Haitis fungerende statsminister Claude Joseph, som gjorde hevd på statsmakten etter attentatet på president Jovenel Moïse den 7. juli, kunngjorde mandag at han vil overgi makten til Washingtons utpekte, Ariel Henry. Henry var nominert av Moïse til å etterfølge Joseph, men hans installering ble forpurret av det tidlige morgen-raiden på Moïses privatebolig i den velstående forstaden Pétion-Ville i hovedstaden Port-au-Prince, som endte med presidentens død, der han ble skutt 12 ganger og fikk sitt øye stukket ut.

I drapets umiddelbare etterdønninger anerkjente både FNs spesialutsending til Haiti, Helen La Lime, og det amerikanske utenriksdepartementet Joseph som Haitis statsoverhode, men på lørdag trakk den såkalte Kjernegruppa [Core Group] bestående av USA, Frankrike, Canada, Tyskland, Brasil, Spania, EU, og representanter fra De forente nasjoner (FN) og fra Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), teppet vekk under ham.

Kjernegruppa meldte en uttalelse på lørdag, som ikke nevnte Josefs navn samtidig som den formante til dannelsen av «en samstemmig og inkluderende regjering,» og la til: «For å oppnå dette oppfordres det sterkt til at den utpekte statsministeren Ariel Henry viderefører det oppdrag som er betrodd ham, for å danne en slik regjering.»

Joseph, Henry og andre i Haitis regjerende kleptokrati av amerikanske marionetter responderte raskt på befalingen – their master’s voice. Joseph fortalte Washington Post at han på søndag hadde avtalt å trekke seg «for nasjonens beste», og la til: «Alle som kjenner meg vet at jeg ikke er interessert i denne kampen, eller i noen form for grep etter makten.»

I de umiddelbare etterdønningene etter attentatet kunngjorde Joseph at han var i kontroll, der han erklærte en landsdekkende beleiringstilstand, og umiddelbart oppfordret USA til å sende tropper.

Henry sendte for hans del på søndag ut en forhåndsinnspilt melding til det haitiske folk, der han gjorde sin hevdelse på makten og gratulerte befolkningen for dens «politiske modenhet i møte med det vi kan kalle et ‘coup détat.’»

Og til slutt droppet presidenten for Senatet på Haiti, Joseph Lambert, hans krav på å være presidentens rettmessige etterfølger, der han satt som overhodet for nasjonalforsamlings øvre kammer, som hadde sluttet å fungere fordi alle medlemmene bortsett fra 10 senatorer hadde sett deres embetsperioder utløpe da Moïse blokkerte de programmerte valgene. Han innrømmet åpent at han hadde mottatt telefonoppringninger fra både den amerikanske ambassaden i Port-au-Prince og fra det amerikanske utenriksdepartementet, som hadde beordret ham til «å stå ned».

Henry er med andre ord Washingtons håndplukkede marionett. Hva angår påstandene om at han nå skal danne en «samstemmig og inkluderende regjering» blir han installert uten det haitiske folkets samtykke. Hans krav på embetet er basert på hans utnevnelse av Moïse, som opprettholdt seg selv ved makten i strid med hans konstitusjonelle tidsbegrensning, der han regjerte per dekreter, etter å ha sløyd den lovgivende forsamlingen, lokalstyre og rettsvesenet.

Henry har samlet et regjeringskabinett som er kontrollert av operatører fra Moises høyreorienterte P.H.T.K., eller partiet Barhode [‘Bald Head’]. Joseph, som han beskyldte for å ha utført et «kupp», beholder stillingen som Haitis utenriksminister. Sittende ministre opprettholder også deres stillinger som sjefer for finans-, justis- og helsedepartementet.

Henry er en nevrokirurg utdannet i Frankrike og USA, og en pålitelig tjener for imperialistinteresser på Haiti. Han gjorde seg fortjent til Washingtons tillit da han fungerte som visepresident for det såkalte Rådet av de vise menn, et organ dannet av USA og landets allierte, for å legitimere det USA-støttede 2004-kuppet da den valgte presidenten Jean-Bertrand Aristide ble avsatt og fløyet til Afrika ombord i et amerikansk militærfly, og 1 000 amerikanske marinesoldater dagen etter invaderte landet. Rådet ledet opprettelsen av en ikke-valgt regjering ledet av statsminister Gérard Latortue, en høyreorientert talkshow-vert fra Sør-Florida, som førte tilsyn med et terrorregime mot Aristide-supportere, og regjerte med støtte fra en «fredsbevarende» FN-styrke kjent som MINUSTAH. Denne styrken okkuperte Haiti i 13 år, kvalte uroligheter i Port-au-Prince-slummen og spredte en koleraepidemi – den første i Haitis moderne historie – som førte til anslagsvis 10 000 dødsfall.

