Biden-administrasjonen avviser Kinas krav på Sør-Kinahavet

USAs utenriksminister Antony Blinken avga den 11. juli en provoserende uttalelse som avviser Kinas krav på Sør-Kinahavet. Hans erklæring gjentok posisjonene framlagt av hans forgjenger Mike Pompeo året før, og demonstrerte den grunnleggende kontinuiteten fra Trumps til Bidens administrasjon, i deres krigspådriv mot Kina.

Utenriksminister Anthony Blinken [Kilde: Creative Commons/Bureau of Educational and Cultural Affairs]

Blinkens uttalelse var tidsbestemt til å sammenfalle med femårsdagen for 2016-beslutningen i Det internasjonale tribunalet om loven til havs – International Tribunal on the Law of the Seas – som opprettholdt Manilas krav på deler av de omstridte farvannene.

I flere år etter voldgiftskjennelsen i Haag snakket Washington om hvordan den var «bindende for alle parter», og forsøkte å bruke den til å trappe opp presset mot Kina. Trump-administrasjonens bestrebelser i denne forbindelse ble imidlertid hemmet av det faktum at den filippinske presidenten Rodrigo Duterte bevisst bagatelliserte dommen, i hans bestrebelser for å forbedre Manilas diplomatiske og økonomiske bånd med Beijing.

I 2020 skjerpet Pompeo spenningene enormt ved å erklære at Kinas påstander var «helt illegale», og at «USA avviser ethvert av PRCs [Folkerepublikken Kinas] krav på farvann utenfor 12-nautisk mil av territoriale farvann.» Det er denne posisjonen som Blinken eksplisitt opprettholder, der han nå erklærer: «De forente stater bekrefter på ny sin politikk av den 13. juli 2020, angående maritime krav i Sør-Kinahavet.»

Blinken hevdet: «Ingen steder er den regelbaserte maritime ordenen under større fare enn i Sør-Kinahavet.» Han beskyldte Kina, og hevdet at Beijing «fortsetter å tvinge og intimidere sørøstasiatiske kyststater, og truer navigasjonsfriheten i denne kritiske globale gjennomartsåren».

Han oppfordret Kina til å «overholde landets forpliktelser i henhold til internasjonal lov [og] må opphøre med deres provoserende opptreden».

I sannhetens navn er det Washington som destabiliserer regionen og bedriver en provoserende opptreden. Pompeo og Blinken har begge insistert på å «opprettholde internasjonal lov», mens USA er ikke engang er en undertegner av FN-traktaten om retten til havs (UNCLOS), som de har anklaget Kina for å ha brutt.

Siden Obama-administrasjonen har Washington engasjert seg i ei rekke bevisste diplomatiske og militære provokasjoner rettet mot Kina, og har forvandlet Sør-Kinahavet til et tennpunkt for verdenskrig. Blinken tok et nytt skritt i denne retningenen, og erklærte: «Vi bekrefter også igjen at et væpnet angrep på filippinske væpnede styrker, offentlige fartkoster eller fly, i Sør-Kinahavet vil påberope de amerikanske gjensidige forsvarsforpliktelsene i henhold til Artikkel IV i den gjensidige forsvarstraktaten av 1951, mellom USA og Filippinene.»

Artikkel IV i 1951-traktaten sier at begge parter anerkjenner «at et væpnet angrep i Stillehavsområdet, på enhver av partene, vil være farlig for hver av deres egen fred og sikkerhet, og hvert av landene erklærer at de vil handle for å møte de felles farer i samsvar med landets konstitusjonelle prosesser.» Traktaten ble utformet for å utløse skritt i retning av krig, fra begge land i tilfelle et av dem skulle bli angrepet.

I løpet av tiåret siden Obama lanserte hans vippe [‘pivot’] til Asia, ble det spekulert på Filippinene om hvorvidt denne språkformuleringen, med gjensidig forpliktelse også skulle omfatte farvann i Sør-Kinahavet, da traktaten bare omtaler «Stillehavsregionen», og «metropol-territorium».

På en pressekonferanse i 2019 formulerte Pompeo først eksplisitt den posisjon at et væpnet angrep på et filippinsk fartøy i Sør-Kinahavet ville utløse gjensidige forsvarsforpliktelser, i henhold til Artikkel IV. Blinken har nå gjort denne posisjonen til en prominent del av hans offentlige uttalelser.

Beijing responderte på Blinkens påstand om at landet var den provoserende part i regionen. Zhao Lijian, talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet, uttalte at USA har «gjennomført nære rekognoseringstokt nesten 2 000 ganger, og har gjennomført over 20 store militærøvelser i havområdet, rettet mot Kina. Dessuten misbruker USA bilaterale militæravtaler, som har en eim av den kalde krigen, ved å true med bruk av maktmidler overfor Kina ... Det er selvinnlysende hvem det er som søker tvang og intimidering, og som truer friheten og navigasjonssikkerheten.»

Dagen etter at Blinkens uttalelse ble offentliggjort sendte Washington destroyeren USS Benfold, bestykket med styrte missiler, for å utføre en såkalt frihet for navigering-operasjon (FONOP) nært ved de Kina-holdte Paracel-øyene i Sør-Kinahavet.

