To år siden Assange ble pågrepet i Ecuadors ambassade

For to år siden på søndag ble WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange grepet og slept ut av Ecuadors ambassade i London. Han har siden vært fengslet, og har kjempet mot utlevering til USA hvor han konfronterer utsikter til livsvarig fengsel under barbariske forhold, for å ha avslørt krigsforbrytelser, kuppkomplotter, massiv statsovervåkning, tortur og korrupsjon.

Julian Assange i Belmarsh Prison i 2019

Assanges politiske status som asylant ble den 11. april 2019 opphevet av Ecuadors regjering, og britisk politi tok seg inn i ambassadebygningen og slepte ham vekk. De nylig publiserte dagbøkene til tidligere utenriksminister sir Alan Duncan bekrefter involveringen av de høyeste nivå av den britiske staten i denne lovløse operasjonen.

Duncan forklarer hvordan han så politiets raid på en live-feed i «Operasjonsrommet på toppen av utenriksdepartementet». Operasjonen hadde kodenavnet «Pelican», og Duncan mintes hvordan en av embetsrepresentantene som så på «var iført et slips med pelikan-motiv». Duncans dagbokinnføring konkluderer: “Så, jobben endelig sluttført – og vi tar et bilde av Team Pelican for minneboka. Det hadde tatt mange måneders tålmodig diplomatiske forhandlinger, og til slutt gikk det som smurt. Jeg gjør millioner av intervjuer, og prøver å holde gliset i sjakk.»

Sadismen i den britiske statens snatch-and-grab aksjon ble bare matchet av pseudo-venstres nedrige bestrebelser for å bakvaske Assange og sverte hans renomé til støtte for den fabrikkerte etterforskningen av seksualovergrep som ble lansert av Sverige i 2010. Med rette i frykt for at hans utlevering til Sverige ville være et mellomtrinn og et springbrett for utlevering til USA, søkte Assange asyl i den ekvadorianske ambassaden. Mens han var der lanserte hans tidligere «mediepartnere», mest framtredende den britiske avisa Guardian, og en internasjonal samling av pseudo-venstre grupper, en avskyelig mange-år-lang bakvaskingskampanje for å sverte ham som et seksualrovdyr.

Den svenske forfalskningen var en operasjon på høyt nivå. Da svenske påtalemyndigheter i 2012 signaliserte at det var sannsynlig de ville henlegge saken – som de endelig gjorde for siste gang i 2019 – sendte den britiske statens justisvesen, UK Crown Prosecution Service (CPS), en melding der de advarte: «Må dere bare ikke få kalde føtter !!!» CPS ble den gang ledet av sir Keir Starmer, nåværende partileder for Labour Party. Støtten fra pseudo-venstre grupper for CIAs svenske operasjon – forfektet på grunnlag av kjønnspolitikk – avslørte dem som redskap for imperialistinteresser. Innen 2012 hadde det velstående sosiale segmentet for pseudo-venstre politikk omfavnet doktrinen om humanitær intervensjon, støttet regimeskifteoperasjoner i Syria, Libya, og andre steder.

Offisielle amerikanske embetsrepresentanter, både Republikanere og Demokrater, fortsatte å søke Assanges arrestering. I 2018, i sammenheng med en voldsom kampanje for å få dratt Assange inn i deres jingoistiske, antidemokratiske «russisk innblanding»-kampanje, skrev 10 Demokrat-senatorer til visepresident Mike Pence med forlangende om at Trump-administrasjonen skulle legge press på Ecuador for å sikre Assanges utkastelse fra ambassaden.

Det ble senere avslørt at Trump-administrasjonen samarbeidet med CIA for å spionere på Assange, inkludert hans privilegerte kommunikasjoner med advokater og leger, og for å stjele hans personlige dokumenter. CIA-operatører diskuterte planer for Assanges kidnapping eller utføringen av et attentat, inntil Ecuadors president Lenin Moreno gikk med på å overgi ham til det britiske politiet.

Så snart han var i den britiske stats hender ble Assange gjenstand for to år med pseudo-juridisk forfølgelse, som kulminerte i en nedverdigende skuerettsprosess. Assange ble bare timer etter at han ble slept ut fra ambassaden trukket inn foran domstolen Westminster Magistrates Court, hvor han ble funnet skyldig i krenkelse av kausjonsreglene. Distriktsdommer Michael Snow erklærte: «Hans påstand om at han ikke har hatt en rettferdig høring er latterlig. Og hans oppførsel er som en narsissist som ikke kan komme seg forbi sine egne egoistiske interesser.»

