Sist torsdag signerte USAs president Joe Biden lovgivning som etablerte den 19. juni, «Juneteenth», som en føderal fridag, for å minnes og feire slutten på slaveri i USA. Loven, vedtatt med overveldende støtte fra begge kapitalistpartiene, trådte umiddelbart i kraft. Feriedagen ble første gang offisielt markert fredag, da selve dagen den 19. juni falt på en weekend.
Den endelige frigjøringen av slaver, kulmineringen av Borgerkrigen – det historikere så treffende har kalt Den andre amerikanske revolusjon – kostet livene til mer enn 350 000 unionsoldater. Slave-oligarkiets ødeleggelse i USAs sørstater var en begivenhet av enorm progressiv betydning, ikke bare for amerikansk historie, men for verdenshistorien.
Midt i den endeløse strømmen av mediekommentarer om den offisielle markeringen av fridagen er det imidlertid ingen seriøs historisk granskning, verken av slavenes frigjøring i 1865 eller av frigjøringens revolusjonære implikasjoner for nåtiden.
Juneteenth feirer datoen i 1865 da slavebundne svarte mennesker i Texas fikk vite at de hadde blitt frigjort. Det fant sted mer enn to måneder etter av at Konføderasjonens styrker kommandert av Robert E. Lee overga seg til Ulysses S. Grant ved tinghuset Appomattox Court House, i det fjerne Virginia, og drapet på Abraham Lincoln noen dager senere av den rasistiske sørstatssympatisøren John Wilkes Booth, i Washington D.C. I juridisk forstand hadde slavenes frihet funnet sted enda tidligere, gjennom Frigjøringsproklamasjonen – Emancipation Proclamation – som frigjorde slaver i territorier styrt av opprørerne og som trådte i kraft den 1. januar 1863. Det trettende endringstillegget [til Konstitusjonen] – The Thirteenth Amendment – som ble vedtatt av Kongressen den 31. januar 1865, og ble ratifisert av delstatene i desember samme år, avskaffet slaveri overalt i den amerikanske unionen.
Slaveeierne – the masters – prøvde å holde slavene uvitende om alt dette. Men morgenen den 19. juni 1865 ankom Unionens generalmajor Gordon Granger til Galveston, Texas, for å ta kommandoen over mer enn 2 000 av Unionens tropper, med det siktemål å håndheve frigjøringen av Texas’ slavebefolkning, og sikre en fredelig maktoverføring fra slavokratiet til den føderale regjeringen. Med hans kunngjøring av generalordre nr. 3 – General Order No. 3 – oppløste Granger slaveriet i den siste av Konføderasjonens delstater, hvor det fortsatt var inntakt.
Ordren lyder:
Folket i Texas blir herved informert, at i samsvar med en kunngjøring fra USAs utøvende regjering [‘Executive of the United States’] er alle slaver frigjorte. Dette innebærer en absolutt likestilling hva angår personlige rettigheter og rettigheter til eiendom, mellom tidligere slaveeiere [‘masters’] og slaver, og forbindelsen som hittil eksisterte mellom dem blir nå som den mellom arbeidsgiver og innleid arbeidskraft.
Med disse saklige ordene krystalliserte Unionens general Borgerkrigens revolusjonære innhold – ødeleggelsen av en hel sosial orden og slavenes frigjøring – men også den nye ordens nakne virkelighet. Fire millioner arbeidere var rett nok ikke lenger andres eiendom, men de hadde heller ingen egne eiendeler. De kunne nå fritt selge deres arbeidskraft, om så deres tidligere masters.
De tidligere slavene i Galveston feiret Grangers kunngjøring, til tross for dens begrensninger. Opphevingen av slaveriet ved Unionens bajonetter var et enormt framskritt, og slavene visste det. Disse «frigitte» – «freedmen» som de ble kalt – hånet ikke Borgerkrigen eller Lincoln som de moderne forfekterne av hudfargebaserte politiske orienteringer gjør. Den 19. juni 1866, ett år etter kunngjøringen, organiserte disse freedmen den første av det som ble den årlige feiringen av «Jubileumsdagen» [‘Jubilee Day’], nå kjent som Juneteenth. Seinere ble feriedagen brakt med fra det landlige øst av Texas av slavenes sønner og døtre, da de forflyttet seg fra landsbygda til byen, og fra leilendingsvirksomhet [‘sharecropping’] over til lønnsarbeid.
Ingen av disse saksanliggender er engang tilnærmelsesvis berørt i kommentarene om betydningen av Juneteenth. I et politisk klima besatt av hudfargebasert identitet har Juneteenth-anledningen blitt usurpert til å fremme hudfargebaserte tolkninger av feriedagen.
