Tysklands parti De Grønne deltar i det føderale Bundestag-valget den 26. september med Annalena Baerbock som kanslerkandidat. Det ble kunngjort av partiets to medledere, Baerbock og Robert Habeck, på deres felles pressekonferanse mandag morgen.
Beslutningen var avventet med stor spenning. Dersom dagens trender på meningsmålingene vedvarer, har De Grønne en sjanse til å nominere kansler Angela Merkels etterfølger, da hun nå trekker seg etter 16 år ved makten.
Baerbock og Habeck traff den endelige beslutningen i et én-til-én møte, og holdt den skjult for partikomitéer, partimedlemskapet og offentligheten. Det De Grønne, som en gang sverget til grasrotdemokrati, tidligere ville ha beskrevet som en råtten avtale på bakrommet, ble av Baerbock hyllet som en ny politisk kultur, der alle jobber sammen istedenfor mot hverandre.
All politisk diskusjon ble faktisk undertrykt, fordi De Grønne er fast bestemt på å videreføre politikken til Merkel-regjeringen, selv om den er dypt foraktet. Storkoalisjonspartiene, Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), Den kristelig-demokratiske union (CDU) og Den kristelig-sosiale union (CSU), oppnådde særdeles dårlige valgresultat i 2017, og har siden tapt ytterligere 10 prosentpoeng i støtte, som etterlater dem i meningsmålingene med en samlet velgerstøtte på under 45 prosent.
Baerbock og Habeck kritiserte avslørende nok ikke storkoalisjonens politikk under deres pressekonferanse. De lovet derimot en annen type politikk, en «annen politisk kultur» og en «ny forståelse av politisk ledelse». Med andre ord: De samme politiske orienteringene i ny innpakning.
Da Helmut Kohls 16 år som kansler tok slutt i 1998 var ting veldig annerledes. SPD og De Grønne vant det føderale valget fordi de lovet en mer sosial og fredelig politikk – løfter som de forvandlet til det motsatte så snart de inntok regjeringskontorene. De Grønne banet vei for Tysklands væpnede styrkers første utenlandsintervensjon siden andre verdenkrig og vedtok sammen med SPD Agenda 2010, den største sosiale kontrarevolusjonen siden Forbundsrepublikkens etablering.
Etter Merkels 16-år-lange kanslerperiode, som utdypet den militaristiske og antisosiale politikken fra Agenda 2010, og på grunn av «profitter over liv»-politikken er ansvarlig for over 80 000 dødsfall av koronavirus, poserer ikke De Grønne engang som en politisk opposisjon.
Baerbock lovet å «slippe løs» alle krefter for å styrke landet, og fikk den konservative avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung med tilfredshet til å kommentere: «Hun snakket ikke bare om De Grønnes kjernesaker, men også om konkurranseevnen til tysk industri og de mellomstore bedriftene.» Spiegel-redaktøren Dirk Kurbjuweit var begeistret for at etter CDUs «misforvaltning av økonomien» kunne nå de «høyt disiplinerte Grønne bli det neste ankeret for stabilitet for Forbundsrepublikken».
Den 40-år-gamle Baerbock er godt kvalifisert som De Grønnes kanslerkandidat, fordi hun legemliggjør mer enn kanskje noen annen partiets forflytning til høyre. Hun meldte seg inn i De Grønne i 2005, da SPD/Grønne-regjeringen falt fra hverandre fordi arbeidere i hopetall forlot SPD.
Hun studerte statsvitenskap, offentlig rett og internasjonal rett i Hamburg og ved London School of Economics, og var aktiv i ulike lederfunksjoner for De Grønne på europeisk, nasjonalt og delstatlig nivå. Hun ble valgt inn som Bundestag-representant i 2013, og som medleder ved siden av Habeck i januar 2018. Dette markerte første gang at den høyreorienterte såkalte «realo»-fløyen i partiet nominerte begge medlederne.
Mens De Grønne formelt var et opposisjonsparti på føderalt nivå under Baerbock og Habeck, var de i virkeligheten det fjerde hjulet på Storkoalisjonens vogn. I 2017 forhandlet de fram en koalisjonsavtale med CDU, CSU og Fri-demokratene (FDP), men den falt fra hverandre i siste øyeblikk, da FDP trakk seg.
