[O. anm.: teksten er oversatt fra engelsk, og anvender derfor de engelske filmtitlene, og bare delvis de originale franske, noen titler oversatt til norsk, uten å kjenne hvilke som er vist i Norge, under hvilke titler.]

Den franske filmregissøren-manusforfatteren, produsenten og filmhistorikeren Bertrand Taverniers bortgang sent forrige måned, noen uker før hans 80-årsdag, så en utgytelse av hyllester fra hele Frankrike og internasjonalt.

En tweet fra Gilles Jacob, tidligere president for Filmfestivalen i Cannes fanget noe av det bredere sentimentet. «Fransk film sørger,» skrev Jacob. «Filmskaperen, cinefilen, minnet, alt bidro til utøvelsen av en kunstart han viet sitt liv til. Han skal ikke lenger fortelle oss sine historier, med den kraftfulle overbevisningen som gjorde ham til en så dyrebar auteur.» Institut Lumière, museumskomplekset viet til kinopionerene Auguste og Louis Lumière, som ligger i Taverniers hjemby Lyon, og hvor han fungerte som en virtuell livstidspresident, mottok tusenvis av kondolansemeldinger.

Tavernier, født i 1941, var et ledende medlem av generasjonen europeiske filmskapere som dukket opp på begynnelsen av 1970-tallet, og regisserte mer enn 30 filmer og spillefilmlange dokumentarer i løpet av karrieren, som strakte seg over mer enn fire tiår.

Taverniers filmer dekker et bredt spekter av emner og sjangre – fra historiske dramaer, antikrigfilmer, mørke komedier, moderne krimhistorier, til-og-med et science fiction-verk satt i Glasgow (Death Watch, 1980), så vel som innsiktsfulle, komplekse portretter av kunstnere, musikere, lærere og andre arbeidere.

Taverniers dokumentarer inkluderer det tre-timer-lange verket om den franske surrealistforfatteren og dikteren Philippe Soupault (1982); Mississippi Blues (1983), en oversikt over musikken fra de amerikanske sørstatene; og den fire-timer-lange La guerre sans nom (1992, The Undeclared War; Den ikke-erklærte krigen), om Algerie-krigen. Tavernier og hans sønn Nils ble opprørt over den franske regjeringens angrep på innvandrerfamilier og lagde The Other Side of the Tracks (1997) [Den andre siden av jernbanesporet] og Stories of Broken Lives: Lyons «double punishment» (2001) [Beretninger om brutte liv: Lyons «doble straff»] som kraftfullt dokumenterte deres lidelser.

Veteranregissøren, som hadde en leksikal kunnskap om alt filmatisk, forfattet to viktige bøker: 50 Years of American Cinema [50 år av amerikansk film], et verk på 1 247 sider, og Amis Américains [Amerikanske venner], en samling intervjuer og kommentarer på 998 sider, med og om store Hollywood-filmskapere, deriblant mange av dem som ble utsatt for trakassering under antikommunist-heksejaktene.

Tavernier framhevet også de glemte, forsømte eller for tiden «umoderne» filmskaperne, og oppfordret alle som måtte bry seg å låne øre til og studere John Ford, William Wellman, Michael Powell og mange andre banebrytende regissører.

«Det er lett å avskjedige John Ford ved å si han ikke er marxist – du trenger ikke å skrive ei linje mer,» sa han til en journalist på midten av 1970-tallet. «De pleide å si Dickens var en mindre klassebevisst forfatter enn noen av de moderne marxister – hva så! Det er interessant og nødvendig å se hvor progressiv Dickens var for hans egen samtid.»

Selv om det er umulig fullstendig å gjennomgå Taverniers mangslungne produksjon i en nekrolog, vil vi gjøre et forsøk på å peke ut og verdsette hans beste arbeider. Dette er spesielt viktig for lesere i USA, Australia og andre land der hans filmer bare fikk begrenset distribusjon.

