Ytre høyres valgseier i Madrid: En advarsel til arbeiderklassen

Resultatet av tirsdagens regionalvalg i Madrid er en advarsel til arbeiderklassen i Spania og internasjonalt. Åttifem-år etter at et fascistkupp i 1936 utløste den spanske borgerkrigen tiltrer forsvarere av det kuppet nå embetet i den regionale Madrid-regjeringen.

Rocio Monasterio, kandidat for Madrids regionalpremier for det høyreekstreme partiet Vox holder en festtale ved Vox-hovedkvarteret i Madrid, Spania, tirsdag 4. mai 2021. [Foto: AP Photo/Manu Fernandez]

Valgkampen var et nedrig skue, preget av fascistisk vold. Isabel Díaz Ayuso, sittende regionalpremier for Folkepartiet – Partido Popular (PP) – førte valgkamp med slagordet «Kommunisme eller frihet», i opposisjon mot Covid-19-nedstengninger, som «kommunistisk» og oppfordret til forsvar av «frihet», med oppheving av tiltak for sosial distansering og tillate masseinfeksjoner. Hun allierte seg med det høyreekstreme partiet Vox, som offentlig berømmer Francos kupp.

Fascistiske drapstrusler med patroner fra den spanske stats våpenarsenaler ble sendt per post til embetsrepresentanter for PSOE, Spanias big-business sosialdemokrater i Spanias sosialistiske arbeiderparti – Partido Socialista Obrero Español – og til Pablo Iglesias, den ledende regionalkandidaten for Podemos.

Likevel oppnådde alliansen PP-Vox 54 prosent av stemmene, selv etter at EUs retningslinjer for Covid-19-politikk førte til mer enn 100 000 dødsfall i Spania. Bemerkelsesverdig er at PP utvidet partiets støtte utover sin tradisjonelle base i Madrids rikere nordlige distrikter. Partiet kom først i 175 av regionens 179 valgkretser, inkludert i storbyens sørlige arbeiderklasseforsteder – tradisjonelt kjent som «det røde beltet» for valg av PSOE eller partiets allierte og for å motsette seg frankismen.

Resultatet var en fiasko for nasjonaleregjeringen av koalisjonen PSOE-Podemos, og personlig for Iglesias, som har hevdet å ville trekker seg fra politikken. Det er fremfor alt en advarsel. Ved Podemos’ nådeløse håndheving av spansk og europeisk kapitals interesser, blant annet ved implementeringen av EUs gjenåpningspolitikk midt under pandemien, styrkes fascistiske krefter av den velstående middelklassens pseudo-venstre-partier.

Én million mennesker har dødd av Covid-19 i Europa, og viruset sirkulerer fortsatt massivt. Spania registrerte i går 7 960 nye infeksjonstilfeller og 160 dødsfall, hvorav 2 074 infeksjoner og 19 dødsfall i Madrid. Likevel opphever PSOE og Podemos Spanias «alarmtilstand», som bemyndiger regjeringen iverksetting av tiltak som nedstengning, portforbud og påbud om munnbind. Ayuso planlegger å avslutte portforbud, gjenåpne restauranter, tyrefekting, gudshus, kasinoer og andre arenaer i Madrid denne helgen.

Samtidig som EU forsøker å få avsluttet tiltak for sosial distansering til tross for ei ny bølge av viruset, for å øke bankers og storselskapers profitter, diskuterer styringseliten å innvilge større makt til det ytre høyre. I Frankrike, der nyfascistiske Marine Le Pen truer med potensielt å kunne erstatte Emmanuel Macron ved neste års presidentvalg, truer også hæroffiserer med et kupp. Den italienske nyfascisten Matteo Salvini, en beundrer av Italias fascistdiktator Benito Mussolini, uttalte entusiastisk til Spanias sosialdemokratiske dagsavis El País: «Jeg har mange affiniteter for Ayusos Folkeparti.»

José María Aznar, tidligere PP-statsminister, oppfordret på torsdag PP til å danne en «forening av krefter» med partiet Vox. Dette viser løgnen bak Ayusos forsøk på å posere som ei demokratisk kvinne av folket, som hennes tweet: «Rødt belte, lilla belte? Nei! Frie mennesker av det 21. århundre! Selvstendig næringsdrivende, forretningsmenn, ungdom, voksne, menn og kvinner som flytter deres familier og næringsvirksomheter framover. Det er det sørlige Madrid.»

I virkeligheten forfølger Ayuso den helsepolitisk retningslinja for «sosialt mord», og er nært tilknyttet pro-frankistiske krefter innen offiserkorpset, som planlegger et kupp. Ayuso framprovoserte i fjor høst protester ved å forlange den politiske retningslinja for tilbake-til-skolen til tross for stor sirkulering av viruset, da hun sa: «Det er sannsynlig at praktisk talt alle barn, på den ene eller den ande måten, vil bli smittet med koronavirus.» Hun står også overfor søksmål mot hennes regionalregjerings beslutning om å nekte sykehusinnleggelse av Covid-positive pleiehjempasienter, med 5 000 av dem som døde.

