Kl. 04:30 den 12. april 1861 skjøt militsen i South Carolina en 10-tommers granat inn mot Fort Sumter, i Charleston Harbour. Borgerkrigens første skudd var signal for et bombardement. Etter 33 timers beskytning og ytterligere flere tusen granater, heiste den beleirede føderale garnisonen i Fort Sumter det hvite flagget, og overga seg til den nye slaverepublikkens styrker, De konfødererte stater i Amerika.
Borgerkrigen raste i ytterligere fire år, inntil Konføderasjonens styrker under Robert E. Lee overga seg den 9. april 1865 til Ulysses S. Grant, i Appomattox Court House i Virginia. I mellomtiden var anslagsvis 750 000 amerikanere døde i kampene, ifølge de beste estimatene.
Ingen amerikaner forutså i april 1861 at krigen ville bli så voldelig og at den ville få slike revolusjonære konsekvenser. Trykket som hadde bygd seg opp i det amerikanske samfunnet siden 1776-revolusjonen ble sluppet løs på Borgerkrigens slagmarker med forferdelig styrke. Samfunnet som oppsto fra blodbadet ble snart forvandlet til det ugjenkjennelige. Krigen ødela eiendomsretten til slaver [‘chattel slavery’] og med det slaveholderklassen som hadde styrt Sør-statene i 250 år. Med ødeleggelsen av slaveriet opprettholdt Borgerkrigen Den amerikanske revolusjonens påstand om at alle mennesker er skapt like [‘all men are created equal’]. Til tross for hans påståtte konservativisme initierte Lincoln eksproprieringen av privateiendom av en målestokk uten sidestykke før Oktoberrevolusjonen i 1917.
Karl Marx, som fulgte Borgerkrigen tett som aviskorrespondent, forutså at den ville innlede en ny æra av klassekamp. Marx skrev til Lincoln i hans gratulasjon for gjenvalget i 1864, at mye likt hvordan «Den amerikanske uavhengighetskrigen innledet en ny æra av middelklassens framvekst, så vil Den amerikanske antislaverikrigen gjøre det samme for arbeiderklassene». Marx’ prognose ble raskt bekreftet. Arbeidernes klassekamp «strakte seg snart fra Atlanterhavet til Stillehavet, fra New England til California, med et lokomotivs sju-mil-støvler,» som han skrev i Kapitalen.
At beskytningen av Fort Sumter skulle bli utløser-hendelsen for alt dette, var i seg selv resultat av en uforutsett kjede av begivenheter. Sumter, beliggende ved Charleston, et citadell for ildsprutende, pro-slaveri løsrivelse, var del av en konstellasjon av lett bevoktede føderale baser og våpenarsenaler spredt over Sør-statene og i grensestatene, som hadde blitt fokuspunkt for forberedelser for krig. I perioden før krigen konsentrerte løsriverne seg om å innta føderale stillinger, med de midler som måtte til, legale eller illegale. Dette var Sør-statenes store forhåpning. Deres cash crop-landbruk var tilknyttet «verdens verksted», den britiske industri-kapitalismen. Sør-statene hadde lite industri og kunne produsere veldig lite av sitt eget krigsmateriell.
Løsriverne ble så godt som helt åpent hjulpet av den avtroppende amerikanske presidenten James Buchanan fra Pennsylvania. I løpet av det fire-måneder-lange interregnum mellom Abraham Lincolns valgseier den 6. november 1860 og hans innsetting som president den 4. mars 1861, løftet Buchanan knapt en finger mens Sør-statenes styrker erobret føderale installasjoner – og med dem rifler, artilleri, ammunisjon og til-og-med marinefartøyer.
I likhet med forgjengeren Franklin Pierce fra Vermont, var Buchanan et «deigtryne» [‘doughface’], den nedsettende betegnelsen for Demokratene i Nord som var underdanige for Sørs interesser. Sammen med deres to-parti systemrivaler, de såkalte «Cotton Whigs» [‘Bomull Whigs’; Whigs regjerte i England], hadde Demokratene i flere tiår hatt grep om den lengste vektstanga i amerikansk politikk, en politikk som vaklet rundt de endeløse kompromissene utformet for å imøtekomme slaveeieroligarkiet. Likevel hadde alle innrømmelser, datert tilbake til Missouri-kompromisset av 1820, bare utsatt «den uunngåelige konflikten» om slaveriet, som alltid gjenoppsto på et enda mer intenst nivå.
