Keith Jones er nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (Canada). Han har skrevet ekstensivt for World Socialist Web Site om Sør-Asias politikk og historie. Det følgende er hans tale til 2021 International May Day Online Rally, arrangert av WSWS og ICFI lørdag 1. mai.
Covid-19-pandemien har herjet i verden og har raskt tømt leksikonet av makabre ord for beskrivelse av masselidelse og død. Men ulykken som nå utspiller seg i India markerer, uansett målstokk, et forferdelig nytt stadium i den globale pandemien.
Mange av dere fra utenfor Sør-Asia vil ha sett eller lest rapporter om desperat syke mennesker som har blitt nektet tilgang til sykehus i Indias hovedstad Delhi og i finanssenteret Mumbai, på grunn av mangel av personell, senger, medisiner og oksygen; av pasienter som dør av kvelning på sykehus der forsyningen av medisinsk oksygen har gått tom; og av berg av lik som venter på kremering eller begravelse. I Gujarat, statsminister Narendra Modis hjemstat, sprekker og smelter krematoriumovnenes metallrammer, der de er tvunget til å operere 24 timer i døgnet.
Siden den 4. april, da India for første gang på syv måneder registrerte mer enn 100 000 nye infeksjonstilfeller, har det totale antallet Covid-19-tilfeller steget med mer enn 6 millioner, ifølge den offisielle regjeringstellingen. Og det har vært mer enn 45 000 flere dødsfall, inkludert mer enn 10 000 de tre siste dagene. Sju-dagers gjennomsnittet av registrerte daglige nye tilfeller i India overstiger nå 350 000, eller mer enn tre-og-en-halv ganger det totale antallet Covid-19-tilfeller i Kina siden viruset først dukket opp der, for rundt 16 måneder siden.
Rein statistikk kan ikke gi en reell fornemmelse av den menneskelige katastrofen som nå utspiller seg i India, av tapte liv og ødelagte levebrød. Om man skulle snakke om Europa eller Amerika, ville dette være like sant.
Bare det at i Indias tilfelle er antallet Covid-19-infeksjoner og dødsfall, opprivende som de er, grovt underestimerte. Studier som sammenligner dødstall besørget av myndigheter i lokaliteter spredt over hele India med krematorier og gravplasser, har vist at det faktiske antallet døde i løpet av de siste ukene har vært fem, til-og-med ti ganger høyere.
Enn videre, alt fra det offisielle antallet aktive infeksjoner – som for tiden ligger på godt over 3 millioner – til den gebrekkelige tilstanden i Indias helsevesen, og befolkningens fattigdom og generelt slette helsetilstand, med hundrevis av millioner underernærte i de de beste av tider, indikerer at Indias såkalte andre bølge bare er i sine initielle stadier.
At dette er en global katastrofe som truer mennesker over hele verden understrekes av framveksten av nye, mer smittsomme og potensielt vaksineresistente stammer av Covid-19, inkludert Indias såkalte dobbeltmutante variant.
Likevel forblir Modi, hans høyreekstreme hindusjåvinistiske BJP-regjering – Bharatiya Janata Party – og den indiske styringsklassen resolutt: Resolutt i jakten på deres egoistiske klasseinteresser, i prioriteringen av kapitalistisk profitt framfor menneskeliv.
Modi proklamerte i en tale til nasjonen i forrige uke, med en omformulering av det morderiske kapitalistiske mantra at «kuren ikke må bli verre enn sykdommen»: «I dagens situasjon må vi redde landet fra nedstengning.» Med andre ord, Modis og hans regjerings overordnede mål er å holde økonomien «åpen», ikke å redde liv.
India er et historisk undertrykt land. Men ved siden av massefattigdom og tilbakeståenhet har landet en betydelig industriell kapasitet, avansert teknologi og lommer av enorm rikdom. Rikdom som under pandemien har blitt enda mer konsentrert i hendene på de få. Ifølge Forbes ble Indias milliardærers rikdommer doblet i 2020, til nesten til $ 596 milliarder [NOK 4 948,53 milliarder].
Likevel har ingen av disse ressursene blitt mobilisert for å bekjempe pandemien. Alle deler av det politiske etablissementet og styringsklassen er skyldige i dette. Den indiske statens unionsregjeringer har, enten de har vært ledet av Congress Party eller BJP, over flere tiår brukt minimale 1,5 prosent av landets BNP på helsevesenet. De opposisjonsledede delstatsregjeringene er opponerer like heftig imot, som de ledet av BJP, å stenge ned ikke-essensielle næringsvirksomheter og besørge arbeidende mennesker sosial støtte til å kunne søke-ly-hjemme, for å stanse spredningen av det dødelige viruset.
