Tidligere denne uka argumenterte føderale påtalemyndigheter i US District Court i Detroit for at Dennis Williams, president for United Auto Workers fra 2014 til 2018, skulle idømmes fengselsstraff i to år for underslag av fagforbundets midler.

Domfellingsmemorandumet innmeldt av aktoratet detaljerte hvordan Williams og andre toppfunksjonærer skjulte tyveriet av fagforeningskontingenter gjennom refunderinger for «fagforeningskonferanser» i Palm Springs i California, og andre steder. Konferansene, som angivelig skulle være av tre til fem dagers varighet, og angivelig ble avholdt for å lære opp lokale fagforeningsledere, ble anvendt av Williams og hans medledere som «alt-dekket-ferier», der de ble boende opp til fire måneder i leide villaer, og «samlet opp store regninger på golfbaner, restauranter og andre lokaliteter før, under og etter konferansene».

Dette inkluderte blant annet en nyttårsfest 31. desember 2016 på LGs Prime Steakhouse i Palm Springs, hvor toppfunksjonærer for UAW brukte «tusenvis av dollar på brennevin, vin, og på en spesifikk forespørsel fra Williams’ kone, fire flasker champagne (bare de $ 1 760)», står det i aktoratets domfellingsdokument.

Påtalemyndighetene anbefaler ei bot som er å betrakte som et smekk på fingrene, og 24-måneders fengselsstraff, som mest sannsynlig blir å sone i et hvit-krage «Club Fed»-type minimumssikkerhetsanlegg. Uansett straffen han til slutt blir tildelt vil han sannsynligvis sitte langt mindre enn ut de to årene.

Domfellingen av Williams er den siste episoden i en flere-år-lang føderal etterforskning av toppfunksjonærer for UAW, som har ført til domfelling av 15 personer, nå tidligere UAW-president Williams så vel som forrige president Gary Jones og tidligere UAW-visepresident Norwood Jewell. Blant avsløringene i etterforskningen var det faktum at UAW aksepterte bestikkelser [engelsk tekst] i bytte mot deres rolle i påleggingen av konsesjonskontrakter for bilarbeidere.

Sent i fjor kunngjorde justisdepartementet at den stengte ned etterforskningen [engelsk tekst], i bytte mot noen symbolske reformer.

Straffen for Williams og de andre lederne involvert i konspirasjonen blekner i forhold til ødeleggelsene de har påført bilarbeidere. Forøvrig har fratredelsene til Williams, Gary Jones og noen få andre kriminelle ikke gjort noe for å endre UAWs karakter, som fungerer som konsernledelsenes egenhendige verktøy.

Påtalemyndighetene skrev i straffutmålingsnotatet at Williams under en tale på Detroit Labor Fest i 2015, «fortalte fagforeningsmedlemmer at ‘administrerende direktører og styremedlemmer og Wall Street’ ‘ikke hadde noe problem med å få sitt’, så ‘vi’ må ikke føle oss slette for å få besørget oss ‘vårt.’»

«De ‘vi’ han hjalp til å ‘få vårt’ var toppfunksjonærer, inkludert ham selv,» påpeker aktoratet.

Dette er uten tvil sant. Men justisdepartementet vil ha arbeidere til å tro at dette bare involverer Williams og noen få andre korrupte offisielle funksjonærer. Faktisk har direktørene og lederne for UAW og AFL-CIO som helhet tilbrakt flere tiår med å få økt andelen av inntektene som går til bilselskapenes administrerende direktører og Wall Street, og til å sikre seg deres eget kutt. I prosessen har «fagforeningene» blitt en business, ledet av korporatistiske funksjonærer som er del av de øverste 3 prosentene i USA, som trekker veksler på arbeidernes utbytting.

Så seint som på midten av 1970-tallet kunne det fremdeles argumenteres for at arbeidere kunne utøve en viss innflytelse over fagforeningene, og at inntekter og livsstil for «arbeidsbyråkratiet» på en eller annen måte fremdeles var knyttet til levestandarden arbeidere hadde vunnet i tidligere kamper. Dette endret seg fundamentalt med Chrysler-redningen i 1979/1980 og UAWs kollaborering i de-industrialiseringsprosessen, som skulle føre til et fall i medlemskapet i løpet av de tre neste tiårene fra 1,5 millioner i 1979 ned til 300 000 i 2009.

Innen begynnelsen av 1980-tallet sa UAW fra seg enhver motstand mot arbeidsgiverne, og omfavnet fullt ut den korporatistiske doktrinen om «partnerskapet arbeid og ledelse». UAW-byråkratiet anskaffet seg nye inntektskilder – plasser i selskapsstyrer, milliarder i selskapsfinansierte opplæringsfond, aksjer og andre investeringsinstrumenter, og plyndring av streikefondet samtidig som de så godt som opphørte med streiker – inntekstkilder som alle var fullstendig frakoblet fra, og faktisk steg i invers relasjon til nedgangen for arbeidernes lønninger og rettigheter, de arbeiderne UAW hevdet å representere.

Williams egen karriere eksemplifiserer UAWs karakter. Straffeutmålingsdokumentet refererer til Williams som en «institusjon» innen rekkene til UAW International Executive Board, der han steg fra stillingen som direktør for Chicago-baserte UAW Region 4 i 2001, til UAWs finanssekretær i 2010, før han fire år senere inntok presidentskapet. I hvert av valgene Williams vant fra 1983 til 2014, stilte han uten motkandidat.