Ved en påfølgende høring for domstolen Southwark Crown Court fikk Assange helt opp til maksimumsdommen for kausjonsovertredelser (50 uker) og ble sendt til maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison. Dommer Deborah Taylor beskyldte ham for å «utnytte din privilegerte posisjon til å blåse i loven, og internasjonalt bekjentgjøre din forakt for dette landets lov.»

Assanges tid i Belmarsh har vært preget av en gjentatt og flagrant nekting av hans juridiske rettigheter, med sikte på å knuse ham og som har etterlatt ham tilbøyelig for selvmord. Han ble gjentatte ganger nektet riktig tilgang til sine advokater og til materiale som var nødvendig for å forberede sitt forsvar. Da Assange nådde slutten av den idømte straffen beordret distriktsdommer Vanessa Baraitser at han fortsatt skulle fastholdes i Belmarsh, i form av varetektsfengsling. I løpet av den første uka av Assanges utleveringshøring, som ble holdt i februar 2020 ved domstolen Woolwich Crown Court, ble han holdt i en glassboks, der Baraitser forhindret ham i å samtale eller kommunisere effektivt med sine advokater. Den første dagen ble han strippet naken to ganger og ilagt håndjern 11 ganger.

I forkant av hovedforhandlingen ved domstolen Westminster Magistrates Court i september 2020 ble Assange gjentatte ganger nektet kausjon, selv om Covid-19, som han er spesielt sårbar for på grunn av en kronisk luftveissykdom, raste gjennom Belmarsh fengselet.

Den amerikanske regjeringen brukte denne tiden til å utvikle sitt uhyrlige angrep på demokratiske rettigheter. Den første tiltalen mot WikiLeaks-grunnleggeren, der forseglingen ble brutt dagen for pågripelsen i ambassaden, siktet ham for konspirasjon for å begå datamaskininnbrudd, med en maksimumsdom på fem år. Den 23. mai 2019 avslørte USA 17 nye anklagepunkter i henhold til spionasjeloven av 1918, med en samlet potensiell straff på 170 år. Disse anklagene har kjølende implikasjoner for pressefriheten, og kriminaliserer grunnleggende journalistisk praksis og holder dette ensbetydende med forræderi eller spionasje.

En annen påfølgende og overordnet tiltale ble meldt den 24. juni 2020, etter at én fase av Assanges høring var fullført, og det bare var få uker igjen til forsvarets frist for å sende inn skjelettargumentet for den andre fasen. Den nye tiltalen, foruten å være en grov misaktelse av en rettferdig prosess, og i vesentlig grad basert på vitnesbyrd fra FBI-informanter med historikk for svindel og bedrageri, utvidet anklagenes rammeverk til et enda bredere spekter av journalistisk aktivitet.

Den enorme betydningen av WikiLeaks’ og Assanges journalistikk, og kriminaliteten i forfølgelsen av den, ble understreket under hans høring i september. Dusinvis av vitner uttalte seg om WikiLeaks’ banebrytende kildebeskyttelse og den globale innvirkningen av publiseringer som videoen Collateral Murder, som avslørte et amerikansk Apache-angrepshelikopters massakre av irakiske sivile, journalister og første-respondenter. Den amerikanske rettsforfølgelen ble avslørt som ei grunnløs, hevngjerrig heksejakt designet for å ødelegge Assange, og sette en diktatorisk presedens for hva som vil skje med journalister som tør å avsløre imperialistforbrytelser.

Med en avgjørelse til fordel for utlevering ansett å være i boks, leverte Baraitser den 4. januar i år en overraskende rettsbeslutning mot utlevering. Men hennes politisk kalkulerte rettskjennelse blokkerte utleveringsforespørselen utelukkende med den begrunnelse at den ville være undertrykkende på grunn av Assanges kompromitterte psykiske helse, og på grunn av risikoen for selvmord om han ble fengslet i USA. Hun aksepterte alle andre elementer i påtalemyndighetens sak, inkludert dens benekting av ytringsfrihet og pressefrihet, og dens berettigelse for misaktelsen av Assanges demokratiske rettigheter.

Dette etterlot porten åpen for en amerikansk appell. Det amerikanske justisdepartementet responderte raskt: «Selv om vi er ekstremt skuffet over domstolens endelige avgjørelse er vi tilfreds med at USA vant på alle juridiske punkter som ble reist. Spesielt avviste retten alle Mr. Assanges argumenter angående politisk motivasjon, politisk lovbrudd, rettferdig rettssak og ytringsfrihet. Vi vil fortsette å søke Mr. Assanges utlevering til USA.»