Med Sør-statenes styrker i åpent opprør beskyldte Buchanan Nord for Sørs løsrivelse. I hans State of the Union-tale i desember 1860 forlangte han at Nord-statene måtte vurderer erobring av Cuba fra Spania for at slaveriet kunne utvides, at de måtte droppe lover om personlig frihet anvendt mot loven om rømte slaver – Fugitive Slave Act – og til-og-med at de måtte slutte med kritiseringen av slaveriet. Dersom Nord-statene ikke etterkom disse betingelsene, ville Sør-statene «være berettiget» deres løsrivelse. Som historikeren James McPherson tørt bemerker: «Buchanan holdt seg [bare såvidt] for god til en oppfordring om at Det republikanske partiet måtte oppløses.» Buchanans nedrige smisking oppmuntret bare løsriverne.
Lincoln og det nye Republikaner-partiet representerte noe helt annet enn det kompromissvillige status quo ante – til-og-med, som hendelsesforløpet skulle demonstrere, noe virkelig revolusjonært. Lincoln var innbitt imot en videre utvidelse av slaveriet. Så visst, i hans første innsettingstale gjentok han sin posisjon «funnet i nesten alle publiserte taler fra ham som her henvender seg til dere, [at] jeg ikke har til hensikt, direkte eller indirekte, å forpurre slaveri-institusjonen i USA, der hvor den eksisterer.» Men Lincoln lot seg ikke rokke på Det republikanske partiets plattforms insistering på at Konstitusjonen ikke tillot utvidelse av slaveriet inn i territoriene.
Dette var ei rød linje for Sør-statenes styringsklasse. Den anså Nord-statenes kapitalismes vekst i økonomi og befolkning som en eksistensiell trussel, og tilsvarende Nords legioner av «drittrenner og fettete mekanikere» [‘mudsills and greasy mechanics’], som senator James Henry Hammond fra South Carolina så hånlig kalte Nord-statenes industriarbeidere. Hammond og hans likesinnede tok ikke feil i deres estimering at Nord-stat-samfunnet utgjorde en revolusjonær trussel. Det republikanske partiet sveiset sammen Nord-stat-samfunnet gjennom den politiske antislaveri-orienteringen. Lincoln var en antislaveri-politiker, med den uttalte målsetningen at det var den gradvise utviskningen av menneskelig slavebinding, som han mente var landets grunnleggeres – the Founding Fathers’ – felles holdning. Og hadde han ikke sagt, i hans berømte House Divided-tale [o. anm.: ‘det splittede Huset’; med referanse til Kongressen]:
Jeg tror ikke denne regjeringen kan bestå, permanent som halvt slave og halvt frigjort. Jeg forventer ikke at Unionen skal oppløses – jeg forventer ikke at Huset faller – men det jeg forventer er at det [Huset] vil opphøre å være delt. Det vil bli det ene eller det andre. Enten vil motstanderne av slaveriet stoppe dets videre spredning, og plassere det der den offentlige fornemmelsen finner ro i troen på at det er på kurs mot den ultimate utryddelsen; eller dets forfektere vil presse det fram, til det skal bli like lovlig i alle Statene, gamle så vel som nye — i Nord så vel som i Sør.
Det var faktisk som respons på Lincolns valgseier at det dype Sørs stater løsrev seg, én etter én, i løpet av den lange vinteren 1860 og 1861: South Carolina, Mississippi, Florida, Alabama, Georgia, Louisiana og Texas. Deres uavhengighetserklæringer etterlot ingen tvil om deres motiver. De rev seg løs, i stedet for å forbli i «denne nye unionen sammen med Lincoln Black Republicans», og som delegatene til Mississippis løsrivingskonvensjon uttrykte det, for å forsvare «slaveriet under vår gamle unions konstitusjonelle bånd». Og, selv om Konstitusjonen av 1789 bevisst hadde unngått ordet «slaveri», påkalte Konføderasjonens Konstitusjon ordet ti ganger, i et forsøk på å gjøre den barbariske institusjonen permanent. Thomas Jefferson, og nasjonens andre Founding Fathers, hadde tatt feil, forklarte Konføderasjonens visepresident Alexander Stephens i hans innsettingstale. «De hvilte på antagelsen om likhet mellom raser,» sa han. «Dette var en feiltakelse.» Stephens fortsatte:
Vår nye regjering er grunnlagt på den nøyaktig motsatte ideen; dens fundamenter er lagt, dens hjørnesteiner hviler på den store sannhet at negeren ikke er likeverdig med den hvite mann; på at slaveriets underordning til den overlegne rase, er hans naturlige og normale tilstand.
