Verdensbankens halvårlige rapport om utsiktene for verdensøkonomien – Global Economic Prospects – som ble utgitt på tirsdag, presenterer et bilde av en dypt splittet global økonomi.

Samlet sett er bankens prognose at verdensøkonomien i 2021 vil vokse med 5,6 prosent. Men dette tallet maskerer den stadig større divergensen mellom de framskredne økonomiene og resten av verden.

Ifølge banken vil 94 prosent av framskredne økonomier med høyere inntekt innen to år gjenopprette tapene i bruttonasjonalprodukt per hode. Dette ville gjøre gjenvinningen den største i noen lavkonjunktur i etterkrigstiden. Prognosen er imidlertid bare på 40 prosent for framvoksende og utviklende økonomier, kategorien med det engelske akronymet EMDE, som for dem gjør det til den verste gjenvinningen fra noen av etterkrigstidens resesjoner.

«Mens framskredne økonomier er på vei til gjenoppretting blir mange av verdens fattigste land hengende etter, og mye gjenstår for å få reverseret pandemiens svimlende menneskelige og økonomiske kostnader,» heter det i rapporten.

«Forøvrig er ikke gjenvinningen garantert: Muligheten som vedvarer er at ytterligere Covid-19-bølger, ytterligere vaksinasjonsforsinkelser, økende gjeldsnivå eller økende inflasjonstrykk besørger tilbakeslag.»

Selv med den forventede gjenvinningen i 2022 for de framskredne økonomiene vil den globale økonomiske totalproduksjonen fortsatt være omtrent 2 prosent lavere enn prognoser fra før pandemien, og inntektstap per capita vil ikke «være fullstendig avviklet for anslagsvis to tredjedeler av EMDE».

Rapporten sa at gjenvinningen i alle EMDE-regioner «forventes å være utilstrekkelig til å få reversert skadene fra pandemien». Produksjonen vil forbli under anslagene fra før pandemien, ettersom disse økonomiene fortsetter å være tynget av arven, inkludert «høyere gjeldsbelastninger og skader på mange av driverne av potensiell produksjon».

Verdensbankens president David Malpass sa pandemien «ikke bare for første gang på en generasjon har reversert oppnåelser i global fattigdomsreduksjon, men også utdypet utfordringene med matusikkerhet og økende matpriser for mange millioner mennesker».

Malpass oppfordret til globalt koordinerte bestrebelser for å akselerere vaksinedistribusjonen, spesielt for lavinntektsland, der Verdensbankens rapport karakteriserte vaksinasjonsnivået som «svakt».

Men som alltid, profittoverveielser dominerer over uttrykkene for bekymring. Verdensbanken går ikke inn for å oppheve immaterielle rettigheter (IP) for farmasøytiske selskaper, for å muliggjøre forbedret produksjon av vaksiner.

Malpass sa i samtaler om rapporten med journalister, at Verdensbanken ikke støtter suspendering av IP-rettigheter, fordi dette ville sette farmasøytiske giganters utlegg til forskning og utvikling i fare.

Malpass sa at oppfinnelsen og opprettelsen av produksjonsteknikker var en kritisk viktig del av forsyningskjeden, og at det ville være nødvendig med finansieringsstrømmer til forskning og utvikling for å lage vaksiner som kan bekjempe nye varianter.

Disse kommentarene var en opp-gurgling av den lenge promoterte fiksjonen at IP-beskyttelse og farmasøytiske giganters profitter er nødvendige elementer for framskritt innen vaksineutvikling. Virkelighetens verden er at selskapene som utviklet vaksinene gjorde det på bakgrunn av mange års forskning på universiteter og andre offentlig finansierte institusjoner, og deretter mottok milliarder av dollar fra amerikanske og andre myndigheter for finansieringen av deres utvikling av medikamenter.

Bortsett fra faren for ytterligere utbrudd av infeksjoner og utviklingen av nye varianter er de andre store truslene, spesielt for mindre utviklede land, inflasjon og en stigning av de globale rentene.

