Midt under en eskalerende væpnet konflikt i Mosambik har Pentagon sendt amerikanske spesialstyrker inn i den sørøstlige afrikanske nasjonen. Disse troppenes utplassering, der de er beskrevet som «trenere» og «rådgivere», og berettiget under påskudd av den endeløse «krigen mot terrorisme», besørger en ny bekreftelse for Biden-administrasjonens globale opptrapping av amerikansk militarisme, inkludert på det afrikanske kontinentet.

Utplasseringen av amerikanske tropper, annonsert i midten av forrige måned, har funnet sted samtidig med en kraftig opptrapping av borgerkrigen som utkjempes i Mosambiks nordligste provins Cabo Delgado, der den mosambikiske regjeringen konfronterer et opprør blant regionens overveiende muslimske befolkning.

De siste kampene har vært sentrert i byen Palma, et knutepunkt for utviklingen av landets naturgassfelt, som i slutten av forrige måned ble inntatt av opprørerne etter kamper som fordrev anslagsvis 11 000 mennesker på flukt til havnebyen Pemba ved Det indiske hav. Ifølge FN har rundt 670 000 mosambikere blitt fordrevet siden kampene i regionen startet i 2017.

Kommandør Chongo Vidigal, sjef for regjeringsstyrkene som ble sendt for å gjenerobre Palma fra opprørerne, fortalte mediene på søndag at området nå var «trygt». Et tidligere forsøk på å få brakt journalister til byen ble imidlertid avbrutt da helikopteret som fløy dem ble beskutt.

Hovedmålet med militæroperasjonen var å sikre lokalitetene, og omgivelsene, for et prosjekt for flytende naturgass verdsatt til $ 60 milliarder [NOK 511,49 milliarder], initiert av den franske energigiganten Total. Selskapet har krevd en sikkerhetssone i en omkrets av 26 km som betingelse for fortsatt tilstedeværelse. Etter at virksomheten ble gjenopptatt den 24. mars, etter nedstengning av anleggene etter en tidligere opprørsoffensiv ved begynnelsen av året, har Total nå igjen stengt ned og trukket alle deres ansatte ut av regionen. I tillegg til det franskbaserte transnasjonale energiselskapet har også Italias ENI og det USA-baserte ExxonMobil interesser i Mosambiks naturgassreserver, som er antatt å være blant de største på planeten.

Den 11. mars, bare dager før utplasseringen av de amerikanske spesialstyrkene, utpekte Washington «ISIS-Mosambik» som en «Utenlandsk Terrorist Organisasjon», og banet med det vei for USAs militærintervensjon. Den amerikanske ambassaden i Maputo sa at Washington «er forpliktet til å støtte Mosambik med en mangesidig og helhetlig tilnærming, for å motvirke og forhindre spredning av terrorisme og voldelig ekstremisme».

«ISIS-Mosambik»-etiketten er det amerikanske utenriksdepartementets oppfinnelse. Lokalt er opprørerne kjent som al-Shabab, som er arabisk for «ungdommen», men de har ingen tilknytning til den islamistiske opprørsgruppa med base i Somalia som opererer under samme navn. Mens Den islamske staten (ISIS) har utgitt videoer som falskt hevder ansvar for de mosambikiske opprørernes angrep er det ingen bevis for operasjonelle forbindelser mellom ISIS og opprøret i Nord-Mosambik, og enda mindre for at de utgjør noen fare for internasjonal terrorisme.

Regjeringen til president Filipe Nyusi i Maputo, den sørlig beliggende hovedstaden i Mosambik, har pushet «terrorist»-etiketten, og Washington har ivrig omfavnet påstanden. Deres siktemål er å tildekke konfliktens komplekse politiske og sosiale røtter, og berettigelsen for en kontra-opprør-kampanje innrettet på forsvar av interessene til det nasjonale styringsoligarkiet, transnasjonale energiselskaper og global finanskapital.

Røttene for opprøret i Cabo Delgado ligger i betingelsene av skarp ulikhet som kjennetegner Mosambik, der ifølge tall utgitt allerede før innvirkningene av Covid-19-pandemien mer enn halvparten av befolkningen lever under betingelser av absolutt fattigdom. Rikdom er monopolisert av en liten styringselite dominert av det regjerende partiet FRELIMO (Mosambiks Frigjøringsfront) og partiets kohorter, og så godt som alt er konsentrert i Maputo.

