Dr. Yaneer Bar-Yam er en amerikansk forsker født i Boston, Massachusetts, som fikk sin Bachelor of Science og sin PhD i fysikk fra Massachusetts Institute of Technology (MIT). Han ergrunnleggende president for New England Complex Systems Institute. Hans forskning har fokusert på formalisering av komplekse systemer og forsøk på å knytte disse til dagligdagse sosiale anliggender.
Han er ekspert på kvantitativ analyse av pandemier og var rådgiver for beslutningstakere underEbolavirusepidemien i Vest-Afrika. I februar 2020 grunnla han EndCoronavirus.org, et globalt nettverk av tusenvis av frivillige for å veilede og besørge politikk for bekjempelse av Covid-19-pandemien.
Den 26. januar 2020 var Bar-Yam medforfatter av et orienteringsdokument om en helhetlig respons på spredningen av viruset, de første ukene da den globale trusselen fra det nye koronaviruset var i ferd med å bli åpenbar. Bar-Yam og hans medforfattere skrev: «Standard tilnærminger på individ-nivå, som isolasjon, kontaktsporing og overvåkning blir raskt overveldet i møte med masseinfeksjon, og kan derfor heller ikke stoles på for å stanse en pandemi. Multiskala befolkningstilnærminger, inkludert drastisk beskjæring av kontaktnettverk, ved bruk av kollektive avgrensninger og sosial atferdsendring, og lokalsamfunns egen-overvåkning er essensielt viktige tiltak. Sammen fører disse observasjonene til nødvendigheten av en førevar tilnærming til nåværende og potensielle pandemiske utbrudd, som må inkludere begrensende mobilitetsmønstre i de tidlige stadiene av et utbrudd, spesielt når lite er kjent om patogenets faktiske parametere. Det vil koste noe å redusere mobiliteten på kort sikt, men å unnlate å gjøre det vil til slutt koste alt – om ikke fra denne begivenheten, så en i fremtiden.»
***
Benjamin Mateus: Takk for at du tar deg tid til å snakke med World Socialist Web Site. Sist gang vi snakket sammen, nevnte du at du hadde gjort omfattende arbeid med pandemimodellering. Kanskje du kan kort forklare hva du gjør, som en introduksjon.
Yaneer Bar-Yam: God ettermiddag. Gleden er på min side. Så, litt bakgrunn. Jeg er fysiker og forsker på kompleksitet. Det [som er grunnlaget for denne vitenskapen] er at kalkyler og statistikk ikke beskriver den virkelige verden, på grunn av gjensidige avhengigheter [som eksisterer]. Så, når noe her borte er avhengig av noe der borte, da beskriver ikke de matematiske rammeverkene det som faktisk skjer. Du skulle tro at du kan komme deg nærmere og nærmere, men dét fungerer faktisk ikke. Det er ei grense du ikke kommer forbi, med anvendelse av kalkulering og statistikk.
Det du må gjøre er å utvikle ny matematikk, og det viktigste grunnleggende rammeverket for den var det som ble utviklet i 1970 av Ken Wilson. Det kalles renormaliseringsgruppe. Og det er et matematisk rammeverk som forflytter hvordan vi tenker på verden. Og det viktigste vi kan trekke ut av dette i forbindelse med denne samtalen, er at det identifiserer hva som er de viktigste variablene i problemet, som er den nåværende pandemien.
Det det egentlig betyr er at du må forstå at det er tre ting som er viktige: Det ene er R0-verdien [den grunnleggende reproduksjonsraten] for overføringer, som kan være større enn én [infeksjoner tiltar] eller mindre enn én [infeksjonstilfeller avtar]. Det andre er restriksjoner på reising. Om du ikke har reising, da kan du ikke ha en pandemi. Og det tredje er antallet infiserte individer, og det faktum at null er forskjellig fra noe annet tall, som i utgangspunktet betyr at dersom du kontrollerer utbruddet godt nok, så har du ikke et utbrudd, men det må være godt nok, for hvis du fortsatt har 10 eller hundre tilfeller, er ikke det det samme som null, som risikerer videre overføring av patogenet.
