WSWS intervjuer Jorge O’Leary, leder av Phelps Dodge-gruvearbeidernes streik fra 1983 til 1986

Ved midnatt den 30. juni 1983 streiket nesten 3 000 arbeidere fra kobbergruvene i Arizona, ansatte av Phelps Dodge Corporation, i ørkenleirbyene Ajo, Morenci, Douglas og Clifton. I tre lange år sloss de streikende, organiserte i 13 lokale fagforeninger, mot et nådeløst gruveselskap og dets leide bøller, politiet, nasjonalgarden, Reagan-administrasjonen, delstatens Demokrat-guvernør, den føderale meklingsetaten National Labour Relations Board, føderale domstolsforbud, og det føderale fagforbundet AFL-CIO, som isolerte streiken for å sikre dens nederlag. Streiken ble tapt i 1986, og streikebrytende erstatningsarbeidere stemte for å av-sertifisere fagforeningene.

World Socialist Web Site snakket nylig med Jorge O’Leary, en meksikanskfødt lege ansatt på det selskapseide sykehuset Phelps Dodge Morenci Hospital, som ble sparket under streiken, for å ikke adlyde ordrer om å avvise medisinsk bistand til streikende og deres familier. O’Leary, som nå er 80, opprettet en gratis medisinsk klinikk for streikende, ble de streikende gruvearbeidernes de facto talsperson, og ble allment erkjent av den nasjonale pressen som de streikendes populære leder. Han bor for tiden i Tucson, Arizona.

O’Leary taler på et stevne (1984)

Under streiken jobbet O’Leary tett med Workers League, forgjengerorganisasjonen til Socialist Equality Party (US), og dens publikasjon Bulletin, som besørget streiken politisk retning, i tillegg til regelmessige nyheter og analyser av strategien fulgt av gruveselskapet og myndighetene på delstatsnivå og føderalt, for nedkjempingen av gruvearbeiderne.

Workers League førte kampanjer over hele landet og internasjonalt for å utvide kampen til en generalstreik mot Reagan-administrasjonens og Det demokratisk partiets angrep på jobber, lønninger, levestandarder og sosiale programmer. Streiken sammenfalt i tid med en kraftfull streik av 150 000 britiske gruvearbeidere, som i 1984 og 1985 nesten fikk veltet Thatcher-regjeringen, men som på samme måte ble forrådt av ledelsen for fagforbundet National Union of Miners (NUM) og sentralorganisasjonen Trade Union Congress.

Jorge O’Leary i dag, i en alder av 80

Workers League var involvert i Phelps Dodge-kampen fra begynnelse til slutt, og Bulletin ble en velrespektert kilde for informasjon og politisk rådgivning blant de streikende og deres støttespillere. Gjennom hele streiken jobbet O’Leary spesielt tett med David North, den gang nasjonalsekretær for Workers League, som regelmessig reiste til Sørøst-Arizona og som de streikende kom til å stole på som en politisk leder. North talte jevnlig på gruvearbeidernes møter og henvendte seg til arbeiderklassen over hele landet, han appellerte for en nasjonal kamp til forsvar for Phelps Dodge-gruvearbeiderne, og motsatte seg AFL-CIOs politikk for å isolere streiken.

Ron May, leder for PATCO, flygeledernes fagforening, og Workers League-medlem (stående til høyre), og David North, den gang nasjonalsekretær for Workers League (sittende til venstre for May), taler i 1984 på et møte til de streikende gruvearbeiderne.

Isoleringen av streiken, og nederlaget, var en av ei rekke milepæler i ødeleggelsen av amerikansk fagbevegelse. I 1981 nektet AFL-CIO å kalle for en generalstreik til støtte for 11 000 PATCO-arbeidere, som førte til Reagans massesoppsigelse og av-sertifiseringen av fagforeningen. I 1985 og 1986 av-sertifiserte fagforbundet UFCW den lokale fagforeningen Local P-9, bestående av 1 500 militante kjøttprosseseringsarbeidere i Austin, Minnesota, og garanterte med det nederlaget for deres streik mot Hormel. Tilsvarende kamper fra papirfabrikkarbeidere i International Falls, Minnesota, i 1989, og arbeidere ved Pittston-kullgruver i Virginia og West Virginia i årene 1989 og 1990 ble også isolert av fagforeningene, og knust.

