En ny meningsmåling utført av Axios og Momentive har funnet at mer enn halvparten av unge voksne i USA vurderer kapitalismen negativt, som er del av en flere-år-lang trend i USA der man har sett tiltakende fiendtlig innstilling mot kapitalismen, stilt opp mot økende støtte for sosialisme.
Meningsmålingen, gjennomført fra 11. til 15. juni, spurte 2 309 amerikanske voksne, med data vektet etter alder, hudfarge, kjønn, utdanning og geografi, for å gjenspeile den demografiske sammensetningen av USAs befolkning. Meningsmålingen fant at et flertall av amerikanerne (57 prosent) fortsatt har et positivt syn på kapitalismen, mens 36 prosent sa at de hadde et negativt syn. En tilsvarende meningsmåling utført i januar 2019 fant litt høyere støtte for kapitalismen – 61 prosent for, og 36 prosent mot.
De mest slående endringene er sett blant ungdommen. Blant de alder fra 18 til 34 år ser 49 prosent kapitalismen positivt, mot 46 prosent som ser den negativt. Til sammenligning var det i 2019 58 prosent som så kapitalismen positivt, og 38 prosent negativt.
Blant Generasjon Zero (18 til 24 år) ser et flertall (54 prosent) kapitalismen negativt. Selv blant de fra 18 til 34 år som identifiserte seg som Republikanere, hadde bare 66 prosent et positivt syn på kapitalismen, til sammenligning med 81 prosent som sa de så kapitalismen positivt i 2019.
Sett fra motsatt side, 41 prosent av respondentene hadde et positivt syn på sosialisme, mens 52 prosent hadde et negativt syn. Når de blir gruppert etter alder, var bildet imidlertid ganske annerledes. 52 prosent av Generasjon Zero (18 til 24 år), og 50 prosent av unge voksne i alderen 25 til 34 år har et positivt syn på sosialisme.
Samlet sett sa 66 prosent av de spurte at den føderale regjeringen burde føre politikk som prøver å redusere gapet mellom de rike og de fattige, mens 58 prosent sa: «Urettferdighet i det økonomiske systemet som favoriserer de rike» var et større problem enn «overregulering av det frie markedet, som forstyrrer vekst og velstand.» Det er fortellende at selv disse magre reformistforslagene, som støttes av et overveldende flertall av befolkningen, har liten eller ingen sjanse til noen gang å bli implementert under den kapitalistiske ordenen.
Disse statistikkene er en refleksjon av de innledende fasene av en dyp bevissthetsendring blant befolkningen, og spesielt blant ungdommen, i USA, nervesenteret for verdens finanskapitalisme og imperialistreaksjonens bolverk.
De endrende holdningene kan ikke forstås annet enn i sammenheng med erfaringene som befolkningen har gjennomgått det siste halvannet året. Covid-19-pandemien og styringsklassens katastrofale respons på den som mer nakent enn noen gang før har avslørt kapitalistsystemets åpne kriminalitet, korrupsjon og moralske fordervelse, førte til det Socialist Equality Party med rette refererer til som en «trigger-begivenhet», som har akselerert og forverret alle den moderne kapitalismens degenererte tendenser.
Mer enn 600 000 har dødd i USA som resultat av en bevisst morderisk politikk ført av styringsklassen – representert både av Republikaner- og Demokrat-administrasjoner – som har ofret eldre, svake, fattige og framfor alt arbeiderklassen, for å tilfredsstille finansoligarkiets umettelige grådighet.
I tillegg til det massive antallet dødsfall, har pandemiens økonomiske konsekvenser ført til ytterligere flere millioners utarming, mens de rike har profitert enormt på katastrofen.
Samtidig som arbeiderklassen har møtt arbeidsledighet og nedskjæringer av lønninger og rettigheter, så det siste året oligarkiets rikdommer skyte i været til ufattelige høyder. Befolkningen blir nå utsatt for det obskøne skuet av milliardærer som Jeff Bezos som åpent blafrer med deres rikdom og makt, med en høyt publisert planlagt tur ut i verdensrommet.
For ungdommen, knust av studentgjeld som mange ikke har noen utsikter til å kunne nedbetale, og med et økende antall tenåringer som nå er tvunget til å gå inn på arbeidsmarkedet for å forsørge deres familier, er «den amerikanske drømmen» død i vannet. Den brutale virkeligheten masser av ungdom i USA står overfor ble reflektert i en sjokkerende rapport fra CDC, som fant at dødeligheten for unge voksne i alderen fra 25 til 34 år har nådd nivåer som ikke er sett siden 1953.
Styringsklassen er seg vel bevisst at dens politiske orienteringer har produsert massemotstand innen arbeiderklassen, og vil fortsette å gjøre det. Dens respons har vært todelt.
