I anledning 150-årsjubiléet

Lærdommer av Pariskommunen

Lørdag den 3. april avholder WSWS et internasjonalt nettforum som 150-årsmarkering for Pariskommunen. Finn ut mer og registrer deg her. I forkant av arrangementet publiserer vi en serie klassiske verk av de store marxistene fra det 19. og 20. århundre som analyserer Kommunens betydning, og lærdommene av den.

Det følgende essayet skrevet av Leo Trotskij ble først utgitt på fransk som forord til C. Talès’ bok La Commune de 1871. Det ble skrevet i byen Zlatoust den 4. februar 1921 i forkant av 50-årsmarkeringen av Pariskommunen. Trotskij var i skrivende stund leder for Sovjetunionens Røde armé, som ble etablert av Oktoberrevolusjonen i 1917. Han gjennomgår likhetene og forskjellene mellom revolusjonene i 1871 og 1917. Den engelske oversettelsen, som er utgangspunkt for denne norske, ble første gang publisert i mars 1935, i The New International.

* * *

Hver gang vi studerer Kommunens historie ser vi den fra et nytt aspekt, takket være de senere revolusjonære kampenes erfaringer og fremfor alt erfaringer fra de siste revolusjonene, ikke bare den russiske, men også den tyske og den ungarske. Den fransk-tyske krigen var en blodig eksplosjon, et forvarsel for et enormt verdensslakt, Pariskommunen var den lynende forkynner om en proletarisk verdensrevolusjon.

Kommunen viser oss de arbeidende massenes heltemot, deres evne til å forene seg til én enkelt blokk, deres talent for selvoppofrelse i framtidens navn, men samtidig viser den oss massenes manglende evne til å velge deres vei, deres ubesluttsomhet i bevegelsens lederskap, deres fatale tilbøyelighet til å stoppe opp etter de første suksessene, og med det tillate fienden å få igjen pusten, og gjenopprette sin posisjon.

Kanoner fraktet av Kommunardene til Montmartre-høyden i Paris, etter at hæren den 18. mars 1871 hadde prøvd å beslaglegge dem.

Kommunen kom for seint. Den hadde alle muligheter til å ta makten den 4. september, og det ville ha besørget Paris-proletariatet anledningen til med ett enkelt slag å ha plassert seg i spissen for hele landets arbeidere i deres kamp mot alle fortidens krefter, mot Bismarck så vel som mot Thiers. Men makten falt i de demokratiske pratmakernes hender, i parlamentarikernes fang. Paris-proletariatet hadde ikke et parti, og heller ikke ledere, som det ville ha vært tett tilknyttet av tidligere kamper. De småborgerlige patriotene som mente seg være sosialister og som søkte arbeidernes støtte, hadde egentlig ingen selvtillit. De rystet proletariatets tro på seg selv, de var kontinuerlig på jakt etter berømte advokater, journalister, delegerte, med en bagasje som bare besto av et dusin vagt revolusjonære fraser, for å betro dem bevegelsens lederskap.

Årsaken til at Jules Favre, Picard, Gamier-Pages og Co. grep makten i Paris den 4. september er den samme som også tillot Paul-Boncour, A. Varenne, Renaudel og mange andre, for en tid, å være proletariatets partis mestere. Disse Renaudels og Boncours, og til-og-med disse Longuets og Pressemanes var langt nærmere, i kraft av deres sympatier, deres intellektuelle vaner og deres opptreden, til Jules Favre og Jules Ferry og deres like, enn de var til det revolusjonære proletariatet. Deres sosialistiske fraseologi var ikke annet enn ei historisk maske som tillot dem å tvinge seg selv på massene. Og det var bare fordi Favre, Simon, Picard og de andre brukte og misbrukte en demokratisk-liberal fraseologi at deres sønner og deres barnebarn er forpliktet til å ty til en sosialistisk fraseologi. Men sønnene og barnebarna forble deres fedre verdige og videreførte deres arbeid. Og når det skulle bli nødvendig å beslutte, ikke spørsmålet om sammensetningen av en ministerklikk, men det langt viktigere spørsmålet om å vite hvilken klasse i Frankrike som måtte gripe makten, da skulle Renaudel, Varenne, Longuet og deres like befinne seg Millerands leir – kollaboratøren med Galliffet, Kommunens slakter... Når de revolusjonære pratmakerne fra salongene og parlamentet befinner seg ansikt til ansikt, i det reelle liv, med revolusjonen, gjenkjenner de den aldri.

