Den 21. april, 60-årsjubiléet for det forsøkte fransk militærkuppet i 1961 i Alger, publiserte 23 pensjonerte generaler et åpent brev til regjeringen på det nyfascistiske nettstedet Valeurs Actuelles. Brevet er en ekstraordinær intervensjon fra hæren i landets politiske liv. Hundre-og-femti år etter Paris-kommunen i 1871 og hærens massakre av Kommunardene i Semaine sanglante – Den blodige uka – antyder brevet en militær intervensjon og en blodig borgerkrig i landet, angivelig framprovosert av franskmennenes «selvtilfredshet».

Forbindelsen mellom disse fascisttruslene og veksten av arbeiderklassens kamp er åpenbar. I 2019, stilt overfor «de gule vester» og jernbanestreiken mot pensjonsnedskjæringer, krevde den pensjonerte generalen Pierre de Villiers mer «fasthet» i politiets undertrykking av protesterende. Etter hvert som arbeidernes raseri mot EUs politikk for «flokkimmunitet» vokser, som har ført til over én million dødsfall på kontinentet, prøver en klikk av offiserer å intimidere arbeidere ved å reise massemordets spøkelse.

De tidligere generalene henvender seg til Macron og nasjonalforsamlingen, med krav om større patriotisme og hevder: «Frankrike er i fare, flere livsfarer truer landet. … Dere skal vite at vi er beredt til å støtte politiske orienteringer som tar sikte på å beskytte nasjonen.»

Brevet utstråler hat mot arbeiderklassens forsteder og fordømmer islamisme og postkoloniale teorier, som splittende og fordrer blodig undertrykking.

Som ekko av Macrons foreslåtte fascistiske lov som retter seg mot såkalt islamsk «separatisme», fordømmer de «oppløsingen som med islamisme og forstadshordene fører til separasjonen av mange deler av landet, og forvandler dem til territorier underlagt dogmer som er i strid med vår konstitusjon». De tilføyer: «I dag snakker noen om rasisme, urfolksnasjonalisme og de-koloniale teorier, men gjennom disse begrepene er det rasekrig som disse hatefulle og fanatiske supporterne vil ha.»

Intensiteten og omfanget av massakren som offiserene beskriver, tilbakeviser imidlertid ideen om at deres mål er et team av postmodernistiske akademiske forskere, eller engang et lite nettverk av islamister som truer terroristangrep. Deres mål er et bredere opprør. De skriver som avslutning:

Dersom ingenting blir gjort, vil slapphet ubønnhørlig fortsette å bre seg gjennom samfunnet, og til slutt forårsake en eksplosjon og intervensjon fra våre aktive kamerater i et farlig oppdrag for å beskytte våre sivilisasjonsverdier og beskytte våre landsmenn på det nasjonale territoriet. Vi ser at det ikke lenger er tid til å nøle, ellers vil borgerkrig i morgen få en slutt på dette voksende kaoset, og dødstallene, som dere vil være ansvarlige for, vil bli talt i tusener.

Det voksende raseriet blant arbeidere over den politisk kriminelle feilforvaltningen av pandemien fra de styrende elitenes side gjør militærmessingen vettskremt. Da skolelærere mønstret streiker sist november mot gjenåpningen av skoler midt under pandemien advarte de Villiers i Valeurs Actuelles om de «dype forandringene» og den politiske krisen han fryktet på en internasjonal skala i etterdønningene av pandemien.

«I dag, i tillegg til sikkerhetskrisen, er det pandemien, alt dette mot et bakteppe av økonomisk, sosial og politisk krise, med manglende tillit til ledere,» sa han. «Når du legger sammen disse truslene, er det all grunn til å være bekymret på kort sikt. Jeg frykter at dette oppdemmede raseriet vil eksplodere umiddelbart,» fortsatte han, før han la til: «Vi må tenke det utenkelige. ... Rettsstaten er åpenbart respektabel, men på et eller annet tidspunkt må vi også utvikle en strategisk refleksjon.»

Selv om de Villiers ikke signerte brevet fra den 21. april, gjør det likevel klart at klikker av militærmessingen jobber aktivt med nettopp en slik «refleksjon» over alternativet til et parlamentarisk regime – det vil si et diktatur. Dette fremgår av undertegnernes identitet. Christian Piquemal, general fra Fremmedlegionen, den første undertegneren av brevet og en tilhenger av den oppløste høyreekstreme gruppa Génération identitaire, ble arrestert og sparket fra hæren etter å ha båret sin uniform under en antimigrantdemonstrasjon i Calais i 2016.

