Et av de besynderlige trekkene ved Covid-19-pandemien har vært det nesten totale fraværet av sesonginfluensa, på tvers av hele kloden. Influensasesonger, som så lenge har vært en integrert del av det moderne samfunnets historie, har så godt som helt uteblitt.
Dette er, for å si det mildt, helt forbløffende. Likevel er knapt et ord blitt sagt om det i mediene. En gjennomgang av statistikken er verdt innsatsen.
I USA var det, ifølge den føderale folkehelseetaten CDC – Centers for Disease Control and Prevention – i løpet av influenssesongen 2020/2021, siden den 27. september 2020, av mer enn én million influensatester bare 1 899 (0,2 prosent) positive resultater (713 med influensa A og 1 186 med influensa B ). Av de bare 600 dødsfallene av influensa som ble rapportert, var det kun ett pedriatrisk tilfelle av influensa-assosiert død, dvs. bare ett barn.
For å plassere den ovennevnte statistikk i klart relieff, CDC anslår at fra 2010 til 2019 ble et sted mellom 9 og 45 millioner mennesker syke av influensa hvert år. Av disse pasientene var det påkrevd sykehusinnleggelse for fra 140 000 til 810 000, mens dødsfallene varierte fra 12 000 til 62 000 i året. De årlige helsekostnadene tilskrevet influensa har vært estimert til over $ 10 milliarder [NOK 83,29 milliarder]. I løpet av sesongen 2019/2020 ble det [i USA] rapportert over 34 000 dødsfall, derav 200 barn.
Innvirkningen av tiltakene rettet mot Covid-19 har vært å redusere USAs dødstall av vanlig influensa fra 34 000 til 600, en svimlende nedgang på mellom 98 og 99 prosent. Barnedød falt fra 200 til bare ett tilfelle. Dersom tilsvarende proporsjoner, slik de er estimert av Verdens helseorganisasjon (WHO), gjelder den årlige globale dødeligheten av influensa, kan fra 250 000 til 500 000 liv ha blitt reddet i 2020.
Dette er enda ikke dokumentert, men kan meget vel være tilfelle. I en rapport publisert den 29. april 2021 i Scientific American, under headingen «Influensa har under Covid-pandemien forsvunnet over hele verden», har hver region på tvers av hele kloden, fra Nord- og Sør-Amerika til Oseania, sett den nærmest totale utryddelsen av influensavirus. Tallrike leger rapporterte at de ikke lenger sendte prøver til testing, og mente influensa ikke sirkulerte i befolkningen.
Den 26. februar 2021 kom WHO med sine anbefalinger for sammensetningen av influensavirusvaksine for den nordlige halvkules influensasesong 2021/2022: En quadrivalent vaksine mot H1N1, H3N2, B/Victoria og B/Yamagata avgreininger, ved anvendelse av de begrensede antall tilfeller de analyserte.
Hvert år besørger WHO anbefalinger basert på den antigene endringen som forekommer i disse virusene, og som gjør det nødvendig med en kontinuerlig oppdatering. Som Scientific American-rapporten bemerket: «Med færre viruspartikler som sirkulerer i verden er det mindre sjanse for en kommende mutasjon, så det er mulig at vaksinen for 2021/2022 vil vise seg å være ekstra effektiv.»
Influensaepidemiers og pandemiers historie
Influensaepidemier og pandemier har vært til stede siden menneskelige sivilisasjoner først begynte å kronikere disse naturlige hendelsene. Virusinfeksjonens navn – influensa – stammer fra Italia og en epidemi i det 14. århundre, som de tilskrev «stjernenes innflytelse». Den første dokumenterte influensapandemien fant sted i 1510, og begynte i Øst-Asia før den deretter spredte seg til Nord-Afrika og senere til Europa.
Etter 1700 vokste forståelsen av influensaen trinnvis med framskrittene innen vitenskap, teknologi og sosial organisering. Den første influensapandemien på 1700-tallet startet i 1729 i Russland, og spredte seg deretter over hele kloden, i forskjellige bølger over en periode på tre år. Det var minst fire influensapandemier på 1800-tallet, tre på 1900-tallet, deriblant Spanskesyken i 1918 som drepte over 50 millioner mennesker, og én så langt i det 21. århundre.
En amerikansk virolog og marineoffiser ved navn Richard Edwin Shope og hans mentor Paul A. Lewis, var i 1931 de første til å isolere influensavirus A fra griser. I 1933 ble det fastslått at viruset var ansvarlig for menneskelig influensa. Influensa B-virus ble oppdaget i 1940.
