Socialist Equality Group på New Zealand oppfordrer til internasjonal støtte for de etterlattes organisasjon Pike River Families Committee og deres forlangender om en grundig etterforskning av katastrofen og en rettslig tiltale mot selskapets ledere som gjorde gruva til ei dødsfelle. Vi appellerer til arbeidere over hele verden om å sende støtteerklæringer til familiene og deres kamp!
Kampen for å få etablert sannheten om de 29 arbeiderens død, som ble drept i en eksplosjon i kullgruva Pike River for 10 år siden, fordrer presserende nødvendig støtte fra arbeidende mennesker over hele verden.
Familiene til 23 av de 29 mennene som ble drept i kullgruvekatastrofen i 2010 forlanger at koalisjonsregjeringen av Labour Party-Greens, ledet av statsminister Jacinda Ardern, opphever sin nylige beslutning om å avslutte den rettsmedisinske etterforskningen av gruva og forsegle den permanent, og dermed mure inne mennenes etterlevninger og det avgjørende bevismaterialet for å avklare årsaken til katastrofen. Regjeringen forsøker å beskytte selskaper, statlige reguleringsetater, politikere og fagforeningsledere, som alle bærer ansvar for en av de dødeligste industrikatastrofene i New Zealands historie.
Gruva, som ligger på vestkysten av Sørøya, og hadde vært i produksjon mindre enn et år, ble den 19. november 2010 rystet av en kraftig metangasseksplosjon. Etter en ytterligere eksplosjon fem dager seinere erklærte politiet og National Party-regjeringen at de 29 mennene som hadde jobbet dypt under bakken var døde. Ofrene inkluderte 24 newzealendere, to skotter, to australiere og én sørafrikaner. Den yngste, 17-år-gamle Joseph Dunbar, ble drept på sin første dag under bakken.
Denne knusende tragedien var ikke ei tilfeldig ulykke, men en forbrytelse. Den var resultat av bevisste beslutninger fra ledelsen i Pike River Coals (PRC), som satte profitt og produksjon foran arbeidernes sikkerhet. Etter å ha sendt en første kullforsendelse til India i februar 2010, etter gjentatte forsinkelser og kostnadsoverskridelser, skrudde selskapet betydelig opp takten i kullutvinningen i oktober med en 24-timers operasjon, i to skift. PRC var fast bestemt på å unngå ytterligere kostbare forsinkelser, som imidlertid var nødvendige for å få brakt gruva opp til standard.
En kongelig granskningskommisjon i 2012 fastslo at gruva var ei dødsfelle. Grovt utilstrekkelig ventilasjon og gassovervåkning betydde at atmosfæren under bakken var i det eksplosive området ved dusinvis av anledninger i dagene før den første eksplosjonen. I strid med obligatoriske retningslinjer hadde gruva ingen andre utganger. Gruvas hovedvifte var installert under bakken, noe som aldri gjøres i kullgruver, delvis på grunn av risikoen for at den kan være en kilde til antenning av metan og kullstøv.
Til den dag i dag har imidlertid ingen blitt stilt til ansvar. Hele det politiske etablissementet, sammen med regulerende myndigheter, fagforeningsbyråkratiet, politiet og rettssystemet, har det siste tiåret jobbet i fellesskap for å skjerme PRCs toppledere, direktører og arbeidsledere.
Administrerende direktør Peter Whittall ble opprinnelig siktet for brudd på helse- og sikkerhetsforskriftene, men disse ble i 2013 frafalt av arbeidsdepartementet, mot en engangsutbetaling til de 29 familiene. Reguleringsavdelingen selv var medskyldig i katastrofen: Den visste om de farlige betingelsene ved Pike River, men beordret ikke gruva stengt. Myndighetenes bakromsavtale med Whittall ble senere dømt illegal av Høyesterett, men anklagene ble ikke gjeninnført. Mens katastrofen var ødeleggende for hele lokalsamfunn, var Whittall og andre i PRCs toppledelse i stand til å forflytte seg til komfortable stillinger i andre selskaper rundt om i verden.
Som Socialist Equality Group (New Zealand - SEG) forklarte i et nylig webinar [engelsk tekst] innebærer Pike River-dødsfallene og den pågående tildekkingen viktige politiske lærdommer for den internasjonale arbeiderklassen. Katastrofen gjenspeiler arbeideres erfaringer i land etter land, som blir tvunget til å jobbe under livstruende betingelser under Covid-19-pandemien. Fagforeningsbyråkratiet håndhever politiske retningslinjer som er beskrevet av British Medical Journal som «sosialt mord», samtidig som de trakasserer slike som London-bussjåfør David O’Sullivan [engelsk tekst], som forsøker å mobilisere arbeidere til opposisjon mot slike retningslinjer.
SEG argumenterte for at pandemien, i likhet med Pike River, demonstrerer behovet for at arbeidere bygger nye organisasjoner for å ta kontrollen med deres egen helse og sikkerhet ut av hendene på fagforeningene, så vel som selskapene og regjeringene de representerer. Det må etableres grunnplankomitéer som drives demokratisk av arbeiderne selv, og som er politisk uavhengige av fagforeningene. SEG reiste også behovet for et genuint sosialistisk politisk parti som kjemper for å bryte arbeiderklassen ut av alle big business-partiers kvelertak, medregnet Labour Party, og å forene arbeidere i alle land mot kapitalismen.
