Den 17. juli 1936, for åttifem-år siden, lanserte den spanske hæren anført av general Francisco Franco et fascistkupp, med siktemål å få veltet Spanias Andre republikks valgte regjering. Arbeidere og småbønder over hele Spania responderte med en væpnet oppstand, der de opprettet fabrikkomitéer og dannet militser for å bekjempe fascisttroppene. Den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 hadde begynt.
Den spanske borgerkrigen var en av 1900-tallets store kamper mellom den internasjonale arbeiderklassen og den europeiske fascismen. Nazi-Tyskland og det fascist-Italia sendte titusenvis av soldater for å bistå Franco. Mens de britiske, franske og amerikanske styringsklassene opprettholdt en ikke-intervensjonspolitikk, og de blokkerte militærhjelp til Republikken, var det massesympati i den internasjonale arbeiderklassen for arbeidernes opprør mot fascismen. Titusener reiste til Spania og meldte seg med i kampen mot Franco. De internasjonale antifascistbrigadene telte nesten 60 000 frivillige, fra 53 forskjellige land.
Ikke bare Spanias skjebne hang i vekstskålene og var betinget av resultatet av den spanske borgerkrigen, men også Europas og hele verdens. Frankrikes premier Léon Blums Folkefront-regjering trappet opp politiets undertrykking av arbeiderne etter den franske generalstreiken i mai–juni 1936, mens en kraftfull streikebevegelse utspilte seg i USA, som førte til dannelsen av massenes industrifagforeninger. En seirende sosialistisk revolusjon i Spania ville ha smidd sammen og herdet titalls millioner arbeidere internasjonalt.
Resultatet ble imidlertid et nederlag for arbeiderklassen, som styrket fascistmaktene, og banet vei for at Hitlers regime kunne lansere den andre verdenskrigen i Europa, fem måneder etter Francos seierstale den 1. april 1939. Den krigen skulle kreve 75 millioner liv, derav seks millioner jøder industrielt drept av nazistene i Holocaust.
I Spania selv døde 500 000 mennesker i borgerkrigen, av en befolkning på 23,6 millioner. En-halv-million ble tvunget til å flykte i eksil, og 150 000 arbeidere, kunstnere og venstreorienterte intellektuelle ble myrdet bak fascistenes linjer. Etter krigens slutt ble 20 000 av Republikkens supportere skutt, og anslagsvis én million mennesker ble internerte, i 300 konsentrasjonsleirer og fengsler. Francos regime skulle overleve i fire tiår, og falt først som følge av masseprotester og streiker i 1978.
Arbeiderklassens nederlag var ikke uunngåelig. Det er imidlertid umulig å diskutere dette nederlaget uten å diskutere den uforsonlige konflikten mellom trotskistbevegelsen og stalinismen.
Da borgerkrigen utspilte seg forklarte Trotskij, med-leder sammen med Lenin av Oktoberrevolusjonen, og kommandør av Den røde armé, at seier var mulig såframt arbeiderne tok makten og førte krigen mot Franco med hjelp av revolusjonære metoder. Han understreket forøvrig at denne strategien fordret å bygge et nytt internasjonalt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, Den fjerde internasjonale, for å slåss mot stalinismen. Den fjerde internasjonale ble grunnlagt under krigen, i Paris i september 1938.
Den spanske borgerkrigen besørget en knusende bekreftelse på Trotskijs advarsler om stalinismens kontrarevolusjonære rolle. Den spanske borgerkrigen brøt ut samtidig med at det sovjetiske byråkratiet forberedte De store utrensningene, og anvendte de juridiske fabrikkasjonene fra den første Moskva-prosessen i august 1936, som påskudd for å myrde de overlevende opprinnelige Bolsjevik-lederne av Oktoberrevolusjonen. Også i Spania førte sovjetbyråkratiet og det stalinistiske Spanias Kommunistparti (PCE) en blodig kamp mot revolusjonen.
Samtidig som Kreml bevæpnet Den spanske republikken forlangte sovjetbyråkratiet at arbeiderne måtte støttet den regjerende Folkefront-alliansen av liberal-borgerlige, sosialdemokratiske, stalinistiske og anarkistiske krefter. Sovjetbyråkratiet jobbet iherdig for å få oppløst arbeidernes organisasjoner, som fabrikk- og forsyningskomitéer, og få underordne antifascistmilitsene til
kapitaliststaten. Og samtidig som Stalins hemmelige politi (GPU) myrdet de overlevende lederne av Oktoberrevolusjonen – som kulminerte i Ramon Mercaders drap på Trotskij den 20. august 1940, der han var i eksil i Coyoacán i Mexico-by – torturerte og myrdet GPU systematisk de revolusjonære i Spania.
