På lørdag fant det sted dusinvis av demonstrasjoner over hele Frankrike, i opposisjon mot politivold og loven om «global sikkerhet», som sist torsdag passerte første runde i Senatet.

FN fordømte loven om «globale sikkerhet» da Macron-regjeringen foreslo den i fjor, og sa forbudet mot filming av politibetjenter undergravde en «demokratisk kontroll av offentlige institusjoner». Likevel er begge kamre i det franske parlamentet – Nasjonalforsamlingen – satt til å vedta loven. Loven, som ble utklekket av innenriksminister Gérald Darmanin, et tidligere medlem av den høyreekstreme og nasjonalistiske bevegelsen l’Action Française, tar sikte på å fri politistaten fra enhver restriksjon for dens operasjoner mot streiker og demonstrasjoner.

Det ble holdt demonstrasjoner i byene Lille, Rouen, Rennes, Nantes, Brest, Limoges, Toulouse, Marseille, Nîmes, Lyon, Strasbourg og dusinvis andre, sammemkalt av kollektivet #StopLoiSecuriteGlobale. Gruppa inkluderer journalistfagforbund, menneskerettighetsorganisasjonen la Ligue des droits de l’homme, og grupper av «gilets jaunes» [‘gul vest’-demonstranter] som ble skadet eller lemlestet av ordensmaktene.

Politiet tillot protestene å finne sted, selv om Macron-regjeringen sist torsdag hadde kunngjort at den påla en ny pseudo-nedstengning. Dette tjente til bare på nytt å understreke at regjeringen, som holder ikke-essensielle næringsvirksomheter og skoler åpne og operative, motsetter seg en genuin politisk orientering for sosial distansering. Mens Frankrike har passert milepælen 4,3 millioner infeksjonstilfeller og 90 000 dødsfall av Covid-19, tillater den nye varianter av viruset å spres.

Demonstrasjonene åpenbarte en grunnleggende motsigelse. Mens regjeringen er diskreditert av sin katastrofale helsepolitikk og befatter seg med opprettelsen av et autoritært regime, var det bare noen få tusen personer som deltok. Det er klart at dette er relatert til protestarrangørenes taushet om de sentrale spørsmålene arbeiderklassen står overfor: Sosiale innstramminger, og spesielt Covid-19-pandemien. Disse gruppene har ingenting å si om Macrons politikk mot arbeidere, eller de er sågar medskyldige i den.

Demonstrantenes forlangender i opposisjon mot politivold er legitime og nyter bred støtte i offentligheten. Etter fjorårets politipryling av Georges Zecler, en musikkprodusent som på alle måter forholdt seg fredelig, der episoden ble fanget opp av videokamera i hans studio i Paris, viste en Ifop-meningsmåling at bare 37 prosent av befolkningen stolte på politiet. Men uttalelsene fra arrangørene av lørdagens protester, som #StopLoiSecuriteGlobale-kollektivet, hadde ingenting å si om pandemien.

Det var 500 protesterende i Lyon, der et politihelikopter hang i lufta over demonstrantene; 400 i Rennes og 300 i Lille, der demonstranter ropte ut: «Snut, voldtektsmenn, mordere» [‘flics, violeurs assassins’] og «Overalt politi, rettferdighet ikke å se» [‘police partout, justice nulle part’] I Bordeaux marsjerte en prosesjon for «Sannhet og rettferdighet» [‘Vérité et justice’], som besto av flere hundre personer som representerte lemlestede «gilets jaunes» [gule vester], gjennom byen. I Paris, der demonstranter bar plakater med tekster som «Liberté, égalité, éborgné» [‘Frihet, likhet, lemlestet og utskutte øyne] og «Floutage de gueule, démocratie floutée» [tåkeprat, demokrati på båten], demonstrerte mellom 5 000 og 10 000 mennesker.

I Paris ble det holdt appeller av flere familiemedlemmer av ofre for politivold. Assa Traoré, leder av Kollektivet Adama Traoré, og søster av Adama Traoré, som i 2016 ble kvalt til døde av politiet, talte til de frammøtte. Hun listet opp demonstrantenes forlangender, deriblant «en slutt på vedvarende identitetskontroller», suspendering av anklagede politibetjenter, og «et forbud mot kvelertak under pågripelser». Sammen med demonstrantene deltok hun i talekoret: «Pas de justice, pas de paix!» [‘Ingen rettferdighet, ingen fred’].

Christian Chouviat, far til Cedric Chouviat, en 43-år-gammel leveringsarbeider som ble kvalt til døde av politiet under en trafikk-kontroll midt i sentrum av Paris, sa: «I et demokratisk land har du ikke rett til å drepe. Ikke drep oss, det fortjener vi ikke.»