Ayuso forsvarer også sine bånd til Vox, og hevder at kritikk av hennes fascistallianser beviser at hun er «på rett side av historien». Dette kommer etter avsløringer i desember i fjor om at offisielle Vox-representanter er i samtale med pensjonerte generaler som har kunngjort deres lojalitet for fascismen, og oppfordret til drap av «26 millioner» spaniere etter at arbeideres streiker og arbeidsnedleggelser i mars 2020 forlangte en politikk for søk-ly-hjemme mot Covid-19.

Ansvaret for Ayusos seier ligger helt og holdent hos Podemos, som med partiets reaksjonære politikk opprører og forvirrer arbeiderklassen. I likhet med andre pseudo-venstre-partier over hele Europa jobbet Podemos med fagforeningene for å få isolert streikene som i fjor vår forlangte politikk for søk-ly-hjemme, og sendte sågar politiet ut for å angripe streikende stålarbeidere. Etter i fjor vår å ha blitt tvunget til å akseptere en streng nedstengning implementerte Podemos deretter bare delvise «nedstengninger», og holdt det siste året arbeidere i virke i ikke-essensielle bransjer og ungdommen på skolene, selv da viruset infiserte millioner.

Forøvrig ledet Iglesias personlig operasjonen for å bagatellisere kupptruslene fra Vox og pensjonerte spanske generaler. Da det brøt ut raseri på sosialmedier da disse rapportene dukket opp i desember sendte PSOE-Podemos-regjeringen ham ut for på riksdekkende fjernsyn å lulle offentligheten i søvn, der han hevdet: «Det disse herrene sier, i deres alder og allerede pensjonerte, i en prat etter noen for mange drinker, utgjør ingen trussel.»

Hans beslutning om å stille til Madrid-regionvalget, angivelig for å føre en fullt-ut kamp for «demokrati mot fascisme», var en kynisk valgmanøver. Da Vox-supportere marsjerte gjennom arbeiderklassens Madrid-forstad Vallecas sendte hans regjering opprørspolitiet ut for å beskytte dem, og oppfordret Vallecas’ innbyggere til ikke å holde motdemonstrasjoner. Ved å demobilisere arbeiderklassen ledet ikke Iglesias en kamp for å forsvare demokratiet, men forsvarte derimot den spanske kapitaliststaten og dens høyreekstreme håndlangere.

Denne råtne historikken sendte Podemos ned for telling, selv mot Ayuso. Stilt kun overfor utsiktene til endeløse delvise «nedstengninger» som ikke stoppet massedødsfall, ble ikke arbeiderne beveget av den tomme retorikken. Der brede lag av arbeidere og småbedrifter sto med liten eller ingen inntekt var det Ayusos løgnaktige, antikommunistiske retorikk om «frihet» og en tilbakevending til normalen, som trakk det lengste strået.

Man kunne legge til at tilsvarende betingelser, som kan besørge lignende valgresultater, eksisterer i praktisk talt alle europeiske land.

Etter over 100 000 dødsfall i Spania, og ankomsten av PP og Vox til makten i Madrid, er én ting imidlertid klar: Faren for massedød av Covid-19 og for høyreekstremt autoritært styre er veldig reell. Dette valget er en knusende eksponering av de antimarxistiske perspektivene, og det postmodernistiske teoretiske grunnlaget for Podemos og lignende såkalte «venstrepopulistiske» partier internasjonalt.

Chantal Mouffe, Podemos’ mest betydningsfulle akademiske intellektuelle, fordømte i hennes 2018-brosjyre For en venstrepopulisme, de som «tillegger arbeiderklassen et ontologisk privilegium, presentert som redskapet for sosialistisk revolusjon». I likhet med Iglesias i år avviste hun en kamp for sosialisme, og oppfordret i stedet til å slåss for demokrati. Hun la grunnlaget for det som i Spania ble alliansen mellom big-business-partiet PSOE, Podemos og forskjellige middelklasseformasjoner av feminister eller nasjonalistiske grupper, basert på identitetspolitikk:

«Hva det er presserende behov for er en venstrepopulistisk strategi rettet mot konstruksjonen av et ‘folk’, som kombinerer mangfoldet av demokratiske motstander mot post-demokrati, for å få etablert en mer demokratisk hegemonisk formasjon. ... Jeg hevder at det ikke krever et ‘revolusjonært’ brudd med det liberal-demokratiske regimet.»

Madrid-valget er en sviende eksponering av Podemos’ reaksjonære rolle. Lærdommene fra 1930-tallet må snarest assimileres. Podemos dupliserer i vesentlig grad rollen stalinister og sosialdemokrater spilte på 1930-tallet, der de allierte seg med et sjikt av det spanske borgerskapet i en Folkefront og utelukket revolusjonære politiske orienteringer i krigen mot Franco. Resultatet var knusing av den sosialistiske revolusjonen, og Francos seier.

I dag, i kampen mot de politiske orienteringene for «flokkimmunitet» og pådrivet i retning av autoritært styre fordres det en uavhengig organisering og en revolusjonær politisk mobilisering av arbeiderklassen. Der Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) fremmer oppfordringen til å bygge Den Internasjonale Arbeidersalliansen av Grunnplankomitéer, for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen uavhengig av bankerotte nasjonale fagforeninger, er det en kritisk oppgave å få bygget seksjoner av ICFI i Spania, og over hele verden, som den revolusjonære sosialistiske opposisjonen mot pseudo-venstre.

Loading