Lincoln inntok embetet i en komplisert og eksplosiv situasjon. Noen i Nord-statene underholdt desperate forhåpninger om en avtale i aller siste øyeblikk, for å unngå borgerkrig. Blant dem var også William Seward, Lincolns egen utenriksminister, som utarbeidet en hemmelig plan, raskt avvist av Lincoln, om å framprovosere krig med Frankrike eller Spania for å promotere nasjonal enhet. Men Sør-statenes forlangender hadde blitt ekstreme. «Kompromiss» medførte nå at Lincoln måtte avvise hele plattformen han var valgt på, og sågar støtte en revisjon av Konstitusjonen som ville garantere slaveriet til evig tid.
Lincoln sto fast på sitt. Han tok for seg det brennbare anliggendet om føderal eiendom, og proklamerte den politisk orienteringen at han ville «holde, erobre og eie» den. Men han unngikk bevisst enhver trussel om militært angrep. Onus [bevisbyrden] var på Sør-statene. «I deres hender, mine misfornøyde landsmenn, og ikke i mine, ligger det monumentale saksanliggendet om borgerkrig,» sa Lincoln til statene som hadde løsrevet seg. «Regjeringen vil ikke voldelig angripe dere. Dere vil ikke få noen konflikt uten selv å være aggressorene. Dere har ikke avlagt noen ed i himmelen om å ødelegge Regjeringen, mens jeg har avlagt den høytideligste av dem om å ‘bevare, beskytte og forsvare den.’»
Som McPherson bemerker: Den 5. mars 1861, morgenen etter å ha holdt sin Første innsettingstale [First Inaugural], kom Lincoln for første gang inn på sitt kontor for å finne på skrivebordet «en forsendelse fra major Robert Anderson, kommandør for Unionens garnison i Fort Sumter. Anderson rapporterte at hans forsyninger bare rakk for noen få uker til. Tiden rant ut.»
Som var tilfelle under flere nøkkelbegivenheter under Borgerkrigen viste Lincoln seg å være en mesterpolitiker. Han kunngjorde sin intensjon om å besørge forsyninger til Fort Sumter offentlig, i et brev til guvernør Francis Pickens i South Carolina. Unionens flotilje ville ikke skyte med mindre den ble beskutt, og forsterkningene ville forbli om bord på skipene. Lincoln hadde manøvrert Jefferson Davis inn i et hjørne. Dersom Davis tillot leveransen av forsyningene kunne Fort Sumter holde ut på ubestemt tid. Dersom han angrep, da ville det være Sør-statene som avleverte det første slaget. Likevel, Davis’ støttegrunnlag blant de store slaveeierne var et forlangende om krig. «Med mindre du sprinkler blod i ansiktet på folket i Alabama, vil de være tilbake i den gamle unionen på under ti dager!» som en krigshisser fra Mobile uttrykte det. Davis beordret angrepet den 12. april, og Sumter falt dagen etter. Det skulle ikke bli gjenerobret før Unionens general William Tecumseh Shermans «Carolina-kampanje» tvang fram oppgivelsen av Charleston, i februar 1865.
Lincoln responderte den 15. april med en oppfordring til innkalling av 75 000 frivillige for tre måneders tjeneste, for å få lagt ned det han fra den dagen av kalte en oppstand [‘rebellion’], et organisert opprør. Guvernørene måtte besørge soldater. Det var ingen stående hær å snakke om: Bare 16 000 soldater – de fleste i fjerne fort, noen få menn som holdt øye med indianerne, som Engels seinere observerte – og ikke tilnærmelsesvis dimensjonene av dagens militære Leviatan som fortærer over halvparten av det ikke-øremerkede amerikanske budsjettet.