Kort etter ble den første influensavaksinen utviklet, med støtte fra den amerikanske hæren, og den ble til slutt ble lisensiert i USA i 1945. Men innen 1947 hadde etterforskerne fastslått at hyppige endringer i virusets antigene sammensetning hadde gjort eksisterende vaksiner ineffektive, som gjorde kontinuerlig overvåking og karakterisering av sirkulerende virus, og årlige modifiseringer av vaksinene, påkrevd.
Verdens helseorganisasjon (WHO) ble etablert ett år seinere, og én av de første hovedoppgavene pålagt organisasjonen var influensaforskning og overvåkning. I 1952 ble overvåknings- og responssystemet GISRS (Global Influenza Surveillance and Response System) etablert, for å monitorere utviklingen av influensaviruser.
Influensasesongene går igjen årlig, i vintermånedene for den berørte hemisfæren. I USA begynner sesongen i oktober og varer til mai, og når sin topp i februar. Til sammenligning begynner sesongen i Australia i mai, og toppet seg i august før den avsluttes i oktober. For andre land på den sørlige halvkule – Sør-Afrika, Argentina og Chile – begynner sesongen seinere i juni. Tropene og subtropene har en mer kompleks sesongmessighet.
Influensaens uteblivelse er en bemerkelsesverdig begivenhet for mulighetene den besørger i tilnærmingen til respiratoriske patogener. Folkehelsetiltak, anvendt alt for inkonsekvent for å få utryddet Covid-19, lyktes imidlertid effektivt sett med å få utryddet sesonginfluensa, i det minste i USA. De halv million mennesker som globalt har dødd hvert år av influensa, var alle potensielt unngåelige dødsfall.
Eksemplet fra influensa berettiger de prinsipielle forskerne som har oppfordret til utryddelsen av koronaviruset. Dersom halvhjertede tiltak kunne få eliminert influensaen, da kunne en full mobilisering av sosiale ressurser – testing, kontaktsporing og sosial distansering, og en samfunnsdekkende nedstengning med full økonomisk støtte til arbeidende familier og småbedrifter – ha gjort det samme for Covid-19. De kan enda fortsatt gjøre det, såframt arbeiderklassen griper inn og intervenerer på grunnlag av dette programmet.
Slik det er nå, med vaksineadministring som begynner å stanse opp i høyinntektsnasjoner, vil flokkimmunitet gjennom vaksinering sannsynligvis ikke være oppnåelig. Overlatt til deres egne siktemål vil styringsklassene over hele verden legge til rette for at koronaviruset blir endemisk, et virus som menneskeheten bare må lære å leve, og også dø med, og med alle de forferdelige konsekvensene.
Influensa, et luftbåret virus
Det er ubestridelig at de begrensede tiltakene som ble satt inn for å demme tidevannet av Covid-19-infeksjoner, hadde en ekstraordinær innvirkning for å få stoppet influensa, så godt som helt. Dette er fordi koronavirus og influensavirus deler samme overføringsmodus. De er begge luftbårne patogener, til tross for de forskjellige offisielle nasjonale og internasjonale folkehelseetaters insisteringer på det motsatte, der de har ignorert den store overvekten av bevismateriale som så langt er publisert.
Én av de første studiene som dokumenterte luftbåren overføring av influensa ble publisert i 1979, som undersøkte et utbrudd som fant sted i et kommersielt passasjerfly.
Om morgenen den 14. mars 1977 ble et fly underveis fra Anchorage, Alaska til Kodiak, Alaska, forsinket på bakken i tre timer i Homer (et mellomstopp), etter en avbrutt take-off på grunn av motorfeil. En 21-år-gammel kvinnelig passasjer som hadde kommet ombord i Homer ble akutt syk av influensa, kort tid etter ombordstigning. Det var fem besetningsmedlemmer og 49 andre passasjerer som ventet på asfalten på at reparasjoner skulle utføres. Ventilasjonssystemet om bord var ikke i bruk under forsinkelsen.
Dagen etter rapporterte flere passasjerer til lege med symptomer på alvorlig luftveissyndrom som inkluderte høy feber, hodepine, frysninger og muskelsmerter. To krevde sykehusinnleggelse. Folkehelsemyndighetene ble varslet om utbruddet, og etterforskning ble innledet.