Den spanske borgerkrigen er en bekreftelse på den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære rolle og, i det negative, det revolusjonære lederskapets kritiske rolle. Borgerkrigens lærdommer er av brennende moderne relevans. Nok en gang vender styringsklassen seg til åpent fascistiske og autoritære styreformer, fra truslene om et kupp fra nyfrankistiske offiserer i Spania, til framveksten av nyfascistbevegelser over hele Europa, og til omdanningen av Det republikanske partiet under Trump til en stadig mer åpen fascistorganisasjon.
Francos kupp og arbeideropprøret
Francos kupp var et forebyggende angrep mot en voksende revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen. Den sosiale krisen forårsaket av Den store depresjonen på 1930-tallet, og den spanske hærens opprør i 1931 som brakte ned monarkiet, førte til installeringen av Spanias Andre republikk. Dette bare forsterket veksten av klassekampen, som brøt ut i 1934 med en oppstandsstreik ført av gruvearbeidere i Asturias. Franco utkommanderte hæren for å drukne streiken i blod, som resulterte i minst 2 000 drepte, ytterligere 30 000 tatt som fanger, og tusenvis andre som ble sparket av gruveselskapene.
Spanias valgallianse Folkefronten vant valget i februar 1936, på grunnlag av løfter om sosiale reformer. Folkefronten var en koalisjon av de borgerlige Republikanerne, Spanias Sosialdemokratiske Arbeiderparti (PSOE) [Partido Socialista Obrero Español], det stalinistiske Kommunistpartiet i Spania (PCE) [Partido Comunista de España] og sentrum-venstre partiet Arbeidernes Parti for Marxistisk Forening (POUM) [Partido Obrero de Unificación Marxista], støttet eksternt av det anarko-syndikalistiske Den nasjonale arbeiderkonføderasjonen (CNT) [Confederación Nacional del Trabajo]. Mens Folkefronten forsøkte å begrense og få kontroll over klassekampen, stormet massene fram, okkuperte fabrikker og jordbruksområder, frigjorde politiske fanger og startet ei bølge av streiker mot fattigdomslønninger.
Da skrekken over utsiktene til å tape deres privilegier og profitter grep styringsklassen, lanserte seksjoner av offiserskorpset et kupp for å drukne den voksende massebevegelsen i blod. Tidlig morgen den 17. juli 1936 fløy Franco til Marokko, for å overta den 30 000 mann-sterke Spanske Afrika-hæren. Deretter meldte han over radio et manifest til garnisoner på det spanske fastlandet, med befalinger om å innta byene.
Folkefront-regjeringen hadde forkunnskaper om kuppet, etter å ha blitt varslet om uvanlige militærmanøvre i Marokko og i Nord-Spania, i ukene forut. Denne informasjonen ble imidlertid tilbakeholdt fra arbeiderne av bekymring for at den ville være drivstoff for massenes revolusjonære bevegelse. Etter kuppet avviste regjeringen arbeidernes forespørsler der de krevde bevæpning for å konfrontere fascistopprøret.
Arbeiderne mobiliserte imidlertid for å bekjempe kuppet, ved mange anledninger bare utstyrt med jaktgeværer eller kniver. I Barcelona, som var en av Spanias mest industrialiserte byer, organiserte arbeiderklassen seg i bevæpnede forsvarskomitéer, og konfronterte hæren med våpen, eksplosiver og motoriserte kjøretøy. Arbeidere oppfordret også soldatene til å nekte deres befalshaveres ordrer. I løpet av 24 timer fikk Barcelona-arbeiderne sperret av og avvæpnet pro-frankist-styrkene i Catalonia.
Arbeidere i Madrid, Valencia, Bilbao og Gijón fulgte opp Barcelona-arbeidernes ledelse. Gruvearbeiderne i Asturias sendte en kolonne på 5 000 arbeidere erfarne med dynamitt-handtering til Madrid for å bistå der. I Malaga hadde arbeiderne i utgangspunktet ingen våpen, og brukte bensin til å sette fyr på barrikader de reiste rundt militærbarakkene. Spanske marinegaster skjøt mange av deres offiserer, og sjømannskomitéene tok kontroll over Den spanske republikkens flåte av krigsskip.