Arbeidernes parti – det genuine partiet – er ikke ei maskin for parlamentariske manøvrer, det er proletariatets akkumulerte og organiserte erfaring. Det er bare ved hjelp av partiet, som hviler på alt av fortidens historie, som teoretisk forutser utviklingsforløpet, alle dets stadier, og som trekker ut av det de nødvendige handlingsformeler, at proletariatet frigjør seg fra behovet for alltid å måtte gjenta sin historie: Dets nøling, dets manglende besluttsomhet, dets feiltakelser.

Proletariatet i Paris hadde ikke et slikt parti. De borgerlige sosialistene som Kommunen svermet for, hevet deres blikk mot himmelen, ventet på et mirakel, eller om ikke annet et profetisk ord, de nølte, og i løpet av denne tiden famlet massene rundt og mistet hodet, på grunn av noens ubesluttsomhet og andres fantasier. Resultatet var at revolusjonen brøt ut midt iblant dem, for sent, og Paris var omringet. Det gikk seks måneder før proletariatet hadde gjenopprettet i sitt minne lærdommene fra tidligere revolusjoner, fra de tidligere tiders kamper, demokratiets gjentatte svik – og det grep makten.

Disse seks månedene viste seg å være et uopprettelig tap. Dersom det sentraliserte partiet for revolusjonær handling hadde befunnet seg i spissen for Frankrikes proletariat i september 1870, da ville hele Frankrikes historie, og med det hele menneskehetens historie tatt en annen retning.

Om makten befant seg i Paris-proletariatets hender den 18. mars var det ikke fordi den hadde bevisst blitt grepet, men fordi proletariatets fiender hadde flyktet fra Paris.

Disse sistnevnte tapte kontinuerlig terreng, arbeiderne foraktet og avskydde dem, småborgerskapet hadde ikke lenger tillit til dem, og storborgerskapet fryktet at de ikke lenger var i stand til å forsvare dem. Soldatene var fiendtlige mot offiserene. Regjeringen flyktet fra Paris for å konsentrere sine styrker andre steder. Og det var da proletariatet ble situasjonens mester.

Men dette faktum forstod det bare samme morgen. Revolusjonen falt helt uventet på proletariatet.

Denne første suksessen var en ny kilde til passivitet. Fienden hadde flyktet til Versailles. Var ikke dét en seier? I det øyeblikket kunne regjeringsbanden ha blitt knust så godt som uten blodsutgytelse. I Paris kunne alle ministrene, med Thiers i spissen, vært tatt til fange. Ingen ville ha løftet ei hånd for å forsvare dem. Det ble ikke gjort. Det var ingen organisering av et sentralisert parti, som hadde et avrundet syn på ting, og spesialorganer for å realisere partiets beslutninger.

Restene av infanteriet ønsket ikke å trekke seg tilbake til Versailles. Tråden som knyttet offiserene og soldatene sammen var ganske så tynnslitt. Og hadde det vært et dirigerende partisenter i Paris, ville det ha innlemmet inn i de tilbaketrekkende hærene – siden det var muligheten for tilbaketrekning – noen få hundre, eller sågar noen få dusin hengivne arbeidere, og gitt dem de følgende instruksjoner: Styrk soldatenes misnøye med offiserene, trekk veksler på det første gunstige psykologiske øyeblikk for å få frigjort soldatene fra deres offiserer, og bring dem tilbake til Paris for å forene seg med folket. Dette kunne lett ha blitt realisert, ifølge innrømmelser fra Thiers’ egne supportere. Ingen tenkte engang tanken. Det var heller ingen til å tenke den tanken. Forøvrig, midt under store begivenheter kan slike beslutninger bare vedtas av et revolusjonært parti som ser framover til en revolusjon, som forbereder seg på den, som ikke mister hodet, beslutninger truffet av et parti som er vant til å ha et avrundet syn, og som ikke frykter det å handle.