Tavernier snakket med World Socialist Web Site tre ganger – i juli 1999, januar 2009 og i juli 2019 [lenker til engelske tekster]. Hver av samtalene var interessant og informativ. Under det siste intervjuet fordømte den franske regissøren lidenskapelig den hevngjerrige beslutningen til Bowling Green State University i Ohio, om å fjerne den legendariske skuespillerinna Lillian Gish sitt navn fra universitets filmteater, på grunn av hennes deltakelse – mer enn et århundre tidligere – i The Birth of a Nation (1915) [En nasjons fødsel], D.W. Griffiths notorisk rasistiske film. I dette telefonintervjuet kommenterte Tavernier The Birth of a Nation som en film med en «forferdelig» synsvinkel, men la til at «det er ikke ved å fjerne navnene på skuespillere som spilte i den at man vil forstå eller komme nærmere perioden og filmen, på noen som helst fruktbar måte.»

Tavernier ble født under Nazi-Tysklands okkupasjon av betydelige deler av Frankrike, fra 1940 til 1944. Lyon var et senter for nazistyrkene, som inkluderte Klaus Barbie, den beryktede «Slakteren i Lyon». Taverniers foreldre kom fra velstående Lyonnais-familier – hans far René, en dikter og filosof, hans mor Geneviève, fra en familie av veletablerte silkeprodusenter.

René Tavernier bidro til å etablere Montchat Confluences, et litteratur- og kunsttidsskrift «i humanismens tjeneste», der han publiserte poesien til dikterne Pierre Emmanuel, Henri Michaux, Paul Éluard og det stalinistiske Kommunistpartiets forfatter Louis Aragon. Som medlemmer av den politisk uensartede antinazi-motstanden besørget Taverniers foreldre ei nødhavn for Aragon og hans kone Elsa Triolet, og de stilte deres hjem til rådighet for deres møter med andre motstandere av fascistmyndighetene.

Tavernier pådro seg tuberkulose i tidlig alder, og ble sendt til et sanatorium der noen av de ansatte tok det på seg å vise filmer for å underholde langtidspasientene. «Det reddet mitt liv,» sa Tavernier i 2017 til National Public Radio i USA, «filmen var noe – det ga meg drømmer; det ga meg lidenskap. Jeg tror jeg overlevde på grunn av filmen. Det ga meg håp.»

Etter at familien flyttet til Paris i 1947 gikk Tavernier regelmessig på kino, og sammen med noen få andre venner fra ungdoms- og videregåendeskolen, deriblant Volker Schlöndorff, senere en ledende tysk filmskaper, opprettet de et filmforbund. De så drøssevis av filmer, som inkluderte Hollywood-klassikere og andre filmer som hadde vært forbudt under naziokkupasjonen, som nå flommet inn i franske kinoer under Taverniers ungdomsår.

Mens Taverniers foreldres håp var at sønnen skulle fullføre et juridikum ved Sorbonne, bestemte tenåringen seg for å bli filmskaper, og begynte å skrive filmanmeldelser for lokale publikasjoner, og til slutt for Positif, Cahiers du Cinéma og Télérama.

I 1960 intervjuet Tavernier filmregissør Jean-Pierre Melville, som gikk hen til å ansette ham som assisterende regissør på filmen Léon Morin, Priest (1961). Selv om den temperamentsfulle Melville sparket Tavernier sikret han 19-åringen en jobb som filmpublisist.

Etter å ha laget et par kortfilmer på begynnelsen av 1960-tallet ga Tavernier ut sin første spillefilm, The Clockmaker [Urmakeren] i 1974. Filmen var basert på en roman av Georges Simenon, med manuskript utviklet av Jean Aurenche, Pierre Bost og Tavernier. Den ble skutt on location i Lyon, og var en selvsikker og imponerende debut.

Filmen utforsker den komplekse og skiftende relasjonen mellom Michel Descombes, en ydmyk urmaker og enkemann (briljant spilt av Philippe Noiret), og sønnen Bernard (Sylvain Rougerie), som han knapt kjenner. Bernard blir fengslet etter å ha myrdet ei sikkerhetsvakt på en fabrikk hvor han jobbet, og blir stilt for retten.

