Socialist Equality Party’s nasjonalsekretær Joseph Kishore og WSWS-forfatter Eric London opptrådte lørdag 5. juni på podcasten «Eclectic Radical» der Chris Richards er programvert. Diskusjonen fokuserte på kampanjen til lederskapet av De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), der de feiret attentatet på Leo Trotskij og hyllet stalinismens forbrytelser.
WSWS la 18. mai ut en rapport [på norsk den 19. mai] som beskriver denne kampanjens sterkt koordinerte karakter. Den 22. mai [på norsk 23. mai] meldte David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd et åpent brev til DSAs nasjonaldirektør Maria Svart med krav om at DSA måtte fordømme denne kampanjen. Det åpne brevet har ikke blitt besvart.
Joseph Kishore (2:45)
DSA forherliger en handling som var en av det 20. århundres politisk forbrytelser med de største konsekvensene. Vi har også et åpent brev som vi har rettet til DSAs politiske direktør Maria Svart, som hun fremdeles ikke har svart på, hvor vi ba henne om å fordømme og avvise disse angrepene. Men dette kommer virkelig til hvorfor disse spørsmålene er så kritisk viktige, historiens mest grunnleggende spørsmål: Hva var trotskisme? Hva var stalinisme? Var det et alternativ til stalinismen? En av orienteringlinjene man ser blant de som tvitrer disse tingene og berettiger dem, er: «Nåvel, dette var alt sammen for 80 år siden, hva betyr det egentlig, det er ikke en big deal, så veldig farlig at vi tuller litt om drapet på Leo Trotskij.» Det er faktisk en big deal. Stalinismens forbrytelser hadde en utrolig katastrofal innvirkning på den sosialistiske bevegelsen – den fysiske utslettelsen av et sted mellom 700 000 og én million mennesker i Sovjetunionen, volden rettet mot Den fjerde internasjonale, og også i det å diskreditere eller bare det å knytte sosialisme til denne uhyrligheten. Faktisk går sosialistiske bevegelsen og dens historiske kontinuitet gjennom motstanden mot stalinismen, som ble ledet av Trotskij, og deretter grunnleggingen av Den fjerde internasjonale. Disse historiske anliggendene, hva som faktisk skjedde i det 20. århundre, er av så monumental betydning for å orientere en revolusjonær bevegelse i dag.
Eric London (6:15)
Hvem var Leo Trotskij? Hvorfor er dette noe vi tar så alvorlig? Trotskij var, sammen med Vladimir Lenin en av de to lederne av Den russiske revolusjonen i 1917. Det var første gang i menneskehetens historie at arbeiderklassen tok makten. Og de gjorde det midt under en brutal verdenskrig, som de fikk avsluttet. De ble deretter invadert av over et dusin kapitalistland. De sloss vellykket, med Trotskij i spissen for Den røde armé, mot den fascistiske Hvite armé. De beseiret dem. Deretter ble de isolert i Sovjetunionen, og byråkratiet, en privilegert kaste, usurperte makten, med Stalin i spissen. Trotskij viet hele sitt liv, og som han sa, de viktigste årene av hans liv, til kampen for å avsløre det stalinistiske byråkratiet, for å forsvare kampen for den internasjonale sosialistiske revolusjonen og dens uavhengighet fra kapitalismens partier – som er teorien om Den permanente revolusjon, som er vårt perspektiv, perspektivet til Socialist Equality Party i dag. Det stalinistiske byråkratiet utførte, i løpet av forsvaret av deres privilegerte interesser mot interessene til den russiske og internasjonale arbeiderklassen, et politisk genocid der opptil én million mennesker ble utryddet. Dette er hva DSA synes er festlig, veldig morsom, verdt å lage memes om. Tenk på hva de politiske implikasjonene av det er.
