Cheryl Crisp er nasjonalsekretær for Socialist Equality Party(Australia). Hun var i 1972 et grunnleggende medlem av Socialist Labour League, forløperen til SEP, og har spilt en ledende rolle i trotskistbevegelsen i Australia i mer enn fire tiår. Hun leverte disse kommentarene til 2021 International May Day Online Rally arrangert av WSWS og ICFI, lørdag 1. mai.

På vegne av SEP Australia vil jeg gjerne ønske lyttere over hele verden velkommen.

Det siste året har vært et som ingen andre. Spredningen av Covid-19 har forvandlet livene til milliarder av mennesker. Mer enn tre millioner har dødd. Begivenhetene i India, Brasil, USA og Europa framhever at så langt fra at pandemien var under kontroll innen utgangen av 2020, har det inneværende året sett en akselerering av spredningen, pandemiens dødelighet og forverringen av arbeidsbetingelsene for arbeiderklassen internasjonalt. Dette var ikke uunngåelig, men resultatet av kapitalistregjeringers bevisste politiske orienteringer.

Australia og New Zealand har blitt hyllet som land med regjeringer som beseiret sykdommen. Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Morrisons konservative koalisjonsregjerings tilnærming til pandemien var ikke annerledes enn noen annen kapitalistregjering. Den vedtok nedstengning og karantene bare på grunn av arbeideres krav, og frykten for utvikling av en bredere opposisjon.

De lave infeksjonsratene her i landet kan forvandles over natta. Nylige utbrudd i alle fastlandets delstatshovedsteder har vært en advarsel om det. Faktum er at regjeringens vaksinasjonsprogram er kaotisk. Bare 5 prosent av befolkningen har fått sin første dose, og ingen tall er offentligjort om antallet fullvaksinerte. Men styringsklassen krever grensene åpne, både de statlige og de nasjonale, til tross for den ukontrollerte spredningen av nye varianter av viruset.

Dette er en regjering av enorm svakhet. I januar 2020 konfronterte den utviklingen av pandemien samtidig som den var hatet av brede deler av befolkningen på grunn av den kriminelle likegyldighet overfor innvirkningen på befolkningen av den verste bushfire-krisen i Australias historie, de foregående seks månedene. Morrison og hans regjering var ikke i stand til å håndtere en voksende nødssituasjon i form av Covid-19.

Faktisk var en av Morrison-regjeringens første handlinger å etablere et National-kabinett bestående av føderale regjeringsrepresentanter og lederne av alle delstatlige og territoriale regjeringer, hvorav de fleste er fra Labor Party. Dette kabinettet erstattet parlamentet, som i 2020 knapt ble samlet på seks måneder.

Denne de facto nasjonale enhetsformasjonen forpliktet både Labor og spesielt fagforeningene, som under dekke av pandemien, forpliktet seg til å samarbeide med regjeringen. Sally McManus, forbundssekretær for ACTU, den overordnede sentralorganisasjonen i Australia, kollaborerte med regjeringen for å sikre reversering av arbeiderklassens mest grunnleggende betingelser – bestemmelser om overtidsbetaling og standard arbeidstid, og lønnsnivåer.

Parlamentet satt imidlertid lenge nok til å vedta fire stimulanspakker, som resulterte i en overføring av mer enn $ 400 milliarder av offentlige midler til selskaper og big business. Dette var 10 ganger mer enn det som ble tildelt under finanskrisen i 2008/2009. SEP advarte for at stimulanspakkene måtte betales tilbake gjennom den økte utbyttingen av arbeiderklassen gjennom et utdypende og uopphørlig angrep på arbeiderklassen. Dette har blitt bekreftet.

Pandemien har vært anledning til en meteorisk stigning av aksjemarkedene internasjonalt, og dette er ikke annerledes her. Australias milliardærer vokste i antall og rikdom. Mens arbeidsledighet og undersysselsetting rammer 26 prosent av arbeidsstyrken, nivåer ikke sett siden 1930-tallet, økte de 10 rikeste australiernes formuer med mer enn 44 prosent fra 2019, og antallet milliardærer økte med 25 prosent.