Fagforbundet Engineering, Printing and Manufacturing Union (EPMU), som hadde 71 medlemmer i Pike River-gruva, fungerte som selskapets forlengede arm og undertrykte motstanden mot den livstruende operasjonen. EPMU kritiserte aldri ledelsen, og organiserte heller ikke noen arbeidslivstiltak – selv etter at ei gruppe fagforeningsmedlemmer la ned arbeidet i protest mot mangelen på nødutstyr under bakken. Etter den første eksplosjonen forsvarte fagforbundets daværende leder Andrew Little PRCs sikkerhetshistorikk, og fortalte mediene det ikke var «noe uvanlig» med gruva.
Ikke tilfeldigvis er Little nå ministeren med ansvar for «Pike River Recovery» – «Pike River Gjenopprettingen». Han har til oppgave å stenge ned etterforskningen akkurat på det tidspunktet hvor det kan avdekkes kritiske bevis som kan brukes til å anlegge strafferettslige anklager. Han forsøker å beskytte selskapet, regjeringen og fagforeningsbyråkratiet, som han ledet, og som bidro til å bane vei for katastrofen.
I 2017-valget prøvde Labour, ledet av Ardern og Little, partiets alliert Green Party og høyrefløypartiet NZ First Party, å bedra Pike River-familiene med falske løfter om en fullstendig undersøkelse av gruva og uthenting av etterlevningene. Nå blir disse løftene feid til side.
Little har kommet med ubegrunnede uttalelser om at det er for vanskelig, dyrt og farlig for etterforskere å gå forbi et nedrast tak ned til gruvas indre funksjoneringer, der de ville finne ventilasjonsaggregatet som antas å ha utløst den første eksplosjonen. Ministerens påstander har blitt grundig motbevist [engelsk tekst] av internasjonale gruveeksperter som støtter familiens kamp for rettferdighet.
Barrierene for en fullstendig og grundig etterforskning, og for å få holdt personer juridisk ansvarlige for katastrofen, er ikke tekniske eller finansielle, men politiske.
Responsen fra påfølgende New Zealand-regjeringer til Pike River er et klasseanliggende, med paralleller som omfatter den offisielle responsen på Grenfell Tower-katastrofen i London i 2017, og CTV-bygningskollapsen i Christchurch i 2011. Pike River har en slående likhet med andre gruvekatastrofer, blant andre eksplosjonene i 1986 og 1994 i BHPs Moura-gruver i Australia, som drepte til sammen 23 gruvearbeidere, og med Upper Big Branch-katastrofen i West Virginia i 2010, hvor 29 arbeidere omkom. I nesten alle tilfeller har de ansvarlige blitt beskyttet mot alvorlige konsekvenser.
I et nylig utbrudd, der han forsøkte å berettige droppingen av Pike River-etterforskningen, fortalte Little en reporter at regjeringen måtte «veie opp konkurrerende prioriteringer» og «min prioritet er nå de levende». Sannheten er at Labour og fagforeningene ikke prioriterte livene til gruvearbeiderne og andre arbeidere i 2010, og heller ikke gjør det nå. Deres reelle prioritet er selskapselitens interesser. De opprettholder et økonomisk system – kapitalisme – som produserte Pike River og utallige andre katastrofer, og som på verdensbasis er ansvarlig for anslagsvis 7 millioner dødsfall av koronavirus.
Statsminister Jacinda Arderns regjering blir bedragersk promotert av verdens medier og pseudo-venstre-grupper, som et medfølende, reformistisk alternativ. I realiteten har New Zealands Labour-regjering respondert på pandemien og den resulterende økonomiske krisen, i likhet med regjeringer over hele verden, ved å overlevere flere titalls milliarder dollar til storselskaper og bankene. Den fører tilsyn med kutting av titusenvis av arbeidsplasser og innfører en tre års lønnsfrysning for lærere, sykepleiere og andre arbeidere i offentlig sektor, for å betale for redningspakka til de rike.
SEG, som i mer enn 10 år har avslørt tildekkingen ved Pike River på World Socialist Web Site og på offentlige møter, er den eneste politiske tendensen som støtter familienes kamp der de insisterer på en skikkelig etterforskning av Pike River-gruva.
Familienes besluttsomme kamp for sannheten har ført dem i konflikt med hele det politiske etablissementet, så vel som med fagforeningsbyråkratiet. Mediene og Ardern-regjeringens støttespillere i den øvre middelklassen og pseudo-venstre forsøker å begrave saken.
For arbeiderklassen internasjonalt har imidlertid denne kampen en brennende, liv-og-død betydning som ikke kan ignoreres. Big business må ikke få lov til å fortsette å drepe og lemleste med straffrihet. Menneskeliv er viktigere enn selskapsprofitt!
Det er ingen tid å tape. Ifølge nylige medierapporter har regjeringen planlagt å begynne forberedelsene for å forsegle og forlate gruveområdet allerede i neste uke. Enhver foregivelse om at det vil bli straffeforfølgelser, vil bli droppet like etterpå.
Pike River Families Committee appellerer om støtte fra arbeidere internasjonalt, medregnet gruvearbeidere, for å motsette seg denne bevisste tildekningen og få grundig undersøkt årsaken til katastrofen og kunne rettsforfølge de ansvarlige. World Socialist Web Site oppfordrer leserne til å sende støtteerklæringer ved hjelp av skjemaet nedenfor.