Storbritannias Høyesterett har innrømmet USA å kunne anke på ytterligere to begrunnelser den lavere domstolens rettsbeslutning som nektet utlevering av Julian Assange.

Assange, WikiLeaks-grunnleggeren som fortsatt holdes i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison, er truet av utlevering på anklager i henhold til USAs spionasjelov, med potensiell livstidsdom for å ha avslørt statens krigsforbrytelser, tortur, overvåkning, korrupsjon og kuppkomplotter.

Distriktsdommer Vanessa Baraitser blokkerte den 4. januar for utlevering, og bestemte at det ville være undertrykkende på grunn av hans psykiske helse, og ville sette ham i en betydelig risiko for selvmord.

Den amerikanske regjeringens advokater søkte å kunne anke rettsbeslutningen, med de fem følgende begrunnelser:

1. At Baraitser begikk feil lovanvendelse relatert testen i henhold til seksjon 91 i utleveringsloven av 2003 [Extadition Act], som forbyr utlevering såframt personens psykiske eller fysiske helsetilstand ville gjøre den urettferdig eller undertrykkende.

2. At hun burde ha varslet USA på forhånd, og ha gitt regjeringen mulighet til å forsikre retten om at Assanges helse ville bli ivaretatt.

3. At dommeren ikke burde ha akseptert, eller i det minste lagt mindre vekt på bevisene til forsvarets viktigste psykiatriske ekspert, professor Kopelman.

4. At Baraitser tok feil i hennes samlede vurdering av bevisene for selvmordsrisiko.

5. At USA siden har besørget Storbritannia ei pakke forsikringer om vilkårene som Assange ville bli holdt under.

USA fikk i utgangspunktet tillatelse til å anke på grunnlagene ett, to og fem, men benektet nummer tre og fire. Under den preliminære høringen på onsdag for høyesterettsdommerne [Lord Justice] Holroyde og [Mrs Justice] Farbey ble den beslutningen opphevet, og begrunnelsene tre og fire ble også innvilget.

Deres rettsbeslutning bekrefter at 4. januar-dommen mot utlevering bare var en taktisk pause i en pågående pseudo-juridisk menneskejakt, som igjen stevner fram.

Baraitsers opprinnelige rettsavgjørelse aksepterte alle aktoratets antidemokratiske, faktisk uholdbare argumenter, bortsett fra det ene punkt hva angår Assanges psykiske helsestatus, og etterlot hans skjebne hengende i en tråd. Nå blir USA gitt aledning til å bulldose ned denne siste gjenværende hindringen.

Som Assanges juridiske team argumenterte i deres rettslige innsigelse [Notice of Objection], holder ingen av punktene i USAs ankeforespørsel vann, og står ikke for en seriøs granskning.

På grunnlag nummer én «identifiserte de amerikanske advokatene ingen rettsfeil i tilnærmingen fra distriktsdommeren» som anvendte den relevante «Turner-testen» på en måte som er i samsvar med den nylige saken til Lauri Love.

På grunnlag nummer to var retten ikke under noen forpliktelse til å utbe forsikringer fra USA.

På grunnlag nummer fem er de nye amerikanske «forsikringene» overhodet ikke det – de er betingede, og har blitt avgitt og brutt i tidligere saker. Forøvrig ble de introdusert på et så seint stadium at de ikke på noen måte kan behørig testes, og motsier «det lengestående og avgjørende viktige prinsippet» at «parter i en utleveringshøring burde innmelde alle deres bevis og reise alle relevante spørsmål ved én eneste utleveringshøring».

Edward Fitzgerald QC, som representerer Assange, hevdet under høringen på onsdag at grunnene tre og fire, rett og slett er «uomtvistelige».

Claire Dobbin, som representerer USA, hevdet at siden forsvarets medisinske ekspertvitne professor Kopelman ikke hadde dokumentert i en preliminær rapport at Assange var i en relasjon til Stella Moris, og hadde unnfanget to barn med henne – av direkte relevans for spørsmålet om hans mentale helse – dermed var skyldig i å villede retten, og at hans bevis burde vært avvist, eller tillagt langt mindre vekt.

Men Baraitser unnlot ikke å utføre, i formuleringene i aktoratets anke, en «inngående analyse av hvorfor professor Kopelman» handlet som han gjorde. Fitzgerald forklarte at faktisk var hun «fullt klar over kritikken», og hadde «stilt seg selv det riktige spørsmål» om hvorvidt eller ikke dette, i kontekst av hans bredere opptreden, reiste spørsmål ved hans upartiskhet.