Baraiters handlinger utsatte i all hovedsak den reelle avgjørelsen om Assanges skjebne inntil utfallet av Trumps pågående kuppkomplott hadde blitt avgjort. To dager etter at hans utlevering ble blokkert, den 6. januar, stormet en fascistisk mobb US Capitol i Washington og kom innen sekunder fra å pågripe kongressmedlemmer. Den britiske statens fortsatte fiendtlighet overfor Assange ble bekreftet av Baraitsers juridisk absurde nekting av kausjon samme dag, der hun etterlot Assange i et maksimalsikkerhetsfengsel uten noen lovlige juridiske anklager mot ham.

Siden den gang har Biden-administrasjonen videreført Trumps jakt på WikiLeaks-grunnleggeren – Biden stemplet ham i 2010 som en «høyteknologisk terrorist». Som World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har advart er forfølgelsen av Assange integrert i amerikansk imperialismes krig, eskalert av Trump og nå forsterket av hans etterfølger.

Biden har deltatt i en aggressiv antiKina-kampanje og pisker opp antikinesisk fremmedfrykt innenriks og promoterer konspirasjonsteorier om opprinnelsen for Covid-19. USA og landets allierte står på en klippekant med Russland over Krim og Øst-Ukraina, med NATOs endeløse antiRussland-provokasjoner og proxyinntrengninger som truer med å renne over i krig.

Militære konflikter i utlandet av et slikt katastrofalt omfang kan bare forfølges ved ødeleggelsen av demokratiske rettigheter innenlands. WikiLeaks’ publiseringer av krigsloggene fra Afghanistan og Irak var ei gnist for massivt antikrigssentiment over hele verden. Styringsklassen i imperialistlandene rundt om i verden er hardnakket bestemt på å forhindre at deres krigsplaner og forbrytelser blir rapportert, og har forsøkt å slå ned på venstreorientert, sosialistisk og antikrigopposisjon. Assange-saken er emblematisk for denne dreiningen til diktatur.

I de to årene siden Assange ble arrestert har to skarpt motsatte politiske perspektiver definert seg i kampen for hans frihet. Den offisielle kampanjen, som drives av Don't Extradite Assange (DEA), har basert seg på råtne appeller til staten og dens representanter. DEAs fremste forfekter var tidligere Labour Party-leder Jeremy Corbyn. Som leder for Labour Party opprettholdt Corbyn en politisk kriminell taushet om Assange gjennom hele generalvalget i 2019, og blokkerte utviklingen av en massebevegelse mot britisk og amerikansk imperialisme for å sikre hans frihet. Da Corbyn endelig uttalte seg var det for å appellere til Boris Johnson og det britiske rettssystemet som har tråkket på Assanges demokratiske rettigheter.

Etter å ha hamret sammen en brokete samling av mindre betydningsfulle parlamentarikere, kjendiser og borgerrettighets- og medieorganisasjoner – hvorav mange i årevis hadde vært medskyldige i Assanges forfølgelse – nådde DEA-kampanjen et nytt lavpunkt i ukene før Baraitsers rettsbeslutning, der den gjorde en smiskende appell til Trump om presidentbenådning. Trump delte i stedet ut ei rekke benådninger til kjeltringer, fascister og krigsforbrytere.

Da Trump forlot embetet ble appellene sømløst ført over til Biden, forsøk som forble like fruktløse.

ICFI og de tilknyttede Socialist Equality Parties har blitt berettiget i deres insistering på at kampen for Assanges frihet avhenger av utviklingen av en massebevegelse i arbeiderklassen. Pandemien har bevist over enhver tvil at det ikke er noe segment innen styringsklassen for selv de mest grunnleggende demokratiske rettigheter, inkludert retten til å protestere og forsamle seg, og retten til liv. Styringsklassen har respondert på viruset med en politikk for sosialt drap, og ved å framskynde sine forberedelser for statsundertrykking og krig av stor skala.

Men disse handlingene har satt kapitaliststatene på kollisjonskurs med undertrykte arbeidere over hele verden, som allerede var i store streiker og protester før pandemien rammet. Assanges endelige skjebne er uadskillelig fra denne utviklende konflikten – den internasjonale arbeiderklassens kamp mot kapitalisme og kampen for å sette de virkelige kriminelle, de imperialistiske krigshisserne og torturistene, på tiltalebenken.

På to-årsdagen for WikiLeaks-grunnleggerens pågripelse bekrefter vi på nytt vårt krav om Assanges umiddelbare, ubetingede frihet, og vår forpliktelse til et program for klassekamp for å oppnå den.

Loading