Og et handlingens parti er akkurat hva det franske proletariatet ikke hadde.

Nasjonalgardens sentralkomité er i virkeligheten et representantskapsråd for de bevæpnede arbeiderne og småborgerskapet. Et slikt råd, direkte valgt av massene som har lagt ut på den revolusjonære veien, representerer et utmerket apparat for handling. Men på samme tid, og nettopp på grunn av dets umiddelbare og elementære tilknytning til massene, reflekterer det ikke bare alle massenes sterke sider, men også de svake, og det reflekterer innledningsvis de svake sidene enda mer enn det gjør de sterke: Det manifesterer ubesluttsomhetens ånd, avventingen, tendensen til å være inaktiv etter de første suksessene.

Nasjonalgardens sentralkomité hadde behov for å ledes. Det var uunnværlig å ha en organisasjon som legemliggjorde proletariatets politiske erfaringer, og alltid var tilstedeværende – ikke bare i sentralkomitéen, men i legionene, i bataljonen, i de dypeste sektorene av det franske proletariatet. Ved hjelp av representantskapsrådene – i det gitte tilfellet var de Nasjonalgardens organer – kunne partiet ha vært i kontinuerlig kontakt med massene, kjent deres sinnstilstand; partiets ledende senter kunne hver dag ha framsatt et slagord som, gjennom partiets militante som formidlere, ville ha trengt inn i massene og forent deres tenkning og deres besluttsomhet.

Regjeringen hadde knapt fått trukket seg tilbake til Versailles før Nasjonalgarden hastet til å frasi seg sitt ansvar, akkurat i det øyeblikk da dette ansvaret var enormt. Sentralkomitéen forestilte seg «lovlige» valg til Kommunen. Den gikk inn i forhandlinger med borgermestrene i Paris for å kunne dekke seg, for høyresiden, med «legalitet».

Hadde det samtidig blitt forberedt et besluttsomt angrep mot Versailles ville forhandlingene med borgermestrene vært ei felle, fullstendig berettiget fra det militære synspunktet, og i samsvar med målet. Men i realiteten ble disse forhandlingene bare ført for å avverge kampen, ved et eller annet mirakel. De småborgerlige radikalerne og de sosialistiske idealistene, som respekterte «legaliteten» og mennene som legemliggjorde en del av den «legale» staten – representantene i Nasjonalforsamlingen, borgermestrene, osv. – håpet fra bunnen av deres sjeler at Thiers respektfullt ville gjøre holdt for det revolusjonære Paris, i det minutt byen dekket seg med den «legale» Kommunen.

Passivitet og ubesluttsomhet ble i dette tilfellet støttet av det hellige prinsipp om føderasjon og autonomi. Paris, skjønner du, er bare én kommune blant mange andre kommuner. Paris ønsker ikke å pålegge noen noe som helst; byen slåss ikke for diktaturet, med mindre det måtte være for «eksempelets diktatur».