Bulletin and Workers League forklarte at styringsklassen krevde hevn for streikebølga på 1930-tallet, som nesten antok form av en oppstand, da millioner av arbeidere gjorde opprør mot det konservative AFL og tiltvang seg massive innrømmelser fra amerikansk kapitalisme. AFL-CIO, som hadde adoptert en strategi for «korporatisme», sto på ledelsens side og la til rette for lønnskutt og tap av arbeidsplasser gjennom hele 1980-tallet.

Bulletin advarte for at amerikansk kapitalisme var «ute etter å ødelegge arbeiderklassens fagorganisasjoner ... Det de sikter på går langt forbi innrømmelser for lønninger. Massiv arbeidsledighet, ødeleggelsen av velferdsprogrammer som Social Security og Medicare [føderale rettigheter til pensjon og helseforsikring], elimineringen av demokratiske rettigheter – kort sagt arbeiderklassens fattiggjøring.»

Disse advarslene ble bevist korrekte. I tiårene som fulgte gikk ulikhetene til værs og medlemskapet i amerikanske fagforeninger i privat sektor krympet. Mens de rikeste 10 prosent av USA i 1985 eide 63 prosent av totalformuen, hadde andelen innen 2018 vokst til 77 prosent. Den øverste 0,1 prosentens andel steg fra 7 prosent i 1986 til 22 prosent i 2012. Fagforeningsmedlemskap i den private sektor falt fra 26 prosent i 1973 til bare 6,3 prosent i dag. AFL-CIO gravde sin egen grav. I dag ser arbeidere ikke på AFL-CIO og sentralforbundets tilknyttede fagforeninger som arbeiderorganisasjoner, som det ble demonstrert av det faktum at fagforbundet RWDSU – Retail, Wholesale and Department Store Union – bare fikk mønstret stemmer fra 12 prosent av de 5 800 høyst utbyttede Amazon-arbeiderne i Bessemer, Alabama.

En hel generasjon medlemmer av dagens Socialist Equality Party spilte ledende roller i disse kampene, som forankret bevegelsens arbeid i arbeiderklassens erfaringer. Workers League og Bulletin spilte framtredende roller i alle større streiker i denne perioden, og vant mange prominente streikeledere som partimedlemmer, deriblant Ron May, en leder for flygeledernes fagorganisasjon PATCO, som Reagan-administrasjonens kastet i føderalt fengsel for å ha engasjert seg i den «illegale streiken».

Phelps Dodge – 1984 – Lalo Martinez, Jorge O’Leary, David North og Ron May

May skrev introduksjonen til pamfletten David North forfattet om Phelps Dodge-streiken, med tittelen «Class War at Phelps Dodge» [‘Klassekrig ved Phelps Dodge’].

Pamfletten «Klassekrig ved Phelps Dodge» ble solgt bredt i arbeiderklassen, på tvers av i alle bransjer. Førti år etter streiken opprettholder pamfletten en enorm politisk verdi. Det er en gripende beretning om en amerikansk arbeidskamp, og byr leseren nærhet til begivenhetene selv. Men mer enn dét katalogiserer «Klassekrig ved Phelps Dodge» trotskistbevegelsens kamp for å mobilisere arbeiderklassen politisk, mot 1980-tallets globale sosiale kontrarevolusjon, på en tid da dens katastrofale resultat – i siste instans tvunget gjennom av AFL-CIO – på ingen måte var uunngåelig.

Nedenfor gjengir vi intervjuet med Jorge O’Leary, her redigert for en sammenfatning.

