Prins Philip: En forbitret forsvarer av arvelig privilegium

Prins Philip tilbrakte hele sitt lange liv i forsøk på å holde kongedømmets døende glør fra å gå ut. Det var en kalkulert, kynisk bestrebelse for forsvar og opprettholdelse av aristokratiske klasseprivilegier av en selvbenevnt «diskreditert Balkan-prins uten spesiell bragd eller distinksjon».

Den britiske pressen har snublet over hverandre ved Filips død. Flommen av smiskende mediedekning er uopphørlig og kvalmende, og har likevel ikke gitt noe innblikk i mannen eller hans rolle. Forøvrig, propagandasperrilden har hatt den motsatte effekt av hva forfatterne søkte, og har bekreftet at massen av den arbeidende befolkningen ikke delte de påtvungne uttrykkene for tap ved bortgangen av mannen som den vanærede prins Andrew på latterlig vis omtalte som «nasjonens bestefar».

BBC omprogrammerte alle sine fjernsynsplaner, og suspenderte sågar én kanal helt. Alle de nasjonale radiostasjonene, bortsett fra én, ble også omprogrammert til rullende nyhetsmeldinger. Den nasjonale kringkasterens arkivradiosending ble omprogrammert en hel helg. Den kommersielle kringkasteren ITV omprogrammerte også fjernsynsprogrammene for å fokusere på tilsynelatende endeløse «hyllester» og kommentarer. Responsen var en kollaps i seertall. BBC1, som er BBCs viktigste nyhetskanal, så et publikumsfall på 6 prosent. Andre steder slo publikum bare av. BBC2 og ITV så seertallene synke med 60 til 65 prosent.

Philip Mountbatten, prinsesse Elizabeth og Louis St. Laurent inder en Canada-turné in 1951 [Foto: nagualdesign/Flickr]

Filips egenvurdering formidler nøyaktig hans personlige uviktighet. Mer betydningsfull er imidlertid den råtne politiske rollen han spilte gjennom hele sitt liv. Hans forsvar for monarkiet og det aristokratiske privilegium, takket være den borgerlige orden som det nå hviler på, ble drevet av en høyst fintilpasset følelse av en prekær eksistens, og en velbegrunnet frykt for massene, som kunne gjøre slutt på den.

Hans liv ble formet av reaksjon mot revolusjonære tumulter. Den begivenheten som hadde størst konsekvens for formingen av Philip og hans verdenssyn var Den russiske revolusjonen, som veltet tsarismen og etablerte verdens første arbeiderstat under Bolsjevikene. Europas monarkier og den borgerlige orden de hvilte på, skalv som respons, og fryktet en tilsvarende skjebne. Philip glemte aldri den frykten, eller årsaken til den.

Takket være hans relasjoner til de russiske tsarene ble hans DNA til-og-med brukt for identifisering av likene til Romanovene. Spurt senere i livet om han kunne tenke seg å besøke Russland, sa han at det ville han gjerne, men han la til advarselen: «Selv om de bastardene drepte halve familien min.»

Han hadde personlig erfaring med hvor svakt et incestuøst europeisk monarkis grep om makten var. Philip ble født på den greske øya Korfu, og ble prins Philip av Hellas og Danmark, som den eneste sønnen blant fem barn. Hans bestefar, prins William av Danmark, giftet seg med et barnebarn av tsar Nicholas I. Prins William hadde akseptert den greske regjeringens invitasjon i 1863 om å bli George I, hellenernes konge. Han ble myrdet i 1913.

Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, Konstantin I av Hellas.

Filips far var William/Georges yngre sønn, prins Andrew av Hellas og Danmark. Hans mor var datter av den tyske prinsen Louis av Battenberg og et oldebarn av dronning Victoria.

Konstantin I ble avsatt i 1917 på grunn av gresk nøytralitet under den første verdenskrig, og gjeninnsatt i 1920. I 1922 ble han styrtet igjen etter et opprør i hæren. Prins Andrew ble arrestert og stilt for krigsrett for «ordrenekt» under slaget ved Sakarya, som tapte territorium på slutten av den gresk-tyrkiske konflikten. Strippet for gresk statsborgerskap sto Andrew overfor tiltale for landssvik. Storbritannias George V, i frykt for henrettelse, sendte en marinekrysser for å fjerne familien til Italia, inkludert den ett-år-gamle Philip.

