New York Times publiserte i helgen en lederartikkel med tittelen «Undertrykking uten grenser», som presenterte Kina som verdens ledende utøver av «transnasjonal undertrykking».

Den redaksjonelle lederartikkelen på 1 500 ord inneholder én referert kilde, en rapport fra Freedom House, en organisasjon Times ikke sier noe om. Basert på denne rapporten, konkluderer redaksjonen som følger:

Freedom House rapporterte at den verste lovbryteren er Kina. «Kina gjennomfører den mest sofistikerte, globale og omfattende transnasjonale undertrykkingskampanjen i verden,» sa rapporten, der den beskriver hvordan Beijing forvalter landets teknologiske dyktighet, geopolitiske innflytelse og dets enorme sikkerhetsapparat, for ikke bare å jage og forfølge mange kinesere som bor i utlandet, men også hele etniske og religiøse grupper, som uigurer, tibetanere og tilhengere av Falun Gong. «Kampanjens store bredde og globale omfang er uten sidestykke,» erklærte Freedom House.

Hadde Times fulgt de mest grunnleggende regler for journalistikk ville avisa ha forklart hva «Freedom House» er, organisasjonens stamtavle og pålitelighet, og hvorvidt den har noen interessekonflikter. Avisa ville ha skrevet et avsnitt langs de følgende linjer:

Freedom House mottar 90 prosent av sin finansiering fra den amerikanske regjeringen. Organisasjonens nåværende styreleder er Michael Chertoff, som tjente som USAs minister for departementet for hjemlandssikkerhet (DHS) under president George W. Bush, og var medforfatter av loven USA Patriot Act, som berettiget illegal masseovervåkning, tortur, og attentat mot amerikanske statsborgere. Chertoff har vært beskyldt for krigsforbrytelser.

Men ingen slik informasjon presenteres, fordi lederartikkelen er bevisst villedende. Problemet for Times’ redaksjonsråd er at uansett hva USA beskylder Kina for å gjøre, har USA begått det samme, i en uten sammenligning større skala.

Verre er det at mannen, under hvis imprimatur rapporten ble publisert, var en ledende arkitekt for de mest vidtrekkende handlingene av innenriks undertrykking og kriminalitet i amerikansk historie. Dersom Times var det minste seriøse i å opponere mot «transnasjonal undertrykking», ville avisa kreve umiddelbar arrestering av Michael Chertoff.

Som leder for justisdepartementets kriminalavdeling i årene 2002 og 2003 var Chertoff direkte involvert i planleggingen og implementeringen av Central Intelligence Agency’s torturprogram.

Ifølge en artikkel publisert av Times i 2005 ga Chertoff «råd til Central Intelligence Agency om lovligheten av tvangsmessige avhørsmetoder», og fortalte dem at tortur «kan være legalt».

Med Chertoff’s velsignelse bortførte og torturerte CIA mennesker rundt om i verden, overfalt seksuelt, og slo og påførte menn, kvinner og barn alvorlige skader, over måneder og år, i noen tilfeller nesten til døde. Ifølge en rapport fra Open Society’s Justice Initiative, internerte CIA illegalt og torturerte 136 personer, med medvirkning fra «så mange som 54 utenlandske regjeringer».

Etter terroristangrepene 11. september 2001 startet US Central Intelligence Agency (CIA) et hemmelig interneringsprogram der mistenkte terrorister ble holdt i CIA-fengsler, også kjent som «black sites», utenfor USA, hvor de ble utsatt for «forbedrede avhørsteknikker» [‘enhanced interrogation’] som involverte tortur og andre overgrep. Omtrent samtidig ble CIA innvilget ekspansiv myndighet til å utøve «ekstraordinær bortføring» [‘extraordinary rendition’], definert her som overføring – uten juridisk prosess – av en internert over til en utenlandsk regjerings varetekt, med det formål å fengsle og avhøre.

I dag, mer enn et tiår etter 11. september, er det ingen tvil om at høytstående embetsrepresentanter i Bush-administrasjonen bærer ansvar for autorisering av brudd på menneskerettigheter assosiert med hemmelig forvaring og extraordinary rendition, og den straffriheten de har hatt til dags dato er fortsatt et anliggende av vesentlig bekymring.

CIA’s behandling av den feil-beskyldte tyske statsborgeren Khaled El-Masri er bare ett eksempel på forbrytelsene Chertoff hjalp til med å begå.

CIA strippet El-Masri, påførte ham hette, lenket og sodomerte ham med ei stikkpille i makedonske embetsrepresentanters påsyn på flyplassen. Deretter dopet CIA ham og fløy ham til Kabul for å bli innesperret i et hemmelig CIA-fengsel, kjent som «Salt Pit», der han ble slengt i veggene, sparket, slått og utsatt for andre former for overgrep.