Styringsklassens politikk for flokkimmunitet er spydspissen av et intensivert angrep i klassekrigen mot Indias arbeidere og slitere. Under påskudd om å gjenopplive økonomien har Modi-regjeringen iverksatt et brannutsalg av offentlige eiendeler, vedtatt et sett av pro-agribusiness-lover og endret arbeidskodeksen for ytterligere å promotere kontraktsarbeid med gjenansettelser på prekære betingelser, og forbud mot det meste av arbeidsaksjoner. Samtidig har regjeringen ytterligere integrert India inn i amerikansk imperialismes krigspådriv mot Kina, smidd et nett av nye fire-sidige, trilaterale og bilaterale militærstrategiske bånd med Washington og USAs viktigste allierte i Asia og Stillehavet – Japan og Australia.
Neste måned vil markere at det er 30 år siden det indiske borgerskapet snudde ryggen til sitt statsledede utviklingsprosjekt, som det kynisk satte etiketten sosialisme på, til fordel for full integrering inn i den amerikanske imperialistledede kapitalistiske verdensorden. Hva borgerskapet har utført – bak all hypen om Indias kapitalistiske oppsving som har blitt gjengitt og forsterket av vestlige medier – er nå lagt for dagen for hele verden å se. Mens massen av befolkningen blir dømt til nød, sult og død, mesker en liten minoritet seg på rikdommer som gjør mughalene eller sågar det enda mer rovgriske britiske kolonihandelsselskapet East India Company til skamme. Med Modi, den hindusjåvinistiske kjeltringen som først kom til nasjonal prominens ved initieringen av den antimuslimske pogromen i Gujarat i 2002, har Indias administrerende direktører og milliardærer en høvelig politisk representant.
De tre siste tiårene har imidlertid ikke ganske enkelt vært levd forgjeves. Som andre steder i Asia, Afrika og Latin-Amerika har den kapitalistiske globaliseringen også i India i en kollosal grad økt arbeiderklassens størrelse og sosiale kraft, og gjennom produksjonsprosessen knyttet den organisk til arbeidere over hele verden, også til deres klassebrødre og -søstre i imperialismens sentre i Europa og Nord-Amerika.
Det massive sosiale raseriet mot Modi-regimet og den indiske kapitalismens barbari har de siste månedene eksplodert i ei bølge av streiker og protester, mot hastighetsopptrappinger, fattigdomslønninger og mangelen på personlig verneutstyr, såkalt PPE, som blant annet har involvert Toyota-bilarbeidere, arbeidere i offentlig transport i [delstaten] Karnataka og sykepleiere i Delhi. Den 26. november i fjor deltok titalls millioner over hele India i en én-dags streik.
Men arbeiderklassen i India, som alle andre steder, kommer opp mot det faktum at organisasjonene som hevder å tale i dens navn er borgerskapets virkemidler for å undertrykke, ikke føre klassekampen fram. De to stalinistiske tvilling-kommunistpartiene og deres fagforeningsvedheng har støttet styringsklassen i dens 30-år-lange pådriv for å gjøre India til den globale kapitalens fremste plattform for billigarbeidskraft, ved å støtte opp den ene høyreorienterte nasjonalregjeringen etter den andre, og implementere det de uforskammet kaller «pro-investor»-politikk i delstatene der de har hatt regjeringsmakt. Stalinistene har muntlig gitt uttrykk for støtte til Indias bønders fem-måneder-lange masseagitasjon. Men de har gjort alt i deres makt for å isolere den fra arbeiderklassen, og knytte den til deres valgallianse, og andre skitne manøvrer med Congress Party – som, må det bemerkes, har brukt mye av det siste året for å angripe Modis angivelige ettergivenhet mot Kina.
Indiske arbeidere og ungdommer må innta deres plass, sammen med deres klassebrødre og -søstre over hele verden, i byggingen av nye organisasjoner for massekamp, animert av et sosialistisk og internasjonalistisk program, som må omfatte grunnplankomitéer tilknyttet Den Internasjoanle Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-file Committees (IWA-RFC).
Den fremste oppgaven er byggingen av et revolusjonært parti av arbeiderklassen – en indisk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. Basert på programmet som animerte Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, programmet for Den permanente revolusjon, vil partiet slåss for å mobilisere arbeiderklassen som en uavhengig politisk kraft, og samle landarbeiderne og alle undertrykte i revolusjonær kamp mot det indiske borgerskapet og alle dets politiske representanter. Ingen av de brennende problemene de indiske massene står overfor – fra kampen mot pandemien, sosial ulikhet og faren for krig, til utryddelse av kasteundertrykking og nedkjempingen av den kommunalistiske reaksjonen – kan håndteres utenfor kampen mot den indiske og verdens kapitalisme, og for den sosialistiske reorganiseringen av det globale sosioøkonomiske liv.