* * *

Eric London: Jeg vil begynne med å spørre deg om streiken ved Phelps Dodge, som startet i 1983. Mange av våre lesere er unge sosialister som ikke var født på tidspunktet for streiken. Det var en internasjonal nyhetsberetning på det tidspunktet, på grunn av volden selskapet og delstaten Arizona anvendte mot de streikende, og på grunn av de streikendes besluttsomhet. Hva handlet streiken om? Hvem var involvert?

Jorge O’Leary: Morenci [Arizona] er en småby, fullt og helt basert på selskapet – a company town. Det er en gruveby, og den står ikke engang på kartet. Senteret i fylket er i Clifton, Arizona, men Morenci er ikke inntegna på kartet fordi det er ei gruve. Men det er en liten gruveby. Den ligger i den østlige delen av Arizona, nær grensa til New Mexico.

I Arizona er det flere kobbergruver, som alle hadde vært del av Mexico den gangen denne delen av landet tilhørte Mexico, før det påtvungede salget av 26 prosent av delstaten Arizona [etter USAs invasjon av Mexico fra 1846 1848, og den påfølgende forordningen Gadsden Purchase i 1854]. De etablerte jernbaneselskapet Southwestern Pacific Railroad, og visste meget vel hvor mye kobber delstaten Arizona hadde.

Phelps Dodge er navnet på gruveselskapet som eier gruverettigheter mange steder rundt i verden, blant annet i Chile, og i Sør-Afrika, og i Australia, og selvfølgelig også i USA, noen steder i Montana og flere steder her i Arizona og i Texas. I 1914, eller var det 1910, jeg husker ikke nøyaktig datoen, var det var en bevegelse av gruvearbeidere, som besto for det meste av hvite og meksikanske gruvearbeidere, i Douglas, Arizona. Selskapet ba den gangen om utkommandering av nasjonalgarden, som sendte alle disse gruvearbeiderne ut i ørkenen i New Mexico, der de ble dumpet. Det var to eller tre hundre stykker. Og det var begynnelsen på arbeiderbevegelsen i gruvene i delstaten Arizona. [Dette refererer til Bisbee-deporteringen. I 1917 internerte Phelps Dodge og den amerikanske hæren 1 300 streikende gruvearbeidere i konsentrasjonsleirer i Arizona og New Mexico.]

I 1946 ble det dannet en fagforening i Morenci, og den ble etablert for det meste for meksikanere, som ikke hadde noen rettigheter. Gruveselskapet ble grunnlagt i 1886, og brakte hele tiden inn gruvearbeidere fra Mexico, for her i USA fantes det ikke en arbeidsstyrke som visste hvordan man skulle operere gruvedrift, mens Mexico hadde bedrevet gruvedrift i 500 år, så mange fra sør i Mexico og fra nord i Mexico kom til Morenci for arbeid.

Med fagforeningen begynte ting å endres. Hvert tredje år signerte de en ny kontrakt, og det var en liten streik hvert tredje år, men alle visste at den ville bli løst. Fagforeningene hjalp på deres egen måte arbeiderne den gangen.

I 1983 leste jeg noen artikler i den nasjonal pressen om Ronald Reagan, som hatet fagforeninger. Newsweek sa at selskapet Phelps Dodge forberedte seg for en lang streik. Jeg var lege der, og jeg gikk på et fagforeningsmøte, som var fullsatt. Det var 600 eller 700 mennesker der, det var stålarbeidernes fagforening, og de tillot meg å få ordet. Jeg fortalte dem at fagforeningen var vant til å streike hvert tredje år over små ting, for deretter å inngå et forlik. Men jeg fortalte dem at det nå var annerledes. De kommer ikke til å bilegge denne streiken.

