Den 5. mai talte Frankrikes president Emmanuel Macron på 200-årsdagen for Napoleon Bonapartes død – 5. mai 1821 – i eksil på øya Saint Helena.

Napoleon, hans militære geni og bredden av hans politiske liv har gjennom disse to århundrene har vært tema for utallige offisielle taler. Hans karriere – fra den radikale æra av Den franske revolusjon i 1793, gjennom hans maktovertakelse i et kupp i 1799, og hans beslutning om å krone seg til keiser i 1804, til hans nederlag ved Waterloo i 1815 – er preget av alle motsetningene i Den franske revolusjonens æra. Hva offisielle talere har valgt å framheve om Napoleon har vanligvis sagt mer om deres regimer enn om Napoleons plass i historien.

Macrons tale var i så måte ikke noe unntak. Levert samtidig som den franske hæren publiserer fascistiske trusler om å mønstre et kupp, og samtidig som Macron selv ignorerer vitenskapelige råd og oppfordrer til å «leve med viruset» etter at Covid-19 har krevd over 1 million menneskeliv i Europa, vitner om demokratiets fatale krise i Frankrike og på tvers av Europa.

Selv om han er president for en Republikk og kan takke et valg for sitt embete, hyllet Macron Napoleon for å ha sikret borgerlig eiendom gjennom et kupp, og for gjenopprettingen av arvede titler, etter at det franske folket styrtet monarker som hevdet å herske med guddommelig rett.

Macron sa til ungdomsskoleelever ved Institut de France: «Etter måneder av fiasko, med Frankrike beleiret, med latent vold, oppdaget Napoleon hvordan han skulle bli selve legemliggjøringen av orden. ... Napoleon forstod veldig raskt nødvendigheten av å respondere på svimmelheten utløst av slutten for et styre ved guddommelig rett, og erstattet det med en annen legitimitet, en annen transcendens.»

Macron hyllet deretter Napoleons beslutning om å avslutte Frankrikes Første republikk og krone seg selv til keiser i 1804: «Hans største intuisjon var hvordan man kunne fylle tomrommet som ble etterlatt av Kongens figur den 21. januar [1793, ved henrettelsen av Louis XVI med giljotin]. Løsningen ... var radikal og ble uttrykt i hans ekstraordinære selvmotsigelse: ‘Republikken har et imperium.’»

Macrons oppfatning at 1789-revolusjonens omveltning av monarkiet etterlot seg et «tomrom» som måtte fylles, gjenspeiler autoritære forestillinger som nå råder i den franske styringsklassen. Samtidig som Macron talte forberedte det nyfascistiske magasinet Valeurs actuelles ytterligere et brev fra tusenvis av offiserer, som truet «borgerkrig» og lovet å intervenere militært på fransk grunn, til en kostnad av tusenvis av liv. Bemerkelsesverdig nok var Macron helt taus om denne trusselen i hans tale.

Dersom Macron bare ser fiaskoer og skjulte trusler, der han myser ut på Frankrike og verden, er det fordi han ikke snakker om æraen av den amerikanske revolusjonen av 1776, den franske av 1789 og den haitiske av 1791, men om Frankrike i dag. Snarere, han diskuterer sitt eget presidentskap.

Tiåret fra folkets erobring av Bastillen den 14. juli 1789 og til Napoleons kupp i 1799, var ikke et mislykket tiår, og volden var heller ikke «latent». I løpet av de fem årene etter at Bastillen ble inntatt den 14. juli 1789 beseiret det revolusjonære Frankrike Europas monarkiers allierte hærer, og eksproprierte føydal eiendom. Innen Frankrikes egne grenser knuste det revolusjonære Frankrike kontrarevolusjonære opprør, av Vendée i vest og av føderalistene i sør.

Etter henrettelsen av Maximilian Robespierre og slutten på revolusjonens radikale periode i Thermidoren av 1794, knuste den borgerlige Republikken flere opprør som oppfordret til å holde eiendeler i fellesskap, som Gracchus Babeufs Konspirasjon av Likeverdige. Napoleon, som initielt var vanæret for hans bånd til Robespierres yngre bror Augustin, som hadde dekorert ham for å ha gjenerobret Toulon-havna fra Storbritannia i 1793, ble Napoleon den nye ordens sterke mann. Han konsoliderte kapitalisteiendom i Frankrike og over store deler av Europa, ved å føre krig mot Europas føydale monarkier.

Macron hyllet Napoleon for å ha alliert seg med både demokrater og monarkister, der han var et ekko av hans «Republikanske honnør» til nyfascistkandidaten Marine Le Pen på valgnatta. «Napoleon forsto at han hele tiden måtte søke nasjonal enhet og storhet. ... Han gjorde det ved å arbeide for å forene dem revolusjonen hadde motsatt seg i blod,» sa Macron. Han hyllet Napoleons beslutning om å bruke bien, et emblem for Frankrikes tidlige Merovingian-dynasti, som et symbol under hans kroning som keiser.