Den andre faktoren som formet Filips skjebne var stalinismens svik mot arbeiderklassens revolusjonære kamp, som tillot den europeiske kapitalismens og verdenskapitalismens overlevelse og som tilrettela for veksten av politisk reaksjon gjennom 1920- og 1930-tallet. Monarkiets overlevelse i Hellas var for eksempel avhengig av Metaxas-diktaturets beskyttelse, som hentet inspirasjon fra Mussolinis fascister, men var alliert med britisk imperialisme. Det greske monarkiet ble til slutt avskaffet av militærjuntaen i 1973.

Filips orientering til britisk imperialisme ble diktert av tilsvarende geopolitiske fakta og medfølgende politiske vurderinger. Hans eksilerte familie bodde utenfor Paris helt til morens innleggelse på institusjon etter et sammenbrudd. Hans far satte kursen for Monte Carlos kasinoer, og bodde i Vichy Frankrike til han døde i 1944.

Filips søstre giftet seg alle med tyske prinser. Tre av hans svogere ble med i nazipartiet og kjempet for dem. Hans søster Sophies første mann var i SS. I 1937 ble ei søster, Cecilie, som nylig hadde sluttet seg til nazipartiet, drept i en flyulykke. Philip fulgte hennes kiste gjennom folkemengder i Darmstadt som ga fascistsalutter. Senere demonstrerte han sin aristokratiske vurderings kynisme, og sa om den perioden: «Det er ganske enkelt det som skjedde. Familien falt fra hverandre ... Jeg måtte bare gå videre. Det gjør du. Man gjør det.»

I 1933 hadde Philip deltatt på Kurt Hahns prestisjetunge Schule Schloss Salem i Tyskland. Men den jødiske Hahn måtte forlate Tyskland to semestre seinere for å ha kritisert nazismen. Philip fulgte ham til Skottland, og hans nyetablerte skole Gordonstoun. Filips personlige lojalitet til britisk imperialisme var sikret.

Hahn, en surrogatfarsskikkelse, skulle hjelpe til å forme Philip for en rolle i de øvre nivå av det britiske samfunnet. Prinsen, skrev han, «vil sette sitt preg i ethvert yrke der han må bevise seg, i en prøvelse av styrke». Hahn var også inspirasjon for Duke of Edinburghs Award Scheme, som kombinerer individualisme med samfunnsansvar som en «gjør-det-selv kit i kunsten å leve sivilisert» for unge mennesker. Selv om det bar prinsens navn, sa Philip «programmet aldri ville ha startet, om ikke for Hahn».

Før krigen ble Philip sendt til marinehøgskolen, hvor han første gang møtte ei prinsesse Elizabeth, da som barn. Han ble topp i sin klasse i 1940, og gikk inn i marinen, han så militær handling og fikk forfremmelse. Selv her var han beryktet for intoleranse. «En av hans mannskap,» kommenterte en biograf, «sa han heller ville dø enn å tjene under ham igjen».

Da han første gang la ut for å kurtisere Elizabeth betraktet det britiske monarkiet ham som en under seg, med hans blandede arv, grove karakter og mangel på titler. Kongelige reaksjoner på hans forespørsel om å få gifte seg med Elizabeth viser dette sosiale sjiktets tilbakeståenhet. Dronningmoren kalte ham «huneren». Broren hennes avskjediget ham som «tysker». Likevel, ekteskap ble akseptert. Han ga avkall på sin greske tittel, tok britisk statsborgerskap og adopterte det anglifiserte navnet Mountbatten. På hans bryllupsdag i 1947 ble han gjort til hertug av Edinburgh. Philip forlot marinen i 1951 for å støtte Elizabeth, som overtok plikter fra hennes syke far. I 1952 døde George, og Elizabeth ble dronning.

Det er fra dette tidspunkt og videre de fleste nekrologer over Philip fokuserer – hans rolle som dronningens ektemann i nesten syv tiår, den lengste tjenende kongelige ektefelle i britisk historie. Og narrativet er at dette var en rolle han spilte lojalt, og for det meste med selvsikkerhet.

