere en arbeiderstat måtte bli en politisk orientering for hele verden. Der han refererte til Marx’ bemerkning om at arbeiderklassen måtte knuse «den byråkratisk-militære maskina» for å kunne gjennomføre en genuin revolusjon på det europeiske kontinentet, skrev Lenin:

I dag, i 1917, på tidspunktet for den første store imperialistkrigen, er denne begrensningen [til det europeiske kontinentet] som Marx gjorde ikke lenger gyldig. Både Storbritannia og Amerika, de største og de siste representantene – i hele verden – for den angelsaksiske «friheten», i den forstand at de ikke hadde noen militaristiske klikker og byråkrati, har sunket helt ned i den all-europeiske skitne, blodige sumpen av byråkratisk-militære institusjoner som underordner alt til seg selv, og undertrykker alt.

Lenin (1870-1924)

I de 150 årene siden Pariskommunen har det ikke manglet på anledninger for arbeiderklassen til å ta makten, slik den gjorde i oktober 1917. I mai 1968 beseiret en generalstreik av mer enn 10 millioner arbeidere i Frankrike opprørspolitiet, og fikk de Gaulle-regjeringen på kne, og viste at arbeiderklassen ikke hadde mistet noen av sine revolusjonære kapasiteter. Mer nylig, i 2011, brakte den egyptiske arbeiderklassens revolusjonære mobilisering og generalstreik ned militærdiktatoren og imperialismens marionett, president Hosni Mubarak.

De kritiske spørsmålene om politisk perspektiv og lederskap reist av Pariskommunen består imidlertid fortsatt. Frankrikes Kommunistparti (PCF) forhindret i 1968 revolusjon. Som et stalinistisk parti avviste PCF oktoberrevolusjonens internasjonalistiske perspektiv, og var villig til en innordning med imperialismen, berettiget av Stalins nasjonalistiske perspektiv for «sosialisme i ett land» i Sovjetunionen. På det grunnlaget knyttet PCF, i løpet av mai 1968, arbeiderklassen til den franske kapitaliststaten, gjennom Grenelle-avtalen.

Spørsmålene om revolusjonært lederskap og arbeidermakt stilles med særlig klar skarphet av endeløse imperialistkriger, sosiale innstramminger og finansaristokratiets berikelse i tiårene siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.

Responsen på Covid-19-pandemien har avslørt kapitalistsystemet. Det har tillatt hundretusener å dø, selv i verdens rikeste land, basert på påstander om at det ikke foreligger pengemidler for sosial distansering og andre tiltak for å begrense og kontrollere viruset, mens billioner av dollar og euro i bankredninger har blitt tildelt de rike. Dagens borgerlige parasitter har vist seg ikke mindre nådeløse enn de fra Frankrikes Andre imperie, bare mer utslitte.

De siste årene har derimot sett en eksplosjon av klassekamp på alle kontinenter. I en nylig rapport som kartlegger den globale eksplosjonen av sosial protester som nå er på gang, skrev den amerikanske imperialisttankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS):

Vi lever i en epoke av globale masseprotester som historisk sett er av enestående frekvens, omfang og størrelse. ... [De] er faktisk del av en tiår-lang trendlinje som rammer alle større befolkede regioner av verden, med en frekvens som har økt med et årlig gjennomsnitt på 11,5 prosent fra 2009 til 2019. Størrelsen og frekvensen av nylige protesterer overskygger historiske eksempler på epoker av masseprotester, som slutten av 1960-tallet, slutten av 1980-tallet og tidlig 1990-tallet.

Indiske bønder sperrer av en stor motorvei for å markere 100 dager med pågående protester, i nærheten av New Delhi, India, lørdag 6. mars 2021. [Foto: AP Photo/Altaf Qadri]

De sosiale problemene som driver den internasjonale gjenoppblomstringen av klassekamp, kan ikke løses uten arbeiderklassens sosialistiske kamp for makt, og reiser på nytt alle anliggendene som er erfaringene fra Pariskommunen. Covid-19-pandemien er bare én forferdelig påminnelse om at kapitalismen domineres av et finansaristokrati som er fullstendig ugjennomtrengelig for oppfordringer om reform. Alternativet som reises i dag, som det var for de franske arbeiderne i 1871, er ikke reform eller revolusjon, men sosialistisk revolusjon eller kapitalistisk kontrarevolusjon.

Levestandardene, helse, og selve menneskehetens overlevelse, avhenger av kampen for å overføre statsmakt til arbeiderklassen i alle land. Mot bankenes diktatur må arbeidere, som produserer alt av menneskehetens velstand, ta kontroll over deres egen skjebne, og for å gjøre dét trenger de et internasjonalt revolusjonært lederskap.

Det vil uten tvil være de som motarbeider og avviser arbeidernes kamp for makt, som et forsøk på å installere «proletariatets diktatur». Det har blitt gjengs helt bedragersk og feilaktig å knytte dette begrepet til det stalinistiske regimets forbrytelser, som for 30 år siden, i 1991, faktisk oppløste Sovjetunionen og gjenopprettet kapitaliststyre. Til disse motstanderne av kampen for arbeidernes makt, kan man svare, med Engels:

I nyere tid har den sosialdemokratiske filistineren nok en gang blitt fylt med sunn skrekk av ordene: Proletariatets diktatur. Vel og bra, mine herrer, vil dere vite hvordan dette diktaturet ser ut? Se på Pariskommunen. Det var Proletariatets diktatur.

Loading