I den sørasiatiske øystaten Sri Lanka finner det sted en kritisk utvikling som arbeidere over hele verden må være klar over, og aktivt opponere mot.
Sri Lankas president Gotabaya Rajapakse har i løpet av de to siste ukene utstedt to dekreter som med vilkårlighet omskriver landets lover, og fratar nesten én million arbeidere i landets offentlige sektor deres legale rettighet til å streike.
Disse arbeiderne konfronterer nå drakoniske straffer, inkludert masseoppsigelser og langvarige fengselsstraffer, dersom de streiker mot regjeringens morderiske respons på pandemien og dens pådriv for å intensivere utbyttingen av arbeiderklassen og sløye de offentlige tjenestene. Dekretene kriminaliserer også enhver person eller organisasjon som tar til orde for streikeaksjon.
Det umiddelbare målet for det første dekretet, som ble utstedt 27. mai, var en truet streik av 12 000 av regjeringens embetsfunksjonærer på landsbynivå, og deres krav om Covid-19-vaksineringer, men dekretet fratok samtidig hundretusener av andre offentlig ansatte arbeidere deres grunnleggende rettigheter. Fagorganisasjonen som hevder å representere landsbyarbeiderne avlyste umiddelbart den forestående arbeidsaksjonen.
Fem dager senere, den 2. juni, utstedte Rajapakse det andre dekretet under opptakten til en truet arbeidsnedleggelse av personell på mange av øyas store sykehus. Dekretet utvidet streikeforbudet til å gjelde ansatte i helsetjenester, og også andre statsansatte.
De to dekretene dekker arbeidere sysselsatt ved havneanlegg, i jernbane- og busstransporten, i petroleum- og gassindustrien, statsbankvesenet og forsikringsbransjen; sykepleiere, leger og andre helsetjenestearbeidere; ansatte i regjeringsadministrasjonen, arbeidere sysselsatte i statseide selskaper for matvaredistribusjonen; og ansatte av Sri Lankas ni provinsråd.
Arbeidere som trosser streikeforbudet kan bli sparket. De konfronterer også bøter på mellom 2 000 og 5 000 rupier, «strenge fengselstraffer» på fra to til fem år, beslagleggelse av deres «løsøre og fasts eiendom» og fjerning av deres fagprofesjonelle legitimeringer.
Enhver person som søker å «anspore, indusere til, eller oppmuntre» noen som er underlagt streikeforbudet til ikke å møte for arbeid, enten gjennom en «fysisk handling eller ved enhver form for tale eller skrift», er også gjenstand for bøtlegging, beslag av eiendom, og fengselsstraffer på opp til fem år.
Uten forvarsel, enn si offentlig debatt, har grunnleggende demokratiske rettigheter, deriblant rettigheten til ytringsfrihet og til å streike, som er garantert i Sri Lankas konstitusjon, med et pennestrøk blitt opphevet.
Det første dekretet nevner helt kort pandemien, der det hevdes at offentlige tjenester og alle avdelingene underlagt streikeforbudet er «essensielle i møte med Covid-19-pandemien». I virkelighetens verden er det regjeringen og den srilankiske styringsklassen som har sabotert enhver vitenskapelig basert respons på pandemien, ved systematisk å prioritere profittinteresser framfor å redde liv.
Pandemien har siden april hatt et oppsving på tvers av hele øya. Det offisielle antallet dødsfall er i løpet av de fem siste ukene mer enn doblet, til nå 1 665. Antallet nye infeksjonstilfeller er, ifølge regjeringens tall, for tiden på et daglig gjennomsnitt av mer enn 3 000, som uansett er et vesentlig underestimat. Likevel har Rajapakse-regjeringen, med full støtte fra opposisjonspartiene, insistert på at «økonomien» og spesielt de store eksportindustriene, som klesplaggsektoren, te- og gummiplantasjene, må opprettholde deres operasjoner.
Krav om personlig verneutstyr (PPE) og vaksinering av frontlinjearbeidere har figurert sentralt i ei voksende bølge av arbeiderkamper i den offentlig sektoren, som regjeringen frykter skal komme til et skjæringspunkt med den voksende uroen blant arbeiderne på plantasjene og andre arbeidere i den private sektoren av arbeidslivet.
Rajapakse-regjeringen skuer også nervøst over Palk-stredet, mot den sørlige indiske delstaten Tamil Nadu, hvor det har vært ei bølge av streiker og protester ført av arbeidere ved Hyundai, Renault-Nissan og andre produksjonsanlegg, mot manglende Covid-19-beskyttelse midt under den katastrofale økningen av pandemien.
Rajapakse-regjeringens politiske orienteringer for flokkimmunitet er forkanten av dens pådriv for å øke profittuttaket fra arbeiderklassen, blant annet gjennom ytterligere en runde av brutale IMF-innstrammingstiltak.
Desto mer nødvendig er det å varsle den internasjonale arbeiderklassen om denne utviklingen, fordi «opposisjonspartiene», selskapsmediene, fagorganisasjonene og pseudo-venstre gruppene alle har opprettholdt en medvitende taushet om dekretene. Bortsett fra en uttalelse sist torsdag fra en allianse av fagorganisasjoner for postvesenet, lærerne og helsetjenestepersonell, som uttrykte deres «beklagelse» over dekretene, har den vilkårlige opphevingen av grunnleggende demokratiske rettigheter, per presidentens fiat, blitt fullstendig ignorert.
Regjeringen har, så langt, enda ikke forsøkt å pålegge sine nye drakoniske fullmakter på arbeidere sysselsatt i den offentlige sektoren. Av frykt for å utløse masseuro i arbeiderklassen har den ikke iverksatt sanksjoner mot mer enn de 20 000 sykepleiere, leger, laboratorieteknikere og andre helsetjenestearbeidere som sist torsdag gikk til verks med en tidligere planlagt fem-timers arbeidsnedleggelse.