Provinsen Cabo Delgado, blant de minst utviklede områdene av landet, har sett tiltakende mengder rikdom utvunnet under bakken, i og med utviklingen av naturgassprosjektene i tillegg til gruvedrift av rubiner. Praktisk talt ingen ting av denne rikdommen har kommet de fattige massene til gode. Muslimer, som er et mindretall i Mosambik som helhet, utgjør mer enn halvparten av provinsens befolkning. Den politiske dominansen i provinsen har imidlertid vært monopolisert av den overveiende katolske gruppa av etnisiteten Makonde, som president Nyusi tilhører.

Den umiddelbart utløsende gnisten for den væpnede konflikten kom i 2017, etter at regjeringen forsøkte å undertrykke et sjikt av muslimsk ungdom, noen av dem utdannet i Saudi-Arabia, som ville innføre en strengere form for islam, og med det utfordret eldre muslimske geistlige med tilknytninger til FRELIMO-regimet.

FRELIMO, som på det tidspunkt da de kom til makten i 1975, etter en 10-år-lang væpnet kamp mot portugisisk kolonialisme, ble ansett å være en av de mest radikale av de afrikanske nasjonalistbevegelsene. Mosambiks uavhengighet kom i 1974 etter omveltningen av Portugals Salazar-diktatur. Uavhengigheten ble imidlertid etterfulgt av 15 år med blodig borgerkrig, der apartheidregimet i Sør-Afrika, det hvite minoritetsregimet i Rhodesia og US Central Intelligence Agency (CIA) støttet en kontra-revolusjonær bevegelse kjent som RENAMO (Mosambiks Nasjonale Motstand) i en blodig konflikt som skulle kreve én million menneskeliv.

At dagens FRELIMO-regime, ledet av president Nyusi, påkaller de samme kreftene som bevegelsen kjempet mot i uavhengighetskampen, for bistand til å undertrykke et opprør, taler bind om at de borgerlige nasjonalistiske bevegelsenes er organisk ute av stand til å realisere de afrikanske massenes ambisjoner om frihet fra utenlandsk dominans, demokrati og sosial rettferdighet. Som i Sør-Afrika, Zimbabwe og andre steder på det afrikanske kontinentet, har Mosambiks tidligere «frihetskjempere» og selvutpekte marxister omdannet seg til en gjeng korrupte millionærpolitikere og medløper-kapitalister.

I tillegg til de amerikanske spesialtroppene som er utplassert til Mosambik, har Portugal, landets gamle kolonimakt, kunngjort at de skal sende minst 60 spesialstyrker som «trenere».

De mosambikiske sikkerhetsstyrkene har også stolt på den Sør-Afrika-baserte private militærkontraktøren Dyck Advisory Group (eller DAG), som består av sørafrikanske leiesoldater under ledelse av Lionel Dyck, en tidligere oberst fra den rhodesiske hæren. DAG har vært anklaget av Amnesty International for forbrytelser mot menneskeheten, blant annet for å ha sluppet såkalte tønnebomber på befolkningssentre, skutt med maskingevær fra helikoptre på folkeansamlinger og for angrep på skoler og sykehus.

Mens amerikanske tropper har dratt til Mosambik under påskudd av å bekjempe «terrorisme», handler Pentagon under president Joe Biden under de samme retningslinjene som ble satt av den nasjonale sikkerhetsstrategien vedtatt under Trump ved begynnelsen av 2018, som understreket at «Stormaktskonkurranse – ikke terrorisme – er nå hovedfokus for USAs nasjonale sikkerhet.»

Afrika utgjør en sentral slagmark i «stormaktskonkurransen» mellom USA og Kina, som er under kraftig opptrapping under Biden-administrasjonen. Kina har forbigått USA som kontinentets viktigste handelspartner og långiver, samtidig som landet også engasjerer seg i omfattende infrastrukturprosjekter under sitt «Belte og Vei»-initiativ. Washington frykter å bli sperret ute av et strategisk viktig marked og en kilde til råstoffer, og forsøker å kompensere, som andre steder, med militærintervensjon, og det får Afrikas befolkninger lide konsekvensene av.