I sum, det var ingenting annet enn et forsøk på å erstatte den proletariske revolusjonen, som var under utvikling, med en småborgerlig reform: Kommunalt autonomi. Den reelle revolusjonære oppgaven besto i å sikre proletariatet makten over hele landet. Paris måtte tjene som maktens base, dens støtte, dens høyborg. For å oppnå dette målet var det nødvendig å nedkjempe Versailles uten tap av tid, og sende agitatorer, organiserere og bevæpnede styrker ut over hele Frankrike. Det var nødvendig å komme i kontakt med sympatisører, å styrke nølerne og knuse motstandernes opposisjon. I stedet for denne politiske orienteringen for offensiv og aggressiv handling, som var det eneste som kunne ha reddet situasjonen, forsøkte Paris’ ledere å isolere seg i deres kommunale autonomi: De ville ikke angripe de andre såfremt de andre ikke angrep dem; hver småby hadde sin hellige rett til selvstyre. Dette idealistiske skvalderet – av samme konsistens som gjengs anarkisme – dekket i virkeligheten over en feighet, der man var konfrontert med nødvendigheten av revolusjonær handling som skulle ha vært gjennomført uopphørlig og helt til siste slutt, for ellers skulle den slett ikke ha vært påbegynt.

Fiendtlighet til kapitalistisk organisering – en arv fra småborgerlig lokalisme og autonomisme – er uten tvil en viss del av det franske proletariatets svake side. For visse revolusjonære er autonomi for distriktene, for bydelene, for batallionene, for småbyene, den overordnede garantien for reell aktivitet og individuell uavhengighet. Men dét er en stor feiltakelse, som kostet det franske proletariatet dyrt.

I form av «kampen mot despotisk sentralisme», og mot «kvelende» disiplin fant det sted en kamp for selvopprettholdelse, og for små særinteresser, som ble ført av forskjellige grupper og undergrupper i arbeiderklassen, med deres smålåtne bydelsledere og deres lokale orakler.

Arbeiderklassen i sin helhet kan bevare sin kulturelle originalitet og sine politiske nyanser, samtidig som den handler metodisk og besluttsomt, og uten å forbli i etterslep av begivenhetene. Forutsetningen er at den i front, over bydelene, distriktene, gruppene, har et apparat som er sentralisert og sammensveiset av en ståldisiplin. Da kan den hver gang samlet rette sine dødelige slag mot fiendenes svake sektorer. Tendensen i retning av partikularisme, uansett hvilken form den måtte anta, er en arv fra den døde fortiden. Jo før den franske kommunist-sosialistiske kommunalismen og syndikalistiske kommunismen frigjør seg fra denne tendensen, jo bedre vil det være for den proletariske revolusjonen.

* * *

Partiet skaper ikke revolusjonen etter eget forgodtbefinnende, det velger ikke øyeblikket for å gripe makten som det selv vil, det intervenerer derimot aktivt inn i begivenhetene, trenger i hvert øyeblikk inn i de revolusjonære massenes sinnstilstand og det evaluerer fiendens motstandskraft, og bestemmer derav det mest gunstige øyeblikk for besluttsom handling. Dette er den vanskeligste siden av partiets oppgave. Partiet har ingen beslutning som har gyldighet for ethvert tilfelle. En korrekt teori er nødvendig, en intim kontakt med massene, forståelsen av situasjonen, en revolusjonær persepsjon, en stor besluttsomhet. Jo dypere et revolusjonært parti trenger inn i alle domener av proletariatets kamp, jo mer forent det er av enheten mellom mål og disiplin, desto raskere og bedre vil det komme til å løse sin oppgave.

Vanskeligheten består i å få denne organiseringen av et sentralisert parti, internt sammensveiset av en ståldisiplin, intimt tilknyttet massenes bevegelse, med dens faser av flo og fjære. Makterobringen kan ikke oppnås med mindre det er et kraftig revolusjonært trykk fra de slitende massene. Men i denne handlingen er elementet av forberedelse fullstendig uunngåelig. Jo bedre partiet kommer til å forstå sammenfallet av omstendighetene og øyeblikket, jo bedre vil basene for motstand være forberedt, desto bedre blir styrken og rollene fordelt, desto sikrere blir suksessen, og jo færre ofre vil det koste. Korrelasjonen mellom en nitidig forberedt aksjon og en massebevegelse, dét er den politisk-strategiske oppgaven i det å gripe makten.