Fascistene, som kalkulerte med en rask militær triumf over arbeiderklassen, hadde faktisk framprovosert en revolusjonær respons. Med arbeiderkomitéer og militser aktive i byer og langs fronten, oppsto det en situasjon med dual-makt mellom disse organisasjonene på den ene siden, og kapitaliststaten ledet av Folkefront-regjeringen på den andre.
Nabolagskomitéer, forsvarskomitéer og arbeideres kontrollkomitéer i fabrikkene, styrte Barcelona og mye av provinsen Catalonia, i alt annet enn navnet. Disse arbeiderorganene eksproprierte fabrikker, bygninger og landområder; organiserte, bevæpnet og transporterte militsmenn; dannet patruljer mot fascistprovokatører; gjenopptok fabrikkproduksjonen uten direktører; og rekvirerte biler, lastebiler og matforsyninger. Den revolusjonære atmosfæren ble oppfanget i George Orwells berømte bok Homage to Catalonia [Hyllest til Catalonia]:
Det var første gang jeg noen gang hadde vært i en by der arbeiderklassen var i sadelen. Praktisk talt alle bygninger av noen anseelig størrelse var beslaglagt av arbeiderne, og var drapert med røde flagg, eller med anarkistenes røde og svarte; hver en mur var påmalt hammeren og sigden, og de revolusjonære partienes initialer; nesten alle kirker hadde blitt ransakket og deres bilder brent. Kirker her og der ble systematisk revet ned av gjenger av arbeidere. Hver butikk og kafé hadde en innskrift som proklamerte at den hadde blitt kollektivisert; til-og-med skopusserne hadde blitt kollektivisert, med deres utstyrsbokser malt røde og svarte.
Fascistkuppet hadde mislyktes med sine opprinnelige målsetninger og hadde i utgangspunktet ikke overtaket. Det kontrollerte en tredjedel av Spania – provinsene Det gamle Castilla og Galicia i nord, deler av sør rundt byen Sevilla, Det spanske Marokko og øygruppa Balearene [Mallorca] – for det meste landbruksområder uten vesentlige industrier. Fascisthæren besto av bønder som var tvungent
innskrevne med maktmidler, og av spansk imperialismes marokkanske undersåtter.
På dette tidspunktet bemerket selv Franco pessimistisk at borgerkrigen nok ville bli «enormt vanskelig og blodig. Vi har ikke mye av en hær, Sivilgardens intervenering synes tvilsom, og mange offiserer har ønsker om å stå på samme side som den konstituerte makten.»
Trotskij skrev: «Betingelsene for massenes seier i borgerkrigen mot utbytternes hær, er i deres essens veldig enkle.» Fascisme, bemerket han, er en form for «borgerlig reaksjon. En vellykket kamp mot borgerlig reaksjon kan bare føres med den proletariske revolusjonens krefter og metoder.» Basert på lærdommene fra den russiske borgerkrigen, som ble avsluttet tiåret før, insisterte Trotskij på at «borgerkrigens strategi må kombinere reglene for militærkunst med den sosiale revolusjonens oppgaver.» Han forklarte:
Den revolusjonære hæren må ikke bare kunngjøre, men også umiddelbart realisere, i det faktiske liv, de mer presserende tiltakene for sosial revolusjon i de provinsene de har vunnet kontroll over: Eksproprieringen av provianter, produserte artikler, og andre lagre som er tilgjengelige, og overføringen av disse varebeholdningene til de trengende; omfordelingen av husly og boliger til gavn for sliterne, og spesielt for de stridendes familier; eksproprieringen av dyrkbar jord og landbruksinventar i småbøndenes interesse; etableringen av arbeidernes kontroll og sovjetmakt til erstantning av det tidligere byråkratiet.
Lojaliteten til Francos hær kunne lett ha blitt undergravet. De 30 000 marokkanerne i Afrika-hæren hadde ingen egeninteresse i å slåss for spansk imperialisme. For hva det angikk de spanske småbønderne hadde de kjempet for tilgangene til jorbruksland helt siden Republikken ble proklamerte i april 1931. Rundt 1,5 millioner rurale småeiere hadde bare 0,6 hektar store dyrkningsflater, som tvang dem til å arbeide på storeiendommer for deres overlevelse. Som kontrast eide 50 000 medlemmer av det landbesittende borgerskapet halvparten av Spanias totale dyrkningsareal, og 10 000 grunneiere eide 100 hektar, eller mer. Ytterligere millioner var jordløse og var sysselsatte på storeiendommene.