Det viktigste er at dersom vi forstår at alle disse tre faktorene er variabler som er avhengige av hverandre, da kan vi sette sammen en strategi. Man må vite hvordan man kan sette ting sammen i riktig kombinasjon. Og den rette kombinasjonen er veldig rett fram så snart man først forstår den. Så, la meg si hva som ikke fungerer. Det som ikke virker er det vi gjør nå. Når tilfellene går opp, da øker vi restriksjonene og når tilfellene går ned, da reduserer vi restriksjonene, hvilket i utgangspunktet garanterer at vi hele tiden er i en situasjon der vi ser det største antallet tilfeller vi kan tolerere.
Den riktige strategien er det vi kaller grønn-sone-strategien, som betyr at du undertrykker utbruddet. Du identifiserer områder som ikke har tilfeller. Så, de er på null. Du beskytter dem ved å begrense reiser mellom regioner. Husk, reiser er én av variablene. Dersom en smittet person går inn i en grønn sone, er den sonen ikke lenger «grønn». Men dersom du har eliminert infeksjoner fra en region, da kan du åpne områder til normalt [med kontaktsporere og testingkapasitet på plass]. Deretter åpner du gradvis flere områder som blir «grønne», og lar folk reise mellom de grønne sonene. Og dersom du gjør dette riktig, da tar det ikke veldig lang tid. I utgangspunktet tar det fra fire til seks uker, litt lenger dersom man har mange tilfeller, men om du starter fra små områder, så kan du gjøre dette utrolig raskt. Dette er essensen i denne grønn-sone-strategien, som på en praktisk måte muliggjør eliminering av viruset.
BM: Hvordan ble denne grønn-sone-strategien utklekket? Hva er det, og når ble dette unnfanget?
YB: Det interessante er at det i en eller annen forstand er den eldgamle måten å bekjempe utbrudd på. Alt det jeg har sagt er basert på bibelske til middelalderske strategier. Den grunnleggende ideen om begrenset overføring er noe vi vet er eldgammelt. En del av problemet er at folk i nyere tid har misaktet de gamle måtene, ved å si at de ikke virker lenger, og at vi vil gjøre noe nytt.
Men denne matematiske diskusjonen, som igjen er forankret i en matematikk som i utgangspunktet forteller deg hva du skal fokusere på, var noe jeg startet da jeg skrev en artikkel for 15 år siden om pandemidynamikk. Det var i utgangspunktet et studie av mutasjoner i patogener og hvordan kombinasjonen av global transport og mutasjonsdynamikk virker sammen, fordi poenget er at dersom du skiller hvordan patogener utvikler seg fra innvirkningen av reising, da får du ett svar, men dersom du kombinerer dem sammen, da får du et annet svar. Og svaret er at når vi legger til transport over lange avstander, hele verden, selv med bare en liten mengde langdistansetransport, så gjør du en overgang fra lokale utbrudd til global utryddelse [pandemi]. Og faktisk, «regimet» [matematisk konsept] som vi nå befinner oss i med patogener, med varianter og så videre, akkurat det «regimet» ble analysert i studien.
BM: Det anliggendet du tar opp er et forunderlig et. Epidemiologer som dr. Michael Osterholm har advart om at en slik pandemi er uunngåelig. Ebola-epidemien i Vest-Afrika hadde reist betydelig bekymring for at verden var helt uforberedt på en slik hendelse. Allerede sent sommeren 2019 gjennomførte USA en øvelse kalt «Crimson Contagion» for å teste den føderale regjeringens evne til å demme opp for og kontrollert et respiratorisk patogen som ble brakt til USA fra Kina. De forutså at hundre millioner mennesker ville bli smittet og over 500 000 ville dø, og konkluderte med at landet var skammelig uforberedt for en slik hendelse. Og så kom Covid-19-pandemien i løpet av noen få måneder. Hvordan kontrasterer modelleringen og matematikken med diskusjonene som epidemiologer og forskere har ført?
YB: For femten år siden begynte jeg, jeg ville slå alarm om følgende faktum: Det vitenskapen og matematikken viste var at vi ikke kan forvente en litt verre, og deretter en litt verre situasjon når pandemien sprer seg. Det blir plutselig dramatisk verre. Og folk vet ikke hvordan de skal reagere på en slik katastrofe.
Ja, det var andre som slo alarm, men det var tydeligvis ingen som bød det tilstrekkelig oppmerksomhet. Da Ebola skjedde i Vest-Afrika var jeg involvert på et nivå av politisk beslutning. Og det var da vi var veldig eksplisitte om strategiene som var nødvendige for å stoppe utbrudd, og igjen, ett av disse narrativene som er akseptert i standardlitteraturen er at reiserestriksjoner ikke virker, fordi når sykdommen først når et sted, da er den allerede ute, og så videre.