Jeg tror det var den 1. juni [streiken begynte faktisk natta fra 30. juni til 1. juli], da streiket de 14 fagforeningene, i juni 1983. Så fikk vi en lang kamp med selskapet, med politiet, med nasjonalgarden. Dave [North] kjenner også disse detaljene like bra som meg. Vi var i streik, med hjelp av våre kvinner, for det meste meksikansk-amerikanske kvinner. Om det ikke hadde vært for dem, ville ikke streiken ha vart så lenge som den gjorde. Vi holdt ut i tre år, i streik. Vi var isolerte, de internasjonale fagforeningene, de hjalp oss egentlig ikke så mye, faktisk hjalp de ikke egentlig. En gang, i 1984, donerte de 100 kalkuner for [høsttakkefesten] Thanksgiving, det var «hjelpen». Kan du tro det?

Lane Kirkland, president for AFL-CIO, som bare én gang besøkte Morenci, Arizona og ikke fulgte opp sitt løfte om å støtte gruvearbeiderne

De internasjonale fagforbundene fra der borte, fra Chicago, fra New York eller hvor som helst, de var ikke veldig interessert i denne streiken. De visste at selskapet hatet fagforeningen. Så, etter de mange menn og kvinner som var i kamp, tapte vi. De inngikk avtaler, de erkjente at selskapet hadde vunnet streiken. Gjennom tre år oppredtholdt vi streikevakene, og arbeiderne sviktet aldri, de var bra, de støttet streiken.

Uansett, til slutt begynte streikebryterne, det var folk fra hele USA, de betalte streikebryterne mer enn det de betalte de regulære [arbeiderne] før streiken. De økte deres lønninger, alt som var nødvendig. Og folk, de ville ha arbeid, og mange mennesker i Oklahoma – for å være ærlig, det var for det meste rednecks – kom og visste ikke engang hvordan de skulle drive gruver, men selskapet begynte operasjonene, og vi tapte streiken. Det var mange ting som skjedde. Dave var her nesten fra første dag, sammen med Larry [Porter], og de hjalp oss mye. Bulletin hjalp kontinuerlig med informasjon, med alt mulig hva de kunne gjøre for oss, så gjorde de det, og jeg er Dave veldig takknemlig for det.

Bulletin-oppslag – politiets terror mot kobbergruvearbeidere [Foto: David North]

EL: Du var lege på sykehuset Phelps Dodge Morenci Hospital, som var et selskapseid sykehus, men under streiken ble du sparket. Hvordan skjedde det?

JO: Jeg begynte å gå til streikevaktene så ofte jeg hadde anledning. Jeg hadde en motorsykkel, og jeg dro dit, alle kjente meg, og alle var fornøyde fordi byens lege støttet dem, en meksikaner. Og det var da jeg ble involvert, det var da ledelsen ba meg slutte med dette, og opphøre å dra til streiekvaktene og ikke snakke med mediene. Selvfølgelig adlød jeg ikke, og de sparket meg. De ga meg et håndlevert brev der det sto at jeg fikk sparken. Så jeg ryddet ut et gammelt høyloft og innrettet kontoret mitt der. Og så begynte jeg å jobbe, og for det meste tok jeg ikke betalt av folk, og vi var fornøyde med å hjelpe. Jeg angrer ikke på ett øyeblikk av streiken.

EL: Før du fikk sparken ble du fortalt av selskapet at du ikke kunne tilby helsetjenester for streikende gruvearbeidere og deres barn. Kan du si litt om det?

JO: Det er korrekt. Rettighetene til medisinsk behandling ble suspendert for det streikende gruvesamfunnet. Og jeg var på vakt i beredskapsrommet [ER], da et lite barn på seks eller sju år kom med en feber på 103,4 [39,7 °C], som jeg ville behandle, men sykepleieren som hadde ansvaret for ER fortalte meg at det kunne vi ikke, fordi selskapet hadde suspendert de medisinske rettighetene. Jeg hadde vakt, og sa jeg ville fortsette å se til disse pasientene, det spilte ingen rolle om de hadde rettigheter eller ikke, jeg er lege og jeg må se til folk når de er syke. Samme dag eller neste dag fikk jeg sparken, fordi jeg fortsatte å se til pasienter. Selskapet sa at sykehuset var på bedriftsområdet, de eide bakken jeg tråkket på, de eide legekontoret mitt, de eide lyset, strømmen, at de eide vannet. De sa, selv når du går på do, dr. O’Leary, er det for Phelps Dodge-penger. Og jeg sa nei, dette er mitt arbeid. Under alle omstendigheter, jeg ble sagt opp, og jeg begynte å jobbe i Clifton, og der jobbet jeg i tre år.