Selv om filmen ikke antyder noen politiske motiver for drapet sporer den nitidig Michels skiftende holdning til sønnens rettssak, politimetodene og påtalemyndigheten. Tavernier formidler de oppdemmede spenningene og frustrasjonene blant vanlige mennesker i Frankrike på begynnelsen av 1970-tallet, bare få år etter den forrådte massestreiken i 1968.

Taverniers beslutning om å arbeide med Aurenche og Bost – som tilhørte Frankrikes eldre generasjon av filmskapere – var bemerkelsesverdig og posisjonerte ham bevisst til strid med proklamasjoner meldt tidligere av figurer som Nybølge-regissørene François Truffaut og Jean-Luc Godard.

Truffaut argumenterte i 1954, i hans velkjente polemikk «En viss tendens i fransk film», for at det var nødvendig å avvise fransk films «litterære» tradisjoner. Truffaut hevdet at Aurenche, Bost og andre franske veteraner som regissører og manusforfattere hadde kjørt seg fast i «kvalitetstradisjonen» (‘la tradition de qualité’) og produserte «pappas film». Unge filmskapere måtte bryte med denne tilnærmingen, insisterte han.

The Clockmaker var, i opposisjon til Truffauts forvirrede og ensidige utspill, en kritisk og kommersiell suksess for Tavernier, og den åpnet for flere manus i samarbeid med Aurenche og Bost, så vel som mange flere samarbeidsprosjekter med Philippe Noiret som ble prisbelønnet.

Tavernier taklet i hans påfølgende filmer et mangfoldig, nesten eklektisk utvalg av historier og temaer. Selv om ikke alle var kunstneriske eller populære triumfer, inneholdt hans filmer alltid viktig sosial og psykologisk innsikt. Hovedpersoner i Taverniers filmer var komplekse individer, ofte utenforstående, og generelt i strid med myndighetene og den offisielle opinion.

The Judge and the Assassin [Dommeren og leiemorderen], satt i et Frankrike fra slutten av 1800-tallet, og løst basert på virkelige karakterer og hendelser, er fortsatt et interessant og engasjerende verk. Taverniers film, sluppet i 1976, handler om Joseph Bouvier (Michel Galabru), en såret tidligere soldat, som avvist av hans forlovede, lider et mentalt sammenbrudd, og innlegges på et psykiatrisk asyl.

Bouvier blir slett behandlet av asylmyndighetene, blir utskrevet og begynner sin vandring på tvers av det landlige Frankrike, hvor han begår ei rekke seksuelt voldelige drap på unge gårdsarbeidere. En ambisiøs dommer og aktor (Noiret) prøver å anvende disse forferdelige forbrytelsene, og de sensasjonsorienterte mediene, for å fremme egen karriere.

Dramaet, som finner sted under den antisemittiske heksejakta og skueprosessen mot Alfred Dreyfus, og refererer til den blodige undertrykkingen av Paris-kommunen i 1871, avslører den franske statens ondsinnede karakter – hæren, kirka, fengslene og mentalasylene – og dens angst for den opprørske arbeiderklassen.

En av Taverniers mest distribuerte og populære filmer, Coup de Torchon (1980), også kjent under den engelske tittelen Clean Slate – ‘Reint bord’), er en svart komedie basert på den venstreorienterte amerikanske forfatteren Jim Thompsons «hardkokte» Pop. 1280 (1964), om en rasistisk sheriff i en av de amerikanske sørstatene, på 1910-tallet.

Tavernier leste Thompsons roman på 1960-tallet, og forsøkte i løpet av flere år, dog uten hell, å utvikle et manus med narrativet forflyttet til Frankrike. Etter å ha lest Louis-Ferdinand Celines Reisen til nattas ende (1932), bestemte Tavernier seg imidlertid for å flytte beretningen til en liten by i det koloniale franske Vest-Afrika, og tidssette filmen til 1938, like før utbruddet av andre verdenskrig.

