Tysklands forbundskansler Angela Merkels opptreden søndagskveld på det politiske fjernsynstalkshowet «Anne Will», bekreftet at det ikke kan være noen vei ut av koronaviruskrisen uten å mobilisere en bred bevegelse av arbeiderklassen.
Det timelange fjernsynsprogrammet besto av ei rekke unnskyldninger, beroligelser og forsøk på å avlede skylden for Tysklands nåværende krise over på de 16 forskjellige Bundesländer – delstatene. Fjernsynsjournalisten Anne Will leverte underdanig kansleren, som var den eneste gjesten, alle de riktige sufli-signalene. I løpet av programmet voktet Will seg vel for å berøre nøkkelspørsmålet – hvilke økonomiske og sosiale interesser hadde fordel av kanslerens pandemipolitikk?
På alle stadier av krisen har den politiske retningslinja til Tysklands føderale regjering, så vel som de forskjellige Bundesländers regjeringer vært preget av ett prinsipp: Profitter går foran liv, økonomiske interesser er viktigere enn befolkningens liv og helse. Merkel (Den kristelig-demokratiske union; CDU) holder fast ved dette prinsippet, under betingelser der krisen eskalerer dramatisk.
Selv kanslerens nærmeste rådgivere advarer nå om en katastrofe. «Det er veldig klare signaler om at denne bølga kan bli enda verre enn de to første bølgene,» sa Lothar Wieler, president for Robert Koch Institut (RKI), Tysklands føderale etat og forskningsinstitutt, ansvarlig for sykdomsbekjempelse og forebygging. Wieler anser en økning i antall nye virusinfeksjoner på opptil 100 000 per dag som sannsynlig. Andre prognoser forutser 200 000 daglige nye infeksjoner. Dét ville fordre en hard nedstengning, sa han. «Vi hadde en nedstengning verdig navnet i fjor vår.»
Karl Lauterbach, helseekspert for Tysklands sosialdemokratisk parti (SPD), har advart om en stigning i antallet Covid-19-dødsfall fra dagens total på 76 000 til mer enn 100 000 i fravær av umiddelbare mottiltak. «Det vil ikke fungere uten en skarp nedstengning,» understreket han til avisa Tagesspiegel. Han kritiserte også det faktum at politiske miljøer i Berlin bagatelliserte virusets langsiktige konsekvenser. Dette påvirker «opptil ti prosent av de infiserte, dvs. for tiden ca. 250 000 mennesker.» «Den tredje bølga blir undervurdert, både politisk og medisinsk,» la Lauterbach til.
For hennes del spilte Merkel for tid. «Jeg tenker fortsatt på det»; «Jeg er ikke ferdig med å tenke gjennom det, helt til enden»; «Vi skal se på det nå, og om nødvendig må vi balansere alle handlingsalternativene»; dersom ikke noe skjer «i en nært overskuelig fremtid», ville hun «måtte vurdere hvordan det kanskje kunne reguleres på landsbasis» – dette var det mantra hun messet.
Merkel lovet næringsvirksomheter, som aldri har vært utsatt for noen nedstengning og som selv kan bestemme om de tester deres ansatte eller ikke, at hun skal evaluere deres opptreden i noen dager til. Dersom hun fortsatt ikke skulle være fornøyd, ville hun vurdere å revidere landets forskrifter for arbeidsbeskyttelse.
Som å levere arbeidere som lam til slakting – det er mønsteret som har bestemt den tyske regjeringens koronaviruspolitikk helt fra starten av. Regjeringen giret egentlig bare om etter at den hadde pumpet hundrevis av milliarder euro inn i storselskaper og finansmarkeder. Utallige arbeidere mistet deres jobber og inntekter, selvstendig næringsdrivende, kunstnere og småbedrifter ble ruinert mens aksjemarkedene bokførte historiske høyder. Tyske storselskaper som Daimler, VW og BMW har utbetalt milliarder i utbytte til deres aksjonærer.
For at selskapene skulle kunne håve inn profitter, ble skoler og barnehager holdt åpne for å «gjøre det mulig» for foreldrene å kunne gå på jobb. I nesten et år spredte media, politikere og noen få tvilsomme akademikere myten at barn og unge ikke kunne spre viruset, selv om seriøse forskere for lengst har bevist det motsatte. Avisa Bild organiserte en ondsinnet svertekampanje mot virologen Christian Drosten fra sykehuset Charité, som hadde publisert en studie om dette.
I mellomtiden kan det ikke lenger benektes at skoler og barnehager er blant de viktigste virussprederne. En artikkel i den siste utgaven av nyhetsmagasinet Der Spiegel innledes som følgende: «Når historien om koronaviruspandemien er skrevet, vil en av de verste utelatelsene som går ned i annalene være det vi gjorde mot barn – og mot deres foreldre – ved å unnlate å gjøre skoler og barnehager til sikre steder.»
Spiegel-artikkelen fortsatte med å si at selv om nå «den langt mer smittsomme og farlige mutanten B.1.1.7» feier over landet, var det en lemping av beskyttende tiltak i stedet for drastisk å begrense kontaktene, spesielt på skolene. Forekomsten av infeksjoner eksploderer faktisk blant barn opp til 14 år. Antallet tilfeller har nesten blitt tredoblet de fem siste ukene.
«Konsekvensene av denne raske spredningen kommer allerede til syne, noen på forferdelige måter,» observerte nyhetsmagasinet. «Viruset påvirker noen barn voldsomt, på grunn av en falsk reaksjon av deres immunforsvar ... Barna smitter igjen deres foreldrene, som blir syke, og noen av dem blir veldig syke.»