EL: Det faktiske oppsigelsesbrevet fra gruvesjefen John Bolles sier at du støttet streiken «gjennom offentlige opptredener og uttalelser,» og konkluderte: «Det er ikke hensiktsmessig for oss å tolerere din oppildnende opptreden ved å opprettholde din ansettelse.» Hvordan kom du til å skremme selskapet så mye?

JO: I all hovedsak, med min kunnskap om hvordan Reagan var mot fagforeninger, og at de ikke hadde noen intensjoner om å imøtekomme streiken, og jeg sa at uten arbeidere kan ikke gruvene operere. De likte ikke det jeg sa, og de sparket meg. De visste også at det var i strid med loven å forhindre meg fra å se til pasienter på ER, så det kunne de ikke si.

EL: Kan du si litt mer om Det demokratiske partiets rolle i denne streiken? Dette var da fagforeningsødeleggeren Ronald Reagan var president, men på det tidspunktet hadde Arizona en guvernør fra Det demokratiske partiet, Bruce Babbitt, ikke sant? Hva var det streikerne kalte ham?

JO: Scabbitt! Etternavnet hans var Babbitt, men vi kalte ham Scabbitt [o. anm.: scab er den hånende betegnelsen for en streikebryter]. Guvernøren sa at vi måtte følge loven, og det var en forordning, der dommeren sa det ikke kunne være mer enn ti personer på streikevakt om gangen, så de tok side med en gang. Du har ikke ei streikevakt dersom du slipper scabs gjennom, på den måten taper du streiken. Vi holdt streikevaktene våre inntil denne dommeren kom med forordningen, og da forflyttet vi streikevaktene til Clifton, for der å stoppe streiebryterne fra å komme til gruva.

Delstatspolitiet forbereder seg for å angripe en fredelig demonstrasjon av kobbergruvearbeidere, den 30. juni 1984 [Foto: David North]

For å komme til gruva må du gjennom Clifton. Og folk i Clifton var også arbeidere, gruvearbeidere. Så vi holdt streikevakt der, og vi hadde streikebrytere og politiet foran oss. Streikebryterne slapp ikke gjennom før de satte inn nasjonalgarden. Vi var ikke-voldelige. Vi var høylytte, vi var ekle og serverte streikebryterne ukvemsord, og det var da de begynte å anlegge en ny vei med avkjøring før Clifton. De hadde maskineriet og de bygde veien før ankomsten til Clifton, slik at de kunne komme inn gjennom bakveien.

De sendte soldater, stridsvogner, store lastebiler, helikoptre og fly. Det var revolusjon – de var skremmende. Der vi gikk streikevakt kom nasjonalgarden og politiet og jaget vekk alle, og banket opp arbeiderne, det var veldig trist å se det.

Mer delstatspoliti under forberedelser for angrep på kobbergruvearbeidernes demonstrasjon den 30. juni 1984 [Foto: David North]

Du har kanskje et bilde der denne fyren var naken foran soldatene og politiet, og han hadde hendene rett ut til sidene, som på korset, og sa: «Vi er fredelige.» Og da mange av de nasjonale nyhetsmediene kom til Clifton, så var noen av dem faktisk hyggelige. Men noen av dem forgiftet forestillingene våre. Lokalavisa var for eksempel eid av selskapet. Den som virkelig hjalp var Dave.

EL: Kan du fortelle meg om når ditt forholdet til Bulletin, og til Dave, begynte?

