Både i USA og i andre land engasjerer nå arbeidere seg i et oppsving av streiker og militante kamper, og søker å få snudd tiår med forverrede levestandarder og arbeidsbetingelser. Som så ofte har vært tilfelle kaster utviklingen av klassekampen lys over grunnleggende aspekter av dagens sosiale og politiske liv, og setter politiske programmer og tendenser på prøve.
Kort etter midnatt mandag gikk nesten 600 Frito-Lay-arbeidere i Topeka i Kansas ut i den første streiken ved fabrikkanlegget siden i hvert fall tidlig på 1970-tallet, da fagforbundet BCTMG – Bakeri-, Konditori-, Tobakksarbeidere og Kornmøllere – opprinnelig etablert sin tilstedeværelse på fabrikkanlegget. I forrige uke avviste arbeiderne ved snack-food-giganten i overveldende grad et fjerde kontraktforslag i år, og trosset BCTGMs forsøk på å få vedtatt en avtale som mislyktes i å imøtekomme arbeidernes krav om betydelige lønnsøkninger, for å kompensere for mange år der lønningene hadde vært praktisk talt frosset.
Frito-Lay-streiken er den siste i en nylig serie med opprør mot konsesjonsavtaler mellom selskap og fagorganisasjoner. På Volvo Trucks’ New River Valley-fabrikkanlegg i Virginia går rundt 2 900 arbeidere inn i den andre måneden av deres streik, etter overveldende å ha stemt ned to kontrakter pushet på dem av bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW). Kontraktene ville ha økt helsetjenestekostnadene betydelig og strupet lønnsøkningen. Ved Warrior Met Coal i Alabama avviste streikende gruvearbeidere i april en kontrakt støttet av fagforbundet United Mine Workers (UMW) med det imponerende resultatet 1 006 mot 45 stemmer, og brant kopier av pro-selskap avtalen utenfor fagforeningshallen.
Og utenfor USA opprettholder nikkelgruvearbeidere ansatt i det transnasjonale selskapet Vale Inco i det nordlige Ontario i Canada deres streik, etter overveldende å ha avvist en kontrakt som støttes av fagforbundet United Steelworkers (USW), som ville ha holdt lønnstilleggene langt under inflasjonen.
I hver kamp som pågår slåss arbeidere mot forferdelige utbyttingsbetingelser tidligere avtalt med og håndhevet av fagorganisasjonene, som har tilbrakt de 40 siste årene med å integrere seg mer og dypere inn i selskapsledelse og kapitaliststaten. Som den nylige bølga av avslag av kontrakter viser, forflytter nå arbeidere seg inn i stadig mer åpne konflikter med de nåværende fellesbestrebelsene fra selskap og fagorganisasjoner for å opprettholde disse betingelsene og utdype angrepene.
For enhver genuin venstreorientert organisasjon, enn si en sosialistisk eller marxistisk en, er en slik fornyelse av arbeiderklassens kampevne – og dens motstand mot agenturene som opererer på vegne av selskapene – ikke bare velkommen, men må støttes og oppmuntret i størst mulig grad, som har vært responsen fra World Socialist Web Site, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens tilknyttede Socialist Equality Parties.
Men dette er det motsatte av reaksjonen fra ei rekke partier og publikasjoner som presenterer seg som venstreorienterte eller sosialistiske.
Mest påfallende har vært responsen – eller mangelen på respons – på streiken mot Volvo Trucks fra De demokratiske sosialister i Amerika (DSA) og organisasjonens mest prominente medieuløp, tidsskriftet Jacobin. Til dags dato har ikke Jacobin publisert én eneste artikkel om kampen mot Volvo, som har pågått siden april, og DSA har heller ikke utstedt noen offisielle uttalelser.
Tausheten fra DSA og Jacobin om Volvo-streiken har blitt speilet i en eller annen grad tvers gjennom alt av det som falskt presenterer seg som «venstresiden» i USA, fra Socialist Alternative, som også har publisert null artikler om streiken, til Left Voice og Labour Notes, som kun har publisert kortfattede rapporter.