Folkefront-regjeringen nektet imidlertid å besørge land til småbøndene, eller retten til selvbestemmelse og uavhengighet for Spanias koloni i Marokko.
Bolsjevisme versus Folkefront-politikken
Samtidig som Folkefront-partiene brukte deres tilknytninger til sovjetbyråkratiet for å posere som om de var sympatisk innstilte til Oktober-revolusjonen, Sovjetunionen og til arbeiderne, var de faktisk uforsonlig fiendtlig innstilte til den spanske arbeiderklassens utfoldende revolusjonære
bevegelse. Etter å ha blokkert et revolusjonært oppgjør av klassekampene som brøt ut i Spania etter 1931, vendte de seg voldsomt mot den revolusjonære kampen arbeiderklassen mønstret mot Franco.
Trotskij trakk en parallell mellom Spanias Folkefront og den borgerlige Provisoriske-regjeringen som oppsto i Russland etter den initielle styrtingen av tsaren i februar 1917. Lenin og Trotskij ledet Bolsjevikene i opposisjonen mot Mensjevikene og De sosialrevolusjonære som støttet Den provisoriske regjeringen og motsatte seg overføringen av makten til arbeider- og soldatrådene (sovjetene). Etter at Den provisoriske regjeringen gjorde seg medskyldig i general Lavr Kornilovs mislykkede kuppforsøk i august 1917, ledet Bolsjevikene i oktober arbeiderklassen i styrtingen av Den provisoriske regjeringen.
Dagen før Franco lanserte kuppet publiserte Trotskij en artikkel om den spanske Folkefronten og partiet POUM, der han refererte tilbake til Den russiske revolusjonens erfaringer i 1917. Han skrev:
Faktisk, Folkefronten er denne epokens hovedspørsmål hva angår proletarisk klassestrategi. Den tilbyr også det beste kriteriet for å se forskjellen mellom Bolsjevisme og Mensjevisme. For det blir ofte glemt at Folkefrontens største historiske eksempel er Februar-revolusjonen i 1917. Fra februar til oktober var Mensjevikene og De sosialrevolusjonære, som representerer en veldig god parallell til «Kommunistene» [dvs. stalinistene] og Sosialdemokratene, i den aller tetteste allianse og var i permanent koalisjon med det borgerlige partiet Kadettene, som de dannet en serie koalisjonsregjeringer sammen med. Under denne Folkefrontens emblem sto hele massen av folket, inkludert arbeidernes, småbøndenes og soldatenes råd (sovjeter). Selvfølgelig deltok Bolsjevikene i disse rådene. Men de innvilget ikke Folkefronten den aller minste av innrømmelser. Deres forlangende var å bryte med Folkefronten, ødelegge alliansen med Kadettene, og skape en genuin arbeider- og bonderegjering. [«Den nederlandske seksjonen og Internasjonalen,» 15.–16. juli 1936]
Den staliniserte Tredje internasjonale, også kalt Den kommunistiske internasjonale eller Komintern, hadde dreid skarpt til høyre etter at det tyske borgerskapet installerte Hitler ved makten i 1933. Denne katastrofen hadde blitt muliggjort av rollen Tysklands Kommunistparti (KPD) inntok, som med kriminell lettsinndighet avfeide sosialdemokratiske arbeidere som «sosialfascister», og avviste arbeiderklassens forente kamp mot faren for nazi-styre. Stalin droppet denne politikken i møte med den økende militærtrusselen fra Nazi-Tyskland etter at Hitler tok makten, og søkte da sågar politiske relasjoner med den borgerlig kontrarevolusjonen.
Stalin oppfordret til allianser med «demokratiske» imperialiststater som Storbritannia og Frankrike, mot fascistene i Tyskland og Italia, og han beordret kommunistpartiene til å støtte kapitalistregjeringer og, hvor det var mulig, gå inn i dem som var ledet av det liberale borgerskapet. Lokale kommunistpartier påtok seg oppgaven med å undertrykke arbeiderklassens kamper mot kapitalistregjeringer som ble utpekt som «antifascistiske».
I august 1936 lanserte det stalinistiske regimet den første av Moskva-prosessene, som omfattet anklager mot ledende Bolsjeviker av den første garden, som Grigory Zinoviev, Lev Kamenev og Karl Radek, for å ha dannet en terroristorganisasjon som samararbeidet med Trotskij i hans eksil. Alle de tiltalte ble falskt anklaget basert på løgner, ble dømt til døden og skutt. Dette var begynnelsen av De store utrenskningene, som utgjorde et politisk genocid rettet mot representanter for revolusjonær marxisme i Sovjetunionen. Nesten én million mennesker ble myrdet.