Men det er feil. Dersom du kombinerer reisebegrensninger med nedstengninger, da jobber du for å bli kvitt sykdommen mer systematisk og effektivt. Poenget er å anvende ting sammen, som muliggjør at du kan få overhånd med problemet.
Og det er her forvirringen oppstår, fordi vi tenker på ting uavhengig. La meg anvende en illustrasjon. La oss si at du tenker på å kjøre en bil. Du bruker kombinasjonen av ratt, gass og bremser for trygt å få stanset bilen. Anvendelse av bare det ene eller det andre av virkemidlene, det vil uansett skape ulykker. Du kommer ikke langt, du treffer et eller annet. Det er hva dette egentlig handler om. Det er denne strukturelle forståelsen som vi savner. Matematikken hjelper til med å forklare hvilke av pandemiens parametere vi kan kontrollere.
Det er også denne dypt inngrodde benektende holdningen som sier: «Det kommer aldri til å skje her. Vi er helt klare. Vi kan hanskes med hva som helst, fordi vi synes vi er helt på topp,» og vi innser ikke at det kan være utfordringer som er livstruende og samfunnstruende, og som kan undergrave vår livsstil og sågar vår eksistens. Denne forestillingen om at fordi vi på 50 eller hundre år ikke har vært nødt til å konfrontere noe som er ødeleggende, betyr ikke at vi ikke vil møte det nå.
Dette er det verste som har skjedd på, si hundre år, hva angår pandemi. Og folk trodde ikke at det kom til å skje. Men det har skjedd. Og nå går vi inn i den fatalistiske modusen at vi sitter fast med det, og at dette er slik det kommer til å bli, for alltid, som heller ikke er en god modus. Vi må forstå hva det er vi alltid har hatt kontroll over med denne pandemien.
BM: Sist vi snakket sammen nevnte du at vi ser på pandemien fra perspektiv av individuelle tilfeller – fra én enkeltperson til en annen person. Men du sa, om jeg husker det riktig, at en samfunnssykdom ikke er en individuell sykdom. Kan du kanskje si noe mer om det?
YB: Opplæringen som leger gjennomgår er en individ-orientert opplæring, ikke sant? Det er en pasient som kommer inn, vedkommende har et problem. Du skal finne ut av problemet. Du vil behandle vedkommende. Og det er rammeverket for tenkingen. Og det er et veldig viktig rammeverk, og det fungerer veldig bra dersom vedkommende har et hjerteinfarkt, eller andre problemer som virkelig er individuelle problemer, men en overførbar sykdom er per definisjon noe som går fra person til person.
Selv om de enkelte symptomene eller deres sykdomsbetingelser må behandles som hos et individ, er det mye bedre å forhindre at individer blir smittet i utgangspunktet. Og den smittede personen er per definisjon ikke en individuell egenskap, men vedkommende er snarere i egenskap av hvordan mennesker samhandler med hverandre.
Vi må tenke på settet av mennesker som samhandler med hverndre, og den grunnleggende forståelsen vi trenger å ta utgangspunkt i er at det er en samfunnsegenskap. Det har å gjøre med hvordan folk velger å samhandle med hverandre. Det er i husholdninger. Det skjer i menneskers hjem. Og i siste instans, det er landsbyen vi har behov for skal dukke opp på sykehuset, eller på et legekontor.
Og én av de største bekymringene jeg har hatt, har vært det faktum at folk blir sendt hjem til deres familier for å isolere seg eller være i karantene. Vi vet at dét fører til mange infeksjoner, serielle infeksjoner innen familier. Det har blitt rapportert mye om det. For å få stoppet dette, må folk beskytte deres familier. De trenger et sted å dra til hvor de er trygge, og hvor de kan bli tatt vare på, hvor de kan få behandling når de er syke, bli brakt mat og at støtte besørges deres familier, slik at de ikke trenger å bekymre seg for å forsørge familiene eller hva det måtte være, alle de bekymringer enhver måtte ha, og ikke ender opp med å bli nye vektorer for overføring av viruset.