Kina fordømte denne marinemanøveren. Luftforsvarets oberst Tian Junli, talsmann for Kinas Folkets frigjøringshærs kommando for det sørlige teater, meldte en uttalelse som betegnet den amerikanske FONOP som «nok et bevis for USAs aggressive navigasjonshegemoni, og deres militarisering av Sør-Kinahavet».

Blinkens bemerkninger var også en kalkulert intervensjon i filippinsk politikk. Alle de politiske partiene og fraksjonene av styringseliten manøvrerer nå for det kommende presidentvalget i mai 2022. Washingtons overordnede bekymring er å få reversert skaden for sin innflytelse i regionen som resultat av det geopolitiske skiftet utført av Duterte-administrasjonen.

Filippinene fungerte i 2016, på slutten av presidentperioden til Benigno Aquino, som en tidligere USA-koloni, og som den ledende proxy for Washingtons interesser i Sørøst-Asia-regionen. Manila hadde nettopp vunnet voldgiftsdommen i Haag, der landet framla en sak som var utarbeidet og argumentert av et amerikansk advokatfirma med intime tilknytninger til Obama-administrasjonen. Aquino-administrasjonen hadde forpliktet seg til vilkårene i forsvarsavtalen EDCA – Enhanced Defense Cooperation Agreement – som tillot en ubegrenset baseetablering for amerikanske styrker i landet.

Duterte reverserte disse retningslinjene. Der han søkte å få sikret lån og investeringer fra Kina nedtonet han Sør-Kinahav-rettsbeslutningen, rygget ut av de mest provoserende felleskrigsspillene med USA, og truet med å oppheve avtalen om styrkebesøk – Visiting Forces Agreement – som EDCA var basert på.

Den fascistiske populisten Duterte har presedert over fem år med massedrap, utført under påskudd av en krig mot narkotika. Den filippinske grunnloven begrenser presidentens styre til én periode på seks år, og han kan dermed ikke stille til gjenvalg. Han har nylig kunngjort at han har til hensikt å stille som visepresident, og det blir vidt spekulert om at hans primære bekymring er å få opprettholdt statsimmunitet mot tiltaler fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC), som har utarbeidet en sak mot ham.

Fremst i løpet som ny president ifølge dagens meningsmålinger er hans datter Sarah Duterte, som for tiden er borgermester/byrådsleder i den sørlige byen Davao. Hun er skåret av samme tøystykke som hennes far: Brutal, hengiven til politistatsvirkemidler og diktatoriske tiltak, men en effektiv populist. Alt tyder på at et Sarah Duterte-presidentskap ville bli en videreføring av hennes fars utenrikspolitikk.

Den borgerlige opposisjonen mot Duterte deler en felles interesse i å få omorganisert den filippinske utenrikspolitikken tilbake i retning av USA. De har imidlertid hittil ikke vært i stand til å forene seg bak, eller engang få framsatt en bærbar kandidat. Bekymringen er at ingen av opposisjonskandidatene kan rivalisere Dutertes appell.

Visepresident Leni Robredo, nåværende leder for opposisjonspartiet Liberal Party, ble lenge ansett som opposisjonens selvfølgelige kandidat. Hun har i flere måneder nølt med å erklære sitt kandidatur, og har tatt mulige skritt for i stedet å stille til valg som guvernør.

Den organiserende kraften for en omstilling av de filippinske relasjonene tilbake til USA, og for en aggressiv konfrontasjon med Kina, er det nydannede partiet 1Sambayan. 1Sambayan ble opprettet for å velge en kandidat for den enhetlige opposisjonen, og besørge den en antiKina-plattform. 1Sambayan har fått støtte både fra grupper som følger den politiske linja til det stalinistiske Kommunistpartiet på Filippinene og fra det høyreekstreme partiet Magdalo.

Det er fortsatt tidlig i løpet og politiske innordninger vil endres og nye utfordrere vil dukke opp. For tiden er imidlertid Manny Pacquiao, bokseren som ble senator, Sarah Dutertes ledende utfordrer. Pacquiao var i flere år en nær alliert av Duterte, og støttet hans krig mot narkotika og promoterte lovgivningen for å gjeninnføre dødsstraff ved henging.

Pacquiao hadde imidlertid nylig en særdeles heftig offentlig krangel med presidenten, og blir nå ansett som en mulig presidentkandidat for opposisjonen. 1Sambayan kunngjorde umiddelbart at de var beredt til å støtte Pacquiao dersom han ville søke om den. Den eneste tilsynelatende komponenten for å appellere til 1Sambayans støtte er å godta partiets politikk på Kina.

Ingen av disse individene er noen forsvarere av demokrati eller av menneskerettigheter. Striden mellom de styrende og de opposisjonelle kretsene er fullt og helt forbundet med geopolitikk.

Det er denne ustabile situasjonen som Blinkens provoserende uttalelse prøver å få formet. Ved å avvise Kinas krav på Sør-Kinahavet, og ved å hevde at USA er bundet av en traktat med Filippinene i tilfelle en væpnet konflikt med Kina, prøver han å få styrt det filippinske presidentvalget tilbake inn bak Washintons interesser.

Loading