I de tidlige morgentimer sist lørdag ble Jeanine Áñez arrestert, eks-presidenten for Bolivias kuppregime. Hun er siktet for «oppvigleri, terrorisme og konspirasjon». Regjeringens ministre og militærsjefer, som spilte sentrale roller i det USA-støttede kuppet som i 2019 styrtet den valgte presidenten Evo Morales fra partiet MAS – Movimiento Al Socialimo; Bevegelsen For Sosialisme – er på tilsvarende grunnlag siktet.

Etter at hun tilbrakte helgen i en politistasjon ble Áñez sist mandag overført til et kvinnefengsel i La Paz, hvor hun skal avvente rettssaken i løpet av de fire neste månedene. To andre tidligere ministre, Álvaro Coimbra (justisdepartementet) og Rodrigo Guzmán (energidepartementet) er allerede arrestert. De tidligere ministrene Arturo Murillo (regjeringsdepartementet), Yerko Núñez (formannskapsdepartementet) og Luis Fernando López (forsvarsdepartementet), som offentlighetsdepartementet også har beordret arrestert, er enda på frifot.

Samme arrestordre er også rettet mot Williams Kalimán, tidligere øverstekommanderende for de væpnede styrker, som den 10. november 2019 kom med fjernsynsuttalelsen som «anbefalte» at «presidenten fratrer sitt presidentmandat» og dermed fullbyrdet kuppet. Militærsjefene som bisto Kalimán under sendingen er også tiltalt: Palmiro Gonzalo Jarjury Rada (tidligere marinekommandør), Jorge Gonzalo Terceros Lara (tidligere sjef for det bolivianske luftvåpenet – FAB), Jorge Mendieta Ferrufino (tidligere hærkommandant), Elmer Fernández Toranzo (FAB-general), og tidligere politikommandant Yuri Calderón.

«Coup d’état»-saken, som er grunnlag for den pågående etterforskningen, stammer fra en kriminalanklage innmeldt til Bolivias offentlighetsdepartement i La Paz, av tidligere MAS-nestleder Lidia Patty ved slutten av november, etter valget av Bolivias nåværende president Luis Arce, fra partiet MAS.

I hennes anklage beskyldte Patty også politiske ledere, som eksempelvis ultrahøyre-ekstremistien Luis Fernando Camacho, nå nyvalgt guvernør av provinsen Santa Cruz, som ledet de såkalte «borger-nedstengningene», for [tidligere MAS-president] Evo Morales’ fall. Justisminister Iván Lima sa imidlertid at Camacho burde gis «differensiert behandling», og at saken «ikke må bli årsak for en ildebrann i landet».

Andre personer blir rettsforfulgt for de voldelige handlingene de begikk under og etter kuppet. Yassir Molina, lederen for den fascistiske «sjokkgruppa» Cochala-ungdomsmotstand (RJC), ble arrestert sist helg, men kort etter løslatt av en domstol i Sucre. Regjeringen har uttalt at den vil tiltale dommeren som løslot ham.

I tillegg til anklagene under «coup d’état»-saken, står Áñez og hennes ministre overfor fem andre anklager ført mot dem av regjeringen, i løpet av siste uka. Sist mandag ble det anlagt tiltale for det «uregelmessige og belastende lånet» Áñez’ regjering tok opp fra Det internasjonale pengefondet (IMF); «ulovlig forlengelse av konsesjonen til Fundempresa» [en reguleringsetat for kommersiell virksomhet]; «brudd på menneskerettighetene til bolivianere bosatt i Chile» [som i flere uker var forhindret fra å komme inn i deres hjemland]; og for et dekret om «restriksjoner under pandemien», som angivelig undergravde «ytringsfriheten».

