De første av rundt 3 000 amerikanske soldater fra hæren og marinen, som ble beordret tilbake til Afghanistan av Biden-administrasjonen, begynte sist fredag å ankomme Kabuls internasjonale flyplass, samtidig som ytterligere seks av Afghanistans provinshovedsteder ble inntatt av Taliban, som med det per lørdag brakte totalt 18 byer falt til opprøret.

Ytterligere 4 000 amerikanske tropper blir sendt til Kuwait, for en mulig rask utplassering til Afghanistan. Storbritannia sender samtidig 600 av deres egne soldater.

Det angivelige formålet med disse operasjonene er evakueringen av amerikansk og britisk personell fra Afghanistan, i det Pentagon har klassifisert som en evakueringsoperasjon – «Noncombatant Evacuation Operation», eller NOE. Hvor lenge de vil forbli utplassert i det krigsherjede landet er ikke bekjentgjort. Deres oppdrag er imidlertid utvilsomt del av et desperat forsøk på å forhindre, i det minste midlertidig, at Taliban inntar Kabul.

Redning av amerikansk personell fra angivelige farer har så visst tidligere blitt påberopt som påskudd for å starte kriger og regimeendringsoperasjoner, som tilfellet var på Grenada og i Panama på 1980-tallet. Og utplasseringen kommer i tillegg til at USA har lansert luftangrep mot Talibans framrykking, med bruk av B-52 strategiske bombefly, droner, AC-130 gunships og hangarskipbaserte jagerfly, som har påført så vel krigere som sivile store tap.

Amerikanske embetsrepresentanter har i mellomtiden gjentatte ganger advart Taliban om at enhver «regjering pålagt med makt, vil være en paria-stat». Hvilket hykleri! Som om marionettregimet i Kabul ikke ble pålagt av overveldende amerikansk militærmakt.

Uansett hvilke taktikker det amerikanske militæret og etterretningsapparatet tar til orde for, amerikansk imperialismes gjenerobring av Afghanistan vil kreve langt mer enn noen få tusen tropper, og vil medføre et blodbad som vil overskygge de 20 siste årenes massedrap.

Washington står ansikt til ansikt med en svimlende historisk fiasko, av en størrelsesorden ikke sett siden Saigons fall i 1975, der de siste amerikanerne i Vietnam klatret ombord i helikoptre på taket av den amerikanske ambassaden. Rapporter fra den amerikanske ambassaden i Kabul indikerer at personalet der er travelt opptatt med makulering av dokumenter og ødeleggingen av datamaskiner.

Sammenligningen med Vietnam gjøres stadig oftere i det amerikanske styringsetablissementet. Mitch McConnell, Republikanernes leder i Senatet, erklærte på torsdag: «Bidens avgjørelser kaster oss ut i en enda verre oppfølger enn Saigons ydmykende fall i 1975.»

Det har også vært en tiltakende tromming i mediene for en fornyet amerikansk intervensjon. Washington Post førte fredag med en redaksjonell lederartikkel som hevdet at «Bidens brå tilbaketrekning, så vel som hans avvisning av å tilby mer meningsfull bistand til Afghanistans regjering, risikerer katastrofe.»

Dette etterfulgte en tekst fra Post’s Max Boot, en fanatiker for amerikansk imperialistkrig overalt, der han insisterte at «det eneste som kan avverge en enda større kalamitet er Bidens vilje til å revurdere hans elendige beslutning, og sende amerikanske fly og rådgivere tilbake til Afghanistan for å styrke regjeringsstyrkene, før Kabul faller.»

Foreign Policy førte samtidig med en artikkel om at «USAs tilbaketrekning fra Afghanistan bør fortsette. Men et nytt militært engasjement bør begynne.» Artikkelen argumenterte for at dette kunne oppnås ved at Washington «ganske enkelt forandrer sitt narrativ om formålet med militær handling», fra counterinsurgency – oppstandsbekjempelse – til en «humanitær» intervensjon for å beskytte sivile.