Fra dette synspunktet er sammenligningen mellom den 18. mars 1871 og den 7. november 1917 veldig lærerik. I Paris er det en absolutt mangel på initiativ til handling fra de ledende revolusjonære kretsenes side. Proletariatet, bevæpnet av den borgerlige regjeringen, er i realiteten byens mester, og har til sin rådighet alle de materielle maktmidlene – kanoner og rifler – men det er seg ikke bevisst det. Borgerskapet gjør et forsøk på ta tilbake våpenet fra giganten: Det forsøker å stjele proletariatets kanoner. Forsøket mislyktes. Regjeringen flyktet i panikk fra Paris til Versailles. Feltet var åpent. Men det er først den samme morgenen proletariatet forsto at det var mesteren i Paris. «Lederne» var i begivenhetenes kjølvann, de registrerte dem først da de allerede var oppnådd, og de gjorde alt i deres makt for å få sløvet den revolusjonære eggen.

Begivenhetene i Petrograd utviklet seg ganske annerledes. Partiet beveget seg bestemt, resolutt, for å gripe makten, til å ha sine menn overalt, for å konsolidere hver posisjon og til å utvide hver en sprekkdannelse mellom arbeiderne og garnisonen på den ene siden og regjeringen på den andre.

Julidagene i Russland, 1917. Bildet er fra Nevskij Prospekt, hovedgata i Petrograd, den 17. juli, rett etter at Den provisoriske regjeringens tropper hadde åpnet ild mot demonstrasjonen.

Juli-dagenes bevæpnede demonstrasjon var en stor rekognosering partiet gjennomførte for å lodde graden av nærkontakt med massene og fiendens motstandskraft. Rekognoseringen ble forvandlet til en kamp mellom utposter. Vi ble kastet tilbake, men samtidig etablerte handlingen en forbindelse mellom partiet og dypene av massene. Månedene august, september og oktober så en kraftig revolusjonær gjæring. Partiet tjente på det og utvidet betydelig sine støttepunkter i arbeiderklassen og i garnisonen. Senere skjedde harmonien mellom de konspirative forberedelsene og massenes aksjon nesten automatisk. Den andre nasjonale sovjetkongressen var fastsatt å samles i byen den 7. november. All vår foregående agitasjon var å føre til makterobring innen Kongressen sammentrådte. Omveltningen var følgelig forventet før den 7. november. Dette faktum var velkjent og forstått av fienden. Kerenskij og hans rådgivere kunne ikke unnlate å gjøre bestebelser for å konsolidere seg i Petrograd, om enn i en liten grad, for det avgjørende øyeblikket. De hadde også behov for å få sendt de mest revolusjonære delene av garnisonen ut av hovedstaden. Vi på vår side hadde fordel av dette forsøket fra Kerenskij ved å gjøre det til opphav for en ny konflikt, en som hadde avgjørende betydning. Vi beskyldte Kerenskij-regjeringen åpent – vår beskyldning fikk senere en skriftlig bekreftelse i et offisielt dokument – for å planlegge fjerningen av en tredjedel av Petrograd-garnisonen, ikke på grunnlag av militære vurderinger, men av hensyn til kontrarevolusjonære kombinasjoner. Denne konflikten knyttet oss enda tettere til garnisonen og reiste for den en veldefinert oppgave, det å støtte Sovjetkongressen planlagt for den 7. november. Og siden regjeringen insisterte – selv om det var på en svak måte – på at garnisonen skulle sendes vekk, opprettet vi i Petrograd-sovjetet, som allerede var i våre hender, Den revolusjonære krigskomité under påskudd av å verifisere de militære årsakene til regjeringens plan.