Sist tirsdag utstedte regjeringen sin femte tiltale mot Áñez, for massakrene i Sacaba og Senkata, der 36 mennesker ble drept og mer enn 500 ble såret av regimestyrker, da de protesterte etter kuppet. Justisminister Lima sa til La Razón at denne sistnevnte saken er «den viktigste for oss», på grunn av ofres og overlevendes forlangender om rettferdighet.

Lima fortalte til det bolivianske statsfjernsynet at «det vi søker er ikke en fire-måneders varetekt, men en dom på 30-år,» der han pararfraserte Arturo Murillos erklæring da kuppregimet tiltalte Evo Morales: «Dette er terrorisme, og dette er oppvigleri ... Vi har bedt om maksimalstraffen, på 30 års fengsel.»

Arresteringen av Áñez og hennes kollaboratører ble avvist av de imperialist-orienterte kreftene som støttet kuppet i 2019. Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), som var ansvarlig for fabrikkerte funn av valgsvindel, påskuddet for styrtingen av Morales, de angriper nå Bolivias rett til å tiltale kuppkonspiratørene.

I en uttalelse meldt sist mandag uttrykte OAS sin «bekymring for misbruk av juridiske mekanismer, som igjen har blitt regjeringspartiets undertrykkende instrumenter». Imperialistorganisasjonen forlanger at det ikke holdes rettssaker ved bolivianske domstoler, at alle tiltalte umiddelbart skal løslates, og at hele rettssystemet skal «reformeres» under internasjonal tilsyn!

På samme måte har også den brasilianske presidenten Jair Bolsonaro – som representerer det største og mest innflytelsesrike landet i regionen, og åpenlyst forsvarer Washingtons geopolitiske interesser – tatt til orde for å forsvare sine bolivianske fascistiske allierte. På et ekstraordinært møte for organet PROSUL, en allianse av høyreorienterte søramerikanske regimer, beskrev Bolsonaro arresteringen av Áñez som et «statskupp», og som «tull og tøys», og forlangte at «prinsippet om rettsstaten» ble opprettholdt i Bolivia.

Bolivianske ytrehøyrekrefter arrangerte i løpet av uka demonstrasjoner mot arresteringene, under slagordet «Det var en svindel, ikke et kupp!», der de forsvarte kuppet mot Morales og fornyet deres trusler om å styrte den nyvalgte MAS-regjeringen. Den største av disse protestene fant sted mandagskveld sist uke i Santa Cruz, byen [og provinshovedstaden] som er sentrum for landets høyreorienterte opposisjon.

Santa Cruz-guvernør Luis Camacho fortalte folkemengden samlet ved foten av byens statue av Kristus forløseren: «Neste gang vi drar til La Paz, vil det være for å nedkjempe en tyrannisk regjering.» Rómulo Calvo, hans etterfølger som leder av den reaksjonære orgnisasjonen Santa Cruz’ borgerkomité, talte ved samme begivenhet og sa hans støttespillere er villige til å gå på gatene, «som vi gjorde i de 21 dagene [forut for kuppet]», og at de allerede har «oppskriften for å fjerne en feiging fra embetet, og jakte ham ned».

Camacho kunngjorde at Santa Cruz ville bli omgjort til et «sentrum for mottakelsen av politisk forfulgte personer». Ifølge én representant beskytter Santa Cruz’ borgerkomité rundt 30 personer som politiet etterlyser, som angivelig er «livredde ... for hva som skjedde med Cochala-motstand [lederen]», og at antallet vil bli hundrevis.

Cochabamba-avdelingen av Nasjonalforeningen av offiserer, sersjanter korporaler, politisjefer og administrativt personell, meldte på tirsdag en offentlig uttalelse til organisasjonens nasjonale ledelse der de erklærte seg å være i en «unntakstilstand til støtte for alle kamerater som blir stevnet av de relevante myndigheter».

Dagen etter møttes representanter for de forskjellige borgerkomitéene i landet i Santa Cruz for å planlegge deres tiltak. De truet med å gjennomføre en «nasjonal streik» dersom arrestasjonene ikke skulle opphøre, og såfremt ikke Áñez og hennes ministre ble løslatt.