Slike obskure referanser gjenspeiler et uunnvikelig politisk faktum. Macron ser tilbake på Napoleon, spesielt på det enorme politiapparatet han satte opp både mot royalistiske konspirasjoner og mot venstreorientert opposisjon, fordi han bevisst søker å appellere til tradisjonene for bonapartistisk styre i Frankrike, for å forme et autoritært regime i det 21. århundre.

Et bonapartistisk regime baserer seg på militæret og politiet for å kunne presenterer seg som en balansering mellom klassene, i nasjonens høyere interesse. Det viser seg imidlertid alltid å være kapitalistenes stålbekledte knyttneve mot arbeiderklassen.

Det klassiske eksemplet var Frankrikes Andre imperium, som Napoleons nevø Louis-Napoleon opprettet i 1851, etter 1848-revolusjonen i Europa. Han omveltet den borgerlige Andre republikk, som hadde diskreditt seg med dens blodige undertrykking av Paris-proletariatet i juni 1848 og de tunge skattebyrdene for bøndene, og opprettet en politistat som sensurerte kunsten og spionerte uopphørlig på arbeiderklassen. Etter hans ydmykende nederlag mot Prøyssen-Tyskland i 1871, massakrerte hans hær Paris-kommunen, verdens første arbeiderstat, og drepte anslagsvis 20 000 mennesker i løpet av «Blodsuka».

Leo Trotskij karakteriserte i en av hans siste artikler, «Bonapartisme, fascisme og krig», det nazikollaborerende Vichy-regimet til marskalk Pétain, valgt inn i embetsposisjon i 1940 av Den tredje republikkens nasjonalforsamling, som «en senil form for bonapartisme i epoken av imperialistforfall.» I dens tidlige periode vedtok bonapartismen et korporativistisk «Arbeidslivcharter», der den lovet å megle mellom arbeidere og kapitalister basert på nasjonale interesser. Deretter tok den del i Holocaust, nazistenes utryddelseskrig mot Sovjetunionen, og i den blodige undertrykkingen av den franske partisanmotstanden mot naziokkupasjonen (la Resistance).

Så visst henger Macron fremdeles fast i Republikkens forpliktelser og det demokratiske styre. Hans presidentskap har imidlertid ikke bare sett 100 000 Covid-19-dødsfall, men en økning av politivold mot streikende, studenter og «gul vest»-demonstranter med krav om større sosial likhet. Siden Macron hyllet Pétain som en «stor soldat» før han sendte opprørspolitiet ut mot de «gule vester», har det vært titusenvis av arrestasjoner, tusenvis av sårede og flere mennesker drept av politiet.

Samtidig som franske generaler advarer om en global diskreditering av den sosiale orden under pandemien og snakker om å drepe tusenvis i en militær intervensjon i Frankrike selv, blir det febrilskt utarbeidet planer i militærstabene for en enorm eskalering av represjon.

Macron gjorde et show av å erkjenne splittelsene over Napoleon, med henvisning til en av hans store forbrytelser, gjenopprettingen av slaveriet i 1802 – kritisert av forskjellige krefter, deriblant helt nylig av småborgerlige krefter tilknyttet Black Lives Matter-bevegelsen.

Macron sa at Napoleon «gjenopprettet slaveri som Konvensjonen hadde avskaffet i 1794. Den Andre republikken, gjenopprettet denne moralske feilen, dette sviket mot Opplysningstidens ånd, i 1848, med Victor Schoelcher.» Macron understreket samtidig sin «besluttsomhet om ikke å gi en centimeter etter for de som ønsker å utslette fortiden fordi den ikke samsvarer med ideen de har om nåtiden.» Han konkluderte: «Jeg har ingen intensjon om å si hvorvidt Napoleon realiserte eller i stedet forrådte revolusjonære verdier. Jeg vil selvfølgelig styre klart av et slikt terreng.»

I århundrene siden Napoleons død har den franske og den internasjonale arbeiderklassens erfaringer vist at ikke bare er bonapartistisk styre, men også det kapitalistiske systemet, uforenlig med prinsippene om «Frihet, Likhet og Brorskap» som ble kunngjort i 1789. Midt under det franske militærets tiltakende trusler om et kupp må Macrons tale tas som en politisk advarsel. Forsvaret av internasjonale prinsipper om «Frihet, Likhet og Brorskap» krever den internasjonale, revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen, og kampen for sosialisme og arbeidermakt.