JO: Å, vårt forhold var veldig bra hele tiden. Han var velkommen hjemme hos oss, og han kom og spiste lunsj eller sov over i huset et par ganger. De kom, og vi hadde gode relasjoner hele tiden, vi følte støtten fra hans intelligens, og han er en veldig intelligent mann. Jeg beundrer ham veldig.

EL: Hva slags arbeid utførte dere to sammen, under streiken?

JO: Han intervjuet arbeidere og lagde artikler om streiken. For eksempel, han framskaffet informasjon om at Sumitomo, et japansk gruveselskap, som den gangen var interessert i å kjøpe Phelps Dodge, og han laget en artikkel om Sumitomo, som under krigen mellom Japan og USA bygde ubåter og som da, på 80-tallet, solgte [produkter] med inntjeningene fra krigen. Uansett, den informasjonen som han hadde, eller han ga meg råd på mange måter om hvordan jeg kunne se på situasjonen. Jeg hadde noe erfaring fra Mexico, fra da jeg var student, men det å bli leder for streiken, der hjalp han meg.

EL: Hvordan var forholdet mellom arbeiderne og Bulletin og Workers League?

JO: De streikende så i Dave en venn, på en spesiell måte. Mange av arbeiderne var katolske og trodde at når du er sosialist, da er du ateist. De fleste av de streikende var katolske mennesker. Greenlee County [der Morenci ligger] har det høyeste antallet soldater i landet [per capita]. Det var ikke North Carolina eller South Carolina, det var Greenlee County. Enhver fyr som gikk ut videregående dro til hæren. Nitti prosent av dem. Så de er på den måten konservative, og du vet hvordan de nasjonale mediene sier at Russland og kommunistene ikke tror på Gud, og sånne ting.

Bulletin-forside den 3. juli 1984: Police Attack Arizona Miners

Så, arbeiderne var tilbakeholdne i begynnelsen. De var hyggelige mot Dave og visste at han hadde rett. Noen av dem takket Bulletin for hjelp og orientering, og informasjonen om Phelps Dodge selv, deriblant de mange tingene som de ikke visste, og ikke jeg heller. De visste at han hadde rett. De visste hvordan streiken gikk, og at de generelle fagforeningene ikke hjalp særlig mye, de var opptatt av å bedra streiken vår. De bedro oss, fordi de samtidig skulle ha streiker i New Mexico og El Paso, Texas, og de streikene avklarte de. De forrådte Morenci, fordi det er ei større gruve, og vi var isolerte, og det var lettere for selskapet å knuse oss med guvernøren og pengene.

EL: På et tidspunkt ble du hentet øst av fagforeningslederne. Kan du beskrive hva som skjedde?

JO: Jeg dro til Libanon, New Jersey, sammen med Angel Rodriguez. Han var president for [fagforeningen til] stålarbeiderne. Og de [fagforeningslederne] fortalte meg at streiken ikke så særlig bra ut, at det var 358 streiker rundt om i landet og at vi ikke måtte tro vi var den viktigste. Men det var vi, fordi vi var 1 500 gruvearbeidere, og de prøvde å kjøle ned situasjonen, så jeg sa, vel, hvorfor fortsatte dere å forhandle i tre år inntil streiken vår var tapt? De sa, vel, vi kan ikke vinne alle streiker. De sa at vi vinner de fleste streikene – jeg vet ikke om det er sant eller ikke – men vi vinner dem ikke alle. Og de sa: «Phelps Dodge-streiken ble delvis vunnet, fordi vi kom til enighet i New Mexico og i Texas,» og de fortalte oss: «Dere var den tapende delen.» Og de ga noen penger til stålarbeiderforbundet, og de tilbød meg noe penger. Jeg ba dem sende beløpet til streikefondet, for skulle jeg tatt imot det ville vært som å spise av mine brødres blod.