I hennes rettskjennelse av 4. januar uttalte Baraitser at hun «ikke godtok at professor Kopelman sviktet hans plikt overfor retten da han ikke avslørte Ms. Morris’ relasjon til Assange». Hun beskrev Kopelmans unnlatelse som «en forståelig menneskelig respons på Ms. Moris problematiske stilling», som ikke hadde ført til at hun ble villedet.

Man trenger ikke godta at Baraitser kom til denne avgjørelsen av bekymring for juridiske prinsipper, for å påpeke fallitten i USAs argumenter. Som Fitzgerald hevdet under onsdagens rettshøring: «Det er uomtvistelig at det er et prinsipp at ethvert bortfall, uansett hvor forståelig ... gjør det hele av en eksperts bevismateriale utillatelig ... Man må imidlertid se det i kontekst, og se den overordnede plikten» for upartiskhet.

Om Kopelmans «menneskelige respons», spurte Dobbin betegnende, i hennes argumenter på onsdag: «Hva betyr det engang?» Fitzgerald redegjorde senere kraftfullt for de ekstraordinære undertrykkende omstendighetene som lå til grunn for at Kopelman traff hans avgjørelse: «Det var en overvåkingsorganisasjon som hadde tatt DNA-prøver [engelsk tekst] av babyens bleier [Assanges barn], som sa at spesiell oppmerksomhet måtte rettes mot Stella Morris, som vurderte tiltak for enten å kidnappe eller forgifte ham [Assange].»

Fitzgerald refererte til UC Global, selskapet som besørget sikkerhet for den ekvadorianske ambassaden samtidig som Assange var innestengt der, og som siden har blitt anklaget av to tidligere ansatte for å ha vært på kontrakt med CIA.

Fitzgeralds kommentar brøt gjennom sløret som skiller rettssalen, der Assanges sak antas å være et rettferdig argumentert juridisk anliggende, og den virkeligheten der USA fører en skitten kampanje for WikiLeaks-grunnleggerens hode. Mens Kopelman blir dratt over kullene for å ha prøvd å beskytte Assanges familie mot Amerikas profesjonelle tyver og leiemordere, kan USA gå videre med en rettsprosess som i all hovedsak er basert på de vedgåtte løgnene fra en dømt svindler og FBI-asset!

På grunnlag nummer fire refererte Fitzgerald i utstrekning til Baraitsers «klare, helhetlige, og ville vil si, uanfektelige» begrunnelse for å komme til hennes konklusjon om Assanges betydelige risiko for selvmord. Han konkluderte med at de amerikanske advokatenes argument utgjorde det nakne forlangendet at ankedomstolen skulle «revurdere hele saken, og komme til en annen konklusjon enn den personen som hadde hørt alt bevismaterialet».

Etter en times rettspause godkjente høyestrettsdommerne de amerikanske advokatenes argumenter, og erkjente at «generelt sett inntar denne retten en forsiktig tilnærming når den vurderer fakta ... gjort av dommeren på lavere nivå», men de hevdet at Kopelmans handlinger gjorde denne saken «uvanlig». Den endelige ankehøringen ble fastlagt å finne sted 27. og 28. oktober.

Moris snakket med journalister utenfor domstolen. «Det som ikke har ble diskutert her i dag er hvorfor jeg fryktet for min sikkerhet, og for våre barns sikkerhet, og for Julians liv. De vedvarende truslene og intimideringene vi har opplevd i årevis, som har terrorisert oss, og som har terrorisert Julian i mer enn ti år.»

«Trusler mot meg, trusler mot våre barn, drapstrusler mot Julians eldste sønn Daniel. Trusler mot Julians liv, trusler om 175 års fengsel. Og den faktiske pågående fengslingen av en journalist, for å ha gjort jobben sin. Dette er vedvarende trusler mot hans liv de ti siste årene. Dette er ikke bare lovpunkter. Dette er våre liv. Vi har retten til å eksistere. Vi har retten til å leve, og vi har rettet til at dette marerittet en gang for alle må ta slutt.»

Gårsdagens rettsavgjørelse er en advarsel. Den offisielle kampanjen Don't Extradite Assange (DEA) [‘Ikke utlever Assange’], og dens forsiktig tilsiktede og promoterte supportere, som tidligere Labour Party-leder Jeremy Corbyn, har oppfordret til appeller til Biden-administrasjonens eller det britiske rettsvesenets gode forstand. Under et møte i London i februar 2020 sa Tariq Ali til publikum: «Forhåpentligvis, når saken går oppover til overordnede domstoler, da kommer vi til noen dommere som er beredte til å være, kort og godt, anstendige.»

Dette er kriminell selvtilfredshet. Assanges skjebne må ikke overlates i den krigshissende Bidens eller det bestikkelige britiske rettsvesenets hender. Hans frihet betinger den politiske mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen, som nå trer inn i kamp over hele verden, til forsvar for demokratiske rettigheter.