Dermed hadde vi et rent militært organ, som sto i spissen for Petrograd-garnisonen, som i realiteten var et legalt organ for bevæpnet oppstand. Samtidig utpekte vi (kommunist-) kommissærer i alle militærenhetene, i de militær butikkene, osv. Den klandestine militærorganisasjonen utførte spesifikke tekniske oppgaver og forsynte Den revolusjonære krigskomitéen med fullt pålitelige militante for viktige militære oppgaver. Det vesentlige arbeidet med forberedelsen, realiseringen og den væpnede oppstanden fant sted åpent, og så metodisk og naturlig at borgerskapet, ledet av Kerenskij, ikke tydelig forsto hva som foregikk rett under deres neser. (I Paris forstod proletariatet først dagen etter at det virkelig hadde vært seirende – en seier som proletariatet forøvring ikke bevisst hadde søkt – og at det var situasjonens mester. I Petrograd var det stikk motsatt. Vårt parti, der det baserte seg på arbeiderne og garnisonen, hadde allerede grepet makten, borgerskapet tilbrakte ei ganske rolig natt og forsto først den påfølgende morgen at landets ror var i dets gravleggeres hender.)

Hva angikk strategi var det i vårt parti mange meningsforskjeller.

En del av partiets sentralkomité erklærte seg, som det er kjent, mot maktovertakelsen, og mente tiden enda ikke var moden, at Petrograd var løsrevet fra resten av landet, proletariatet fra bondestanden, osv.

Andre kamerater mente vi ikke tilskrev elementene av militærkomplott tilstrekkelig betydning. Et av medlemmene i Sentralkomiteen forlangte i oktober omringingen av Alexandrine Theateret der Den demokratiske konferansen var i sesjon, og proklamering av partiets sentralkomités diktatur. Han sa: Ved å konsentrere vår agitasjon, så vel som vårt forberedende militære arbeid for tidspunktet for Den andre sovjetkongressen, viser vi vår plan til motstanderen, vi gir ham muligheten til å forberede seg, og såga til å kunne tildele oss et forebyggende slag. Men det er ingen tvil om at forsøket på et militært komplott og omringingen av Alexandrine Theateret ville ha vært et faktum for fremmed for begivenhetenes utvikling, at det ville ha vært en foruroligende hendelse for massene. Selv i Petrograd-sovjetet, hvor vår fraksjon dominerte, ville et slikt foretak, i påvente av kampens logiske utvikling, ha framprovosert stor uorden i det øyeblikket, framfor alt i garnisonen der det var nølende og ikke særlig tillitsfulle regimenter, først og fremst kavaleriregimentene. Det hadde vært mye lettere for Kerenskij å knuse et komplott som ikke var forventet av massene, enn å angripe garnisonen som konsoliderte seg mer og mer på sine posisjoner: Forsvaret av dens ukrenkelighet i navn av den kommende Sovjetkongressen. Derfor avviste flertallet i Sentralkomitéen planen om å omringe Den demokratiske konferansen, og det var helt korrekt. Begivenhetenes sammenfall ble meget godt bedømt: Den væpnede oppstanden, så godt som uten blodsutgytelse, triumferte nøyaktig på den dato som var fastsatt på forhånd og helt åpent, akkurat for samlingen av Den andre sovjetkongressen.

Julidagene i Russland, 1917. Bildet er fra Nevskij Prospekt, hovedgata i Petrograd, den 17. juli, rett etter at Den provisoriske regjeringens tropper hadde åpnet ild mot demonstrasjonen.

Denne strategien kan imidlertid ikke bli en generell regel, den krever spesifikke betingelser. Ingen trodde lenger på krigen med tyskerne, og de mindre revolusjonært innstilte soldatene ønsket ikke å forlate Petrograd for fronten. Og selv om garnisonen som helhet var på arbeidernes side av denne ene årsak, ble den sterkere i sitt synspunkt i den grad Kerenskijs intriger ble avslørt. Men denne stemningen i Petrograd-garnisonen hadde en enda dypere årsak i bondestandens situasjon, og i utviklingen av imperialistkrigen. Hadde det vært en splittelse i garnisonen og hadde Kerenskij fått mulighet for støtte fra noen få regimenter, da ville vår plan ha mislyktes. Elementene av rent militært komplott (konspirasjon og stor aksjonshastighet) ville ha seiret. Det hadde da, selvfølgelig, vært nødvendig å velge et annet øyeblikk for oppstanden.