Trotskij oppsummerte Folkefronten som den borgerlige liberalismens allianse med GPU, det blodstenkte stalinistiske hemmelige politiet. Sovjetbyråkratiet og Folkefronten intervenerte i Spania for å få kvalt revolusjonen som var under utvikling, myrdet dens ledende representanter, terrorisert arbeiderklassen og forhindret at dens kamper fikk utvikle seg til en fullt bevisst revolusjonær form.
Folkefronten saboterer kampen mot fascisme
Gjennom hele den spanske borgerkrigen, da imperialistdemokratiene isolerte Republikken, var Sovjetunionen Den spanske republikkens eneste våpenleverandør. Kreml besørget våpen som var av under-standard kvalitet, og krevde betaling i gull eller råvarer. Gjennom sin innflytelse i Den spanske republikkens regjering sørget det stalinistiske Spanske Kommunistpartiet (PCE) for at sovjetiske leveranser av artilleri og fly bare kom fram til PCE-kontrollerte sentre, på bekostning av andre viktige områder, som eksempelvis Aragón-fronten, som var kontrollert av arbeidermilitser.
Stalinistene brukte deres posisjon i regjeringen til å sabotere militsene som var mobilisert av CNT og POUM, og for deres overføring til de vanskeligste frontavsnittene, og de anvendte de resulterende nederlagene til å forlange oppløsingen av arbeidernes militser, og at de måtte erstattes med enheter under kontroll av Folkefronten. I boka Revolution and Counter Revolution in Spain [Revolusjon og kontrarevolusjon i Spania] forklarte trotskistforfatteren Felix Morrow hvordan Folkefronten saboterte krigsinnsatsen, der den førte en kamp på liv og død mot arbeiderklassen:
General Pozas initierte det som angivelig var en generaloffensiv i juni. Etter flere dager med artilleribeskytning og konflikter i lufta ble ordrene om framrykning gitt til den 29. divisjonen (POUMs tidligere Lenin-divisjon) og andre militærformasjoner. Men på dagen for framrykkingen ble det ikke besørget noen støtte, verken fra artilleriet eller fra luftvåpen, for å beskytte den... Pozas hevdet seinere at dette var fordi luftstyrkene da forsvarte Bilbao – men Franco hadde inntatt Bilbao allerede tre dager før dagen for framrykkingen. POUM-soldatene skjønte helt klart at de bevisst ble eksponert for farene.
Sovjetbyråkratiet instruerte PCE til å agitere mot arbeiderkomitéene. Under slagordet «først vinne
krigen, for deretter å gjøre revolusjon» ble Det spanske kommunistpartiet av de mest iherdige forsvarerne av lov-og-orden, med det siktemål å få underkuet enhver av arbeiderklassens uavhengige handlinger.
Stalinistene spredte rykter for å demoralisere arbeiderne, og oppfordret til drap av revolusjonære. De påsto at POUM og CNT var infiltrerte av fascistagenter, og erklærte at begge var «objektivt sett fascistiske». PCE-sekretær José Diaz skrev: «Våre hovedfiender er fascistene. Disse inkluderer imidlertid ikke bare fascistene selv, men også agentene som jobber for dem ... Noen kaller seg trotskister... Siden alle vet dette, og dersom regjeringen og myndighetene vet det, hvorfor behandles de ikke da som Fascister, slik at vi nådeløst utrydder dem?»
Med denne kontrarevolusjonære politiske orienteringslinja utviklet PCE en sosial base blant velstående sosiale samfunnssjikt som levde i desperat frykt for sosialistisk revolusjon. Historikeren Burnett Bolloten skriver i hans 1991-verk The Spanish Civil War: Revolution and Counter Revolution [Den spanske borgerkrigen: Revolusjon og kontrarevolusjon],
PCE ga de urbane og rurale middelklassene en kraftig innsprøytning av nytt håp og vitalitet... disse nye rekruttene var ikke tiltrukket av kommunistiske prinsipper, men av håpet om å redde noe av det gamle sosiale systemet. [...] Følgelig framsto Kommunistpartiet helt fra begynnelsen av for disse foruroligede middelklassene, ikke bare som en forsvarer, men som en forkjemper for Republikken og ordnede styringsprosesser.