De prøvde å kjøpe meg, fordi jeg tror de mente jeg kunne bli et problem for dem. Du vet, jeg snakket med nasjonale medier. Jeg vet ikke hvorfor, men noen av fagforeningene ville jeg skulle bli guvernør i Arizona. Jeg har ikke noe kunnskap om penger eller sånt, så jeg sa glem det. Gutta der borte i nord, uansett, fagforeningens sjefer, da jeg dro til dette hotellet i Libanon, New Jersey, vel det var et luksushotell. Alle de bilene som kom med folk som ville snakke med meg og Angel [Rodriguez], de ville at jeg skulle være der. De kom i Cadillacs alle sammen. Jeg sto utenfor og ventet på dem, og de kom alle i limousiner og Cadillacs, som i The Godfather.

Vi ble fortalt at streiken var over, og de prøvde å skaffe jobber til noen personer, her og der. De tilbød meg å bli sjef for University of New Mexico, og de ga meg en kontrakt i to år, og jeg sa: «Jeg er ikke kvalifisert til å være medisinsk direktør for avdelingen for familiepraksis.» Kanskje kunne jeg ha gjort det, men det er andre leger som er bedre. Så derfor takket jeg nei til det. Jeg bestemte meg for å fortsette jobben som lege. De tilbød meg noe penger.

Jeg ble tilbudt $ 175 000 [tilsvarende $ 417 000 i 2021-dollar] for å selge ut streiken. Jeg takket nei og sa de måtte sende summen til streikefondet. Det gjorde de ikke. Glem det!

EL: Det er en bemerkelsesverdig historie. Kan du si noe mer om hvordan AFL-CIO isolerte streiken deres?

JO: Vel, jeg mente de kunne ha lagt på mer press nasjonalt. Jeg laget en artikkel om det, som oppfordret til en nasjonal streik, for ellers ville fagforeningene bli borte. Jeg sa at fagforeningene vil forsvinne dersom vi tapte denne streiken og at alle måtte streike, og at Arizona måtte streike. De [nasjonale fagforeningslederne] fortalte meg at det var umulig, fordi vi vil bryte loven. Og jeg sa til dem: «De bryter allerede loven!»

Streikeren Larry Gonzales, banket av politiet og streikebrytere

De sa vi har kontrakter, vi kan ikke gå til en nasjonal streik. Og de ønsket ikke å gjøre det heller. Guvernøren ønsket å stille som presidentkandidat i USA, og de spurte meg i pressen om dette. Jeg fortalte dem at han aldri ville bli president fordi han forrådte arbeiderklassen. Han forrådte arbeiderne i Clifton og Morenci, og det vil vært fagforeningens skam å støtte en som kjemper ned streiken.

EL: Kan du fortelle oss om din personlige og politiske bakgrunn? Du ble født i 1940 i Nogales, Mexico, da Lázaro Cárdenas var president i Mexico og Leo Trotskij levde i eksil i Mexico City, i colonia Coyoacán. Senere ble du uteksaminert fra UNAM i Mexico-by. Var du politisk involvert i Mexico?

JO: Lázaro Cárdenas var veldig mektig, han var president fra 1934 til 1940. Men han var veldig populær i Mexico, den mest populære presidenten vi hadde etter [Benito] Juárez [president i Mexico fra 1858 til 1872]. Så under Grisebukt-invasjonen på Cuba – Bahía de Cochinos – hadde vi, studentene, et møte på Zócalo [det sentrale torget i Mexico-by]. Så der var vi, og jeg var i ei gruppe som het Brasil 9. Det var ei sosialistgruppe, men vi var bare rundt 20 stykker, og vi visste ikke hvem som var sjef, så dersom politiet slo til, hadde vi ikke noe å gi fra oss. Vi jobbet i «celler».