I den lille dekningen som har vært presentert i disse publikasjonene er det ingen omtale av grunnplankomitéen Volvo Workers Rank-and-File Committee (VWRFC), som har spilt en ledende rolle i organiseringen av opposisjonen ved Virginia-fabrikken der arbeiderne streiker. Det eneste bemerkelsesverdige unntaket fra medieblackouten om VWRFC var en artikkel som dukket opp i Counterpunch («The Volvo Strike», av Kenneth Surin), som bemerket at arbeidere ved anlegget «har en dyp mistillit til deres fagforening, så mye at de dannet Volvo Workers Rank-and-File Committee for å motvirke UAWs forsøk på å isolere de streikende arbeiderne.»
Det er verdt å kontrastere den generelle tilbakeholdenheten om å nevne kampen mot Volvo fra organisasjoner som DSA med dekningen og støtten de besørget pådrivet for fagorganisering ved Amazon-distribusjonsanlegget i Bessemer, Alabama. Pådrivet for å få brakt inn en fagforening i Bessemer var en ovenfra-og-ned, statsgodkjent besrebelse som hadde offisiell velsignelse fra Biden-administrasjonen, Det demokratiske partiet og sågar fra deler av Det republikanske partiet, i tillegg til betydelige deler av selskapsmediene.
Mens Jacobin ikke har publisert noe om Volvo-streiken, produserte tidsskriftet nærmere 50 artikler om pådrivet fra fagforbundet RWDSU – Retail, Wholesale and Department Store Union – for å organisere arbeidsstyrken ved Amazon. Socialist Alternative produserte 15 artikler, Left Voice 10 og Labour Notes åtte.
Under betingelser med en voksende bevegelse av arbeiderklassen mot pro-selskap fagforeninger, forflytter pseudo-venstre seg til å støtte opp under det samme fagforeningsapparatet, og motarbeider bittert ethvert uavhengig initiativ og organisering av arbeiderklassen. DSA har uttalt at organisasjonens «høyeste nasjonale prioritet» er å sikre gjennomføring av lovproposisjonen Beskytt retten til å organisere – Protect the Right to Organize Act, eller PRO Act [engelsk tekst] – et lovforslag støttet av Det demokratiske partiet, som skal styrke støtten til fagforeningene, særlig deres evne til å «organisere» de voksende delene av arbeidere som ikke er fagorganiserte, eksempelvis gig-arbeidere ved Uber, Lyft og Doordash.
De forskjelligartede responsene fra DSA og andre pseudo-venstre-grupper til alle statsstøttede bestrebelser for å utvide fagforeningene – grenseløs entusiasme – kontra opprøret mot UAW ved Volvo – frost-taushet – er i seg selv et uttrykk for slike organisasjoners sosiale grunnlag og politiske orientering, som ikke representerer arbeiderklassen, men snarere privilegerte deler av øvre middelklassen.
Pseudo-venstre insisterer i det uendelig på forrangen til selskap-politi-agenturer som falsk blir beskrevet som «fagforeninger», på grunn av rollen de spiller for å få disiplinert arbeidere og underordne dem Det demokratiske partiet, som disse gruppene alle enten opererer innen, eller er orientert i retning av.
Ikke minst blant årsakene til at DSA ikke har sagt noe om Volvo-streiken er den sentrale rollen WSWS og Socialist Equality Party har spilt, som har bistått arbeiderne med å danne VWRFC og funnet en bred imøtekommenhet blant de som er imot det korporatistiske UAW. Mens DSA rutinemessig fordømmer WSWS som «sekterisk», er det de virkelig frykter veksten av nettstedets innflytelse blant arbeiderklassen og muligheten for en bred bevegelse av arbeidere i retning av sosialisme, som vil true de betydelige investeringskontoene til det øvre-middelklasse-sjiktet som DSA og Jacobin representerer.
Deres oppfatning av en «arbeiderbevegelse» er en som er grundig integrert inn i staten og konsernledelsen, med deler av middelklassen som voldgiftdommere. Dette betyr, under de nåværende betingelsene, en «arbeiderbevegelse» som framfor alt er viet til undertrykking av klassekampen og påleggingen av styringsklassens forlangender.
Et voksende antall medlemmer av pseudo-venstre-organisasjonene har funnet deres vei inn i fagforeningshierarkiet og den velstand og de privilegier som tilbys, der kanskje det mest framtredende nylige eksemplet er Jesse Sharkey, presidenten for lærerfagforbundet Chicago Teachers Union (CTU), som tidligere i lang tid var et ledende medlem av den nå nedlagte International Sosialist Organization (ISO), og nå av DSA.