Høyreorienterte Republikanere, pro-krig Demokrater og selskapsmedier har alle slått seg sammen for å framstille det sentrale spørsmålet reist i Afghanistan som å dreie seg om kvinners rettigheter, i et land der de aller fleste kvinner hver dag har mer enn nok med å framskaffe nok mat til å kunne ernære seg selv og deres barn.

Resepter for nok ei militær «bølge», og de kyniske forsøkene i Washington på å lansere en «hvem tapte Afghanistan»-kampanje, kan ikke skjule omfanget av det ydmykende nederlaget amerikansk imperialisme har blitt påført.

De siste ukene har sett den uavbrutt kollapsen av det afghanske regimets sikkerhetsstyrker, som Pentagon har brukt 20 år og nesten $ 90 milliarder på å organisere, trene og bevæpne, og som var ment å skulle videreføre den tiår-lange counterinsurgency-krigen etter USAs tilbaketrekning, som formelt skal konkluderes den 31. august.

Sikkerhetsstyrkene har overgitt den ene byen etter den andre uten kamp, der afghanske tropper enten har overgitt seg, fjernet deres uniformer og oppløst seg inn i sivilbefolkningen, eller i noen tilfeller, tilsluttet seg opprøret.

Amerikanske embetsrepresentanter har framstilt problemet som mangel på «kampvilje» hos de afghanske sikkerhetsstyrkene og deres ledere. «De må slåss på egne vegne, slåss for deres nasjon,» erklærte Biden tidligere denne uka.

Det som til overmål har blitt klart er at massene av afghanere, medregnet soldater og politi som har gått ulønnet, uten forsyninger av mat og utstyr fordi deres politikere og kommandanter har stjålet lønningene og forsyningene, har konkludert med at det Afghanistan den amerikanske okkupasjonen har testamenterte dem, det er ikke «deres nasjon».

Tjue års okkupasjon og utlegg av godt over en billion dollar har etterlatt Afghanistan lutfattig, underutviklet og ridd av ekstreme nivåer av sosial ulikhet. Minst 70 prosent av befolkningen lever på én dollar eller mindre per dag, mens noen hundre familier tilknyttet regjeringen har blitt enormt velbeslåtte gjennom underslag av bistandsmidler og lukrative militærkontrakter. Tre-fjerdedeler av befolkningen lever på landsbygda, der de knapt overlever på dyrking av næringsmidler til eget livsopphold. Disse ubemidlede massenes hat mot den amerikanske okkupasjonens forbrytelser, og mot millionærene og de amerikanske marionettene i Kabul, har besørget Taliban en uendelig kilde av unge rekrutter, uansett hvor mange av dem det amerikanske militæret drepte.

Kabul-regimet ledes av korrupte eksilpolitikere med mer enn ett pass i lomma, noen av dem ute av stand til å snakke verken pashto eller dari, landets to hovedspråk. President Ashraf Ghani og hans kohorter skylder deres posisjoner riggede valg, der bare en brøkdel av befolkningen deltok, og Washingtons støtte.

Afghanistan, som Vietnam før det, har vist at amerikansk imperialisme er ute av stand til å drepe sin vei til seier, i en krig som har krevd minst en-kvart-million ofre. Lansert under påskudd av en «krig mot terrorisme» etter angrepene på New York City og Washington den 11. september 2001, ble den amerikanske intervensjonen i løpet av måneder forflyttet fra ei jakt på Al-Qaida, et Frankensteins monster opprettet ved hjelp av CIA på 1980-tallet, over til en krig mot befolkningen, der enhver som ble oppfattet som en trussel mot USAs okkupasjon ble behandlet som en «terrorist», fengslet, torturert og summarisk henrettet.

Fiaskoen i Afghanistan signaliserer ikke bare fallitten for Washingtons lengste krig, men for helheten av den globale politikken amerikansk imperialisme har ført i mer enn tre tiår.