Kommunen hadde også den fulle og hele muligheten til å vinne over selv bonderegimentene, for disse hadde mistet all tillit og all respekt for makten og kommandoen. Likevel gjennomførte den ingenting i retning av dette. Feilen her ligger ikke i relasjonene mellom klassene av bønder og arbeidere, men i den revolusjonære strategien.

Hvordan blir situasjonen i dette henseende i de europeiske landene i den nåværende epoken? Det er ikke lett å forutsi noe i denne sammenheng. Likevel, mens begivenhetene utvikler seg langsomt og de borgerlige regjeringene anstrenger seg til det ytterste for å utnytte tidligere erfaringer, kan det forutses at proletariatet, for å tiltrekke seg soldatenes sympatier, på et gitt tidspunkt vil måtte overvinne en stor og velorganisert motstand. Et velberegnet og godt tidsbestemt angrep fra revolusjonens side vil da være nødvendig. Partiets plikt er å forberede seg for det. Det er nettopp derfor det må opprettholde og utvikle sin karakter av en sentralisert organisasjon, som åpent leder massenes revolusjonære bevegelse og samtidig er et klandestint apparat for den væpnede oppstanden.

* * *

Spørsmålet om kommandoens valgbarhet var en av årsakene til konflikten mellom Nasjonalgarden og Thiers. Paris nektet å akseptere kommandoen utpekt av Thiers. Varlin formulerte deretter kravet om at Nasjonalgardens kommando, fra topp til bunn, burde velges av Nationalgardens menn selv. Det var der Nasjonalgardens sentralkomité fikk sin støtte.

Dette spørsmålet må man betrakte fra to sider: Fra den politiske og fra den militære siden, som er gjensidig betinget, men må være adskilte. Den politiske oppgaven besto i å få rensket Nasjonalgarden for den kontrarevolusjonære kommandoen. Fullstendig valgbarhet var det eneste virkemiddel for dét, da flertallet av Nasjonalgarden var sammensatt av arbeidere og revolusjonære småborgerlige. Og i tillegg, mottoet «valgbarhet for kommandoen», om det også ble utvidet til infanteriet, ville med ett slag fratatt Thiers hans essensielle våpen, de kontrarevolusjonære offiserene. For å få realisert denne planen hadde det vært nødvendig med en partiorganisasjon som hadde sine menn i alle militære enheter. Med andre ord, valgbarhet hadde ikke i denne sammenheng som sin umiddelbare oppgave å besørge gode kommandører for bataljonene, men å frigjøre dem fra kommandører hengivne til borgerskapet. Valgbarhet fungerte som en kil for å få splittet hæren i to deler, langs klasselinjer. Slik forholdt saken seg hos oss i Kerenskij-perioden, fremfor alt under opptakten til Oktober.

Men frigjøringen av hæren fra det gamle befalingsapparatet innebærer uunngåelig svekkingen av organisatorisk samhørighet og reduksjonen av kampkraft. Som regel er den valgte kommandoen ganske svak fra det militærtekniske synspunktet og hva angår opprettholdelse av orden og disiplin. Følgelig oppstår spørsmålet, i det øyeblikk hæren frigjør seg fra den gamle kontrarevolusjonære kommandoen den var undertrykt av, om å besørge den en revolusjonær kommando som har evne til å utføre sitt oppdrag. Og dét spørsmålet kan på ingen måte løses ved enkle valg. Før brede masser av soldater tilegner seg gode erfaringer med valg og selektering av befal vil revolusjonen være slått av fienden, som i valg av sin kommando ledes av århundrers erfaring. Det formløse demokratis metoder (enkel velgbarhet) må suppleres, og til en viss grad erstattes av selekteringstiltak ovenfra. Revolusjonen må skape et organ som består av erfarne, pålitelige organisatorer, som man kan ha absolutt tillit til, og innvilge dette organet alle fullmakter til å velge, utpeke og utdanne kommandoen. Om partikularisme og demokratisk autonomisme er ekstremt farlig for den proletariske revolusjonen generelt, er disse tendensene ti ganger farligere for hæren. Kommunens tragiske eksempel viste det.