Det bolivianske rettsvesenets og MAS-regjeringens beslutning om å oppretthode rettspåtalen mot gjerningspersonene for kuppet fant utvilsomt sted under et sterkt folkelig påtrykk.

Intervallet på ett år fra veltingen av Morales til valget av Arce var vitne til ei rekke opprørske protester fra Bolivias arbeiderklasse og småbønder, som forlangte den umiddelbare veltingen av kuppregimet, rettferdighet for massakrene begått av staten, og for befolkningens inntekter. Denne opposisjonsbevegelsen ble begrenset – med store vanskeligheter – av MAS, fagforeningene og sosialbevegelser, og kanalisert over i et bankerott borgerlig valgresultat.

Programmet for «nasjonal enhet» som Arce forfektet så snart han ble valgt, reflekter ikke de bolivianske massenes aspirasjoner. Dette kom til uttrykk i apatien registrert i de pågående bolivianske lokalvalgene, der andre runde er den 11. april. MAS presterte betydelig dårligere enn i novembervalget, og ble beseiret i åtte av Bolivias ti hovedbyer, blant annet i partiets tradisjonelle bastioner, som El Alto. Partiet ble valgt til å lede tre av de ni delstatsregjeringene, og er i andre runde i fire av dem.

Siden arresteringene i «coup d’état»-saken har Arces navn bare dukket opp i den bolivianske pressen i form av fordømmelser av hans taushet om de nyligste hendelsene. Høyreorienterte figurer som Iván Arias, Áñez’ tidligere minister og nå borgermester/byrådsleder i La Paz, forsøkte å skille presidenten fra en «radikal fløy» av MAS, som han beskyldte for å forårsake «konfrontasjon i landet, med det formål å forutse framtidige valg, og på vei mot tilbakekalling». Spurt om hvilke politiske krefter innen MAS han refererte til, pekte han på Evo Morales.

Til tross for den åpenbare politiske motsetningen innen MAS, som poserer å skulle svinge mellom de bolivianske arbeidermassenes interesser og styringseliten, er det bare de sistnevnte som er begunstiget av partiets dobbeltspill. MAS’ største bekymring er at den ustoppelige veksten av sosial opposisjon i Bolivia ikke må få brakt ned landets borgerlige regime. Dette ble åpent uttrykt av justisminister Iván Lima, som gratulerte Lidia Pattys «gode beslutning», og ikke minst offentlighetsdepartementet for å «senke intensiteten av straffeforfølgelsen» i løpet av 2020, på den tiden det innen styringsklassen ble utarbeidet en valgløsning for den bolivianske politiske krisen.

Samtidig definerte tidligere president Evo Morales på onsdag, han som ofte er portrettert som en «radikal» figur i sammenligningen med Arce, de presserende politiske oppgavene landet står overfor som følgende: «I stedet for politisk konfrontasjon, må post-pandemi-agendaen få en økonomisk karakter, gjennom en nasjonal avtale mellom staten, sosiale bevegelser og forretningsmenn for å prioritere investeringer og generere kilder for sysselsetting.»

Bolivianske arbeidere konfronterer et kritisk øyeblikk. Styringsklassens diktatoriske trusler vedvarer. De er forøvrig drevet av den uhyrlige veksten av sosial ulikhet, med minst én million bolivianere kastet ut i fattigdom i løpet av det siste året, og den vedvarede Covid-19-krisen som allerede har etterlatt 12 000 døde i landet, og som vil nå et katastrofalt nivå, der de etterfølger nabolandet Brasil, såfrem ikke umiddelbare tiltak blir iverksatt.

Forutsetningen for å kunne konfrontere disse risikoene er etableringen av arbeiderklassens politiske uavhengighet fra MAS, fagforeningene og alle borgerskapets politiske krefter.