Biden-administrasjonen brukte sitt første toppmøte med kinesiske embetsrepresentanter, avholdt i Alaska, til dramatisk å heve innsatsene i den eskalerende amerikanske konflikten og konfrontasjonen med Beijing. Så langt fra å søke å lette de farlige spenningene som ble underbygget av Trump-administrasjonens provokasjoner og økonomiske krigføring mot Kina, forskanset USAs utenriksminister Anthony Blinken og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan seg på Trumps aggressive antiKina-demagogi.

I et ekstraordinært brudd med diplomatisk protokoll, under de normalt formelle innledende bemerkninger for mediene, advarte Blinken uten omsvøp for at Kina måtte overholde den «regelbaserte internasjonale ordenen», eller få å møte «en langt mer voldelig og ustabil verden». I virkelighetens verden etablerte amerikansk imperialisme denne såkalte ordenen etter den andre verdenskrigen, der den setter reglene og er beredt på å anvende alle midler, medregnet krig, for å forhindre Kina fra å utfordre USAs globale hegemoni.

Blinken gurglet opp igjen det som har blitt standard amerikansk propaganda mot Kina – «dype bekymringer over Kinas handlinger, blant annet i Xinjiang, Hong Kong, Taiwan, cyber-angrep mot USA og økonomisk tvang mot våre allierte». Samtidig som han ikke utelukket mulig samarbeid understreket han at den amerikanske relasjonen» ville «være konkurrerende der den måtte være det ... motstridig der den måtte være det».

Sullivan gned salt inn i såret ved å fremheve Biden-administrasjonens styrking av militærallianser og strategiske partnerskap, spesielt avholdingen av det aller første statsledernes toppmøte om Quadrilateral Security Dialogue, ellers benevnt Quad, som involverte USA, Japan, India og Australia. Helt siden Quad ble antydet for over ti år siden, har partnerskapet tydelig vært innrettet på å konsolidere en allianse for å omringe Kina og forberede for krig.

I likhet med Blinken framla Sullivan en agenda for samtalene som utelukkende fokuserte på USAs «bekymringer» med Kina – «fra økonomisk og militær tvang, til angrep på grunnleggende verdier». Beskyldninger om kinesisk tvang stiller virkeligheten på hodet, gitt at Biden-administrasjonen ikke har reversert noen av Trumps handelskrigstiltak mot Kina, og har fortsatt amerikanske marineprovokasjoner nært det kinesiske fastlandet, i Sør- og Øst-Kinahavet.

Rett før møtet påla Blinken ytterligere amerikanske sanksjoner mot 24 kinesere og Hong Kong-embetsrepresentanter over endringer i Hong Kongs valgsystem, som ble banket gjennom og vedtatt under Kinas årlige nasjonale folkekongress denne måneden. Washington har grepet til det kinesiske regimets autokratiske metoder i Hong Kong, så vel som i Xinjiang og Tibet, ikke av noen spesiell bekymring for demokratiske rettigheter der, men som et virkemiddel til å demonisere Beijing, og potensielt få svekket og stykket opp Kina. Med svimlende kynisme har USA rutinemessig i flere tiår utnyttet «menneskerettigheter» som påskudd for regimeendringsoperasjoner og kriger.

De bevisst provoserende bemerkningene fra amerikanske embetsrepresentanter, utformet for å forgifte heller enn å reparere relasjonene, førte til bitre utvekslinger med de kinesiske representantene – utenriksminister Wang Yi og Yang Jiechi, Kinas øverste utenrikspolitiske tjenestemann – åpent foran mediene.

Som respons på det han kalte «noen ganske forskjellige innledende bemerkninger» fra Blinken og Sullivan, var også Yang rett på sak. Han insisterte på at Kina opprettholdt «det FN-sentrerte internasjonale systemet, og den internasjonale ordenen som er understøttet av folkeretten, ikke det som fremmes av et lite antall land i den såkalte ‘regelbaserte’ internasjonale ordenen.» Poengtert påpekte han at, i motsetning til USA, trodde ikke kinesere «på det å invadere ved bruk av makt, eller å velte andre regimer ved hjelp av forskjellige virkemidler, eller å massakrere andre lands befolkninger».