De Grønne støttet deretter regjeringens dødelige koronaviruspolitikk mer inderlig enn noen av regjeringspartienes egne Bundestag-representanter. De fokuserte også på å angripe regjeringen fra høyre, på dens militarisme og utenrikspolitikk, spesielt mot Russland og Kina. Baerbock avviste for eksempel leggingen av Nord Stream 2-gassrørledningen gjennom Østersjøen.
På delstatsnivå, der De Grønne er involvert i 11 av 16 delstatsregjeringer, samarbeider de med CDU, SPD, FDP og Venstrepartiet [Die Linke] i alle tenkelige kombinasjoner. I Baden-Württemberg, der De Grønne-politikeren Winfried Kretschmann går inn i sin tredje periode som ministerpresident for regjeringen i Bundesland Baden-Württemberg, har han for lengst blitt bilindustriens favoritt.
De Grønne publiserte i juni 2020 et nytt partiprogram, som oppfordret til en massiv oppbygging av militæret og de innenlandske statsundertrykkingsstyrkene, og til å forfølge en aggressiv europeisk imperialistisk utenrikspolitikk. «EU må være i stand til å styre verdenspolitikken,» står det i programmet, og de væpnede styrker må være utstyrt «i tråd med deres ansvar og oppgaver».
På partikongressen som vedtok programmet i november, gjorde Baerbock det klart at partiets sentrale anliggende, klimaendringer, ville være innrettet på å støtte tysk kapital. «Frykt ikke, denne klimaendringsrevolusjonen er omtrent like gal som en byggelånskontrakt. En ny strukturering av det økonomiske systemet betyr ikke å velte det, men bare det å beskytte verden,» insisterte hun.
Kort deretter uttalte Baerbock seg i et langt intervju med Süddeutsche Zeitung eksplisitt til fordel for et stort opprustingsprogram og nye militære intervensjoner. Det var på høy tid å respondere på forslagene til den franske presidenten Emmanuel Macron, om en suveren europeisk forsvarspolitikk, sa hun. «Og det betyr også å snakke om utenlandske intervensjoner. Det blir ikke lett. Men vi kan ikke unngå anliggendet.»
Angående flyktningepolitikk støtter Baerbock også strategien om å forsegle grensene, som følges av Storkoalisjonen og Den europeiske union (EU). Hun tar til orde for å bygge mottakssentre ved Europas ytre grenser, hvor flyktninger kan bli «raskt registrert, underlagt en sikkerhetskontroll og få deres data analysert». Ifølge Baerbock kan en «humanitær flyktningpolitikk» bare fungere med en mer stringent utvisningspolitikk.
Politisk er Baerbock og Habeck samstemte om alle anliggender. Dersom De Grønne – utvilsomt etter omfattende konsultasjoner med innflytelsesrike deler av styringseliten – bestemte at Baerbock skulle bli kanslerkandidaten, var dette ikke bare på grunn av hennes kjønn, slik mange medier spekulerer i. Hun blir ansett for å være mer hardline, hensynsløs og i stand til å pålegge hennes vilje enn Habeck er, som er 11-år-eldre enn henne.
Baerbocks hemmelige våpen er «å krever mer av seg selv og av partiet enn det som er smertefritt», skrev Süddeutsche Zeitung. Som kontrast tilhører Habeck «en generasjon Grønne som en gang brøt ut av foreldrenes husholdning på jakt etter frihet, også fra prestasjonskulturen».
Baerbock er ikke bare en «Merkel i Grønt» med et «instinkt for høyinnsats-gambling», men også en Margaret Thatcher. Hun representerer de privilegerte elementene i middelklassen – den viktigste støttebasen for De Grønne – som de siste årene har tjent på aksjemarkedet og på utarmingen av arbeiderklassen som har ledsaget det. De responderer nå med økt fiendtlighet mot arbeidernes økende radikalisering.
Utnevnelsen av Baerbock som kanslerkandidat understreker at det ikke finnes noe valgbart alternativ for arbeiderklassen blant de etablerte partiene. SPD og Venstrepartiet styrer sammen med De Grønne i flere delstater og ville umiddelbart bli med i en regjering på føderalt nivå ledet av De Grønne. De forfekter den samme høyreorienterte politikken.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [det tyske Socialist Equality Party] er det eneste partiet som slåss for et sosialistisk program og representerer arbeiderklassens interesser. Støtt SGPs deltakelse i valget med din signatur, og søk om å bli med i partiet.