Integreringen av pseudo-venstre inn i fagforeningenes struktur har sammenfalt med fagforeningenes egen transformering til selskapers og statens hjelpeorganisasjoner, og den tiltakende graden de er ute av stand til å skjule deres underdanighet til selskapsprofitter og forakt for arbeidernes interesser.
Det begynte for alvor med nederlaget for PATCO-flygeleder-streiken for nesten 40 år siden, som bevisst ble isolert og brutt av sentralorganisasjonen AFL-CIO, og siden har fagforeningene jobbet for å sikre en høyt regimentert og kontrollert arbeidsstyrke overalt hvor de holder en viss styring, med lønninger lave nok til å gjøre amerikanske arbeidere «konkurransedyktige» på en internasjonal skala.
Fagforeningene har blødd ut deres medlemmer gjennom hele denne perioden, både gjennom ødeleggelsen av store strekk av arbeidsplasser innen bil- og stålindustriene og andre bransjer – som fagforeningene undertrykte motstanden mot – og gjennom arbeidernes tiltakende avvisning av fagforeningene, der de har vært vitner til eller har lidd gjennom deres endeløse svik.
RWDSUs manglende evne til å oppnå mer enn 13 prosent oppslutning fra arbeiderne ved Amazon Bessemer-anlegget for å bringe fagforbundet inn der, er ikke et uttrykk for en høyreorientert forflytning for arbeidernes del. Det er snarere ytterligere et uttrykk for de samme stemningene som førte til massive avvisninger av fagforeningsstøttede kontrakter hos Volvo og Frito-Lay.
Fagforbundslederne og funksjonærene har uansett blitt rike i løpet av prosessen. Objektivt sett har de funnet deres vei inn i en annen sosial klasse enn arbeiderne, og har trukket lønninger fra de nedre til midlere hundre-tusen-tall [i dollar] som har plassert dem blant topp-5-prosenten, eller sågår i 1-prosenten av inntektsskalaen. De har flyttet en økende andel av deres eiendeler og formuer over til aksjemarkedet, og det har gjort dem, som deres kolleger i pseudo-venstre, stadig mer fiendtlig innstilte til og livredde for enhver bevegelse fra arbeiderne som kan velte lavtlønnsregimet som amerikanske selskapers profitter og oppblåste aksjekurser er basert på.
Fagforbundsapparatene i USA, som i store deler av deres historie har vært dominert av en voldsom antikommunisme og en støtte til kapitalismen, har skiftet enda lenger til høyre politisk, i tråd med endringen i deres materielle interesser, og de utgjør nå drivhus for den mest reaksjonære nasjonalismen, korporatismen, og til-og-med fascistiske politiske orienteringer.
Mens det voksende opprøret fra arbeiderne mot fagforeningene strider mot alle posisjoner som pseudo-venstre opprettholder, bekrefter det de politiske prognosene til WSWS og ICFI.
På tidspunktet for PATCO-streiken advarte Workers League, forgjengeren for SEP i USA, at sentralorganisasjonen AFL-CIOs underdanighet til kapitalismen og dens viktigste politiske partier ville føre til det ene nederlaget etter det andre, og understreket at «kampen mot disse svikene kan ikke bare baseres på militans, men krever en politisk strategi for kampen mot regjeringen.» Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) gjorde opp et balanseregnskap over nederlagene på 1980-tallet, som kulminerte i det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen, og fastslo at fagforeningene og andre nasjonale arbeiderbyråkratier ikke lenger var i stand til, selv i en begrenset kapasitet, å forsvare arbeiderklassens interesser.
På arbeidernes dag i år – May Day [o. anm.: som i år sammenfalt med vår tradisjonelle 1. mai] – brakte ICFI fram dette perspektivet, og meldte en oppfordring til etableringen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Oppfordringen til etableringen av IWA-RFC forklarte at nettverket ville «arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere i fabrikker, på skoler og andre arbeidsplasser, på en internasjonal skala,» og ville «være et virkemiddel der arbeidere over hele verden kan dele informasjon og organisere en samlet kamp».
Kampen til arbeiderne ved Volvo og andre steder bekrefter ytterligere at dette perspektivet og disse organisasjonene er veien klassekampen vil utvikle seg langs.