Lucien Cordier (Noiret igjen), den eneste politimannen i småbyen, blir behandlet med forakt av de fleste av hans hvite landsmenn. Alle, inkludert kona Huguette (Stéphane Audran), som er travelt opptatt med å bedra ham, betrakter ham som en tulling. Korrupt, lat og frynsete av manglende selvtillit, har Cordier selv en affære med Rose Marcaillou (Isabelle Huppert). Hun blir uforvarende trukket inn i hans smålåtne konspireringer, som til slutt blir til en forvirret drapsorgie.

Taverniers mørke film sier mye om livet i de franske koloniene og «kolonistyrets korrupte funksjonærer, brutaliserte av grådighet og fiasko,» som Leo Trotskyj bemerket i hans 1933-kommentar til Celines roman.

Life and Nothing But (1989), også med Noiret, og Capitaine Conan (1996), med Philippe Torrenton, er kraftfulle antikrigproklamasjoner tidssatt til etterdønningene av Den første verdenskrig. Filmene utforsker, hver på sin måte, hvordan krig psykisk skader eller ødelegger de overlevende. Begge hovedpersonene – den ene en relativt senior hæroffiser og den andre en kommandosoldat – sliter med å komme seg etter krigens skrekk og gru, samtidig som de prøver å oppfylle deres militære plikter under den såkalte freden.

Life and Nothing But [Ikke annet enn livet] er sentrert om Major Dellaplane (Noiret), som har fått ansvar for å lokalisere hvor anslagsvis 350 000 savnede soldater befinner seg, medregnet identifiseringen av tusenvis av lik som fremdeles var begravd på slagmarkene.

Dellaplane blir kjent med to kvinner – Irène de Courtil (Sabine Azéma), fra en velstående industrifamilie, og Alice (Pascale Vignal), ei ung arbeidsløs lærerinne – som begge desperat håper å finne lenge savnede kjærester.

I én utveksling sier Dellaplane til de Courtil: «Du så krigen fra langt unna. Krig er verre, så mye verre. Hektar og hektar tildekket av råtnende kadavre, ingen trær og flue-dekkede hoder som stikker ut av vannhullene ... Det stinker. Det svermer av rotter ...»

De Courtil: «Hold kjeft!»

Dellaplane: «Vi gjør ikke annet enn å holde kjeft! Hvem ville hørt på oss, uansett? Hvem ville trykke det? Avisene vil bare ha løgner og offisielt idioti.»

De Courtil blir seinere forelsket i Dellaplane, men han klarer ikke å gjengi hennes hengivelse, og hun flytter til slutt til USA. Filmen avsluttes med bilder av den nå pensjonerte majoren, et sted på landsbygda, hvor han leser et poetisk brev, i voiceover, der han bekjenner sin kjærlighet og ber henne om å gjenforenes med ham i Frankrike.

Hans vakre brev avsluttes med en gysende etterskrift: «Sammenlignet med de alliertes tre-timer-lange seiersmarsj ned Champs-Élysées; dersom du anvender samme hastigheten, skrittlengden og de militære formasjonene, da ville marsjen til alle de som døde i krigen ha vart i 11 dager og 11 netter. Tilgi meg for denne pinlig knusende nøyaktigheten.»

Captain Conan omhandler lederen for en spesialisert fransk kommandoenhet som består av tøffe karakterer – noen rekruttert fra militærfengsler – som er utplassert på Balkan som del av imperialistintervensjonen mot Den russiske revolusjon. Conan hylles som en helt under konflikten, men behandles med forakt av militærmessingen når krigen er over, og blir useremonielt sparket.

Andre følsomme og minneverdige Tavernier-filmer laget på 1980- og 1990-tallet inkluderer A Sunday in the Country (1984) [En søndag på landet], en melankolskt tankefull film om en eldre kunstner fra slutten av 1800-tallet og hans familie; Round Midnight (1986) [Rundt midnatt], en hyllest til de afrikansk-amerikanske jazzmusikerne som levde og opptrådte i Paris på 1950-tallet; og Daddy Nostalgie (1990) [Pappa nostalgi], dedikert til Michael Powell, om relasjonen mellom en pensjonert engelsk forretningsmann med hjerteproblemer (Dirk Bogarde, hans siste film) og hans datter (Jane Birkin).