6. januar 2021-kuppforsøket, der tidligere president Donald Trumps supportere – hjulpet og støttet av seksjoner av militæret, politiet og etterretningsapparatet, så vel som av Republikanere blant kongressrepresentantene – stormet Capitol i et forsøk på å velte 2020-valgresultatene, var det skarpeste uttrykket for framveksten av en fascistisk bevegelse i USA, komplett med dens helt egen «knivstikk i ryggen»-myte (løgna om et «stjålet valg»), og dens forhatte syndebukker, immigrantarbeidere og Kina.
I den endelige analysen er dette fenomenet uttrykk for drivkraften til de mest hensynsløse og ondskapsfullt reaksjonære deler av styringsklassens pådriv i retning av åpent diktatur, som i siste instans er innrettet på å knuse arbeidernes motstand.
På den andre siden har styringsklassen tilpasset seg de endrende stemningene i befolkningen ved å bringe fram en hel karavane av falske «sosialister» som Bernie Sanders, Alexandria Ocasio-Cortez og De Demokratiske Sosialister i America (DSA), med det mål å få lurt arbeiderne. De besørger borgerskapet en uvurderlig tjeneste ved å utnytte befolkningens voksende fiendtlighet mot den kapitalistiske ordenen, for å få avledet den inn bak Det demokratisk partiet, det imperialistiske borgerskapets parti.
Den voksende antipatien mot kapitalismen i befolkningen, og spesielt blant ungdommen, er en signifikant utvikling, spesielt i USA, en nasjon der alle de offisielle institusjonene – fra det offentlige skolesystemet til massemediene, til akademikerne og andre bestukkede ideologer – alle brukes til å oversvømme befolkningen med reaksjonær antikommunistisk propaganda.
Det må bemerkes at disse endrende holdningene har funnet sted til tross for pseudo-venstres beste anstrengelser for å få bedøvet befolkningen med identitetspolitikk – reaksjonære ideologier som kritisk rase-teori [‘Critical Race Theory’] som påstår at hovedskillet, hovedkonflikten i det moderne samfunnet, er mellom hvite og svarte, eller mellom menn og kvinner, eller mellom homofile og heterofile.
Voksende deler av befolkningen er i ferd med å forstå, om enn i en underutviklet form, at den viktigste spaltingen i samfunnet er den mellom arbeiderklassen, det store flertallet av befolkningen og de som skaper all rikdommen, og en liten minoritet av kapitalistutbyttere har underordnet hele samfunnet for deres smale interesser.
Men det må forstås klart og tydelig at dette bare representerer de innledende stadiene i kampen for klassebevissthet. Utviklingen av sosialistisk bevissthet er ikke en automatisk prosess. Det er ikke nok bare å være imot kapitalismens diverse ondskap. Ungdom og arbeidere som ønsker å velte den kapitalistiske ordenen må gjøre en bevisst vending i retning av revolusjonær marxisme.
Det er ingen tvil om at de mest progressive og idealistiske elementene av ungdommen vil vende seg til sosialisme etter hvert som kapitalismens terminale krise fortsetter å produsere dens uunngåelige katastrofer. For at disse sentimentene skal finne et bevisst uttrykk må det imidlertid forstås tydelig hva sosialisme er, og hva det ikke er.
Det å slåss for sosialisme har absolutt ingenting til felles med å promotere reformistiske halvtiltak som «Medicare-for-all» eller den såkalte «Green New Deal», tiltak som blir halvhjertet promotert av borgerlige sjarlataner som Ocasio-Cortez, som uansett ikke har til hensikt faktisk å sette dem ut i livet.
Revolusjonær sosialisme oppfordrer til ikke mindre enn avviklingen av kapitalistsystemet. Kapitalistklassen må eksproprieres – det vil si at den enorme rikdommen som disse kriminelle har opplagret, må konfiskeres og stilles til rådighet for arbeiderklassen for å bli brukt til fordel for hele samfunnet. Sosialisme krever at produksjonsmidlene, alt maskineriet i den moderne økonomien, inkludert selskapskonglomeratene og bankene, blir satt under arbeiderklassens demokratiske kontroll, som offentlige virkemidler. Dette vil omfatte demonteringen av det gigantiske militærindustrielle komplekset, og anvendelsen av de enorme ressursene som finnes der til å forbedre samfunnet.
For å kunne oppnå denne transformasjonen må arbeiderklassen, den eneste revolusjonære klassen i samfunnet, gripe statsmakten og bruke den til å undertrykke utnytternes uunngåelige motstand. Dette innebærer å bygge et revolusjonært parti som uforbeholdent vil ivareta den internasjonale arbeiderklassens interesser.
Dette er det grunnleggende programmet for revolusjonær marxisme, og det er dette programmet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dets tilhørende Socialist Equality Partier kjemper for. Vi oppfordrer alle arbeidere og ungdommer som er enige i dette perspektivet, til å trekke de nødvendige konklusjonene og bli med oss å bygge denne bevegelsen.