Leo Trotskij ledet Den røde armé under Borgerkrigen etter Den russiske revolusjonen

Nasjonalgardens sentralkomité hadde sin autoritet fra demokratisk valgbarhet. I det øyeblikk sentralkomitéen trengte å utvikle til det maksimale dens initiativ i offensiven, befant den seg foruten lederskap av et proletarisk parti, og mistet hodet, og hastet seg til å overføre sine fullmakter til representantene for Kommunen som forlangte et bredere demokratisk grunnlag. Og det å spille med valg var en stor feiltakelse i denne perioden. Men så snart valget hadde blitt avholdt og Kommunen var brakt sammen, var det nødvendig med ett slag å konsentrere alt i Kommunen og få den til å skape et organ som hadde reell makt til å omorganisere Nasjonalgarden. Det ble ikke gjort. Ved siden av den valgte Kommunen forble sentralkomitéen; der sistnevntes valgte karakter ga den en politisk autoritet som gjorde den i stand til å konkurrere med Kommunen. Men, dette fratok den samtidig den energien og fastheten som var nødvendig i de rent militære spørsmålene, som etter Kommunens organisering berettiget dens eksistens. Valgbarhet og demokratiske metoder er bare ett av instrumentene i proletariatets og dets partis hender. Valgbarhet må på ingen måte bli en fetisj, et virkemiddel mot alt av det onde. Valgbarhetens metoder må kombineres med metoder for utnevnelser. Kommunens makt kom fra den valgte Nasjonalgarden. Men så snart den var opprettet, burde Kommunen ha omorganisert Nasjonalgarden med ei sterk hånd, fra topp til bunn, besørget Nasjonalgarden pålitelige ledere og etablert et regime med veldig streng disiplin. Kommunen gjorde ikke det, da den selv var foruten et kraftfullt revolusjonært styrende senter. Den ble også knust.

Vi kan følgelig bla gjennom hele Kommunens historie, side for side, og i den vil vi finne én eneste lærdom: Det fordres et sterkt partilederskap. Det franske proletariat har mer enn noe annet gjort ofre for revolusjonen. Men det har også mer enn noe annet proletariat blitt tatt ved nesa. Borgerskapet har blendet det franske proletariat mange ganger med alle farger av republikanisme, av radikalisme, av sosialisme, for alltid å få pålagt det kapitalismens lenker. Borgerskapet har ved hjelp av sine agenter, sine advokater og sine journalister skjøvet fram en hel masse demokratiske, parlamentariske autonomiformler som ikke er annet enn impediment for proletariatets føtter, for å forhindre dets fremadrettede bevegelse.

Det franske proletariatets temperament er en revolusjonær lava. Men denne lavaen er nå dekket av skepsisens asker – som resultat av mange bedrag og skuffelser. Dessuten, Frankrikes revolusjonære proletarer må være strengere overfor deres parti og mer nådesløst avdekke ethvert avvik mellom ord og handling. De franske arbeiderne har behov for en organisasjon, sterk som stål, med ledere kontrollert av massene i hver av den revolusjonære bevegelsens nye fase.

Hvor mye tid vil historien innvilge oss til forberedelse? Det vet vi ikke. I femti år har det franske borgerskapet opprettholdt makten i sine hender, etter å ha valgt Den tredje republikk på Kommunardenes knokler. Det skortet ikke på heltemot hos disse krigerne fra ’71. Det de manglet var klarhet i metode og en sentralisert ledende organisasjon. Derfor ble de beseiret. Det gikk et halvt århundre før Frankrikes proletariat kunne reise spørsmålet om å kunne hevne Kommunardenes død. Men denne gangen vil handlingen være fastere, mer konsentrert. Thiers arvinger skal få den historiske gjelden å betale, i sin helhet.