Yang utfordret videre amerikanske påstander om å stå opp for menneskerettigheter, og pekte på utbruddet av omfattende protester over politidrap, og la til at overtramp mot demokratiske rettigheter i USA «ikke oppsto først de fire siste årene». Han tilbakeviste også amerikanske beskyldninger om kinesisk spionasje, og sa: «Hvorvidt det er evnen til å iverksette cyberangrep eller det er teknologiene som kunne anvendes, så er USA i så henseende den ubestridte mesteren.»

Yang erklærte: «USA representerer ikke selv den internasjonale offentlige opinion, og det gjør heller ikke den vestlige verden.» Han sa at flertallet av verdens land ikke ville anerkjenne de universelle verdiene som USA forfekter, eller at «reglene laget av et lite antall mennesker, skulle tjene som grunnlag for den internasjonale ordenen».

Der utenriksminister Wang oppsummerte Kinas posisjon, understreket han at landet ikke ville «akseptere de uberettigede beskyldningene fra USAs side. I løpet av de siste årene har Kinas legitime rettigheter og interesser kommet under regelrett undertrykking, som har kastet relasjonen mellom Kina og USA ut i en periode av enestående vanskeligheter.» Dette har «hatt sin pris for verdens stabilitet og utvikling,» sa han, «og denne situasjonen må ikke lenger fortsette.»

Stilt overfor et stadig mer aggressivt USA, først under Obama og deretter Trump, har Beijing på den ene siden søkt å bygge opp sitt militære og utvikle deres egne allianser, samtidig som de tilbyr økonomiske innrømmelser i et forsøk på å lette spenningene med Washington. Yangs og Wangs bemerkninger i Alaska indikerer at Beijing har konkludert med at kompromiss er like usannsynlig under Biden som det var under Trump, og understreker de voksende farene for krig.

I etterdønningene av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har amerikansk strategi vært basert på å forhindre framveksten av enhver regional makt som kan utfordre USAs globale dominans. Kinas raske økonomiske vekst, der landet i 2010 innhentet Japan for å bli verdens nest-største økonomi, skjerpet i tiltakende grad Washingtons fokus for landets begrensning og underordning. Obama-doktrinen «pivot to Asia» [‘vippe til Asia’], formelt kunngjort i 2011, la fram en omfattende diplomatisk, økonomisk og militær strategi for å sikre amerikansk overherredømme over Kina – en konfrontasjonspolitikk som akselererte under Trump.

Bare få måneder etter at han tiltrådte i embedet setter Biden kursen i retning krig, og skrur opp antiKina-propagandaen ved å beskylde Beijing for «vaksinediplomati», og for «genocid» på uighurer i Kinas provins Xinjiang, så vel som for «økonomisk tvang» overfor allierte som Australia – som alt i alt skaper et giftig politisk klima av antiAsia-rasisme i USA, og som fører til drap av asiater-amerikanere. Diplomatisk «revitaliserer» Biden allianser, med prioriteten satt på militærallierte i Asia, ved innkallingen til Quad-toppmøtet og organiseringen av Blinkens og USAs forsvarsminister Lloyd Austins tur til Japan og Sør-Korea like før Alaska-møtet.

Det mest foruroligende varselet om den overhengende krigsfaren ble gitt av admiral Philip Davidson, toppsjef for USAs kommando for regionen Det indiske hav-Stillehavet. I hans kongressvitnesbyrd denne måneden forespurte han om en dobling av Pentagons budsjett for regionen og spådde at USA innen fem år kunne møte krig med Kina over Taiwan. Han hentydet også til planer for stasjoneringen av kjernefysiske ballistiske missiler i nærheten av det kinesiske fastlandet, som ble bekreftet da Japans nyhetstjeneste Nikkei publiserte utdrag fra Pentagons strategidokument Pacific Deterrence Initiative.

USA-Kina-samtalene begynte på torsdag, Alaska-tid, og fortsatte til-og-med fredag. Uansett om en endelig fellesuttalelse lappes sammen for å tilsløre spenningene, må de innledende bemerkningene tjene som en advarsel til arbeidere og unge mennesker i USA, Kina og over hele verden, om den framskredne karakteren av det amerikanske krigspådrivet. Uten en politisk intervensjon fra den internasjonale arbeiderklassens forente antikrigbevegelse er den raske glidningen mot en verdenskrig som involverer to atomvåpenmakter irreversibel.