Det internasjonale energibyrået – International Energy Agency (IEA) – en Paris-basert tilknytning til Organisasjonen for økonomisk ko-ordinering og utvikling (OECD), har utgitt en spesialrapport som beskriver ulike veier for å sikre en verden med en netto null-karbonutslippsrate innen 2050.
Rapporten, som har tittelen Net Zero by 2050, hevder at for å oppnå en karbon-nøytral verden innen dette året må produsentene umiddelbart stoppe enhver ny petroleumbasert brenselsproduksjon. Dette er bare én av 400 «milepæler» langs veien til 2050, og dens usannsynlighet bare understreker vanskelighetene med å kombinere en rasjonell, vitenskapsbasert respons på farene forbundet med klimaendringer med opprettholdingen av global kapitalisme, som er drevet av privat profitt og rivaliserende nasjon-staters interesser.
Rapporten, som ble tilgjengelig den 17. mai, proklameres som «verdens første helhetlige studie av hvordan man skal gå over til et netto null-energisystem innen 2050.» Den lover å kunne gjøre det «samtidig med sikringen av stabile og rimelige energiforsyninger, og besørgningen av universell energitilgang og muliggjøringen av robust økonomisk vekst,» i henhold til byråets pressemelding.
Land vil måtte øke sol- og vindproduksjonen med rundt 400 prosent mer enn den nåværende raten. Dette skal finne sted med en utfasing av kull- og gasskraftverk, til fordel for kraftproduksjon basert solenergi og kjernekraft, så vel som ombyggingen av kull- og gasskraftverk til å være utrustet med karbonfangstanordninger, med karbon som senere injiseres for lagring under bakken. Ifølge spesialrapporten må denne overgangen fullføres før 2040. Som det står opereres i dag anslagsvis 80 prosent av verdens elkraftnettverk med kraftverk basert på petroleumsbrensler.
Innen 2040 må en betydelig del av alle flyreiser utføres basert på fornybare brensler, som eksempelvis hydrogen. Innen 2030 må de fleste kjøretøy som selges være elektrodrevne. Innen 2035 må de fleste kjøretøy involvert i transport og distribuering av varer også ha gjennomført denne overgangen.
Utviklingsbanene som beskrevet av IEA inkluderer også muliggjøring av tilgang til rent produsert elektrisitet for oppvarming og matlaging for alle i hele verden, og må ha gjort verdens elektrisitetsnettverk helt karbon-nøytrale innen 2040. «Det er bare det at den størrelsesorden av endringer som er nødvendige for å komme til netto null-utslipp innen 2050 fortsatt ikke er fullstendig forstått av mange regjeringer og investorer,» uttalte IEAs administrerende direktør Fatih Birol.
Byrået, som fungerer som rådgiver for mange nasjonale myndigheter, erklærte: «Regjeringers klimafølfter til dags dato – selv om de skulle fullt ut oppnås – ikke på langt nær er det som kreves» for å nå disse målene. Rapporten krever «et historisk oppsving av investeringer i ren energiproduksjon, som vil skape millioner av nye arbeidsplasser og løfte den globale økonomiske veksten.» Byråets underliggende antagelse er at dette skal kunne gjøres under kapitalismen.
Utviklingsbanene og referansene som tilbys av IEA er alle basert på målene fastsatt i Paris-klimaavtalen fra 2015, en ikke-bindende pakt som de fleste ledende regjeringer i verden har undertegnet på. I tillegg til at pakten ikke kan håndheves, antar Paris-avtalen at rivaliserende kapitalistiske nasjon-stater skal legge til side deres meningsforskjeller, for miljøets del.
Ei rekke alternative tilnærminger foreslått av IEA er problematiske i seg selv. Store mengder litium er nødvendig for produksjonen av elektrisk drevne kjøretøy, og for lagring og anvendelse av nesten alle former for fornybar energi. Uten investeringer i skikkelig infrastruktur for resirkulering er litiumutvinningen selv en ekstremt skadelig prosess for det omkringliggende miljøet.
I tillegg er det tilsiktede målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader Celsius også kritikkverdig. Det å holde temperaturøkninger innen denne grensa unnlater å ta hensyn til ulike klima-feedback-løkker som kan skyve den globale temperaturøkningen forbi dette punktet, selv om netto karbonutslipp avtar.