I etterdønningene av Moskvas stalinistbyråkratis oppløsing av Sovjetunionen i 1991 konkluderte den amerikanske styringseliten med at det ikke var noe som sto i veien for Washingtons bruk av sin overveldende militære overlegenhet for å kunne hevde sitt herredømme over strategiske regioner i verden: I første runde Afghanistan, ved sentrum av det eurasiske kontinentet og på dørterskelen til Det kaspiske basseng og dets massive energireserver, og deretter Irak, med verdens femte største oljereserver.

Den underliggende oppfatningen var at amerikansk kapitalisme, gjennom en politikk med forebyggende krig og tøylesløs militarisme, kunne reversere sitt globale økonomiske hegemonis langtrukne tilbakegang. Dens initielle militærseire i Afghanistan og Irak har vist seg å være i beste fall pyrriske. Gjennom utlegg av milliarder av dollar, ofring av mer enn 7 000 amerikanske troppers liv, og nedslaktingen av mer enn én million afghanere og irakere, har ikke Washington lyktes i noen av landene med å få innført regimer som kunne sikre deres interesser.

Da sovjetiske styrker forlot Afghanistan i 1989, etter et tiår med krig som tok livet av 15 000 av Den røde armés soldater, regnet Washington det som en seier, og feiret det seinere som et bidrag til Sovjetunionens kollaps.

Zbigniew Brzezinski, president Jimmy Carters fanatisk antikommunistiske nasjonale sikkerhetsrådgiver, hadde i 1978 initiert politikken med å dyrke et islamistisk opprør mot det sovjetstøttede regimet i Kabul, for å påføre Moskva det han beskrev som deres «eget Vietnam».

Etter en borgerkrig i Afghanistan som tok livet av opptil 2 millioner mennesker, sa Brzezinski i 1998, til en som intervjuet ham, at han ikke angret: «Hva er viktigere for verdenshistorien? Taliban eller det sovjetiske imperiets sammenbrudd? Noen opphissede muslimer, eller frigjøringen av Sentral-Europa, og slutten på den kalde krigen?»

Washington feiret Den røde armés nederlag i Afghanistan – et land renomert som «imperiers gravplass» – som et bidragsytende element til Sovjetunionens bortgang. De amerikanske mediene har imidlertid ikke gjort noe forsøk på å analysere, fra et tilsvarende standpunkt, den fiaskoen det samme landet har påført amerikansk imperialisme.

Fiaskoen har lagt klart for dagen bankerotten, ikke bare for regimet i Kabul, men også det i Washington. To tiår etter invasjonen av Afghanistan er det amerikanske samfunnet preget av svimlende nivåer av sosial ulikhet, det framskredne forfallet av demokratiske styreformer som fikk sitt voldelige uttrykk i 6. januar-kuppforsøket, og den amerikanske styringselitens morderiske politiske orientering i responsen på Covid-19-pandemien, som har drept mer enn 600 000 amerikanere. Tiår med uavbrutt krig, og de antidemokratiske tiltakene iverksatt under påskudd av «krigen mot terrorisme» har skapt reisverket for et politistat-diktatur.

Historien har vist at en imperialistmakts nederlag i krig åpner portene for sosial revolusjon. Selv om amerikansk imperialismes respons på begivenhetene i Afghanistan vil intensivere forberedelsene til langt farligere kriger, blant annet mot atomvåpenbestykkede Kina og Russland, vil den afghanske fiaskoen og dens diskreditering av både Demokratenes og Republikanernes politikk, bare styrke den den amerikanske arbeiderklassens voksende bevegelse.

Det avgjørende spørsmålet er å bygge et nytt revolusjonært lederskap som kan mobilisere arbeiderklassen i USA og internasjonalt, i en revolusjonær kamp mot krig og kapitalistsystemet som er dens kilde.