Henry tjente deretter som innenriksminister i regjeringen til president Michel Martelly, og hadde tilsyn med undertrykkingen av en serie masseprotester mot prisøkninger, korrupsjon og riggede valg. Martelly, en tidligere sanger kjent som «Sweet Micky», med hans tette bånd til Haitis politi, eks-militære og tidligere medlemmer av den forhatte militsen Tonton Macoutes, Duvalier-diktaturets morderiske hemmelige politi, ble brakt til makten i 2011 gjennom falske valg konstruerte av USAs utenriksminister Hillary Clinton. Moïse, Martellys håndplukkede etterfølger, fikk også støtte fra USA gjennom falske valg, og tjente seg så Washingtons lojalitet ved å støtte USAs kampanje for regimeskifte i Venezuela.

Den ikke-valgte Ariel Henrys plassering ved makten er bare den siste i den lange rekka av amerikansk imperialismes koloni-stil intervensjoner på Haiti, som kan dateres tilbake til 1915-invasjonen lansert av president Woodrow Wilson, den gang under påskudd av å skulle opprettholde lov-og-orden etter landets forrige presidentmord. Den invasjonen ble etterfulgt av en 30-år-lang okkupasjon og brutale undertrykking av folkelig motstand, opprettelsen av en haitisk hær for å videreføre denne undertrykkingen, og deretter det 30-år-lange diktaturet til far og sønn Duvalier, som ble støttet av Washington frem til 1986, da US Air Force fløy «Baby Doc» Duvalier ut av landet til eksil i Frankrike, for at han kunne unnslippe et folkelig opprør.

Detaljene som omgir attentatet på Moïse, og påskuddet for de siste politiske intrigene orkestrert av Washington, er fortsatt langt fra klare.

Mens Moïses politiske etterfølgere har forsøkt å tilskrive drapet til kolombianske leiesoldater, hvorav 18 sitter i varetekt, med fem angivelig fortsatt ettersøkte, har haitiske myndigheter blitt tvunget til å arrestere fem haitiske politioffiserer, deriblant Dimitri Hérard, sjef for Moïses sikkerhetskorps, en mann som i år har reist til Colombia minst fem ganger. Spørsmål har blitt reist om hvordan Moïses mordere var i stand til å unndra seg sikkerhetskontrollpunkter på veien som fører opp til hans villa, og hvorfor ikke et eneste medlem av hans sikkerhetskorps pådro seg så mye som ei skramme under angrepet.

Nexus mellom amerikanske imperialistoperasjoner og attentatet er også åpenbare. Pentagon har erkjent at et ukjent antall av de kolombianske leiesoldatene var US-trente, mens én av de arresterte haitiske mistenkte var en sentral «asset» for FBI og DEA på Haiti. Selskapene som rekrutterte de kolombianske leiesoldatene og som finansierte operasjonen, er begge basert i Sør-Florida, mens Antonio Intriago, individet med ansvar for å ha rekruttert de angivelige morderne har vært forbundet med provokasjonen i februar 2019 på grensa mellom Colombia og Venezuela, som involverte et forsøk på tvinge gjennom en bedragersk bistandskonvoi. Han har vært tilknyttet prominente høyreorienterte amerikanske politikere som kongressrepresentanten Ileana Ros-Lehtinen fra Florida, så vel som til den kolombianske presidenten Iván Duque, Washingtons nærmeste allierte i regionen.

Den kolombianske fjernsynsnyhetskanalen Noticias Caracol har rapportert å ha fått tilgang til uttalelser fra de kolombianske leiesoldatene som ble arrestert på Haiti, der de fortalte at de ble ført inn i landet under diplomat-status, og eskortert av politiets spesialstyrkeenheter. De vitnet også om at Claude Joseph, som tiltok seg makten etter attentatet, hadde gitt ordren for attentatet. De sa de hadde blitt forsikret om hans beskyttelse, og at de derfor ikke hadde hatt noen plan for å unnslippe landet etter drepingen.

Mens Biden-administrasjonen sendte en delegasjon fra FBI og departementet for hjemlandssikkerhet (DHS) til Haiti, med det angivelige formål å bistå med etterforskningen av attentatet, er det hevet over enhver tvil at Washington vil tilrettelegge for all den tildekking som måtte fordres for å få konsolidert et regime underlagt amerikanske imperialistinteresser.

USAs forsøk på å få hamret sammen en ny marionettregjering har overhodet ingen støtte i den haitiske befolkningen. De vil bare antenne det voksende sosiale raseriet i massene av arbeidere og fattige, mot de eksisterende sosiale betingelsene og det politiske oppsettet, i dette fattigste landet på de amerikanske kontinenter, og mot de imperialistmaktene som står bak dem.