Round Midnight er uten tvil det mest intelligente filmdrama om jazzmusikere, og fokuserer på den aldrende saksofonisten Dale Turner (Dexter Gordon) og hans forhold til en fransk illustratør, Francis (François Cluzet), en enslig forelder og hans unge datter.

Turner, en fiktiv kombinasjon av blant andre Bud Powell og Lester Young, sliter med narkotika- og alkoholproblemer, og tviler på egen evne til å opprettholde sin musikalske kreativitet. Den gåtefulle Gordon, personlig kjent med disse demonene, ble nominert til en Oscar og mottok flere skuespillerutmerkelser for hans overbevisende opptreden i rollen.

I én minneverdig scene innrømmer Turner overfor en psykiater, etter nok ei fyllekule, denne gangen nesten dødelig: «Jeg er lei av alt unntatt musikken, [men] livet mitt er musikk, kjærligheten min er musikk, det er den 24 timer av døgnet. Det er en tung dom å konfrontere. Det er som noe som ikke vil la seg slås av, og som ikke vil slippe taket i deg.»

Round Midnight vant både British Film Award og en Oscar for beste lydspor, i Herbie Hancocks regi, som også opptrådte i filmen sammen med musikerne Wayne Shorter, Tony Williams, Ron Carter og John McLaughlin.

Til tross for kritikersuksessen med Round Midnight og Life and Nothing But ignorerte amerikanske og australske filmdistributører skammelig Taverniers syv siste drama-spillefilmer. De beste av disse – It All Starts Today (1999), Safe Conduct (2002) [filmomtaler på engelsk] og In the Electric Mist (2009) – ble aldri sluppet i noen amerikanske kinoer.

It All Starts Today er en av Taverniers mest lidenskapelige og klassebevisste filmer. Sluppet i 1999, følger den Daniel Lefebvre (Torrenton), en sosialt engasjert barnehagebestyrer i en nordfransk kullgruveby hardt rammet av høy arbeidsledighet og alvorlig fattigdom.

Daniel er i daglig konflikt med de lokale utdanningsmyndighetene og småbyens øvrighet over barnehagens seriøse underfinansiering. Bortsett fra en håndfull profesjonelle skuespillere, var det meste av rollebesetningen, inkludert barna, hentet fra småbyen.

Safe Conduct er trukket fra de to hovedpersonenes førstehåndserfaringer som ansatte i den franske filmindustrien under Vichy-regimet, som kollaborerte med nazistene under Den andre verdenskrig. Historien, satt i Paris, følger Jean Devaivre (Jacques Gamblin), assisterende regissør og medlem av motstandsbevegelsen, Resistance, og manusforfatter Jean Aurenche (Denis Podalydès), som begge prøver å opprettholde deres kunstneriske og politiske integritet, mens de jobber for tyskkontrollerte Continental Film Studios.

In the Electric Mist er en sterk og overbevisende satsning. Filmen ble innspilt on location i Louisiana, satt i etterdønningene av orkanen Katrina og er basert på et mordmysterium forfattet av James Lee Burke. Tommy Lee Jones har hovedrollen som Dave Robicheaux, en fiktiv sheriff-detektiv som etterforsker en forbrytelse. Robicheaux hjemsøkes av Borgerkrigen og dens konsekvenser. Musikerne Buddy Guy og Levon Helm har små roller i filmen. Tavernier kom i tvist med sine produsenter, som insisterte på å kutte ned filmen anslagsvis 10 minutter, for deretter å slippe den direkte på DVD. Tavernier slapp sin versjon i Europa, med kuttene gjenopprettet.

Taverniers intelligente og sosialt progressive kunstneriske utsyn var animert av en generell, men akutt fiendtlighet mot sosial urettferdighet og de rådende makter, understøttet av Terence-aforismen, den gamle romerske dramatikeren som sa: «Ingenting menneskelig er meg fremmed.» Mens Tavernier var i stand til å opprettholde denne humanistiske tilnærmingen gjennom store deler av sin karriere var det første tiåret av det nye århundret vanskelig og politisk desorienterende for seriøse kunstnere i alle land, medregnet Tavernier.

