Perspective

Seks måneder med Biden-administrasjonen – et balanseregnskap

[description]Hele tiden siden den 20. januar, da Biden ble innviet i presidentembetet, har han ført en politikk diktert av Wall Streets og amerikansk imperialismes interesser.[/keywords]

Joseph Biden ble for seks måneder siden innviet til president i USA, under betingelser av en uforlignelig krise for amerikansk kapitalisme og hele den sosiale og politiske ordenen.

President Joe Biden taler om økonomien og hans infrastrukturagenda, i spisestua State Dining Room i Det hvite hus i Washington, mandag 19. juli 2021. [Foto: AP Photo/Andrew Harnik]

Hans forgjenger Donald Trump deltok ikke i innsettingsseremonien, og signaliserte med det at han nektet å akseptere resultatet av 2020-valget. Bare to uker før, den 6. januar, hadde Trumps supportere stormet US Capitol og midlertidig stanset Kongressens sertifisering av delstatenes valgdelegatstemmer. Formålet med kuppforsøket var å stoppe maktoverføringen, og få etablert et personalistisk diktatur. Med general Mark Milleys formulering, den tidligere styrelederen for de felles stabssjefer, var det Trumps «Reichtag-øyeblikk».

Da Biden tiltrådte embetet var 400 000 personer døde av Covid-19-pandemien, mens millioner var arbeidsledige. Bare noen måneder tidligere hadde hver en storby, småby og landsby i Amerika sett protester i opposisjon mot politivold.

Biden markerte rundingen av hans seks første måneder med korte bemerkninger som presenterte det amerikanske samfunnet i glødende formuleringer. «For alle disse dystre spådommene om undergang, nå seks måneder inn, her er hvor ting faktisk står,» sa han. «Rekordvekst, rekord for jobbskaping, arbeidere får hardt fortjente pauser.» Han la til: «Kort fortalt: Økonomien vår er i farta, og vi har drevet Covid-19 på flukt.»

Den amerikanske presidenten oppsummerte sin prognose med proklamasjonen: «Det viser seg at kapitalismen lever, og i beste velgående.» Sannheten er imidlertid at Biden-administrasjonens politiske orienteringer fullstendig har mislyktes i å løse Amerikas sosiale krise, og er helt ute av stand til det, fordi retningslinjene er basert på den amerikansk kapitalismens rammeverk.

Pandemien har så langt fra blitt drevet «på flukt», og gjennomgår tvert imot en ny gjenoppblomstring. Siden Biden tiltrådte har ytterligere 225 000 mennesker dødd av pandemien. Alt tyder på, med den nye bølga som følge av Delta-variantens spredning, at dødstallene under Bidens styre innen vinteren vil ha overskredet de som fant sted under Trumps.

Biden-administrasjonens politikk har vært drevet av Wall Streets og de superrikes interesser. Dette er grunnen til at Biden, til tross for sporadisk kritikk av Trumps følelseskalde og antivitenskapelige respons på koronaviruspandemien, har fulgt den samme politiske orienteringen om å gjenopprette selskapenes profittgenerering, ved å tvinge arbeidere tilbake til arbeid og barn tilbake til skolene så raskt som mulig, uansett farene for deres liv og helse.

Trumps respons på den økonomiske depresjonen som ledsaget innledningen av pandemien var å pøse ut billioner til understøttelse av bankene, hedgefondene og storselskapene, med to-parti-enighet om lovproposisjoner som redningspakka CARES Act. Biden forfølger i all hovedsak den samme politikken, om enn med mindre støtte fra Republikanerne enn hva Demokratene tilbød Trump. Han skryter av suksess på økonomifronten, selv om syv millioner færre arbeidere har arbeid i dag enn hva var tilfelle før pandemien startet, og millioner står overfor lønnsnedskjæringer, fattigdom, utkastelser og finansinstitusjonenes begjæringer om deres lånekunders konkurs.

Bare i utenrikspolitikken er det en markant endring fra Trump til Biden, og det bare hva angår taktikk, og ikke strategi. Biden har lagt mer vekt på USAs utnyttelse av NATO og «Quad», de facto alliansen med Japan, Australia og India. Betydelige deler av militær-etterretningsapparatet støttet Biden mot Trump, fordi de søkte en mer effektiv mobilisering av amerikansk makt mot Russland og Kina.

Og skulle Bidens uttalelse om at «kapitalismen lever i beste velgående» ha vært sann, da reiser det spørsmålet: Hvorfor er det en voksende fare for fascisme, mot det amerikanske demokratiet?

