Peter Symonds er medlem av World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd og er WSWS’ nasjonalredaktør i Australia. Han skriver jevnlig om politikk og sosiale utviklingstrekk i Asia, Australia og det sørlige Stillehavet, og har forelest om trotskismens historie i Asia og om de kinesiske revolusjonene i det tjuende århundre.
Koronaviruspandemien har ikke bare brakt enorm sosial nød til arbeidende mennesker rundt om i verden, den har også dramatisk intensivert faren for en katastrofalt verdenskrig, drevet framfor alt av amerikansk imperialismes besluttsomhet om, for enhver pris, å få stanset sin historiske nedgang.
Mens det stalinistiske Kinas Kommunistparti (KKP) så visst er skyldig i misaktelse av demokratiske rettigheter, spesielt arbeiderklassens, er den amerikanske poseringen om «menneskerettigheter» fullstendig hyklersk. USA fordømmer Kina over uigurene, men for bare å referere ett eksempel av mange, forsvarer landet samtidig Israels tiår-lange misaktelse av palestinernes demokratiske rettigheter.
USA anklager Kina for «aggresjon» og «ekspansjonisme», mens landet har engasjert seg i tre tiår med illegale kriger i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika på grunnlag av løgner og fabrikasjoner. Bombingen av Serbia i 1999 var berettiget som nødvendig for å stoppe nedslaktingen av hundretusener av kosovere, som viste seg å være fullstendig falskt. USA invaderte Irak og la landet i ruiner på grunnlag av løgner om masseødeleggelsesvåpen.
Nå demoniserer de kriminelle i Det hvite hus Kina. Biden, i Trumps fotspor, har tatt Den store løgna til et nytt nivå og beskylder Kina for pandemien, til tross for alt vitenskapelig bevis for det motsatte. Uansett begrensningene i Beijings respons blekner de til det ubetydelige i forhold til de kriminelt uansvarlige orienteringene som respons på pandemien fra regjeringene i USA, Europa, Brasil, India og andre steder. Kina har tross alt på deres egen byråkratiske måte i vesentlig grad fått kontrollert viruset, hittil.
Biden styrker USAs allianser, til forskjell fra Trump som fremmedgjorde Amerikas allierte, han har holdt det første Quad-toppmøte, den kvasi-militære alliansen, med lederne av Japan, India og Australia. Den australske regjeringen diskuterer nå åpent utsiktene til en amerikansk konflikt med Kina, og styrker integreringen av det australske militæret ytterligere inn i Pentagons krigsplaner, der den plasserer landets befolkning på frontlinjene.
Det er imidlertid ikke noe progressivt i Beijings respons på Washingtons krigshissing. På den ene siden er Kina engasjert i et desperat våpenkappløp med amerikansk imperialisme, som bruker tre ganger så mye midler som Beijing gjør, og har ei rekke militærbaser og allierte som omringer Kina. På den andre siden oppholder Kinas Kommunistparti fortsatt et forgjeves håp om et kompromiss. Men Washington aksepterer ikke annet enn Kinas fullstendige underordning til det de kaller «den internasjonale regelbaserte orden» – det vil si, strukturene etter den andre verdenskrig, som USA dominerer og hvor de definerer reglene.
En krig mellom USA og Kina – verdens to største økonomier – ville uunngåelig involvere anvendelsen av atomvåpen, og trekke inn resten av verden. Det er en falsk forhåpning å forestille seg at styringsklassene ville trekke seg tilbake fra atomkrig fordi konsekvensene for menneskeheten ville være for uhyrlige. Pentagons tankesmier er allerede der hvor de «tenker det utenkelige» – formuleringen som ble brukt av den kalde krigens kjernefysiske strateger. Pandemien har allerede vist oss at regjeringer er villige til å ofre millioner av liv for å underbygge selskapsprofitter. Amerikansk imperialisme, som slapp to atombomber på Japans sivilbefolkning i 1945, vil ikke nøle med å føre atomkrig dersom det er den eneste måten å få opprettholdt dens globale dominans.
Pentagon forbereder seg på krig, med ei tidsramme av år, og ikke tiår. Admiral Phil Davidson, den utgående sjefkommandøren for regionen Det indiske hav-Stillehavet [Indo-Pacific Command], advarte for krig med Kina over Taiwan innen fem år. Militærplanleggingen videreføres henholdsvis.
Bare den internasjonale arbeiderklassen er i stand til å stanse pådrivet til krig, da den er den eneste sosiale kraften som kan omvelte kapitalismen og dens utdaterte system av rivaliserende nasjon-stater. For å få gjort det, fordres det at arbeiderklassen forenes og bygger en internasjonal antikrigbevegelse, uavhengig av etablissementets partier og fagforeninger, som alle stiller opp for krig.
Det er essensielt viktig at arbeidere avviser den giftige nasjonalismen som blir pisket opp rundt om i verden, der de styrende klassene forsøker å splitte arbeiderklassen og få dreid de enorme sosiale spenningene generert av pandemien utad mot en ekstern fiende. Kinas Kommunistparti, som styrer på vegne av den superrike eliten skapt av tiår med kapitalistisk restaurering, er ikke noe unntak. Etter i stor grad å ha forlatt sitt sosialistiske frasemakeri er det stalinistiske regimet ikke i stand til å fremme noen appell til arbeiderklassen, og forsøker å motvirke Washingtons propaganda med sin egen nasjonalisme.
En forferdelig kjernefysisk brannstorm er ikke uunngåelig. Den samme kapitalismekrisen som genererer enorme geopolitiske spenninger, akselererer gjenoppblomstringen av klassekampen. Akkurat som arbeidere begynner å reise seg mot regjeringer hardnakket besluttet på å drive dem tilbake til utrygge fabrikker og arbeidsplasser, så vil arbeidere og ungdommen motsette seg nedstigningen til et nukleært mareritt.
I 2003 fant historiens største internasjonale antikrigprotester sted mot den kriminelle USA-ledede invasjonen av Irak. Men krigen fant likevel sted. Den kritiske lærdommen fra dén erfaringen er ikke at det er umulig å stoppe krig, men snarere at det er umulig å få stoppet krig med impotente pasifistappeller til De forente nasjoner (FN) og kapitalistregjeringer. Det som er påkrevd er ikke mindre enn den revolusjonære kampen for å avskaffe kapitalisme. I 1917, etter tre år med forferdelig skyttergravkrigføring i den første verdenskrig, var det Den russiske revolusjon og etableringen av den første arbeiderstaten som fikk en slutt på konflikten. Arbeiderne i verden i dag kan og må få satt en stopper for kapitalismen før atomvåpen slippes løs.
På denne maidagen har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) meldt et opprop for dannelsen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å utvikle en global kontraoffensiv mot regjeringenes morderiske politiske retningslinjer som respons på pandemien. På tilsvarende måte kan den internasjonale arbeiderklassen bare motsette seg krigspådrivet ved å forenes og mobilisere sin uavhengige politiske styrke.
ICFIs uttalelse i 2016 for etableringen av en internasjonal antikrigbevegelse i arbeiderklassen, basert på kampen for ei sosialistisk framtid, antar i dag en presserende hast. Vi appellerer til arbeidere i alle land om å ta opp disse oppgavene, om å kontakte ICFI, og om å bli med og bygge organisasjonen som det politiske lederskapet påkrevd for å lede de revolusjonære kampene forut.