I 1978 fortalte Tavernier en journalist fra Cineaste at han hadde vært trotskist «i noen tid» og han hyllet Trotskijs «vakre skriverier om kunst i [hans bok] Litteratur og revolusjon». Men Taverniers interesse for Trotskyj gikk tilsynelatende aldri ut over en løs tilknytning til partiet Organisation Communiste Internationaliste (OCI) på begynnelsen av 1970-tallet. I en 2009-samtale med WSWS sa Tavernier han ble overtalt til å delta på noen OCI-møter av hans daværende faste filmfotograf, Pierre-William Glenn, og at han donerte penger, men at han aldri meldte seg inn i organisasjonen.

Uansett, OCI brøt i 1971 med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og genuin trotskisme, og forflyttet seg til høyre, med fokus på å presse Francois Mitterrands Sosialistparti, og andre fra «venstre»-etablissementet og fagforeningene.

Sovjetunionens oppløsing i 1991 og tyngden av de utallige svikene av arbeiderklassen, begått av det stalinistiske Kommunistpartiet, Sosialistpartiet og «venstre»-fagforeningsbyråkrater i Frankrike, og andre land, så mange miste deres fotfester og forflytte seg eller drifte mot høyre.

Tavernier var ikke immun mot dette trykket. Nicolas Sarkozy – innenriksminister for Frankrikes president Jacques Chiracs – begynte i 2002 å markedsføre seg som en opplyst og «fornuftig» politiker.

Da Sarkozy – den tidligere offiseren i opprørspolitiet, og fremtidig president – lovet å ta opp urettferdigheter individuelle immigranter konfronterte, som Tavernier dokumenterte i Beretninger om ødelagte liv: Lyons «doble straff», svelget filmveteranen, og noen få andre kunstnere, agnet og promoterte den høyreorienterte politiker offentlig.

Quai d'Orsay [The French Minister; filmomtale på engelsk; Den franske statsråden], Taverniers komedie-spillefilm fra 2013, var på samme måte feilorientert. Filmen, basert på en populær tegneserie, består av noen uker i livet til en ung mislykket tale-skriver, som skal forfatte den franske utenriksministerens tale til FN-forsamlingen, i dagene før den USA-ledede invasjonen av Irak.

** image 10; caption: Quai d'Orsay (The French Minister) (2013)

Alexandre Taillard de Worms (Thierry Lhermitte), filmens fiktive utenriksminister, er åpenbart basert på Dominique de Villepin, som tjente i embetsstillingen fra 2002 til 2004. Filmen presenterer spekulativt Frankrikes bedragerske opposisjon mot det amerikanske angrepet som en velment, men generelt meningsløs eksersis, og konkluderer med at filmens utenriksminister er ekko av Villepins FN-tale i februar 2003. Talen presenteres som en triumf, og det er ingen omtale i filmen, enn si dens sluttitler, om at den franske regjeringen noen uker etter Villepins kommentarer støttet den amerikanske invasjonen.

Da han promoterte filmen i 2014 sa Tavernier til Film Comment at Villepins FN-tale var «fransk diplomatis mest strålende tale på to eller tre tiår. Den ble på den tiden hetset her i landet, men han hadde helt rett. Alt som sto i talen er nå tidløst. Det er presist, intelligent, sant og klokt.»

Til tross for disse heller triste påstandene, og andre feiltrinn, var Tavernier i stand til å regissere My Journey Through French Cinema (2016) [Min reise gjennom fransk film], en verdifull og vel verdt dokumentarfilm om fransk filmskapings mestre, og deres kunstneriske prestasjoner. Han sa at verket, på mer enn tre-timer-og-et-kvarter, var «en takk til alle disse filmskaperne, forfatterne og komponistene, for måten de har opplyst mitt liv».

Dokumentaren var et høvelig siste hurra fra regissørveteranen, som med hans beste filmer og hans livslange bidrag til filmkunsten burde studeres, og reflekteres over, av alle unge og nykommende filmskapere, så vel som av det bredere filmpublikum.