Ingen av passasjerene som hadde forlatt flyvningen i Homer ble syke. Av de 53 passasjerene og mannskapet ombord på det ventende flyet utviklet 38 (72 prosent) influensa innen halvannen dag etter eksponeringen. Angrepsfrekvensen var høyest for de som tilbrakte lengst tid ombord i flyet. Av de 38 infeksjonstilfellene besørget 31 eksemplarer for granskning av viral kultur, hvorav åtte var positive for influensa A-viruset.
Forfatterne av studien konkluderte med at langvarig eksponering for indekstilfellet, den unge kvinna, i omgivelsene av et ikke-opererende ventilasjonssystem, bidro til den høye angrepsfrekvensen. De antok også at store mengder aerosoler produsert av den syke passasjeren kan ha bidratt til det høye antallet infeksjoner.
I løpet av det siste tiåret har forskning vist at influensaviruset er luftbårent og videreført i lukkede rom med delt luft, siden et smittet individ er i stand til å spre forurensede partikler gjennom et område, bare ved normal pust og utånding.
I en Nature-studie publisert i juni 2013, med tittelen «Aerosol-transmisjon er en viktig modus for spredning av influensa A-virus», fant forfatterne at influensa A-virus via aerosoloverføring i Hong Kongs og Bangkoks husholdninger var den dominerende smittemåten, som opphav for anslagsvis halvparten av alle nye infeksjonstilfeller, «hvilket tyder på at influensa A-virusoverføring blant husstandsmedlemmer ikke kan kontrolleres av intervensjoner mot kontakt- eller dråpesmitte».
Dr. Donald Milton, professor i miljøhelse, og hans forskerteam ved University of Maryland School of Public Health, foretok fra 2012 til 2013 pusteprøver fra 142 personer smittet med influensavirus. Med anvendelse av Gesundheit II-maskina ble pusteprøver tatt mens de infiserte anvendte naturlig pust, snakket, hostet og nøys, i løpet av tre dager. Miltons team fant at de smittede forurenset lufta rundt seg med infeksjon, bare ved å puste.
Denne vannskille-studien og dens funn viste at håndvask, overflaterengjøring og tildekking for hosting og nysing, de vanlige metodene for behandling av dråpebårne infeksjoner, ikke var tilstrekkelig til å forhindre spredningen av influensa. De fastslo at influensaviruset var luftbårent, og demonstrerte at den eneste måten å få forhindret spredning av viruset på var å unngå offentlige rom og forbli hjemme.
Milton uttalte i en nyhetsartikkel fra universitetet: «Personer med influensa genererer smittsomme aerosoler (smådråper som holder seg svevende i lufta over lang tid) selv når de ikke hoster, og helt spesielt de første dagene av sykdommen. Så når noen pådrar seg influensa, da bør de forbli hjemme, og ikke være på arbeidsplassen og smitte andre.»
«Studiens funn antyder at å holde overflater rene, vaske våre hender hele tiden og unngå folk som hoster, ikke gir noen fullstendig beskyttelse mot influensa,» sa Sheryl Ehrman, dekan for Charles W. Davidson College of Engineering i San. José State University. «Det å forbli hjemme og utenfor det offentlige rom, det kan utgjøre en forskjell hva angår spredningen av influensavirus.»
I 2018 publiserte hennes team det ofte refererte dokumentet Smittsomt virus i utpust fra symptomatiske tilfellermedsesongmessige influensa, fra et college-samfunn, i det fagfellevurderte tverrfaglig vitenskapelige tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS). Dokumentet uttalte: «Vi besørger overveldende bevismateriale for at mennesker genererer smittsomme aerosoler, og kvantitative data for å forbedre matematiske modeller for overføring, og for folkehelseintervensjoner. Vi viser at nysing er sjeldent, og ikke nødvendig – og at hosting heller ikke er nødvendig – for aerosolisering av influensavirus. Våre funn, at øvre og nedre luftveisinfeksjoner er uavhengige, og at småpartikkel-utåndede aerosoler reflekterer infeksjon i lungen, som åpnet en vei for en dypere forståelse av menneskets biologi relatert influensainfeksjon og smitte.»
Forskningen ble finansiert av folkehelseinstitusjonene National Institute of Health (NIH) og Centers for Disease Control and Prevention (CDC), nettopp de samme folkehelseetatene som det tok mer enn 14 måneder til, helt i det stille, å anerkjenne SARS-CoV-2s luftbårne karakter, etter at viruset globalt hadde krevd over 3 millioner liv.
