Regissert av Brent Wilson; manuskript av Wilson og George Bellias

Streetlight Harmonies, regissert av Brent Wilson, er en dokumentarfilm om en sjanger av populærmusikken fra 1950-tallet, «doo-wop», som er basert på gruppeharmonier og et bredt spekter av vokalpartier. «Doo-wop» er i seg selv er et tulleuttrykk, og bruken av slike uttrykk er et annet karaktertrekk ved sjangeren.

Regissør-produsent Wilson har tidligere laget to dokumentarer. Den andre av dem, utgitt i 2020, var Brian Wilson: Long Promised Road. Filmskaperen (ingen slektning) ble som ungdom betatt av musikken til Beach Boys. Han erkjente i deres vokalharmonier en delvis henvisning til skattekammeret av doo-wop-musikken, og tok beslutningen om å lage en film om denne tidligere perioden.

Streetlight Harmonies vil finne gjenklang hos alle fans av populærmusikk.Gjennom beretningene til mange av personene som skapte den tidens musikk kan man ikke unngå å verdsette de historiske røttene til amerikansk populærmusikk og dens legemliggjøring av befolkningens medfødte streben etter å omfavne menneskelige fellestrekk. På 1950-tallet ble gamle tradisjoner brutt. Til dels gjennom musikken begynte hudfargebaserte skillelinjer å utvaskes.

Wilsons musikkdokumentar ble først vist offentlig i 2017 (etter tre års i produksjon), men den ble først allment tilgjengelig da den ble frigitt for streaming i mars 2020.

Innholdet i Streetlight Harmonies strider mot identitetspolitikken som promoteres så aggressivt av Det demokratiske partiets etablissement, blant annet gjennom bestrebelsen på å fortolke amerikansk historie utelukkende gjennom prismet av hudfarge og rasistisk konflikt. Uansett hvor bevisst Wilson var seg denne virkeligheten da han laget filmen, tilstedeværelsen av slike motgift-dokumentarer er objektivt betydningsfullt.

Begrepet «doo-wop» omfavnes ikke av alle vokalharmonigruppene, men Streetlight Harmonies hevder i innledningen at slike grupper i de tidlige dagene av rock and roll var aktive i «én av de mest ignorerte og misforståtte epoker av amerikansk musikkhistorie».

Innledningen åpner med omgivelseslyder fra en urban setting. Mynter som faller ned i en jukeboks. «Alt må begynne et eller annet sted. Alt,» sier Jimmy Merchant, et medlem av den berømte doo-wop-gruppa Frankie Lymon and the Teenagers. Sammy Strain fra Little Anthony and the Imperials (og senere O’Jays) legger til: «Uansett hvor du dro i 1956, uansett hvilket nabolag, hvilket project [sosialboligkompleks], så var det ei gruppe der ... doo-wopping. De sang. De lagde harmonier. Du hørte harmonier uansett hvor du dro.»

Hallmark doo-wop-hit’n «Come and Go with Me», av Del-Vikings (ei hudfarge-blanda gruppe fra Pittsburgh), besørger den smittsomme bakgrunnen for funderingene til Willie Winfield fra Harptones, musikkhistoriker dr. Charlie Horner, Wally Roker fra the Heartbeats, Charlie Thomas fra the Drifters og Fred Parris fra the Five Satins.

Tony Butala fra the Lettermen, Barbara Jean English fra the Clickettes, Motown-songwriter og produsent Lamont Dozier, Terry Johnson fra the Flamingos, Anthony «Little Anthony» Gourdine, Lois Powell fra the Chantels, Dolores «La La» Brooks fra the Crystals, Vito Piccone fra the Elegants og andre taler for den varige og innflytelsesrike kvaliteten på musikken som opprinnelig ble sunget på urbane gatehjørner og i housing projects.

Intervjuene definerer raskt «street corner»-musikkscenens fellesskap og inkludering. Historien blir i sin helhet fortalt av utøverne. Strain er den mest entusiastiske der han kaller epoken «begynnelsen av en revolusjon som aldri har sluttet».

Ifølge songwriter/producer Jeff Barry: «Før 50-tallet skrev ingen sanger for kids. De hadde ingen penger. Men på 50-tallet var Eisenhower president. Ting gikk godt. Og kids hadde bokstavelig talt penger å bruke ... på ei plate. På slutten av 50-tallet begynte unge mennesker å skrive sanger for kids. Nå var det kids som skrev sanger for kids.»

Streetlight Harmonies overforenkler utvilsomt utviklingen av populærmusikken, delvis på grunn av kommentarenes anekdotiske karakter, men det er mye å verdsette i synspunktene til musikerne som deltok i utformingen av denne historien. Det var ikke tilfeldig at de indre byene ble inkubatorer for ny musikk under etterkrigstidens økonomiske boom. Unge mennesker, som ikke hadde råd til instrumenter, fant ut at de kunne lage musikk bare med deres stemmer, og med flaks og utholdenhet få en karriere innen musikk.

Generelt sett begynte det med gutter, som fant at jentene ble tiltrukket av harmoniene deres, men deretter skapte jentene deres egne grupper. Og publikumet vokste og krysset hudfarge-barrierer for å omfavne denne nye sound’n. Den var romantisk og uttrykte sentimentene fra livene tenåringer levde. Det var relativt uskyldig, lekent og håpefullt, og det uttrykte de gjengse livserfaringene til alle tenåringer, uansett hva fargen av deres hud var.