Jeg var i den gruppa, men mine ideer var sosialistiske siden president Cárdenas var en sosialistpresident, og jeg elsket ham virkelig. Og på det møtet på Zócalo møtte jeg ham. På det møtet sto jeg ved siden av ham, og det var et sted mellom 150 000 og 300 000 mennesker der. Og jeg var akkurat som her, jeg sto rett ved siden av ham. De trakk vekk mikrofonen, og jeg sa til presidenten at vi er med deg, du er vår helt. Da han prøvde å tale i megafon, kuttet de strømmen.

Men uansett, han fortsatte å tale. Og alle lyttet. Kan du forestille deg, fra 150 000 til 300 000 mennesker i fullstendig taushet? Vi sto musestille, fordi han talte. Det er sannheten. Jeg snakket med ham, og det var under Svinebukt-krisen, og vi tilbød oss å dra til Cuba. Vi skulle ta toget til Yucatán og krysse kanalen for å støtte Fidel. Men toget vi tok ble stoppet, vi var studenter – alle sammen, vi var studenter ... Vi var fri til å reise [til Cuba], inntil det jeg antar var at noen ringte en general, og med 100 av oss ombord i toget stoppet de det. Vi sa: «Nei, vi støtter vår president Lázaro Cárdenas.» Og dét likte de ikke det så veldig, at vi kalte ham presidenten, for for oss var han fortsatt presidenten vår. [Cárdenas’presidentperiode hadde opphørt i 1940. Adolfo López Mateos var president i Mexico på tidspunktet for Grisebukt-invasjonen i 1961.]

… [Cárdenas] sendte en beskjed om at vi måtte komme oss tilbake, ellers ville vi bli arrestert i Mérida, og at hæren ikke ville la oss krysse over fordi det ville sette oss opp for trøbbel med USA. Så, dermed returnerte vi til Mexico-by.

EL: Hvordan ser du tilbake på denne opplevelsen, nesten 40 år etter streiken?

JO: Jeg er glad for at min kone og jeg støttet streiken. Hun støttet meg veldig, og hun er en utdannet person. Hun er antropolog. Jeg var veldig glad for at Dave ga all den hjelpen.

Jorge og Anna O’Leary i 1984

EL: Er det noe du vil tillegge for unge medlemmer av Socialist Equality Party i dag?

JO: Bulletin, gjennom Dave North, ga oss mye informasjon til vår fordel. Ikke til fordel for guvernøren eller selskapet. Han var ærlig, og vi stoler på ham. Jeg sa til Dave at noen av hans politiske synspunkter er forskjellige fra mine, men fundamentalt sett er vi for arbeiderklassen. Og at jeg stoler på hva han sier. Hvis han sier meg noe, da vil jeg si: «Det er korrekt.»

De burde la deg snakke uansett hvor du er. Fortell arbeiderne sannheten, at du ikke vil at arbeidere skal tigge for et bedre levebrød. De har deres rett til å ha et fullgodt liv, til menneskehetens forbedring. Og jeg mener du for eksempel har denne fyren Trump, vi ble vanæret av ham, han er en nazist.

Enhver revolusjon eller sosial endring vil medføre farer. Politiet kom for å trakassere meg. En politimann som var veteran fra Vietnam sa: «Din jævla lege, vi skal få tatt deg. Vi skyter mennesker for ingenting, vi bryr oss ikke hvem dere er.»

Jeg er 80 år gammel, og jeg er fortsatt for revolusjonen, men jeg er hjemme nå, jeg har leddgikt. Jeg vil ikke være her så mye lengre, men mine synspunkter har ikke endret seg. Jeg er ikke så aktiv som jeg gjerne ville ha vært, og jeg beklager at vi tapte streiken, men vi forrådte aldri folket. Vi sloss skulder ved skulder med arbeiderne. Og jeg er stolt over å uttale meg foran mine barn. En gang, da dattera mi gikk på universitetet, kalte de opp hennes navn for noe hun skulle delta i. Professoren sa: «Er ikke faren din dr. O’Leary?» Hun sa: «Ja», og da reiste de seg alle, 200 til 300 studenter, og de applauderte. Jeg føler meg beæret.

Loading