Det amerikanske torturprogrammets grusomheter ble i mai 2004 avslørt for verden av fjernsynsprogrammet «60 Minutes» og Seymour Hersh, med bilder av hettepåførte, nakne fanger stablet i pyramider, innsmurt i menneske-ekskrementer og tvunget til å onanere i vakters påsyn.

Hersh, aldeles forferdet over hva han hadde sett, beskrev kvinner som ble tvunget til å være vitne til voldtekt av deres mannlige barn, i opptak som til dags dato ikke har vært utgitt. «De kvinnene som ble arrestert med unge gutter, barn, i tilfeller det er opptak av. Guttene ble sodomert med kameraene rullende. Og det verste, framfor alt dette, er lydsporet av guttene som skriker, deres regjering har dem. De er totalt skrekkslagne.»

Det er vanskelig for mange mennesker å forstå i hvilken grad de amerikanske mediene fungerer som en formidlingskanal for statspropaganda, der alle andre hensyn inntar plassen i baksetet.

Men publiseringen av en redaksjonell lederartikkel som denne, med dens skrikende utelatelser og motsetninger, er umulig utenfor det eksklusive målet med statspropaganda: Manipuleringen av offentlighetens sentiment, for å demonisere et helt land og skape oppslutning for økonomisk og militær konflikt.

Menneskene som bemanner Times’ redaksjonsråd er skamløse, som en profesjonell forpliktelse. De ser ikke det å lyve som moralskt eller umoralskt, de ser det som del av deres jobb, som et element av faglig dyktighet. De har fullt og helt tatt opp i seg de amerikanske etterretningstjenestenes mantra, en gang påskrevet baseballcaps sendt til de nicaraguanske Contras: «Admit Nothing – Deny Everything – Make Counter-Accusations» [‘Innrøm ingenting – Benekt alt – Gjør mot-beskyldninger’].

Målet for Times’ lederartikkel er å få leseren til å tro den starter med det upartiske premiss at brudd på demokratiske rettigheter og folkeretten skal straffes, og derfor må Kina straffes fordi landet bryter demokratiske rettigheter og folkeretten.

Faktisk er logikken satt i revers. Målet er å demonisere Kina, og virkemidlene – påståtte brudd på demokratiske rettigheter – er kokt sammen for å berettige dette målet.

Freedom House-rapporten oppfordrer land til å «Iverksette en robust strategi for anvendelsen av målrettede sanksjoner mot utøverne av transnasjonal undertrykking og dem som tilrettelegger for slike handlinger».

Freedom House skriver deretter følgende passasje, som er totalt ignorert i New York Times-artikkelen:

Hengende som ei mørk sky over anliggendet om transnasjonal undertrykking er den amerikanske regjeringens bortføringer [‘renditions’] og målrettede drap som del av den «globale krigen mot terror» som fulgte terrorangrepene 11. september 2001, og den israelske regjeringens omfattende bruk av målrettede drap utenfor landets territorium. Over hele verden anvender stater som driver med transnasjonal undertrykking etiketten terrorisme på de landflyktige som de forfølger, der de i noen tilfeller åpent refererer eksemplene fra USA og Israel.

Dersom Freedom House oppfordret til «målrettede sanksjoner mot utøverne av transnasjonal undertrykking», og verdens ledende utøver av «bortføringer og målrettede drap» er USA, burde ikke da USA sanksjoneres? Oppfordrer Freedom House til at organisasjonens egen styreleder skal hales vekk i håndjern til den internasjonale straffedomstolen (ICC)?

Selvfølgelig ikke. Fordi poenget ikke er å opponere mot brudd på demokratiske rettigheter. Poenget er å demonisere et helt land, dekke over amerikansk imperialismes forbrytelser, og skape en oppslutning for krig.

Det kunne skrives ei hel bok om alle forbrytelsene som er utelatt eller forvrengt i New York Times’ lederartikkel. Den sier ingenting om Julian Assange, verdens ledende politiske fange, som blir jaget og forfulgt av den amerikanske regjeringen for å ha avslørt dens forbrytelser. Den er taus som graven om Washington’s masseovervåkningsprogram uten rettskjennelser. Den bagatelliserer i vesentlig grad de amerikanske dronemordene. Den presenterer USA som en uheldig tilskuer til drapet på journalisten Jamal Khashoggi, der faktisk Washington med stor sannsynlighet hadde framskreden kunnskap om konspirasjonen for å drepe ham.

Men det er nok å påminne om rollen til Michael Chertoff i de systematiske voldtektene og torturen av utallige menn, kvinner og barn, for å bevise at enhver som hadde ei hånd med på å skrive denne lederartikkelen er en skamløs løgner.

Merknad: Denne artikkelen utelukker bevisst eksplisitte bilder av tortur og seksualisert vold begått av amerikanske styrker, for å overholde Twitter- og Facebook-retningslinjene. Lesere som ønsker å se bilder vi ville ha inkludert, kan se dem på Wikimedia Commons. Ekstremt skjønn anbefales.