Ved hjelp av stalinistene klarte Folkefronten å få oppløst arbeidernes militser, få styrket Republikkens armé, gjeninnført pressesensur og tilbakeført til borgerskapet de gårdene og fabrikkene som arbeiderne og småbøndene hadde beslaglagt.
Stalinismen var bare i stand til å presse gjennom sitt kontrarevolusjonære program fordi ingen av de store arbeiderorganisasjonene opponerte mot Folkefronten, og sloss for en revolusjonær politikk. Ansvaret for dette ligger framfor alt hos det sentristiske partiet POUM, ledet av Andreu Nin.
POUM nektet å lede en systematisk kamp mot Folkefronten, eller å fremme et revolusjonært perspektiv for arbeiderklassens kamp under Folkefront-regjeringen. Nin hadde kjent Trotskij i mer enn halvannet-tiår, og hadde tilhørt Venstreopposisjonen, forløperen til Den fjerde internasjonale. Hadde han forsøkt å få tilknyttet POUM til Trotskijs kamp for å få grunnlagt Den fjerde internasjonale, da ville det ha besørget en kraftfull drivkraft for utviklingen av trotskistbevegelsen.
I stedet avskjærte Nin POUM-medlemskapet fra trotskismen og sluttet opportunistiske allianser basert på taktiske nasjonale betraktninger – en orientering som førte ham inn i leiren til
Folkefronten og den kapitalistiske statsmaskina.
POUM undertegnet Folkefronten-avtalen i januar 1936. Da arbeidere reiste seg i Catalonia mot Francos kupp, gikk Nin i september 1936 med i Catalonias regionale Folkefront-regjering som justisminister, og forsøkte å få arbeiderklassen underordnet den regionalregjeringen han var medlem av. Nin reiste til-og-med til Lleida for å få oppløst den byens arbeiderkomité, som ble ledet av POUM-medlemmer.
På det tidspunktet hadde Nin imidlertid uttjent hans hensikt for kontrarevolusjonen, og etter en stalinistisk kampanje som fordømte POUM som trotskistisk, ble POUM ekskludert fra regjeringen. Selv etter dette bønnfalte POUM kontinuerlig om å bli tatt tilbake inn i kapitalistregjeringen.
Mai-dagene i 1937 i Catalonia
Fallitten for Nins Folkefront-orientering ble med Mai-dagene i 1937 igjen avslørt, da Catalonias regionalstat og Madrid-myndighetene, støttet av stalinistene, lanserte et militært angrep på Barcelonas telegraf-sentral, som hadde vært okkupert av arbeiderne siden juli 1936. Dette angrepet kom samtidig med voksende raseri i arbeiderklassen over de stigende nivåene av sult, boligmangel og de pro-marked politiske retningslinjene. Det framprovoserte et fornyet arbeideropprør.
Arbeiderklassen reiste seg spontant til forsvar for revolusjonens vinninger, og tok kontroll over det meste av byen, bortsett fra ei lita lomme i sentrum, som var kontrollert av stalinistiske og republikanske styrker. I fire dager hadde arbeiderne effektivt sett kontroll over hele Barcelona. Arbeiderklassen kunne ha grepet makten i Barcelona og kjempet for et revolusjonært grep etter makten på tvers av hele Spania.
Det kritiske problemet som igjen oppsto var imidlertid det av et manglende revolusjonært lederskap. POUM- og CNT-lederne, som ble tatt på senga av begivenhetene, oppfordret til våpenhvile i løpet av uka med gatekamper, og presset arbeiderne til å heve barrikadene. Bare den lille gruppa Bolsjevik-Leninister som var tilknyttet Den fjerde internasjonale, sammen med noen POUM-medlemmer og Durrutis Anarkist-venner, oppfordret arbeiderne til å ta makten, og motsatte seg oppfordringer om våpenhvile.
Hadde POUM vedtatt og ført en besluttsom revolusjonær politikk, som hadde kalt for å opprette en arbeiderregjering og for å velte Folkefront-regimet, da ville partiets 40 000 medlemmer ha plassert seg i fronten for arbeiderklassen. Arbeiderklassen signaliserte gjennom Mai-dagenes opprør sin beredskap for en revolusjonær politisk orientering – nydannelsen av uavhengige arbeiderorganisasjoner og en kamp for makten. I stedet konverterte POUM og omdannet seg til venstreflanken for Folkefronten, som derpå, så snart den følte seg i stand til det, brutalt kvittet seg med POUM.
