Det er en klar konklusjon å trekke fra det to-dager-lange møtet holdt av den amerikanske sentralbankens beslutningskomité – Federal Reserve’s policy-making Committee – som ble avsluttet i går, onsdag.
Verdens største sentralbank har indikert at den ikke vil gjøre noe som kan tolkes som å trekke tilbake støtten fra berget av gjeld og fiktiv kapital som dens politiske orienteringer har skapt i USA og over hele verden, og vil opprettholde flommen av ultra-billige penger som har muliggjort berikelsen av et finansoligarki til nivåer som det aldri før i historien har vært maken til.
Indikasjonen fra Fed om at den kunne begynne å heve sin basisrente fra så godt som null, ved slutten av 2023 heller enn i 2024 som det tidligere hadde vært antydet, ble i finanspressen beskrevet som «hawkish». Men faktisk løtet ikke Fed en finger for å endre sin monetære politikk.
Feds program for oppkjøp av assets [verdipapirer; eiendeler], initiert i mars 2020 som respons på nedfrysingen i finansmarkedene ved innledningen av pandemien, vil fortsette med en rate på $ 120 milliarder [NOK 1,002 billion] i måneden.
I forkant av møtet hadde det i finanskretser blitt reist et anliggende om hvorvidt Fed ville begynne å «avsmalne» sine oppkjøp av finans-assets. Fed-styreleder Jerome Powell hadde vondt for å tilby noen forsikringer om at ingenting ville bli gjort som kunne forurolige finansmarkedene.
Standarden for å redusere nivået på asset-oppkjøp var «en vei unna» [‘a ways away’], sa han, og samtidig som Fed «snakker om avsmalning», ville ethvert trekk være «ryddig, metodisk og transparent», og ville bli kommunisert i god tid i forveien. Dette var i virkeligheten en garanti til finansmarkedene om at ved det aller første tegn på markedsuro vil ethvert hint om å avslutte støtten bli trukket tilbake.
Før den globale finanskrisen i 2008 holdt Fed rundt $ 900 milliarder i finansielle assets i sine regnskaper. Dette steg raskt til mer enn $ 4 billioner som resultat av kvantitativ lettelse [‘quantitative easing’], og steg deretter igjen i 2020, til mer enn $ 8 billioner, og er nå på stø kurs for å nå minst $ 9 billioner [NOK 75,13 billioner] innen utgangen av inneværende år.
Feds politiske retningsorienteringer for pengepolitikken, som har blitt fulgt av andre store sentralbanker, har hatt to effekter. For det første, de har direkte tilrettelagt for overføringen av rikdom inn i et globalt oligarkis hender. Data publisert av Forbes i april, som sa at bare i 2020 økte verdens milliardærers samlede formue med 60 prosent fra $ 8 billioner til $ 13,1 billioner [NOK 109,35 billioner], ble beskrevet av magasinet som «den største akselereringen av rikdom i menneskehetens historie».
For det andre, de har også skapt et berg av gjeld. En viss indikasjon av denne prosessens omfang ble skissert i en artikkel i Wall Street Journal denne uka. Den bemerket at etter at amerikanske selskaper i fjor hadde utstedt $ 1,7 billioner i obligasjoner, nesten $ 600 millioner over forrige toppnivå, var den totale selskapsgjelden ved utgangen av mars $ 11,2 billioner [NOK 93,49 billioner], tilsvarende anslagsvis halvparten av USAs bruttonasjonalprodukt.
Den samme situasjonen eksisterer i Europa, hvor tusenvis av selskaper bare blir opprettholdt av nullrentepolitikken til Den europeiske sentralbanken (ECB) og dens oppkjøp av finansielle assets, i tillegg til direkte regjeringsstøtte.
Omfanget av denne operasjonen ble understreket i nylige kommentarer fra den franske finansministeren Bruno Le Maire. «Vi vil ikke brått kutte vår støtte, og utløse titusenvis av konkurser,» sa han.
Opprettelsen av et berg av gjeld er bare én konsekvens av Feds politiske orientering. Flommen av ultra-billige penger inn i det globale finanssystemet har promotert ei bølge av spekulasjoner, i alt fra råvarer til boliger, aksjer og kryptovalutaer, for bare å nevne noen eksempler.
Med Wall Street-handel på rekordhøye nivåer har aksjers kurs-inntjeningsrelasjon (P/E), det tradisjonelle beregningsparameteret for markedsverdivurdering, vært stigende.