Eksempel på slike utilstrekkelige responser var den amerikanske presidenten Joe Bidens klima-initiativ annonsert på International Earth Day i april. Der presenterte presidenten sin plan på et klima-toppmøte i Det hvite hus, med deltakelse av mange verdensledere. Et fakta-ark som Det hvite hus presenterte erklærer at planen har satt «ambisiøse mål», som setter «USA på en irreversibel kurs til en netto null-utslippsøkonomi innen 2050». Biden avslørte at USA ville kutte karbonutslippene til det halve, med 50 prosent innen 2030.
De utslippene Biden-administrasjonen lovet å kutte til det halve er basert på nivåer fra 2005, som var et år med spesielt høy luftforurensning. Siden 2005 har USA oppnådd en nedgang på fra 14 til 15 prosent av de generelle utslippene. Dette betyr at Biden, som forlengst vil være borte i 2050, skal kunne ta æren for reduksjoner som fant sted før han engang ble valgt.
Mens IEA-rapporten oppfordrer til en øyeblikkelig stans av enhver ny petroleumbrenselsproduksjon i USA, hadde Biden-administrasjonen innen sine første dager i embetet innvilget 31 boretillatelser på føderal grunn. Biden-administrasjonen har også godkjent 22 offshore-boretillatelser, til selskaper som eksempelvis Shell og British Petroleum.
Bidens justisdepartement (DOJ) bestred nylig en søksmål framsatt av miljøgrupper for å få stoppet en Trump-godkjent oljeutvinningsoperasjon i Nord-Alaska. Prosjektet, kalt «Willow», forventes å hente ut anslagsvis 100 000 fat olje daglig de neste 30 årene.
Sett bort fra den politiske usannsynligheten for at USA faktisk skulle følge den kursen skissert i Bidens plan, det gjenstår likevel et mer fundamentalt anliggende: Dersom verden som helhet skal oppnå netto null-utslipp, kan ikke dette være et spørsmål om at hvert av 200 land skal nå dette målet hver for seg. For mange av de fattigste landene ville det være en oppskrift på massesult. For å kunne overvinne fattigdom og underernæring må deres energiforbruk øke.
En global løsning på klimaendringskrisen fordrer derfor nødvendigvis global økonomisk planlegging, som er uforenlig med både nasjon-stat-systemet og profittinteressene til nasjonalt baserte selskaper og banker.
New York Times, talerøret for den amerikanske styringsklassen, har forsøkt å besørge unnskyldninger for Biden-administrasjonen. En artikkel i forrige måned, med tittelen «Bidens fossildrivstoff-trekk støter mot løfter om klimaendringer», forsøkte å bortforklare administrasjonens hyklerske trekk, der det sto: «Biden prøver å unngå å fremmedgjøre en håndfull moderate Republikanere og Demokrater fra olje, gass og kull-delstater, som vil avgjøre skjebnen for hans lovagenda i Kongressen.»
Faktisk er hele kapitalistklassens lammelse i møte med klimakrisen forankret ikke i den ene eller den andre pragmatiske manøvren, men i selve profittsystemet. Og i tillegg til alle rasjonelle og vitenskapelige responser som er betinget av lønnsomheten til ulike energikonglomerater, søker styringsklassen også å vinne terreng mot deres ulike geo-politiske rivaler.
Dette er demonstrert av Det hvite hus’ fakta-ark-erklæring om at det nye klimakinitiativet vil «sentrere klimakrisen på amerikansk utenrikspolitikk og nasjonale sikkerhetshensyn».
Biden har utnevnt tidligere Obama-utenriksminister John Kerry som sin klimautsending. Som World Socialist Web Site bemerket [engelsk tekst] i januar er denne utnevnelsen, som med resten av Bidens agenda, «først og fremst drevet av amerikansk imperialismes geopolitiske behov». Dette er spesielt relatert til Washingtons «rovgriske mål for underkastelse av Kina og Russland, som Washington vurderer som sine to største militær og sikkerhetsrivaler,» forklarte WSWS.
Fra den nylige presentasjonen av Bidens forslag for et massivt militærbudsjett, som fokuserer på USAs tiltakende konfrontasjon med Kina, så vel som administrasjonens bestrebelser for å klandre sistnevnte for Covid-19, og til folkehelseetaten CDC som snur ryggen til folkehelsen med pandemien som fortsetter, har den amerikanske kapitalistklassen gjort det klart at dens intensjon er å opprettholde profittjakta på bekostnningen av menneskeliv.