Samtidig med hektisk amerikansk evakueringsarbeid på gang fra Kabul-flyplass holdt president Biden i går et online-nødmøte med verdens syv ledende imperialistmakter (G-7). I tråd med kravene fra de europeiske maktene og Canada, etter det amerikanske marionettregimets kollaps i Afghanistan, holdt han muligheten åpen for å bryte overenskomster med Taliban, og beholde amerikanske tropper i Afghanistan etter den avtalte fristen 31. august.

Før toppmøtet forlangte offisielle Taliban-representanter at G-7-maktene – USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada – måtte respektere den avtalte fristen. Taliban-talsmannen Suhail Shaheen advarte på mandag for at overtredelse av fristen vil føre til kamper med de amerikanske troppene omringet inne på Kabul-flyplassen. Han sa: «President Biden kunngjorde at innen den 31. august ville de trekke deres militærstyrker tilbake. Så dersom de forlenger [deres tilstedeværelse], da betyr det at de forlenger okkupasjonen. Dersom de har til hensikt å forlenge okkupasjonen, da vil det framprovosere en reaksjon.»

Selv midt under den ydmykende fiaskoen av den tjue-år-lange USA-ledede krigen i Afghanistan, men nå med amerikanske tropper i undertall og omringet på Kabul-flyplassen, signaliserte Biden i går at han kunne komme til å bryte tilbaketrekningsoverenskomsten. Hvorvidt Biden prøver å handle på denne trusselen eller ikke, som ville være helt hensynsløst gitt den militære situasjonen, er den tydeligvis ment som et signal om at imperialistmaktene ikke har noen intensjon om å trekke seg tilbake fra regionen.

Biden hyllet først G-7-maktenes «solidaritet» om Afghanistan. Han rapporterte at amerikanske styrker hadde evakuert 70 700 personer siden det afghanske USA-støttede regimets kollaps, derav 12 000 de 12 siste timene. Biden sa amerikanske styrker er «på vei til å fullføre, innen den 31. august» deres evakueringsoperasjoner, og New York Times rapporterte, med referanse til anonyme offisielle kilder, som sa Biden «har som mål å trekke troppene tilbake innen 31. august, og henviste til ‘veldig høy’ risiko for angrep».

Biden kunngjorde likevel at Washington forbereder planer for å ignorere 31. august-fristen. «Jeg har bedt Pentagon og utenriksdepartementet om beredskapsplaner for å justere tidsplanen, dersom det skulle bli nødvendig,» sa Biden, og la til: «Jeg er også oppmerksom på den økte risikoen jeg har blitt orientert om, og må ta disse risikoene med i betraktning. De er reelle, og vesentlige utfordringer som vi må ta med i betraktning. … Det er en spent og uoversiktlig situasjon, vi har allerede sett noen skyte-episoder bryte ut. Vi løper en alvorlig risiko for at det bryter sammen etter hvert som tiden går.»

Biden lovet å opprettholde evnen til å intervenere i Afghanistan for «kontra-terror» operasjoner, men sa Washington ikke trengte å ha en militær tilstedeværelse inne i landet. Han erklærte: «Vi driver effektive terrorbekjempelse-operasjoner rundt om i verden, der vi vet at terrorisme er mer av en trussel enn den i dag er i Afghanistan, uten permanent militær tilstedeværelse på bakken. Og vi vil gjøre det samme i Afghanistan, med vår over-horisonten evne til å bekjempe terrorisme.»

Fiaskoen for den amerikanske krigen i Afghanistan avslører igjen påskuddene for den 20-år-lange krigen solgt den amerikanske og verdens offentlighet. Billioner av dollar og hundretusenvis av liv ble sløst vekk, angivelig fordi det var presserende nødvendig å få veltet Taliban og bygge demokrati, og å bygge en militær NATO-tilstedeværelse som den eneste måten å kunne forhindre Al-Qaida eller andre terrorgrupper fra å bruke landet som en base. Disse påstandene var politiske løgner.

USA’s og NATO’s tropper må umiddelbart forlate Afghanistan. Etter to tiår der afghanske menn, kvinner og barn, i landsbyer og byer, ble bombet eller utsatt for amerikanske dronemordangrep, klinger NATO’s angivelige bekymringer for afghanske flyktningers menneskerettigheter fullstendig hule. Den politisk kriminelle karakteren av de USA-ledede krigene i Midtøsten og Sentral-Asia, gjennom tiår etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, står nå avslørt.

Det å få stoppet krig krever den uavhengige internasjonale mobiliseringen av arbeiderklassen, i en sosialistisk, antikrigbevegelse. Det er ingen fredsfraksjon innen styringsklassen, og G-7-toppmøtet viste at EU’s og Canada’s politiske orienteringer ikke er vesentlig forskjellige fra Washington’s.