Avkastningen på selskapers søppelobligasjoner [‘junk bonds’] – de som er rangert under den status som er definert for å være investeringsverdig – har falt til det laveste nivået noen sinne. Bloomberg rapporterte denne uka om et selskap som hadde lagt ut [‘floated’] et tilbud på søppelobligasjoner til en verdi av $ 500 millioner [NOK 4,2 milliarder] for å kjøpe bitcoin, og selskapet hadde mottatt en gunstig vurdering [‘rating’] fra Moody’s, fordi det har en «veldig lav lånekostnad».
Råvarer har vært spekulasjonssenteret, med priser som svinger vilt. I mai steg tømmerprisene i USA til rekordhøyder, for deretter å stupe med 41 prosent denne måneden. Industrielle råvarer som jernmalm og kobber har også vært gjenstand for spekulasjoner, som har sendt deres priser til rekordhøye nivåer.
Ifølge de siste globale dataene stiger boligprisene nå med den raskeste raten siden før den globale finanskrisen i 2008, med New Zealand som har bokført en stigning på 22 prosent det siste året, og med USA som hadde en stigning på 13,5 prosent.
Det er avgjørende for arbeiderklassen i dens pågående kamper at den fatter den objektive betydningen av denne enorme eskaleringen av spekulasjoner som er promotert av Fed og andre sentralbanker. Gjeld, selskapsobligasjoner og andre finansielle assets er det Marx karakteriserte som fiktiv kapital. Det vil si at de ikke har noen iboende verdi. I siste instans er de snarer en fordring på merverdien hentet ut av arbeiderklassen i produksjonsprosessen.
Eskaleringingen av dette berget av fiktiv kapital har avgjørende implikasjoner for utviklingen av klassekampen. Det er et forvarsel om en enorm intensivering av angrepet på arbeiderklassen – utvinningen av stadig større mengder merverdi – for å imøtekomme denne fiktive kapitalens fordringer.
Under hans presentasjon og spørsmål-og-svar sesjon etter Fed-møtet viet Powell betydelig oppmerksomhet til inflasjon, og utsiktene for at den skulle stige.
Sentralbankens største bekymring er ikke prisstigninger som sådan, men om dette skulle medføre et oppsving fra arbeiderklassen til støtte for lønninger og andre krav, og motstand mot «restruktureringen» av arbeid og arbeidsbetingelser, for å imøtekomme finanskapitalens ubarmhjertige forlangender om å øke strømmen av merverdi.
Powell antydet at Fed sto klar til å bruke sine pengepolitiske redskaper dersom en permanent stigning i inflasjon skulle resultere i kamper for høye lønninger.
Men pengepolitikken alene – høyere rentenivåer for å forhindre en såkalt «overoppheting» av økonomien – er ikke nok. Forøvrig innebærer det faren for å utløse en finanskrise.
Derfor må det utvikles andre måter, der den fremst av dem er bruken av fagforeningsbyråkratiet som finanskapitalens industripoliti, en metode som anvendes i USA og internasjonalt.
Heri betydningen av kampen som blir ført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner, for etableringen av grunnplankomitéer og utviklingen av en internasjonal allianse for å fremme arbeiderklassens uavhengige kamp mot undertrykkingen av lønninger organisert av fagforeningsapparatene.
Disse komitéene vil gå fram og utvikles i den grad de ledes av et internasjonalt sosialistisk perspektiv. Den utdypende økonomiske krisen har ikke bare avslørt dette programmets objektive nødvendighet; den har også knust de ideologiske universalmiddel som kapitaliststyringsklassen og alle dens agenturer har forfektet.
Styringselitenes sentrale doktrine, utviklet gjennom århundrer, er at det såkalte frie kapitalistmarkedet fungerer som en naturlov, og at det er den eneste levedyktige, den eneste mulige form for sosioøkonomisk organisering, og at et sosialistisk program, basert på den bevisste kontrollen og reguleringen av økonomien for å imøtekomme menneskelige behov, derfor er irrasjonell.
Sosialistbevegelsen har kontinuerlig avslørt dette synet, og har trukket fram dets absurditet: Påstanden om at samtidig som menneskeheten kan undersøke de ytre områdene av universet, og atomets indre struktur og livets mekanismer, kan den ikke bevisst organisere samfunnet.
For lengst tilbakevist teoretisk blir det frie markedets doktriner nå revet i filler i praksis. Det såkalte frie markedet har sluttet å fungere. Uten den kapitalistiske statens daglige og pågående intervensjon, i formen av Fed, ville den kollapse på et øyeblikk.
Staten har nå påtatt seg rollen som den øverste økonomiske arrangøren [chief economic organiser]. Hovedspørsmålet i dag er for hvem sine interesser den skal fungere. Den nåværende kapitaliststaten, instrumentet for oligarkenes berikelse og arbeiderklassens fattiggjøring, må omveltes og det må etableres en arbeiderregjering. Dét er den iboende logikken i de kampene som nå utspiller seg.