I løpet av de seks månedene siden Bidens innvielse i embetet har Det republikanske partiet opprettholdt sin uforsonlige opposisjon mot enhver seriøs etterforskning av 6. januar-hendelsene. Halvhjertede forslag fra Demokratene, først om en «uavhengig» kommisjon sammensatt av de to partiene for å granske angrepet, deretter for en to-parti-granskning utført av Kongressen, har blitt direkte blokkert, eller forsinket i det uendelige.

I mellomtiden fortsetter det å komme fram bevis for den sentrale rollen Trump og hans allierte i Kongressen har spilt, og fortsatt spiller for å gjennomføre et politisk coup d’état for å oppheve valgresultatet, og få opprettholdt ham selv i presidentembetet. Men verken Trump eller hans medsammensvorne har engang blitt avhørt, enn si stilt for retten, dømt og fengslet.

I stedet har Trump fornyet sin agitasjon mot valget, der han forsøker å få omformet Det republikanske partiet til en åpen fascistbevegelse underlagt hans personlige autoritet. Og hans tilhengere i Det republikanske partiet bruker deres kontroll over delstaters lovgivende forsamlinger for å vedta uforlignelige og omfattende angrep på stemmeretten.

Biden selv erkjente noe av virkeligheten i amerikansk kapitalismes krise i en tale han holdt i Philadelphia i forrige uke, der han erklærte: «Vi står overfor den mest signifikante prøvelsen for vårt demokrati siden borgerkrigen.» Men han tilbød ingen vei framover, annet enn å appellere til «mine Republikaner-venner i Kongressen, i landets delstater, byer og fylker, om å stå opp» mot dette angrepet – enda det er dem som står for det.

«Venstre»-fløyens representanter forsøker å bygge opp under illusjoner om Det demokratiske partiet, der de portretterer Bidens politikk i ekstravagante formuleringer. I forrige uke hevdet senator Bernie Sanders at Bidens «forsonings»-lovproposisjon om sosiale utgifter utgjorde «det mest konsekvente stykket lovgivning for arbeidende familier siden 1930-tallet». Eller, som Bhaskar Sunkara fra magasinet Jacobin, tilknyttet De demokratiske sosialister i Amerika (DSA), uttrykker de skuffelse over det som så langt har blitt oppnådd, men gir samtidig uttrykk for håpet at «Biden har vist vilje til å tenke stort,» og at ytterligere press må legges på kongressdemokratene.

For hans egen del bruker Biden enhver mulig anledning til å gjøre det klart at han ikke har til hensikt å iverksette noen som helst tiltak som utfordrer finansoligarkiets interesser, og erklærte forrige helg: «Kommunismen er et mislykket system, et universelt mislykket system. Jeg ser ikke sosialisme som en særlig nyttig erstatning.»

Sannheten er at Biden-administrasjonen er Wall Street og militæret, og mobiliserer bak seg deler av den øvre middelklassen ved anvendelsen av identitetspolitikk. Vel inneforstått med de eksplosive sosiale betingelsene som utvikler seg i Amerika støtter administrasjonen dessuten fagforeningenes «organiserings»-kampanje ved Amazon, og går inn for loven PRO Act, for å gjøre det lettere å få installert fagforeninger på arbeidsplasser der de ellers ville hatt problemer med å få overbevist arbeidere om å betale kontingenter for privilegiet å få kuttet deres lønninger og rettigheter.

Det er fortellende at når arbeidere engasjerer seg i antiselskapskamper, som streikene ført av bilarbeidere mot Volvo Trucks i Dublin, Virginia, blir den angivelige «pro-arbeidstokk»-presidenten helt taus. Biden er for fagforeningene, ikke for arbeiderne, fordi han helt korrekt anser fagforeningene som et instrument for den amerikanske styringsklassens utøvelse av politirollen overfor arbeiderklassen.

Arbeidere må trekke lærdommene av de seks månedene med Biden-administrasjonen. Ingen av problemene arbeiderklassen står overfor, fra den katastrofale responsen på pandemien, de uforlignelige nivåene av sosial ulikhet, og til faren for imperialistisk verdenskrig og fascistdiktatur, kan løses uten å bryte finansoligarkiets grep om alle aspekter av samfunnet.

Dette betyr å bryte med både Det demokratiske og Det republikanske partiet, og bygge et nytt, politisk masseparti av arbeidende mennesker, basert på et program for sosialisme. Alle de som søker å få omorganisert samfunnet for å imøtekomme menneskelig behov og ikke Wall Streets forlangender, bør treffe beslutningen om å bli med i Socialist Equality Party (SEP) i dag.

Loading