Williams kvesset sine klør som forhandlingsleder for UAW Local 806 i årene 1986/1987, da han bidro til å forhandle en kontrakt med Case IH, produsenten av tungt utstyr, som sanksjonerte nedleggelsen av fabrikker i Indiana, Iowa og Illinois, og slettet 1 500 arbeidsplasser. I 2004 og 2011 forhandlet han kontrakter med Caterpillar, som opphevet arbeidsgiverdekket pensjonsplan, innførte 20% helseforsikringsbidrag for arbeiderne, sanksjonerte nedleggelser av anlegg og reduserte lønningene for nyansatte til «markedsbaserte» lønnssatser. Innen 2006 var han utnevnt til styremedlem for lastebilprodusenten Navistar – med ei rapportert lønn på $ 120 000 i året – under betingelser fra en UAW-avtale fra et tiår tidligere, som tillot Navistar å dumpe deres pensjonsforpliktelser.

Med bistand fra UAW ble arbeidskostnadene for GM, Ford og Chrysler halvert fra 1999 til 2014, og arbeidsandelen av produksjonskostnaden per kjøretøy falt til det laveste nivået noen gang. Dette ble oppnådd på bekostning av titusenvis av arbeidere som mistet deres jobber og innføringen av et to-trinns lønnssystem, som kuttet 50% på nytilsattes lønninger.

2015-kontrakten Williams hadde tilsyn med, som Chrysler-arbeidere opprinnelig avviste med en 2-til-1-margin, opprettholdt begynnerlønna på mindre enn $ 17 i timen, forlangte at nytilsatte skulle jobbe åtte år for å oppnå topplønn, og utvidet antallet høyt utbyttede midlertidig ansatte deltidsarbeidere (TPT-er) som er uten jobbsikkerhet, men må betale fagforeningsavgift.

De forskjellige apologetene for de offisielle fagforeningene blant pseudo-venstres organisasjoner i omkretsen rundt Det demokratiske partiet bryr seg aldri om å undersøke deres faktiske rolle, og de sosiale interessene som kontrollerer dem, og fagforeningenes reelle relasjoner til arbeiderne de påstår å representere.

Hva er UAW? Som munnhellet sier, følg pengene... Ifølge fagforbundets siste innmeldinger til US Labour Department hadde UAW i 2020 $ 1,12 milliarder i finanseiendeler, derav $ 217 millioner i US Treasury Securities [amerikanske statsobligasjoner og andre verdipapirer] og $ 727 millioner i ikke-navngitte investeringer. Fagforbundet innkrevde $ 170 millioner i kontingenter fra organiserte arbeidere, $ 76,2 millioner i renter og $ 30 millioner i «andre fordringer». Fagforbundets planlagte inntekter inkluderte henholdsvis $ 5,2 millioner og $ 2,4 millioner fra de konsernfinansierte opplæringssentrene GM Training Center og Ford Training Center.

Av deres «utbetalinger» på $ 286,4 millioner gikk bare $ 6,1 millioner til streikebidrag, mens $ 90 millioner gikk til «representasjonsaktiviteter» og $ 76 millioner til «anskaffelse av investeringer og anleggsmidler». I tillegg betalte fagforbundet i fjor $ 3 millioner til sine 14 øverste funksjonærer, deriblant president Rory Gamble ($ 244 772), finanssekretær Raymond Curry ($ 236 608), visepresident Terry Dittes ($ 231 614) og visepresident Cindy Estrada ($ 220 506) og Region 9A-direktør Beverley Brakeman ($ 218 445).

For å forsvare deres privilegerte posisjoner må UAW-lederne undertrykke klassekampen. Det er derfor Curry i forrige uke tvang gjennom nedleggelsen av den to-uker-lange streiken til 3 000 Volvo Truck-arbeidere, og tvang dem tilbake til arbeidet uten å stemme over, eller engang få se en framforhandlet konsesjonskontrakt. Det er grunnen til at Brakeman innførte en «pause» under streiken til akademikere ved Columbia University, for å forhindre en fellesstreik med New York University-studenter.

Biden-administrasjonen forstår at styringsklassens kriminelle respons på pandemien har akselerert militansen og radikaliseringen av arbeiderklassen, og gjør alt hva den kan for å promotere fagforeningene. Det er ingenting styringsklassen frykter mer enn et ukontrollert utbrudd av klassekampen, som kunne overvelde klassestyrets institusjoner og reise en eksistensiell trussel for kapitalistsystemet.

Men det er nettopp det som trengs for å mobilisere arbeiderklassen til å få stoppet ofringen av liv for selskapsprofitter, og få satt en stopper for faren for krig og diktatur.

På det internasjonale May Day Online Rally som ble avholdt sist lørdag 1. mai, meldte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) et opprop for dannelsen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). David North, styreleder for det internasjonale redaksjonsrådet for WSWS, sa: «Målet med dette globale initiativet er å utvikle en genuin bredde-basert bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, og å oppmuntre arbeidere i alle land til å bryte ut av de fengselslignende lenkene de er bundet og begrenset av, i de eksisterende statskontrollerte og antidemokratiske fagforeningene, bemannet av høyreorienterte prokapitalisme-beslutningstakere.»

Vi oppfordrer arbeidere til å lese vårt opprop til etablering av IWA-RFC, og ta opp kampen ved å kontakte oss via wsws.org/workers.