Lørdag den 3. april avholder WSWS et internasjonalt nettforum som 150-årsmarkering for Pariskommunen. Finn ut mer og registrer deg her. I forkant av arrangementet publiserer vi en serie klassiske verk av de store marxistene fra det 19. og 20. århundre som analyserer Kommunens betydning, og lærdommene av den.

Denne artikkelen ble publisert i den russiskspråklige New York-avisa Novy mir (Ny Verden) den 17. mars 1917. Den ble publisert på russisk i Trotskijs 1923-verk Voina i Revoliutsiia (Krig og Revolusjon), Bind 2, s. 422 til 424. Nedenfor er den norske oversettelsen etter den originale engelske (Til engelsk av: Fred Williams; Copyright: WSWS).

* * *

I historien følger ofte krig og revolusjon hverandre.

I vanlige tider arbeider massene underdanig, fra dag til dag i straffende slit, der de underkaster seg vanens makt. Verken formennene, politiet eller fangevokterne, enn si bødlene, ville vært i stand til å holde massene underlagt, om det ikke var for denne vanen – kapitalens tro tjener.

Krig, som river massene i filler og slakter dem, er også farlig for styrerne – nettopp fordi den med ett slag rister folk ut av deres sedvanlige tilstand, der krigens torden vekker de mest tilbakestående og uopplyste elementene, og tvinger dem til se på seg selv og dem rundt seg.

Styrerne må erstatte vanen med løfter og løgner som erstatning, der de kaster millioner av arbeidere i ilden. Borgerskapet pynter opp sin krig med alle ting de folkelige massene holder kjært i deres storslåtte hjerter: Krig med «frihet», med «rettferdighet», med «et bedre liv»! Der massene rystes til dypet av deres sjeler, ender krigen uunngåelig med å bedra dem: Den bringer dem ingenting annet enn nye sår og lenker. Av den grunn fører spenningene som krigen framprovoserer i de bedratte massene ofte til en eksplosjon mot styrerne; krig føder revolusjon.

Slik var det for tolv år siden, under den russisk-japanske krigen: Den tilspisset umiddelbart folkets misnøye, og førte til 1905-revolusjonen.

Slik var det i Frankrike for 46 år siden: Den fransk-prøyssiske krigen i 1870 og 1871 førte til arbeidernes opprør, og til etableringen av Pariskommunen.

Arbeiderne i Paris ble bevæpnet av den borgerlige regjeringen, i form av Nasjonalgarden, til forsvar av hovedstaden mot de tyske troppene. Men det franske borgerskapet var mer skremt av deres egne proletarer enn de var av hohenzollernes tropper. Etter at Paris kapitulerte forsøkte den republikanske regjeringen å avvæpne arbeiderne. Men krigen hadde allerede vekket en ånd av indignasjon hos dem. De skulle ikke returnere til fabrikkbenken som de samme arbeiderne de hadde vært før krigen. Paris’ proletarer nektet å avlevere deres våpen. Det kom til sammenstøt mellom de bevæpnede arbeiderne og regjeringsregimentene. Det fant sted den 18. mars 1871. Arbeiderne gikk seirende ut av sammenstøtet, og de ble Paris’ mestere og den 28. mars – under navnet Kommunen – opprettet de en arbeiderregjering i hovedstaden. Kommunen varte ikke lenge. Den 28. mai falt de siste forsvarerne, etter heroisk motstand mot angrepet fra de borgerlige hordene. Så begynte uker og måneder med blodige represalier mot Kommundardene, deltakerne i den proletære revolusjonen. Kommunen var imidlertid, til tross for dens korte eksistens, den største begivenheten i den proletære kampens historie. Basert på de Paris-arbeidernes erfaring har verdensproletariatet for første gang sett hva en proletær revolusjon er, hva som er dens mål og veier.

Kommunen begynte med å bekrefte alle utlendinger valgt til arbeiderregjeringen. Den erklærte: «Kommunens banner er Verdensrepublikkens banner.»

Den rensket staten og religionsskolene, avskaffet dødsstraffen, veltet Vendome-søylen – et monument over sjåvinismen – og overførte alle plikter og posisjoner til folkets genuine tjenere, og satte deres lønninger til ikke mer enn en arbeiders lønn.

Den satte seg fore å foreta en telling av fabrikker og verksteder som var blitt stengt av skremte kapitalister, for å gjennoppstarte produksjonen der på offentlig bekostning. Dette var det første skrittet i retning av en sosialistisk organisering av økonomien.

Kommunen oppnådde ikke alle sine planer: Den ble knust. Det franske borgerskapet, med bistand fra deres «nasjonale fiende», Bismarck, som umiddelbart hadde blitt deres klassefrende, druknet opprøret til deres sanne fiende, arbeiderklassen, i blod. Kommunens planer og oppgaver ble ikke oppfylt. Men de fant deres vei inn i sjelene til proletariatets beste sønner og døtre i hele verden; de ble den revolusjonære arven av vår kamp.

Og nå, den 18. mars 1917, framstår bildet av Kommunen tydeligere for oss enn noen gang før: For vi, etter et stort tidsintervall, trer igjen inn i epoken av store revolusjonære kamper.

Verdenskrigen har revet titalls millioner arbeidere ut av deres sedvanlige tilstand av arbeid og vegetering. Hittil har dette bare funnet sted i Europa; i morgen vil det også finne sted i Amerika. Aldri før har massene av arbeidere blitt gitt slike løfter; aldri før har de blitt forespeilt så strålende mål; aldri har de blitt så smigret som i denne krigen. Aldri før har de besittende klassene våget å fordre så mye blod fra folket – under påskudd av løgnen som kalles «forsvar av fedrelandet». Og aldri før har sliterne blitt så bedratt, forrådt og korsfestet som nå.

I skyttergravene som renner over av blod og gjørme, i de utsultede byene og landsbyene, er millioner av hjerter fylt av indignasjon, fortvilelse og raseri. Og disse følelsene, når de kombineres med sosialistisk tenkning, blir til revolusjonær entusiasme. I morgen vil dens flamme bryte opp til overflata i arbeidsmassenes mektige opprør.

Russlands proletariat har allerede lagt ut på revolusjonens store hovedvei, og under dens offensiv faller og krasjer de mest skammelige av despotismens bolverk og festninger. Revolusjonen i Russland er imidlertid bare forløperen til proletære opprør over hele Europa og i hele verden.

«Husk Kommunen!» – vil vi sosialister si til de opprørske arbeidermassene. Har borgerskapet bevæpnet dere mot den fremmede fienden? Nekt å avgi deres våpen til borgerskapet, akkurat som Paris’ arbeidere nektet det i 1871! Rett disse våpnene, som Karl Liebknecht har bedt dere gjøre, mot deres sanne fiende, mot kapitalismen! Riv statsmaskina fra borgerskapets hender, transformer den fra et borgerlig voldsvåpen til apparatet for proletært selvstyre. Dere er nå uforlignelig mye sterkere enn deres forgjengere var i Kommunes epoke. Velt alle parasittene fra deres troner. Ta landet, gruvene og fabrikkene og administrer alt selv. Brorskap i arbeid, likhet i delingen av arbeidets frukter!

Kommunens banner er banneret for Arbeidets Verdensrepublikk!

Novy mir, 17. mars 1917