Etter at regjeringen avsluttet JobKeeper-utbetalingene ved slutten av mars, ble totalbeløpet til lønninger redusert med 3,1 prosent i løpet av de første fjorten dagene, der antallet fastansatte jobber falt med nesten 2 prosent. Dette er bare begynnelsen av effekten av å fjerne de helt utilstrekkelige utbetalingene og sløyingen av fattigdomsnivåene for trygdebetalinger.

Men dette bare intensiverer en prosess som har vært på gang i flere tiår. ACTU utga en rapport denne uka, som i seg selv er en tiltale av fagorganisasjonens egen rolle, som beskriver effekten av angrepet på lønningene de fire siste tiårene. Der sto det:

«Lønnsvekst ... er nå på sitt laveste nivå siden dokumentering begynte ... Dersom arbeidernes andel av BNP hadde forblitt på nivåene fra 1970-tallet, ville det ha vært $ 200 milliarder høyere i 2019, eller et tillegg på $ 15 000 i gjennomsnitt på inntektene for hver og én ansatt australier.»

Det har vært her, som det framgår fra mange andre land, en kamp imot fra arbeidere som opponerer mot disse betingelsene. Dette ble uttrykt sterkt i november da Coles Supermarket Chain, et av de største selskapene i Australia, utsatte 350 lagerarbeidere for lockout ved Sydney-anlegget på Smeaton Grange, som del av planlegging for å stenge ned anlegget.

Dette utløste en 14-ukers kamp, der arbeiderne stemte mer enn 10 ganger mot fagforening-selskap-tilbudet. Fagforeningen nektet å organisere et streikefond, og i løpet av de mer enn tre månedene det var lockout ble arbeiderne betalt bare $ 200 totalt. Fagforeningen holdt tvisten isolert, selv fra andre Coles Warehouse-arbeidere.

Det var bare gjennom World Socialist Web Site og SEP at arbeidere på Coles-fasiliteter i flere delstater fant ut om lockouten. SEP sloss for et brudd med fagforeningen og etableringen av uavhengige grunnplankomitéer som kan koordinere en enhetlig kamp med andre seksjoner av arbeidere i Australia og internasjonalt som er i kamp, blant andre Hunts Point Warehouse-arbeiderne i New York.

Alt ble kastet på disse arbeiderne for å presse dem tilbake til arbeid. Og i det som var en avslørende video-opptreden, annonserte Matthew Swindells, en av Coles’ toppdirektører, en forlengelse av lockouten som gjengjeldelse for deres «nei» stemme, og ga luft til sitt raseri mot dem og mot SEP for å hå slåss mot fagforeningens forræderi.

Swindells sa: «Med ‘nei’-stemmen er det ingen plan. De eneste menneskene med en alternativ plan er de ekstreme sosialistene som har infiltrert denne tvisten ... De foreslår denne bredere agendaen med å ta på seg big business og bankene. De pusher agendaen nå ... dette er ansiktsløse som ikke engang er del av fagforeningen. Faktisk er de antiorganiseringsfolk, som er nede ved streikevaktene og deler ut brosjyrer.»

Med andre ord forsvarte Swindells United Workers Union (UWU), en av de nasjonale topplederne for et av Australias største selskaper, fra sosialistisk kritikk. Hans kommentarer viser at ledelsen ser UWU som en viktig partner for å håndheve sin egen agenda.

Utilsiktet eksponerte Swindells fagforening-selskap-alliansen mot arbeiderne. Denne konspirasjonen utføres på alle arbeidsplasser i alle land. Fagforeningene er ikke arbeideres organisasjoner. De er kapitalismens politimenn mot fagforeningenes egne medlemmer. Uten et fullstendig brudd med disse selskapsvaktbikkjene, forblir arbeidere lenket til deres nasjonale styringsklasses interesser.

Dette er grunnen til at Den Internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) oppfordrer til etablering av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer (IWA-RFC) – for å besørge denne mekanismen for arbeidere til å kunne slåss for deres uavhengige interesser. Arbeidere kan samarbeide på tvers av hele deres bransje, innenlands og internasjonalt. Lokalsamfunn kan diskutere og koordinere deres responser på krisen som omsvøper deres nabolag og byer.

Dette er en kamp som må føres internasjonalt mot systemet som har skapt denne katastrofen – kapitalismen. Det er bare ICFI som slåss for en sosialistisk reorganisering av samfunnet. Jeg oppfordrer dere presserende til å bli med i dette partiet.