Hans villighet til å støtte dronninga, for ikke å si besørge den nødvendige tronarvingen, var en essensiell gave til Storbritannias regjerende elite. Det er en som er erkjent i de utallige hyllester til hans beredskap til å ofre maskulin dominans og gå den nødvendige avstanden bak sin ektefelle. Den mest latterlige av disse kom fra Gaby Hinsliff i Guardian, som beskriver Philip som en «i en tid som fortsatt er ukomfortabel med tanken på en mann som bøyer seg for kvinnelig autoritet» som kom «til å definere en annet type maskulint ideal; et ideal forankret i hengivenhet, støtte og den typen styrke som ikke trenger å vise seg ved muskelbruk for uendelig opptreden i rampelyset». Hans «virkelige funksjon i det offentlige liv var å ha nåden å kunne falme inn i bakgrunnen, og tillate hans ektefelle rampelyset ...»

Hinsliff kommer imidlertid med én nyttig observasjon, og sier: «Det var kanskje kronen, like mye som kvinna som bar den på sitt hode, som denne arvingen fra den eksiliserte greske kongefamilien æret; kronen som han så berømt lovet troskap der han knelte for sin kone ved hennes kroning.»

Philip var virkelig beredt til å gjøre seg til gjenstand for det han klart anså som en personlig ydmykelse, for å bevare kronens autoritet som institusjon. Hans liv var viet til å gjøre monarkiet spiselig for befolkningen og forsvare det mot et utbrudd av plebeiisk fiendtlighet. Faktisk på grunn av hans insistering på at monarkiet må tilpasse seg for å overleve, ble han kjent som dets «moderniserer». Til tross for hans virkelige autokratiske følelser, ledet han Way Ahead Group sammensatt av ledende kongelige og deres rådgivere, for å analysere og avverge kritikk av monarkiet. Hans rolle, sa han, var ganske enkelt «å sikre at dronninga kan regjere».

Det samme kan sies om hans «veldedige arbeider» og forpliktelse til å hedre hans mange offentlige forpliktelser – fordi det var prisen som måtte betales for et privatliv med ekstraordinære privilegier, cricket, polo, seiling, båtcruising, dining, festing og alt resten.

Likevel skar han framdeles tenner over sitt «offer», og var merkbart bitter, ikke bare privat, men også offentlig. Han angret på at han ikke kunne fortsette sin marinekarriere, og klaget over at barna hans bar navnet Windsor i stedet for Mountbatten, og han erklærte: «Jeg er den eneste mannen i landet som ikke har lov til å gi sitt navn til barna. Jeg er ingenting annet enn ei jævla amøbe.»

Hans mange ignorante og til tider nakent rasistiske uttalelser mens han var i offisiell tjeneste er beryktede uttrykk for hans tilslørte misnøye og undertrykte persona. Men kanskje den mest avslørende var da han sa til den paraguayiske diktatoren Alfredo Stroessner: «Det er en hyggelig forandring å være i et land som ikke styres av dets folk.»

Prinsens bekymring for monarkiet hvilte også på bredere tenkning om kapitalismens generelle stabilitet. I 1977 sammenlignet han den britiske økonomien med tørråte i et hus, og sa: «Du vet ikke når den starter, du vet ikke når krisen inntreffer, men etter hvert blir stedet ubeboelig.»

Det skal tillegges at Philips mye hyllede miljøengasjement også var basert på et misantropisk klasseprivilegium. Hans forfekting av naturvern var ledsaget av retten til å drive troféjakt på storvilt. Han koblet forsvaret av artsmangfold mot utryddelse med en naken fiendtlighet mot menneskehetens masse, og skrev: «Jeg er fristet til å be om å reinkarneres som et spesielt dødelig virus, men det går kanskje for langt.»

Disse politiske og klasserealitetene kommer til uttrykk i lovprisningene fra Storbritannias politiske ledere. Statsminister Boris Johnson, en av de mest gjennomskuelige selvtjenende representantene for det korrupte britiske borgerskapet, berømmet Philips «service-etikk». Labour-leder sir Keir Starmer erklærte at Storbritannia hadde «mistet en ekstraordinær offentlig embetsfunksjonær».

I en ikke altfor fjern framtid vil folk se tilbake i vantro på at denne latterlige og parasittiske institusjonen og dens representanter i 2021 fortsatt ble diskutert. Prins Philips død har igjen avslørt det presserende behovet for at de kongelige blir begrenset til historiebøkene, en gang for alle.

Loading