Nå, på fellesskapsnivået, der må samfunnet, som et individ, også pleie seg selv når det er sykt; et samfunn må ta vare på seg selv når det er en pandemi. Og i Vest-Afrika, måten vi fikk stoppet Ebola på, og igjen, de forventet, spådommene var at millioner av mennesker ville død, men det ble stoppet med 11 310 dødsfall. Og måten det ble stoppet på var at folk gikk fra dør til dør, medlemmer av nabolagene i Liberia, de gikk fra dør til dør, besørget tidlig identifisering av tilfeller, som ble isolert og satt i karantene for at de ikke skulle smitte videre. Og det var nok til å få stoppet Ebola. Vi vet at det virker.
I India, under den nåværende pandemien, i én av de verste slummene i Asia, i Dharavi, gikk folk fra dør til dør, om og om igjen, et par ganger om dagen. De hadde ikke engang nok testing, men de bruker oximetre og termometre for å identifisere tilfeller. Det var tilstrekkelig. De hadde isolasjonsfasiliteter, og dette måtte de gjøre i høyt fortettede urbane sammenhenger. Du må gjennomføre tilfelle-identifisering, superintensivt, for å stoppe utbruddet. Men dét er det som fungerer.
Nå, i en forstad i USA, der kan du kanskje gjøre mye av det via fjernkommunikasjon, ringe folk og si, hvordan har du det? Trenger du hjelp? Har du symptomer? Men grunnideen er den samme, at du må identifisere tilfeller raskt. Du må isolere folk vekk fra familie og andre i samme husvære. For ellers overføres sykdommen; den er i samfunnet. Du må gjøre det. Måten å tenke på dette er at du tenker på samfunnet som å være sykt, og når samfunnet ikke er sykt lenger, dersom det ikke er sykdom der lenger, da kan du åpne det.
Men i stedet er vi fanget i denne loopen, med innføring av begrensninger for å begrense spredning av sykdommen, men samtidig gjør vi ikke nok for å få stoppet den. Vi åpner opp igjen, og så går tilfellene opp igjen, og så er vi tilbake med innføring av restriksjoner.
BM: Jeg vil gjerne spørre om dine tanker om når epidemien først brøt ut i Wuhan, Kina, og vi innså at overføring fra person til person fant sted, og Verdens helseorganisasjon (WHO) begynte å forstå omfanget av problemet. Hva mener du skjedde riktig? Hva mener du skjedde galt?
YB: Det som skjedde riktig er at de sa at dette var et problem. Dette var farlig. Hovedsaken er at de sa ting måtte iverksettes raskt. Det vesentligste og mest fundamentale problemet var imidlertid at [WHO] ikke sa eksplisitt to ting fra starten av: For det første, de sa ikke at målet måtte være eliminering, og for det andre, de sa ikke at reiserestriksjoner var essensielt viktig. Og de to tingene går sammen. Og det var den store fiaskoen.
Det er ingen grunn til at bare fordi sykdommen eksisterer i verden, må den være overalt. Men for å forhindre at den er overalt, må vi treffe de beslutningene og innføre de tiltakene som er nødvendige for å forhindre det. Dersom du ser på USA, dersom du ser på andre land, som Russland eller over hele Europa eller over hele Sør-Amerika, mange land stoppet det bare ikke fra å komme til landet, de tillot det å komme til overalt i landet, fordi de ikke anvendte reiserestriksjoner for å begrense det. Dersom du kan begrense det, jo mer du kan begrense det, jo lettere er det å bli kvitt det. Men dersom du aksepterer at det kommer til å være der, dersom du aksepterer at det kommer til å bli endemisk, da foretar du ingen reiserestriksjoner og følgelig heller ingen eliminering.
Men når du først vet at du kan få tilfeller til å gå ned – og vi fant definitivt ut at vi kunne få tilfeller til å gå ned – da må man anvende elimineringsstrategien, fordi jo raskere du gjør dét, jo mindre skade gjør viruset. Og jo mindre skade det gjør på alt, inkludert sykdom, død, funksjonshemning, alle disse tingene – men også desto mindre økonomisk skade.
Folk forstår heller ikke at tid er superviktig i pandemier. Alle tror at når man først har noe der så varer det evig. Men dersom du kan stoppe det, da er det viktigste som koster deg hvor lang tid det tar å bli kvitt det. Så, jo mer du begrenser det, jo mer du avgrenser det i rom og i tid, desto mindre er virusets innvirkning på samfunnet.
BM: La oss skifte gir, [den føderale folkehelseetaten] CDC – Sentrene for sykdomskontroll og forebygging – implementerer nå nye retningslinjer som vil redusere fysisk distansering i skolene, fra seks til tre fot. Det har vært mye diskusjon om barnas rolle i pandemien, og gjenåpningen av skolene. Kan du kommentere på det?