De frivillige strømmet til, som respons på Lincolns oppfordring. De mønstret inn i regimenter som ble nummerert etter den rekkefølgen de ble fylt. Følgelig var regimentet 1. Minnesota det første som responderte fra den delstaten. Dette regimentet så kamphandlinger i Malvern Hill, Antietam, Fredericksburg, og begge slagene ved Bull Run, før det led det som kanskje var 80 prosent tap i et suisidalt forsøk på å opprettholde Unionens seier ved Gettysburg i 1863. Disse tidligste innrullerte var noen av de mest politisk tenkende soldatene. Mange kom aldri hjem igjen.
Mens Fort Sumter stålsatte Nord-statene – til-og-med Steven Douglas, Lincolns bitre Illinois-rival, sverget hevn over «forræderne» – kunne ikke telegrammer fra guvernørene i grensestatene, og fra de nordlige Sør-statene som enda ikke hadde løsrevet seg, ha oppmuntret Lincoln. Kentucky «vil ikke besørge noen tropper med det ondsinnede formål å underkaste seg sine søsterstater i Sør», skrev guvernøren. Guvernøren i Tennessee sa staten «ikke vil avgi én eneste mann ... men om nødvendig, femti tusen for forsvar av våre rettigheter og rettighetene til våre sørlige brødre». Og Missouris guvernør insisterte: «Din rekvisisjon er illegal, konstitusjonsstridig, revolusjonær, umenneskelig.» Virginia, North Carolina, Tennessee og Arkansas fulgte etter de dype Sør-statene ut av unionen, etter Fort Sumter.
Lincolns langsomme omfavnelse av slavefrigjøringen under krigstiden hadde i vesentlig grad vært basert på å vinne støtte for Unionen i Sør-statene, og å holde på grensestatene. Men krigsforløpet demonstrerte for Lincoln at, som han senere uttrykte det, «vi må frigjøre slavene, ellers blir vi selv underkastet.» Lincolns standhaftighet, i ukene som førte opp til Fort Sumter og framover, utviklet seg stadig tydeligere etter hvert som krisen ble dypere. I siste instans sluttet Lincoln seg til Frederick Douglass’ konklusjon, at «krig for ødeleggelsen av frihet må møtes med krig for ødeleggelsen av slaveri». Han skulle direkte angripe det sørlige oligarkiets røtter – slaveriet – og forvandle Borgerkrigen til Den andre amerikanske revolusjonen.
Lincolns standhaftighet stilt overfor en uforsonlig motstander er en av de viktigste lærdommene Borgerkrigen tilbyr.
I likhet med Lincoln lever vi i dag i en tid med uforsonlig konflikt. I løpet av det siste året vokste Amerikas milliardærers rekker til 660, og deres ufattelige samlede formue vokste til $ 4,1 billioner [NOK 34,77 billioner; dvs. 34 770 milliarder], en økning på 36 prosent. Rikdommene hopet seg opp proporsjonalt med døde amerikanere fra arbeiderklassen, berøvet livet av Covid-19-pandemien. Dette antallet dødsfall nærmer seg 600 000 – et antall som påminner Borgerkrigens ofre, konsentrert på ett år – selv om det virkelige antallet av «overtallige dødsfall», for ikke å nevne den ukalkulerbare lidelsen for de som har overlevd, er langt høyere. Det amerikanske oligarkiet tolererer ingen begrensninger for dets pengetilegnelse, til helvete med liv.
Kanskje skulle det da ikke komme som noen overraskelse at 160-årsmarkeringen for angrepet på Fort Sumter har kommet og gått i USA, praktisk talt uten kommentarer i mediene, til tross for – eller kanskje nettopp fordi – det siste valget ble avholdt under betingelser som så foruroligende påminner de fra 1860.
Den amerikanske styringsklassen i 2021 må se med ubehag på skjebnen til deres forfedre fra det sørlige plantasjeoligarkiet. Det sies om de som gjennomlevde de forbløffende endringene som Borgerkrigen medførte, at i 1861 kunne de ikke ha forestilt seg verden av 1871. For alt av dagens amerikanske kapitalismes krise, kan det betviles at det samme ikke vil sies om 2031, med 2021 som utsiktspunkt?