New York Times’ skribenten Jamelle Bouie oppsummerte oppfatningene som blir promotert rundt Juneteenth, i en tekst publisert for ett år siden, med tittelen «Hvorfor Juneteenth er av betydning». Bouie hevdet: «Det var svarte amerikanere som innfridde Lincolns løfte om ‘frihetens nye fødsel.’» Videre skrev han: «Verken Abraham Lincoln eller Det republikanske partiet frigjorde slavene ... Hvem frigjorde slavene? Slavene frigjorde slavene.» Bouies artikkel var innrettet på å understøtte Nikole Hannah-Jones’ påstand, framsatt i hennes hovedessay fra det diskrediterte 1619 Project, om at svarte amerikanere «sloss alene» i deres kamp for frigjøring og borgerrettigheter.
En mer nylig kommentar om samme tema kom sist fredag i Atlantic, i en artikkel forfattet av Daina Ramey Berry, leder av historieinstituttet ved University of Texas i Austin, under tittelen «Sannheten om svart frihet.» Artikkelens respons på spørsmålet «Hva er betydningen av Juneteenth?» besvarer Berry ved å redusere betydningen av Frigjøringserklæringen og Det trettende endringstillegget. Hun hevder at «selv-frigjorte» svarte mennesker «hevdet kontinuerlig deres frihet, i hvert et historiske øyeblikk, alltid forut for, og forutsigende av trekkene fra regjeringer, institusjoner og selskaper.»
Påstanden at slavene «frigjorde seg selv» gjør Borgerkrigens historie uforståelig. Dersom slaver var i stand til helt enkelt å frigjøre seg selv, hvorfor gjorde de ikke det for eksempel i 1750, heller enn i årene fra 1863 til 1865? Hvorfor var Borgerkrigen i det hele tatt nødvendig? Tror Berry og Bouie på den gamle «Manglende årsak»-myten [‘Lost Cause’] om at Borgerkrigen var en feiltakelse av en kamp, som ble ført mellom «brødre», som slaveri bare tangentielt var knyttet til? Og dersom slavene frigjorde seg selv, hvorfor var det da nødvendig for general Granger å dra inn i Galveston med en hær, rundt to måneder etter Appomattox, for å «levere nyheten», som Bouie så absurd uttrykker det?
Det å hevde at slavene frigjorde seg selv, ubetydeliggjør uhyrlighetene ved selve systemet med eide slaver [‘chattel slavery’], som ble opprettholdt med et svimlende nivå av vold. Avskaffelsen av dette systemet fordret en borgerkrig som krevde hundretusenvis av liv, inntil, som Lincoln sa det i hans andre innsettingstale [‘Second Inaugural Address’]: «Hver en dråpe blod trukket med pisken skal bli betalt av en annen trukket med sverdet.»
I virkeligheten var nederlaget for den rikeste og mektigste slaveeierklassen på planeten utenkelig uten Lincolns seier i lederskap for et politisk parti som oppfordret til ødeleggelsen av menneskelig trelldom. Lincolns valgseier, og trusselen den utgjorde for slaveriet som institusjon, var faktisk årsaken til at sørstatene trakk seg ut av unionen, slik det ble stavet ut i deres vedtak om løsrivelse og i Konføderasjonens konstitusjon. Enda mer avgjørende betydningsfullt, som historikeren Victoria Bynum og andre har vist, ville Unionens seier ha vært utenkelig uten massestøtten i nord, unionshærens utholdenhet, slavenes motstand i sør, og til-og-med motstanden mot løsrivelse fra ikke-slaveeiende hvite. Og det var Lincolns Proklamasjon, som Marx forklarte den gangen, som ga konflikten dens definitive sosialt revolusjonære karakter.
Som de som levde under Borgerkrigen lever vi også i en tid av uforsonlig konflikt. Et tilsvarende antall amerikanske arbeidere døde av Covid-19 på ett år som antallet av Unionens og Konføderasjonens soldater som døde i løpet av fire år med blodig konflikt. Samtidig fortsetter aksjemarkedene å sette nye rekorder, og de rike har sett deres formuer skyte til værs.
Skrekkslagne for den eksplosjonen det framkaller frykter den amerikanske styringsklassen fortiden nesten like mye som nåtiden. Det essensielle formålet med den nåværende kampanjen for omskriving av amerikansk historie er å erstatte dynamikken av klasse og klassekonflikt – slavesystemet var i siste instans et system for utbyttingen av arbeidskraft – med en hudfargebasert tolkning som ikke tillater «hvite» å ha vært noe annet enn undertrykkere av «svarte». I dette «nye narrativet» må Lincolns rolle, sammen med rollen de hvite unionsoldatene spilte, ubetydeliggjøres eller skrives ut.
Borgerkrigens frigjøring av slavene, som Den amerikanske revolusjonen i 1776, fortjener å feires. Men de bevisste arbeiderne i USA, og over hele verden, må ikke tillate at den revolusjonære betydningen av fire millioner slavers frigjøring blir usurpert til forsvar av kapitalismen.