Det er estimert at halvparten av alle såkalte lavinntektsland allerede er i gjeldsstress, og faren strekker seg lengere.

Verdensbankens rapport sa at rekordnivået av verdensomspennende gjeld betyr at det globale finanssystemet var sårbart for en plutselig heving i rentene som følge av inflasjon. Dersom inflasjonsforventninger ikke skulle vedvare, og stigninger skulle slå inn, da kan sentralbanker i EMDE bli «tvunget til å stramme inn pengepolitikken mer enn det som er passende».

Ayhan Kose, direktør for Verdensbankens analyseavdeling Prospects Group, sa: «Framvoksende markeder og utviklingsøkonomier er sårbare, på grunn av deres rekordhøye gjeld. I tilfelle markedsforstyrrelser kan kapitalutstrømninger tvinge dem til å stramme inn politikken på en måte som kan redusere gjenvinningen.»

Rikere land har vært i stand til å låne penger til svært lave renter på grunn av sentralbankenes finansiering. Men andre steder er det en annen historie. For eksempel betaler Egypt, som i år må refinansiere gjeld tilsvarende 38 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), ifølge en rapport i Financial Times, et rentenivå på 12,1 prosent, mens Ghana betaler 15 prosent.

Malpass sa at gjeldslettelser var viktig, spesielt for lavinntektsland. Men det eneste tiltaket på bordet for å løse dette problemet er et forslag fra Det internasjonale pengefondet (IMF) om å utvide SDR (Special Drawing Rights) med $ 650 milliarder, slik at land kan øke deres valutareserver.

Forslagets kritikere påpeker at siden SDR-finansiering allokeres på grunnlag av hvert medlems IMF-kvote, som er knyttet til landets BNP, vil hovedmottakerne være de mer utviklede økonomiene.

Den framtidige utviklingsretning for rentene vil bli gjenstand for intens gransking når den politiske komitéen for den amerikanske sentralbanken US Fed møtes i neste uke.

Fed har sagt at de ikke har til hensikt å respondere på tegnene til stigende inflasjon, og insisterer på at de nåværende prisstigningene er forbigående, og sentralbanken vil først begynne å stramme inn den ultra-løse pengepolitikken når den amerikanske økonomien har gjort «betydelig videre framgang» for å møte sine mål om en inflasjon på rundt 2 prosent, og med full sysselsetting.

Dette har gitt opphav til voksende kritikk av at Fed ved å la inflasjonen «gå varm» bare legger forholdene til rette for en hard tilstramming.

Financial Times-spaltisten Martin Wolf advarte igjen, i en kommentar på onsdag, at ved å utsette innstrammingen av pengepolitikken skaper Fed betingelsene for en gjentakelse av opplevelsen under Fed-sjef Paul Volcker på begynnelsen av 1980-tallet.

Det såkalte Volcker-sjokket, da rentene gikk opp til rekordhøye nivåer og produserte to dype lavkonjunkturer i USA, «utløste også den latinamerikanske gjeldskrisen» bemerket Wolf. «Denne gangen er det mye mer gjeld nesten overalt. En alvorlig monetær innstramming ville skape enda mer ødeleggelser nå enn den gangen.»

En tilsvarende advarsel er meldt av økonomer i Deutsche Bank, som gjenspeiler utsiktene i tyske finanskretser for at sentralbankenes nåværende pengepolitikk, som har pumpet billioner av dollar og euro inn i finanssystemet, fordrer at tømmene trekkes strammere.

Deutsches sjeføkonom David Folkerts-Landau advarte for at ved å forsømme inflasjonen lar Fed økonomiene «sitte på ei tidsbombe». Han skrev at når Fed endelig går til handling «kan dette skape en betydelig lavkonjunktur, og utløse en kjede av økonomisk nød rundt om i verden, spesielt i framvoksende markeder».