Joseph Kishore (12:58)
Kampanjen mot Trotskij har en bredere herkomst. Det er en serie biografier skrevet de siste par tiårene, derav en av Robert Service, han er en høyreorientert etablisementshistoriker. som er ei uhyggelig historisk forfalsket bok, full av grunnleggende feil. Da han snakket om biografien sin uttalte han at «dersom ikke isøksa fikk gjort slutt på Trotskij, håper jeg min biografi vil». At hans bok skulle sette en stopper for Trotskij. Service snakker på vegne av styringsklassen, under betingelser der det er en voksende politisk radikalisering av unge mennesker, av arbeidere, en dreining mot venstre, voksende interesse for sosialisme, som alle meningsmålingene viser. Under disse betingelsene er det frykt for at denne politiske radikaliseringen vil knytte seg til sosialistisk politikks ekte historie, som er trotskisme. Og det går tilbake til selve Den russiske revolusjonen og hele tradisjonen med revolusjonær marxisme, som trotskistbevegelsen er det nåtidige politiske uttrykket for. ... Og det er et middelklassesjikt som ser på historie med forakt, som egentlig ikke vet noe om sosialistbevegelsens historie, om prinsipiell politikk, og de blir dratt inn i den. Dette er drevet fra toppen. Det er en koordinert kampanje, med kalkulerte politiske og sosiale interesser bak seg.
Eric London (20:20)
Her er hvorfor dynamikken av angrepet på Trotskij og feiringen av attentatet på Trotskij er så viktig. Dynamikken er: World Socialist Web Site kritiserte Alexandria Ocasio-Cortez fra venstre, for hennes forsvar av Joe Biden. Som respons lanserte DSA-lederskapet en koordinert kampanje for å tøyse om drapet på Trotskij og for å hylle Stalin. Det var en direkte respons på den responsen vi fikk for vår artikkel, som ble lest over 100 000 ganger, og hvorpå vi utvekslet meldinger med et veldig, veldig høyt antall DSA-medlemmer på tvers av hele landet. Nederlaget til AFL-CIOs fagforeningsorganisering ved Bessemer spilte også en rolle, hvor dette høyreorieterte byråkratiet, RWDSU, med støtte fra DSA og alle andre organisasjoner, ikke engang kunne vinne støtte fra 15 prosent av arbeidsstokken på dette massive Amazon-anlegget. Poenget er at de angriper oss fra et ekstremt defensivt standpunkt.
Eric L ondon (48:39)
DSA, fra sin etablering av Den demokratiske sosialistiske organisasjonskomitéen, ble eksplisitt grunnlagt som del av Det demokratiske partiet. Og dens orientering innen Det demokratiske partiet var gjennom hele Carter-administrasjonen, gjennom hele Tip O’Neill-styringen av det konservative Demokratiske partiet på 1980-tallet, gjennom hele 90-tallet gjennom Kongressens Progressive caucus. Så nå har DSA hatt 50 år for å presse Det demokratiske partiet til venstre innenfra. I løpet av den perioden har Det demokratiske partiet forflyttet seg lengre og lengre til høyre, til det punkt der DSA er i den absurde posisjonen å skulle prøve å være en sosialistisk organisasjon som har fem medlemmer av Den demokratiske caucus i Kongressen, som støtter Joe Biden og Nancy Pelosi.
Joseph Kishore (1:01:09)
Det viktige å forstå i alt dette er at det grunnleggende målet er arbeiderklassen. UMWA, det de er livredde for er veksten av opposisjonen innen deres såkalte «egne» medlemmer, det vil si arbeiderne de hevder å representere. Og det de er veldig redde for er at opposisjonen blant arbeiderne vil anta en organisert og bevisst form. Derfor er det den hysteriske motstanden mot utviklingen av grunnplankomitéer, uavhengige organisasjoner for arbeiderklassekamp der arbeiderne faktisk kan slåss for deres interesser gjennom, kan organisere og forene seg og utvikle en koordinert kamp ikke bare i USA, men over hele verden. Styringklassen har skapt ei sosial krutt-tønne. For å sette det i et noe bredere rammeverk, responsen på pandemien, tiår med sosial ulikhet, ubarmhjertig angrep på arbeiderklassen, der fagforeningene har jobbet for å undertrykke opposisjonen, den utrolige konsentrasjonen av rikdom innen oligarkiet, deretter pandemien, som har drept over 600 000 mennesker – faktisk mer i nærheten av en million – i USA, og 3,5 millioner over hele verden, den har oligarkiet brukt til å ansamle seg enestående nivåer av formuer, de gjennomfører innstrammingstiltak og krever at arbeiderne skal betale for det. Dette brygger en sosial eksplosjon. Og det er dét de er veldig livredde for. Men vi er orientert mot å bygge en bevegelse i arbeiderklassen. Det er det de ikke vil ha, en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen som bryter arbeiderklassen vekk fra Det demokratiske partiet.