Men en frontal konfrontasjon mellom den srilankiske styringsklassen og dens statsapparat på den ene siden, og arbeiderklassen og undertrykte slitere på landsbygda på den andre, er nå på agendaen.
Som forberedelse til en konfrontasjon med arbeiderklassen har Rajapakse stablet regjeringsapparatet med militæroffiserer som slipte deres tenner i den 30-år-lange krigen mot øyas tamilske minoritet; kultiverte høyreekstreme singalesisk-buddhistiske organisasjoner; og planla å endre konstitusjonen for å styrke presidentens vilkårlige fullmakter. Nylig funderte en av Rajapakses ministre høylytt om at presidenten måtte «bli» mer «som en Hitler».
Utviklingen på Sri Lanka er av avgjørende betydning for arbeidere over hele verden. De diktatoriske metodene som anvendes mot Sri Lankas arbeidere vil bli brukt mot arbeidere overalt.
Overalt er styringselitene fast bestemte på å få arbeidere til å betale for den globale kapitalismens krise, som har blitt enormt forverret av pandemien. Den katastrofale innvirkningen av pandemien – mer enn 3,5 millioner døde globalt – er den direkte konsekvensen av regjeringenes beslutning om å prioritere selskapsprofitter framfor liv. Redningen av de rike skal dessuten følges opp med ødeleggelsen av offentlige tjenester og en økt utbytting.
Men dette programmet for klassekrig møter voksende motstand, blant annet fra Volvo Truck-arbeidere i USA, Vale Inco-gruvearbeidere i Canada, lærere og bussjåfører i Brasil, bilproduksjonsarbeidere i India, og BHP-kobbergruvearbeidere i Chile. Motstanden bryter i tiltakende grad gjennom den tiår-lange undertrykkingen av arbeiderklassens kamper pålagt av de korporative fagorganisasjonene og etablissementets «venstre»-partier.
Som respons vender styringsklassen seg til autoritære styringsmetoder, den kriminaliserer sosial opposisjon og dyrker høyreekstreme krefter. I Colombia har det USA-støttede Duque-regimet sluppet løs morderisk politivold mot masseprotester mot skatteøkninger, knusende fattigdom og stadig voksende sosial ulikhet. I Spania og Frankrike har det vært offentlige trusler om kupp fra militæroffiserer.
I USA, den globale kapitalismens sentrum, forsøkte Trump, med støtte fra lederskapet for Det republikanske partiet og viktige deler av det militær-sikkerhetsapparatet, et kupp midt på lyse dagen, som kulminerte med 6. januar-stormingen av Capitol-bygningen.
Sri Lankas borgerskap er nedsyltet i gjeld og konfronterer en stadig mer rebelsk arbeiderklasse, og er bittert splittet over sin geo-politiske orientering, der Sør-Asia har framstått som en sentral arena i den amerikanske offensiven mot Kina. Forøvrig er ingen av problemene som førte til Sri Lankas 30-år-lange borgerkrig på noen måte løst.
Alle kapitalistiske styringseliter, endre det som endres må av nasjonale komponenter i bildet, står overfor tilsvarende uløselige problemer, og for alle av dem er responsen en intensivert utbytting av arbeiderne, reaksjon, militarisme og krig.
World Socialist Web Site oppfordrer innstendig arbeidere over hele verden til å komme til forsvar for deres klassebrødre og -søstre på Sri Lanka. Dette betyr i første omgang å bekjentgjøre så bredt som mulig viktigheten og betydningen av Rajapakses klassekrigsdekreter, forberede for solidaritetsaksjoner til støtte for arbeidere som blir trakassert og utsatt for dem, og intensivere kampen for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassens sammenkoblede sosiale makt.
Dette fordrer at det bygges nye kamporganisasjoner, grunnplankomitéer på arbeidsplassene, uavhengige av, og i opposisjon til de korporative fagforeningene. Utviklingen av klassekampen demonstrerer arbeidernes objektive enhet, uavhengig av forskjeller hva angår nasjonalitet, etnisitet, hudfarge eller kjønn. Men denne enheten må heves med en bevisst avvisning av alle forsøk på å splitte arbeiderklassen.
På Sri Lanka betyr kampen for å forene singalesiske, tamilske og muslimske arbeidere å motsette seg den statsstøttede «singalesisk først»-politikken, så vel som det tamilske borgerskapets bestrebelser, som har framstått som de mest høylytte forfekterne for Sri Lankas underordning til Washingtons krigspådriv mot Kina, for å få innprentet tamilsk nasjonalisme.
For dette formålet initierte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale på årets May Day online-stevne, den 1. mai, etableringen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).
De sentrale problemene som arbeiderklassen står overfor, fra pandemien og den gjennomgripende sosiale ulikheten, og til faren for krig og diktatur, har alle global karakter og kan bare bekjempes gjennom arbeidsklassens koordinerte globale handling. Arbeidere på Sri Lanka må, som et avgjørende viktig element i deres forberedelser for politisk å konfrontere Rajapakse-regimet og det srilankiske borgerskapet som står bak det, bestrebe seg på å forene og koordinere deres kamper med arbeidere i India, Midtøsten, Europa, Nord-Amerika, og overalt i verden.
Utviklingen av arbeiderklassens kraftfulle kontraoffensiv, som samler alle seksjoner av de undertrykte bak seg, er uadskillelig fra kampen for å bygge et revolusjonært sosialistisk lederskap. Arbeidere i alle sektorer og i alle land må forenes i en felles politisk offensiv for å ta makten, ekspropriere styringsklassen og etablere et sosialistisk samfunn, basert på sosiale behov, ikke privat profitt.