Storbritannia’s statsminister Boris Johnson, hovedarrangør for G-7-toppmøtet, forlangte forut for nett-møtet en sikker passasje for de som ønsker å forlate Afghanistan «hele veien fram til den 31. august, og forbi». Han la til: «Jeg er fullstendig realistisk om Taliban, og jeg tror ikke at noen kommer til å late som om dette er noe annet enn en veldig vanskelig situasjon. Men det betyr ikke at vi skal ignorere den innflytelsen vi har.»

Johnson foreslo at G-7-maktene skulle beslaglegge afghanske finansmidler holdt i utenlandske banker, og nekte finansiell bistand til dette landet som er ødelagt av tiår med NATO-okkupasjon. Følgelig kunne de dermed bestemme, sa Johnson, «om disse enorme midlene til slutt skal bli frigjort til bruk for regjeringen og befolkningen i Afghanistan...»

Aggressive oppfordringer kom også fra europeiske embetsrepresentanter, og fra Canadas statsminister Justin Trudeau. «Jeg understreket at Canada er beredt til å oppholde seg forbi 31.-fristen, dersom det i det hele tatt er mulig,» sa Trudeau til journalister etter toppmøtet. Han hevdet: «Vi ønsker å redde så mange mennesker som mulig, og kanadiere er beredt til å jobbe for å prøve å få gjort nettopp det.»

Frankrikes president Macron erklærte før toppmøtet at NATO-maktene har en «moralsk plikt» til å redde afghanere som flykter fra Taliban. Mens Elysée-presidentpalasset oppfordret Biden til å bli i Afghanistan også etter 31. august-fristen, lovet det imidlertid å «tilpasse seg» den amerikanske beslutningen.

Tysklands utenriksminister Heiko Maas sa: «Vi er i samtaler med USA, Tyrkia og andre om hvordan vi kan holde Kabul-flyplassen operativ, selv etter den militære evakueringen,» og han la til: «Slutten på den militære evakueringen kan ikke være slutten på sjansen for å få folk ut av Afghanistan.»

Slike oppfordringer om fortsatt intervensjon gjenspeiler intensiverte stormaktsrivaliseringer, midt under den amerikanske fiaskoen i Afghanistan. Spenningene bygger seg mellom USA, Kina og Russland – så vel som de europeiske maktene – over kommersiell og strategisk innflytelse i regionen. Den kinesiske obersten Zhou Bo’s gjestekronikk i New York Times, med tittelen «I Afghanistan, Kina er beredt til å tre inn i tomrommet», gir en antydning om den enorme potensielle omfordelingen av økonomisk og politisk makt som amerikanske og europeiske embetsrepresentanter frykter for.

Zhou skrev: «Med den amerikanske tilbaketrekningen kan Beijing tilby det Kabul trenger mest av alt: Politisk upartiskhet og økonomiske investeringer. Afghanistan har på sin side det Kina verdsetter mest: Muligheter innen infrastruktur og industribygging – områder der Kinas kapasiteter utvilsomt er uten sidestykke – og tilgang til uutnyttede mineralforekomster for $ 1 billion, deriblant kritiske industrimetaller som litium, jern, kobber og kobolt.»

En amerikansk tilbaketrekning vil fremme Kinas «Belte og Vei»-infrastrukturprosjekter, og kinesisk-ledet økonomisk vekst og integrering i regionen, la Zhou til. Han skrev at den amerikanske krigen i Afghanistan begrenset Kinas tilstedeværelse, og: «Afghanistan har til nå vært en attraktiv, men manglende brikke i det enorme puslespillet. Dersom Kina skulle være i stand til å utvide Belte-og-Vei-prosjektet fra Pakistan til Afghanistan – eksempelvis med en motorvei Peshawar-til-Kabul – ville det åpne opp en kortere landrute for å få tilgang til markeder i Midtøsten.»

Zhou framsatte håp om amerikansk-kinesisk samarbeid: «Ingen av landene ønsker å se Afghanistan gli ned i en borgerkrig. Begge av dem støtter en politisk løsning som er afghansk-ledet og afghansk-eid. Derfor besørger Afghanistan et område hvor de to konkurrerende gigantene kan finne en slags felles sak.»

I virkelighetens verden er det å håpe på at amerikansk imperialisme eller dens europeiske allierte, fredelig vil forsone seg med et tilbakeslag i Sentral-Asia, som å plassere tunge innsatser i veddemål mot historien. De forbereder utvilsomt enda mer hensynsløse handlinger, for å snu den akselererende glidningen av deres regionale og globale posisjon. Det kritiske spørsmålet er å trekke de politiske lærdommene av denne historiske fiaskoen for amerikansk imperialisme, og å bygge en bevegelse i arbeiderklassen mot ytterligere aggresjonskriger.