En annen, general Dominique Delawarde, fører kampanje mot sosiale distanseringstiltak mot koronavirus og argumenterer for at det «ikke er så dødelig som folk ønsker å gjøre det til». To andre undertegnere, generalene Emmanuel de Richoufftz og Philippe Desrousseaux de Médrano, er medlemmer av «eksisterende franske adelsfamilier», dvs. aristokratiske familier som fikk deres føydale eiendommer ekspropriert i Frankrike under 1789-revolusjonen.

Betydningen av dette brevet kan ikke forstås utenfor den internasjonale konteksten av kapitalistdemokratiets sammenbrudd. Det er underminert av tre tiår med voksende sosial ulikhet, innstrammingstiltak og imperialistkriger i Europa etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, og kneler under sjokket fra pandemien. Styringsklassen er vettskremt for massenes raseri og i forsvar av de enorme formuene den har akkumulert under pandemien skjener den i retning fascistpolitikk.

Denne trenden akselererer internasjonalt. I USA forsøkte Trump et kupp i Washington D.C. den 6. januar, for å okkupere Capitol og velte utfallet av presidentvalget. Pensjonerte spansk oberster og generaler erklærte deres fascistsympatier i møte med streiker for å stanse ikke-essensiell produksjon under pandemien, og oppfordret til drap av «26 millioner» spaniere.

I Frankrike blir det stadig tydeligere at kapitalistklassen vil bruke valget i 2022, uansett hva utfallet blir, til å installere et enda mer autoritært regime. Den 23. april svarte Marine Le Pen, partileder for det høyreekstreme National Samling, i en ytringsartikkel i Valeurs Actuelles, der hun hyllet de fascistiske generalene og oppfordret dem til å støtte hennes kandidatur i 2022.

Le Pen bemerket den «grad av bekymring dere har, konfrontert med den bekymringsfulle forverringen av situasjonen i vårt land». Hun la til at deres bekymring «krever, i et demokrati, søk etter en politisk løsning, konkretisert av et endringsprosjekt som må bekreftes av franskmennene. Dette er målet for min kampanje og mitt kandidatur for Republikkens presidentskap, med mål om en regjering av Nasjonal Forening.»

Hennes beslutning om å saluttere generaler som planlegger massakrering av tusenvis i Frankrike, med et klønete forsøk på å lære dem en leksjon i «demokrati», bekrefter at et «Nasjonal Forening»-regime ledet av Le Pen ville være voldsomt reaksjonært og blodtørstig. Den nåværende regjeringen, som vedtar fascistiske lover og med en koronaviruspolitikk som har forårsaket mer enn 100 000 dødsfall under pandemien, representerer imidlertid ikke et demokratisk alternativ til Le Pen.

Florence Parly, minister for de væpnede styrker i Macron-regjeringen, reagerte i går kveld på Twitter ved først å prøve å minimere hele affæren. «Den uansvarlige tribunen publisert i Valeurs Actuelles er bare signert av pensjonert militærpersonell, som ikke lenger har noen funksjon i våre hærer, og bare representerer seg selv,» skrev hun.

Parly poserte også som en mer ansvarlig militarist enn Le Pen: «Madame Le Pens ord gjenspeiler en alvorlig misforståelse av militærinstitusjonen, som er bekymringsfullt fra en som ønsker å bli sjef for de væpnede styrker. … Politiseringen av de væpnede styrkene foreslått av Madame Le Pen ville svekke vårt militære verktøy, og dermed Frankrike.»

Samtidig som regjeringen følger «kollektiv immunitet» og antimuslimsk politikk inkuberer den fascistiske tendenser i hæren. Dette stadfester Parti de l’egalité socialiste (PES) / Socialist Equality Party (SEP) sine advarsler ved 2017-valget: Macron er ikke et alternativ til Le Pen. PES oppfordret til en aktiv boikott av andre valgomgang, og byggingen av en uavhengig bevegelse i arbeiderklassen mot den vinnende kandidaten. Pandemien har understreket behovet for en slik bevegelse på et globalt plan, for å slåss mot diktatur og styringsklassens politikk for «flokkimmunitet».