Vitenskapen må lede de sosialpolitiske retningslinjene
Siden 1970-tallet er det dokumentert i de høyest aktede vitenskapelige tidsskriftene at barn i skolealderen er de viktigste vektorene for lokalsamfunn-dekkende overføring av influensa, med barn i alderen 5 til 18 år som er utsatt for angrepsfrekvenser på fra 30 til 50 prosent, og dermed den høyeste av alle aldersgrupper. De utånder også virus i større mengder og i lengre perioder enn hva voksne gjør. For hver influenssesong dør dusinvis eller hundrevis av barn. Barn uteblir fra skolen, og foreldrene blir ofte tvunget til å finne hjemmepass eller de må selv bli hjemme. Det er ikke uten en fornemmelse av ironi å bemerke at influensasongen begynner og slutter i korrelert sammenfall med skolekalenderen.
En av de klareste proof-of-concept-studiene nyligst publisert, kom fra Taiwan. Ved et ukjent universitet i et av forstedene til Taipei ble det gransket et tuberkuloseutbrudd (TB), som involverte 27 infeksjonstilfeller, med 1 665 kontakter, i underventilerte bygninger. Vel vitende at patogenet ble overført via aerosol, arbeidet ventilasjonsingeniører for å få redusert det maksimalt tillatte nivået av CO2 i innelufta, fra 3 200 til 600 ppm – parts per million; andeler per million. Den sekundære TB-angrepsgraten falt til null etter en oppfølging på seks år. Ved å forbedre ventilasjonen for å få brakt CO2-nivået ned, der CO2 er proxy-enhet og en indikator for luftutvekslingen, var det en reduksjon på 97 prosent av TB-infeksjoner, og dét understreket den kritiske viktigheten av tilstrekkelig innendørsventilasjon.
Til tross for disse funnene, som ikke er noen nyhet for verken foreldre eller lærere, eller for medisinsk fagpersonell, har det ikke vært noen større innsats for å oppgradere ventilasjonssystemer og forbedre luftkvaliteten for skoler, klasserom eller arbeidsplasser. I stedet har de siste 50 årene sett et omfattende og vedvarende angrep på den offentlig utdanningen. Smuldrende infrastruktur, voksende klassestørrelser og nedslitte skolebygninger har blitt normen, der luftkvaliteten innendørs anses som noe av det aller verste.
Forskningen over de foregående 50 årene og influensasesongen 2020/2021 bekrefter at menneskeheten har evnen til å forstå og kunne utrydde et virus som har plaget verden i 500 år, og som har krevd hundretusener av menneskeliv årlig. I tillegg har det vært en dramatisk nedgang i barnesykdommer som vannkopper, forskjellige magevirus og halsinfeksjoner av streptokokker. Det er ingen sykdom eller heller ingen virus menneskeheten må «leve med».
Frederick Engels, i hans verk Dialectics of Nature, beskriver menneskehetens unikhet ved å kunne forstå og kontrollere sitt miljø. Legemliggjort i dette er en forståelse av den sosiale produksjonen menneskeheten deltar i, og nødvendigheten av rasjonelt å omorganisere denne produksjonen:
Historisk evolusjon gjør en slik organisering, dag for dag, mer uunnværlig, men også for hver dag mer mulig. Fra den dagen vil det da dateres en ny historisk epoke, hvor menneskeheten selv, og med menneskeheten alle greiner av dens virksomhet, og spesielt naturvitenskapen, vil oppleve framskritt som vil sette alt før det i den dypeste skygge.
Den eneste måten for menneskeheten å komme seg videre på, i lys av den ukalkulerbare lidelsen og de forferdelige tallene for menneskelig død som ikke har avtatt, er en gang for alle å kaste ned hansken for den kapitalistiske produksjonsmåten, som har prioritert et finansoligarkis interesser og har ofret over 3,6 millioner mennesker til et virus som menneskeheten har all vitenskapelig kunnskap og oppnådde framskritt til å kunne kvitte seg med.
At det ofte-dødelige influensaviruset, som har plaget sivilisasjonen i århundrer, så lett kunne bli beseiret, det burde provosere oss til å reise spørsmålet: «Hva er mulighetene?» Menneskeheten har bare skrapt på overflata av hva som kan gjøres. Det er ikke mangelen på kunnskap, men kapitalistsystemet og styringsklassens profittinteresser som står i veien.