YB: Dette å si at barn ikke formidler viruset, eller at de ikke blir syke er bare helt feil. Barn smitter og de kan bli veldig syke. Hovedårsaken til at det var noe forvirring er at barna har mindre alvorlige tilfeller. Ofte er de asymptomatiske. Men konsekvensene for barn er fortsatt betydningsfulle.
De får lang-Covid, det er langsiktige funksjonshemmende implikasjoner for barn. Og å la det skje med barn er åpenbart en veldig feil ting å gjøre. Og selvfølgelig, barn, fordi de overfører, selv om de er asymptomatiske mye av tiden, de overfører tilbake til samfunnet, tilbake til familiene, tilbake til skolene sine, og mange lærere har lidd konsekvensene av å bli smittet av deres elever.
Hele forestillingen om at dette ikke er en vesentlig sykdom for barn er feil. Men i tillegg ser vi nå de nye variantene, og det er et helt stort diskusjonstema, som kan besørge mer alvorlige tilfeller. Faktisk, den situasjonen vi ser er at personer som tidligere har blitt smittet, kan smittes av den nye varianten. I det minste noen av dem, definitivt de brasilianske variantene, kan spesielt være mer dødelige. De kan til-og-med redusere vaksinenes effektivitet. Vi er ikke sikre på hvor mye, men et tap av effektiviteten av immunitet ser ut til å være betydelig. Og dersom den varianten har immunitetsunnvikende egenskap, da er det mange andre varianter der ute som også er immununnvikende.
Grunnleggende sett, dersom du nå tillater vaksinerte mennesker å komme sammen på skoler, på arrangementer og sammenkomster, og all den tid det er disse vaksineunnvikende variantene, da vil de begynne å vokse. Men folk retter ingen oppmerksomhet mot disse anliggendene.
Siden disse immununnvikende variantene fører til nye utbrudd vil folk begynne å forlange en ny vaksine. Men det folk ikke forstår er at når du har mange varianter, så har du mange forskjellige genetiske typer, og det å bekjempe mange forskjellige genetiske typer er veldig forskjellig fra å bekjempe én genetisk type.
Vaksinene er spesifikke for én type, og nå har vi flere typer. Skal du ha 10 vaksiner? Skal du ha hundrevis? Hvor lenge vil denne vaksinestrategien fungere? Og dersom vi fortsetter å ha bølger og bølger av forskjellige varianter, hva med de videreførte skadene for samfunnet, for økonomien? De kommer bare til å multisiplere seg. Og det vi ser er at USA og noen andre land i verden tar valg som sannsynligvis ikke vil ha veldig positive resultater.
BM: Hva er dine tanker om den nåværende vaksinedistribusjonen? USA lagrer vaksiner. EU går gjennom sine egne vanskeligheter med tap av tiltro til AstraZeneca-vaksinen, vaksinenøling og en langsom utrulling. WHO har etterlyst rettferdig fordeling, men mange lavinntektsland har enda ikke sett én dose. I kontekst av null-Covid og eliminasjonsstrategien, kan du kommentere på Covid-19-vaksinene?
YB: Først og fremst, vaksinen er helt klart et kraftig redskap. Som alle andre redskap har den sine styrker og begrensninger. Dersom vi bruker den effektivt kan den være utrolig nyttig. Men dersom vi utelukkende stoler på den, da blir det en farlig strategi, og den vil sannsynligvis svikte oss.
Folk håper at den skal være trylleformularet [‘the magic bullet’], men det fungerer vanligvis ikke sånn. Den mest effektive måten å bruke en vaksine på er en veldig tradisjonell tilnærming som kalles ringvaksinering, som betyr at du bruker den som del av en kontaktsporing, og vaksinerer de menneskene som mest sannsynlig blir smittet. Nå, selvfølgelig, vi ønsker også å vaksinere de menneskene som mest sannsynlig vil bli skadet av sykdommen. Men først må vi stoppe sykdommen fra å bre seg – stopp sykdommen, punktum. Så den ideelle strategien er å målrette en eliminering av viruset.