Media påla en nesten-universell blackout av protestene, til tross for den utbredte opposisjonen mot Macron-regjeringen. På Twitter var det imidlertid tallrike tweets om protestene, som knyttet dem til #BlackLivesMatter-bevegelsen, den politiske hudfargefokuserte bevegelsen der lederne er nært tilknyttet til Det demokratiske partiet i USA.

Mens Macron forfølger den samme politikken for flokkimmunitet som har ført til nesten 900 000 Covid-19-dødsfall over Europa, og er i ferd med å bygge opp en politistat, oppfordret protestarrangørene Macron og Darmanin til forhandlinger.

Deres uttalelse til sammenkalling av protestene krevde «åpning av diskusjoner med innenriksdepartementet og den parlamentarisk gruppa til La République en Marche,» Macrons parti. Uttalelsen etterlyste en «sosial dialog» mellom fagorganisasjonene og regjeringen. «Dette lovforslaget har som formål å undergrave pressefriheten, friheten til å informere og bli informert, kort sagt, ytringsfriheten, vår republikks grunnleggende offentlige friheter og borgerrettigheter. Sosial dialog, demokrati, det er alt vi, journalister, produsenter, borgere, har forventninger om.»

Det er imidlertid ingenting å forhandle med Macron om. Han har valgt en morderisk koronaviruspolitikk, og det av de samme grunner at han forfølger sosiale innstramminger og militariseringen av Frankrikes eksterne og indre sikkerhet. Han er i finansaristokratiets og fransk imperialismes tjeneste, midt under verdenskapitalismens historiske økonomiske og sosiale krise. Macron vil gjøre alt for å forsikre at arbeidere holdes i arbeid, for at profittene fortsatt skal akkumuleres i bankenes og selskapenes lader.

De sentrale nasjonale fagorganisasjonene, med journalistenes fagforeninger som demonstrerte i går – og som også omfattet sentralorganisasjonen for arbeid CGT, og fagforbundet Solidaires – er alle av dem gjennomsyret av denne politiske kriminaliteten. De organiserte gjenopptakelsen av arbeid og gjenåpningen av skoler på sensommeren 2020, da vårnedstengningen hadde fått begrenset virusets sirkulering. Men, mens det fortsatt var i sirkulasjon ble det ikke iverksatt noe skikkelig sporingssystem. Siden den gang har det vært 62 000 dødsfall av Covid-19 i Frankrike, og 700 000 i Europa som helhet.

I fjor sommer signerte CGT en protokoll for å godkjenne EUs bank- og selskapsredningsaksjoner, som overleverte mer enn to billioner euro til bankene og storselskaper.

Styringsklassens regjering, politiske etablissement og fagorganisasjonsapparater gjør alt hva de kan for å pålegge dødelige helsepolitiske tiltak. Dette har tydelig innvirkning på sosiale sjikt som er desorienterte og demoraliserte av den sosiale isoleringen som følger av pandemien.

I Marseille og Annecy samlet flere tusen unge mennesker seg til et «karneval», uten munnbind og

uten tiltak for sosial distansering. «Unge mennesker er luta leie av å være begrenset,» sa Romain i Marseille, hvor det var 6 500 unge mennesker som deltok i karnevalet.

«Jeg kjenner massevis av venner som skal til Madrid, der alt er åpent. Så dét er det godt å se,» sa Quentin, en 26 år gammel medisinpraktikant, til Le Monde.

Med mer enn 30 000 nye infeksjonstilfeller av Covid-19 som blir diagnostisert i Frankrike hver dag er det en statistisk sikkerhet for at dette uansvarlige karnevalet vil spre koronaviruset. Fordømmelsene av begivenheten kom imidlertid fra Camille Chaize, talsperson for innenriksdepartementet, som pekte på «festdeltakere som i total uansvarlighet deltok i dette karnevalet». Men denne uansvarligheten promoteres ustanselig fra toppen av selve politistaten.

Det å opponere mot pådrivet i retning av en politistat, og å få stoppet pandemien gjennom en genuin politisk orientering for sosial distansering, det krever den internasjonale mobiliseringen av de bredeste deler av arbeiderklassen. Dét betyr å bryte de politiske lenkene som er pålagt arbeidere av fagorganisjonsapparatene, og en avvisning av de hudfargebaserte og nasjonalistiske politiske orienteringene. Anvend arbeiderklassens sosialistiske politiske orienteringer! Det betyr et bevisst brudd med fagorganisasjonenes politikk for «sosial dialog», og byggingen av en sosialistisk bevegelse i den internasjonale arbeiderklassen, organisert uavhengig av fagforeningene og fagorganisasjonene, i kampen for politisk makt.