«Little Anthony» Gourdine presenterer sin oppfatning av musikkens evolusjon: «Spirituals fødte blues. Blues fødte rytme and blues. Rhythm and blues fødte rock and roll. Rock and roll fødte hiphop. Ingen doo-wop. Jeg vet ikke hvor den er. Den passer ikke inn i kategorien.»

Uansett hva man kaller det, noe ble oppfunnet på gathjørnene i byer som New York, Philadelphia og Baltimore. På slutten av 1940-tallet oppsto det ei gruppe kalt Orioles, under management av Deborah Chessler, en talentfulle jødisk songwriter, som med lederen Sonny Tils silkeaktige stemme ble kjent som «the soul of Baltimore». Gruppa ble en vesentlig innflytelse for de som seinere skulle danne vokalharmonigrupper.

Musikerne beskriver andre påvirkninger, som Mills Brothers og the Ink Spots, så vel som the Four Lads og the Hi-Lo’s, som ikke var svarte. Gospelmusikkens påvirkning var ubestridelig. Dens harmonier animerte gatemusikken som ble til doo-wop. Diz Russell, som ble medlem av Orioles, forklarte: «Ganske snart kom det til at jeg sa: ‘Jeg er lei av å gå til kirka for å synge. Jeg må tjene litt penger.’»

Året 1956 så Frankie Lymon and the Teenagers’ opptreden på fjernsynsshowet Frankie Laine Time. Opptredenen bidro til å gjøre gruppa kjent og drev den eksplosive spredningen av gatehjørne-sanggrupper. Merchant beskriver fenomenet: «Jeg tror Frankie Lymon and the Teenagers ble satt sammen for å bli doo-wop’ens Jackie Robinson [den første afrikaner-amerikaneren i baseball-hovedserien].»

Vito Piccone vokste opp på Staten Island, New York. Han beretter hvordan han, som en tenåring av italiensk avstamning, av prinsipp bare ville kjøpe plater av svarte vokalgrupper. Inspirert av dem dannet han den egne gruppa, the Elegants. Den legendariske Brill-bygningen, på Broadway, Midtown Manhattan, innkvarterte mange små plateselskaper. Piccone beskriver hvordan gruppa fant seg en produsent: «Vi fulgte adressen på plateetiketten og begynte å banke på dører – hver ei dør i den bygningen – helt til noen sa ok.»

Økonomiske og demografiske betingelser hadde endret USA og undergravd hudfargebasert bigotteri og Jim Crow-systemet i sørstatene. Det er en overdrivelse, eller en misforståelse, å skulle antyde, som Brent Wilson gjør, at populærmusikken førte unge mennesker av alle hudfarger sammen. Den spilte imidlertid uten tvil en rolle.

Merchant hevder: «Denne musikken er for alle.» Strain sier det veldig tydelig: «Musikk har ingen farge. Dette handler om kjærlighet. Det er kjærligheten til musikken.» I et intervju på podcast-kanalen Sea Hear gjør Wilson et poeng av at mange tenåringer som var doo-wop fans senere meldte seg frivillig til registrering av valgberettigede i sørstatene. Han antyder at mange unge hvite amerikanere tidligere «ikke hadde noen eksponering for svart kultur før den kom gjennom radioene deres».

De forskjellige intervjuobjektene beskriver også deres erfaringer fra de segregerte sørstatene. Lois Powell fra the Chantels forteller: «I løpet av 1959 gjorde vi en seks-ukers turné med one-nighters i Sør, og det var en aldeles forbløffende og øyeåpende erfaring for oss alle.» På høyden av Civil Rights-stridighetene opptrådte en busslast av musikere i Birmingham, Alabama – i delstaten der guvernøren George Wallace skulle proklamere: «Segregation now, segregation forever!» Terry Johnson fra the Flamingos forklarer: «Det var vanskelig å tro – det å være hatet på den ene siden, og på den andre siden, disse kids’a elsket oss. Det var rart.» Det var modig gjort av utøverne. Publikum som var tvangsmessig skilt etter hudfarge, ga til slutt etter for blandede folkemengder.

Epoken var kortvarig. Slutten rent musikalsk sett ble kunngjort av Beatles’ ankomst til New York i februar 1964. Jon Bauman fra Sha Na Na forklarer konteksten. «Verden hadde forandret seg så raskt på 60-tallet ... det mest turbulente tiåret av alle, for oss som har levd så lenge. Turbulent på alle mulige måter ... uskylden var kaputt innen slutten av 60-tallet!»

«Da Sha Na Na begynte å gjøre dette – det var allerede veldig sent på 60-tallet, tidlig på 70-tallet – det er veldig vanskelig å beskrive det om du ikke var der, men det virket allerede som om det var tusen år siden denne musikken hadde funnet sted. Det var [for oss] en gjenvinning av det som virket som vår ungdommelige uskyld.»

Streetlight Harmonies er en rørende hyllest av denne epoken. Filmen ble skapt ikke et øyeblikk for tidlig, som demonstrert av de tragiske bortgangene av Wally Roker i desember 2015 og Diz Russell i november 2016 – før filmpremieren i 2017. Den er nå tilgjengelig for streaming på Vimeo, Apple Movies og Amazon Prime.