Ringvaksinering, igjen, er i utgangspunktet vaksinering av mennesker som mest sannsynlig blir smittet, for at de ikke sprer sykdommen videre. Og det inkluderer essensielle arbeidere, medisinsk personell, eller noen som det er svært sannsynlig vil bli smittet. Og så, utover det, kan man argumentere for at landene som har de verste utbruddene, det er stedene hvor vi bør vaksinere først, fordi det er de som har menneskene som har størst sannsynlighet for å bli infisert.
Men kort sagt, det vi må gjøre er å treffe beslutningen om at vi vil bli kvitt viruset. Og akkurat nå tar vi hele tiden den beslutningen at vi vil leve med det. Dersom vi bestemmer oss for å leve med et virus, da vil vi ende opp med å leve med det. Det er en selvoppfyllende profeti. Vi har muligheten til å treffe et annet valg.
Det fundamentale, det reelle spørsmålet er, vil vi ta dét valget? Og konsekvensene er som natt og dag, ikke sant? Utfordringen vi står overfor er at fellesskapsbeslutninger er veldig vanskelige i en verden der folk ikke samhandler med deres naboer, ikke diskuterer ting på et sosialt nivå. Det er den største utfordringen vi står overfor akkurat nå, i store deler av den industrialiserte verden, der vi har svekkede samfunns- og familiebånd. Og vi treffer ikke beslutninger på en delt måte.
Vi trenger ikke å vente på regjeringer. Det er ikke en regjeringshandling. Det er en felleskapshandling. Men det viktigste er at for at dét skal skje, da må folk snakke med hverandre og eie problemet. En av de viktigste tingene jeg har gjort i arbeidet med pandemier, enten det er i Kongo eller i USA eller i Europa, det er at jeg lar folk forstå at dét er en beslutning de må ta.
BM: Det siste spørsmålet går til det punktet du nettopp har presisert om lokalsamfunn som jobber sammen, i konteksten av geopolitiske anliggender og globaliseringen av økonomien. Kampen mot viruset er også et politisk anliggende. Den politiske orienteringen for flokkimmunitet som prioriterer profitt framfor liv og levebrød, gjør et slikt forslag komplisert. Den nåværende kampen til lærere og gjenåpningen av skoler er et eksempel på det. Hele det politiske apparatet presser lærerne til å åpne skolene. Hvordan skal lokalsamfunn slåss mot dette?
YB: La meg bekrefte veldig tydelig at én av de viktigste driverne for den mislykkede responsen er mangelen på medfølelse fra de som er i maktposisjoner, både økonomiske og politiske, overfor befolkningen i deres eget land. Dette er en veldig påklagelig situasjon. Og det har virkelig drevet opp pandemiskaden, men selvfølgelig er det også driver for skader av fattigdom og av arbeidsbetingelser og av alt annet som forårsaker skade i konteksten av sosial funksjon. Den viktigste måten å bekjempe dét på er den samme måten som vi må bekjempe viruset, det vil si å ha lokalsamfunn som forstår at de må eie dette ansvaret.
Det er ikke noe vi kan vente på inntil noen andre gjør det for oss. Det er en handling av fellesskapet. Det er en svikt i den sosiale kompakten. Det er en representasjonssvikt. Folk blir ikke representert, det at allmennhetens ønsker og interesser ikke er representert.
Pressen er et vesentlig forvirringsinstrument ved at den forsterker konflikten i samfunnet. De undergraver vår evne til å samarbeide med hverandre, og deres narrativ er falskt. De fleste bryr seg faktisk om hverandre. De fleste ønsker faktisk å gjøre det rette. De fleste ønsker faktisk å jobbe mot en løsning på alvorlige problemer. Og pressen forsterker utkantene, for å dra nytte av denne kontroversen for å tiltrekke seg oppmerksomhet.
Og derfor, det viktigste er at folk rekker ut til hverandre, for å uttrykke, ikke bare i ord, men i handling at de bryr seg om hverandre. Og det å samarbeide om utfordringene vi står overfor i verden og hvordan vi må gjøre det, det er ikke de samme tingene som vi har taklet tidligere. Teknologi hjelper. Vi kan samarbeide, men vi kan ikke komme sammen i en folkemengde. Vi må lære å bruke evnen til å snakke med hverandre i grupper og team for å dele vår forståelse, smi og herde vår felles innsats for å overvinne utfordringene vi står overfor i verden.
BM: Dr. Bar-Yam, jeg vil takke deg igjen for at du delte dine tanker og din tid med oss. Det har vært veldig lærerikt.
YB: Det har vært meg en fornøyelse.