Dette har imidlertid ikke forhindret at Tysklands føderale og delstatlige myndigheter viderefører gjenåpningen av skoler. Merkel gjorde et gjennomskuelig forsøk under hennes «Anne Will»-opptreden på å overføre ansvaret til de 16 Bundesläders ministerpresidenter, som hun beskyldte for ikke å ha anvendt nødsstoppbremsa, som de i fellesskap vedtok 3. mars. Vedtaket besørger visse tiltak automatisk å tre i kraft igjen når en viss terskelverdi av infeksjonsforekomster passeres.
Dette er imidlertid bare en røykskjerm. I virkeligheten er Merkel og ministerpresidentene, som representerer alle Tysklands hovedpartier – Venstrepartiets Bodo Ramelow (Die Linke), De Grønnes Winfried Kretschmann (Die Grünen), sosialdemokratene Michael Müller og Malu Dreyer (SPD), kristelig-demokratene Armin Laschet og Volker Bouffier (CDU) og Bayerns Markus Söder fra Den kristelig-sosiale union (CSU) – alle er de prinsipielt enige om behovet for å underordne Covid-19-politikken til interessene til big business og finansvesenet. Denne politikken besluttet de i fellesskap ved starten av pandemien, og de har siden implementert den konsekvent.
Det er tross alt bare få dager siden Merkel beklaget offentlig det faktum at hun i fellesmøtet med ministerpresidentene hadde bestemt seg for én ekstra fridag i påsken, for å få redusert antallet infeksjoner. I en ydmykende unnskyldning omgjorde hun beslutningen. Hun unnskyldte seg ikke til de de 76 000 koronavirusofrenes pårørende, og heller ikke til lærerne og sykepleierne som har risikert sine liv, men derimot til forretningslivets representanter som slapp løs en storm av protester mot dette ytterst utilstrekkelige og helt patetiske tiltaket.
Merkels opptreden på «Anne Will» er bare det siste leddet i et lang kjede av hendelser som bekrefter at den føderale regjeringen og delstatenes regjeringer, og alle partiene bak dem, er helt ute av stand til å møte de mest elementære av befolkningens behov.
Den nåværende vaksineringsfiaskoen er også resultat av deres fullstendige likegyldighet overfor menneskeliv. Eksperter informerte om viktigheten av å etablere tilstrekkelig produksjonskapasitet på et veldig tidlig tidspunkt, da de første vaksinene var under utvikling og enda ikke var testet.
Sosialdemokraten Lauterbach, som selv er immunolog, oppfordret allerede i mai 2020 for etableringen av forberedelser for masseproduksjon. Hans forslag ble avvist. Lauterbach sier nå, at hadde regjeringen fulgt hans forslag ville det ha kostet € 24 milliarder [NOK 239,89 milliarder] og befolkningen kunne ha vært fullvaksinert innen utgangen av april. I stedet foretrakk regjeringen, der SPD har finansministerposten, å gi bort flere ganger dette beløpet til storselskaper og banker.
Styringselitens fullstendige svikt i møte med pandemien er et internasjonalt fenomen. I Frankrike, der president Macron har ignorert alle advarsler fra landets eksperter, har det glidende syv-dager-gjennomsnittet av infeksjonsforekomst per 100 000 passert 400. I Paris-regionen er kapasiteten på sykehusenes intensivavdelinger i ferd med å overskrides. USA har det høyeste antallet dødsfall av koronavirus i verden med 564 000, mens Storbritannia fører an i Europa med 127 000 døde.
Dette enorme antallet dødsfall, som i stor grad kunne vært unngått, er resultat av et bankerott sosialt system. Etter flere tiår med inntektsomfordeling, nedenfra og opp, som har resultert i fyrstelige rikdommer for et lite mindretall og ei endeløs rekke av kriger, i Afghanistan, Irak, Libya og Syria, som har ødelagt hele samfunn, er det avslørt hva menneskeliv er verdt i styringselitenes øyne.
Mens velgerne får beskjed om at det ikke er penger til å finansiere full nedstengning og til anskaffelse av de nødvendige vaksiner, pøses milliarder av euro ut for militæropprusting og forberedelser til atomkrig.
Helt i begynnelsen av pandemien advarte World Socialist Web Site om at den ville forsterke alle motsetningene i kapitalistsamfunnet. Socialist Equality Party (USA) og partiets tilknyttede organisasjoner i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har tatt initiativ til å bygge grunnplan-aksjonskomitéer for trygge arbeidsplasser og trygg utdanning, og forfekter en umiddelbar nedstengning av all ikke-essensiell produksjon og alle skoler, og mobiliseringen for en generalstreik over hele Europa og internasjonalt.
Motstanden mot regjeringenes koronaviruspolitikk er enorm. Meningsmåling etter meningsmåling viser at de aller fleste krever strengere beskyttelsestiltak, eller de godkjenner de som eksisterer. Men de finner ingen støtte for deres forlangender fra de politiske hovedpartiene eller fagorganisasjonene, som alle støtter den politiske linja om åpning av samfunnet i profittens interesse.
Kampen mot pandemien fordrer et internasjonalt, sosialistisk program som setter liv over profitt, og menneskelige behov foran milliardærenes rikdommer. Forsvaret for liv, helse og inntekt for det store flertall av befolkningen betinger eksproprieringen av finansoligarkiet og en slutt på det private eierskapet av produksjonsmidlene. Det krever en vitenskapelig styrt, rasjonelt organisert og demokratisk kontrollert verdensøkonomi.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party, og seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI)] stiller i høstens føderale valg for å bygge et nytt sosialistisk parti i arbeiderklassen. Vi oppfordrer alle WSWS-lesere: Støtt vår valgdeltakelse med din signatur! Studer SGP-programmet og bli med i partiet!