Så snart barrikadene ble hevet etter Mai-dagene rettet Folkefronten massiv kontrarevolusjonær vold mot arbeiderklassen. POUM ble forbudt, og partiledelsen ble arrestert. Nin selv ble kidnappet og
barbarisk torturert, flådd levende og deretter henrettet av sovjetiske GPU-agenter.
Tusenvis av militante arbeidere ble arrestert i improviserte hemmelige fengsler opererte av PCE, og rundt 20 000 fanger ble sendt til arbeidsleirer. Hundrevis ble myrdet. Trotskijs sekretær Erwin Wolf, trotskisten Hans David Freund, POUM-medlemmet Kurt Landau og CNT-anarkister som var kritiske til CNTs samarbeid med stalinistene, ble alle myrdet. Historikeren Agustín Guillamón skriver i 2020-verket Insurrection: The Bloody Events of May 1937 in Barcelona [Oppstand: De blodige Mai-dagene i 1937]:
Innen 1938 hadde de revolusjonære gått under bakken, de var fengslet eller de holdt seg i skjul. Antifascistene i fengsel telte i tusener. Sult, luftangrep og stalinistisk represjon var herrer og mestere i Barcelona. Militsene og arbeidet hadde blitt militarisert. Den borgerlige orden rådet nå grunnen på tvers av hele Spania, både i frankist-leiren og i den republikanske. Revolusjonen ble ikke knust av Franco i januar 1939; det hadde Negríns Republikk besørget mange måneder før det.
Krigen skulle vare i ytterligere to år, men den besto av Francos styrkers uavbrutte framrykning, samtidig som Folkefront-regjeringen bønnfalte Franco om fredsforhandlinger. Barcelona falt uten noen betydelig motstand. Oberst Segismundo Casado lanserte i mars 1939 et kupp på republikansk territorium, og ba om en fredsavtale med fascistene. Franco ville imidlertid bare akseptere ubetinget overgivelse, og den følgende måneden marsjerte Francos tropper inn i Madrid, og det avsluttet borgerkrigen.
Arbeiderklassen mønstret en heroisk kamp, men stalinistisk kontrarevolusjon og sentrisme åpnet veien for en fascistseier. Trotskij motsa de som beskyldte arbeiderklassen for dette nederlaget. Det ble funnet en artikkel med tittelen «Klasse, parti og lederskap» på hans pult i Coyoacán etter Mercaders attentat i august 1940. Der han responderte på det fransk stalinistisk tidsskriftet Que faire, som skyldte nederlaget på «arbeiderklassens umodenhet og bondestandens manglende uavhengighet», skrev Trotskij:
Den historiske forfalskningen består av dette, at ansvaret for de spanske massenes nederlag blir lastet på de arbeidende massene, og ikke på de partiene som lammet eller rett og slett knuste massenes revolusjonære bevegelse. Forsvarerne for POUM nekter rett og slett for lederskapets ansvar, for dermed å unndra å påta seg deres eget ansvar. Denne impotente filosofien, som forsøker å forsone nederlag som et nødvendig ledd i kjeden av kosmiske utviklinger, er helt ute av stand til å reise spørsmål, og nekter sågar å reise dem om slike konkrete faktorer som programmene, partiene, individene som var nederlagets arrangører. Denne filosofien for fatalisme og underkastelse står diametralt motsatt til marxismen, som teorien for revolusjonær handling.
Lærdommer fra den spanske borgerkrigen
Åttifem-år etter at den spanske borgerkrigen startet, og over et århundre etter Oktoberrevolusjonen, taler disse begivenhetene mer direkte til samtidens politikk for hver dag som går. Tre tiår etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, er ingen av kapitalismens motsetninger, som lå til grunn for fascismens framvekst i det 20. århundre, løst. Arbeiderklassen konfronterer fortsatt økonomiske kriser, voksende sosial ulikhet, militær imperialistaggresjon og tiltakende politi-stat-styre.
Styringsklassens respons på disse problemene, enormt akselerert av koronaviruspandemien, er å vende tilbake til den politiske arven fra det 20. århundres europeiske fascisme.
Det klareste uttrykket var 6. januar-kuppforsøket lansert av den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump, støttet av fraksjoner av den amerikanske staten og Det republikanske partiet, der flere tusen høyreekstremister stormet US Capitol i Washington D.C., som general Mark Milley, styreleder for de felles stabssjefene nylig beskrev som «et Reichstag-øyeblikk», med henvisning til Reichstag-brannen i 1933 som Hitler brukte som påskudd for å tilrive seg diktatoriske fullmakter og pålegge arbeiderklassen masseterror.
Dette var ikke bare produkt av Trumps forvirrede karakter, men er forankret i amerikansk kapitalismes og verdenskapitalismens fatale krise. Hver eneste imperialistiske styringsklasse dreier til høyre. Det tyske politiske etablissementet eleverer det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland til å være den offisielle opposisjonen i Bundestag, og overøser høyreorienterte ekstremistprofessorer som Jörg Baberowski med finansiering, samtidig som de bagatelliserer nazismens forbrytelser. Både i Frankrike og Spania agiterer klikker av ytrehøyreoffiserer offentlig for et militærkupp og oppfordrer til massedrap.
Forsvaret av sosiale og demokratiske rettigheter og kampen mot krig krever den internasjonale arbeiderklassens politiske kamp, basert på lærdommene fra den spanske borgerkrigens blodige nederlag. Disse lærdommene er Trotskijs vektlegging av revolusjonær internasjonalisme, arbeiderklassens politiske uavhengighet, og en uforsonlig motstand mot alle former for borgerlig nasjonalisme, stalinisme, sosialdemokrati og småborgerlig radikalisme.
Forsvaret for demokratiske rettigheter kan bare føres fram som arbeiderklassens kamp for sosialisme. Dette fordrer byggingen av et revolusjonært lederskap som er uforsonlig fiendtlig innstilt overfor de politiske etterkommerne av Folkefrontens politiske orienteringer, som styringsklassen i mange tiår falskt har promotert som «venstre-orienterte». Samtidig som de helt har mistet den sosiale basen som deres stalinistiske og sosialdemokratiske politiske forløpere hadde i arbeiderklassen, opprettholdes deres harnakkede fiendtlighet mot arbeiderklassen og sosialistisk revolusjon.
I Spania har det akselererende sammenbruddet av det parlamentarisk-demokratiske regimet som i 1978 ble hamret sammen av frankist-regimet og Santiago Carrillos stalinistiske Kommunistparti PCE, avslørt pseudo-venstre-partiet Podemos. Dette pseudo-venstre-partiet har vært ved makten i to år og har implementert et program for bank-redningsaksjoner, pensjonsnedskjæringer og byggingen av konsentrasjonsleirer for flyktninger. Partiet hjalp sågar til med implementeringen av EUs politikk for flokkimmunitet, som satte profitter over liv, og har ført til 100 000 dødsfall i Spania og 1,1 millioner på tvers av Europa.
Denne skitne historikken er basert på Folkefront-politikkens arv. Faktisk var den tidligere Podemos-lederen Pablo Iglesias på fornavn med Carrillo, før PCE-lederen døde i 2012. Carrillo, en ungdomsleder for PCE under borgerkrigen, spilte en viktig rolle i den kontrarevolusjonære volden mot trotskister og arbeiderklassen. Rett før hans død skrøyt Carrillo av at «på 1930-tallet ville ingen militant kommunist som ble bedt om å myrde Trotskij, ha nektet å gjøre det.» Iglesias responderte med en sympatisk nekrolog om Carrillo i Público, der han skrev: «Til tross for alt, Santiago var en av våre. Nå og for alltid.»
Ikke overraskende nedtoner Podemos den spanske borgerkrigen. Partiets med-grunnlegger Iñigo Errejón uttalte faktisk at han var imot å bringe minnet om den spanske borgerkrigen tilbake inn i den offentlige debatten... Dette er et scenario som skremmer de eldre, og som ikke betyr så mye for de unge, da den fant sted for så lenge siden. Samtidig som vi er klare på hvilken side vi ville ta, i et slikt argument, vet vi også at nostalgi ikke vinner kamper, men at nederlag beklageligvis bygger nederlag.» Faktisk ytrer Podemos seg klart og tydelig om at partiet tar den stalinistiske kontrarevolusjonens side i den spanske borgerkrigen.
Lærdommene fra 1930-tallet må assimileres. Den kritiske oppgaven i dag i kampen mot autoritært fasciststyre er å bygge et revolusjonært lederskap som viderefører Trotskijs kamp for sosialistisk revolusjon, mot både det ytre høyre og mot pseudo-venstre. Dette betyr å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Spania og internasjonalt, og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen til kamp for sosialisme.