Reportere fra World Socialist Web Site snakket med jernbanearbeidere i Paris på torsdag. De uttrykte deres støtte og solidaritet for den pågående nasjonale jernbanestreiken deres kolleger i Tyskland fører.

Den tyske jernbanestreiken har vært på gang siden onsdag ettermiddag. Lokførere og andre jernbaneansatte motsetter seg den nasjonale jernbaneoperatøren Deutsche Bahn’s bestrebelser for å pålegge dem en arbeidsavtale som kutter pensjoner og håndhever en null-prosent-lønnsvekst, som gitt inflasjonen er et reelt lønnskutt. Selskapet krever effektivt sett at arbeidsstyrken bærer hovedtyngden av koronaviruspandemiens kostnader, ved en ytterligere reduksjon av deres betingelser.

Deres franske kolleger er kjent med det internasjonale angrepet som er på gang mot jernbanearbeidere. I 2018 bekjentgjorde den franske presidenten Emmanuel Macron at han ville skrote jernbanestatuttet som hadde vært på plass siden like etter andre verdenskrig. Tusenvis av arbeidere har siden blitt gjort overflødige; jernbanene blir stadig mer åpnet for konkurranseutsetting til private tjenesteleverandører, mens nytilsatte arbeidere blir ansatt med forskjellige betingelser, med færre beskyttelser og på lavere lønnsskalaer.

I juni 2018 gjennomførte franske jernbanearbeidere en kraftfull streik for å motsette seg Macron’s pro-selskap-lov. Streiken ble nedkjempet fordi den ble isolert av jernbanearbeidernes fagforeninger, som nektet å mobilisere noen bredere støtte i arbeiderklassen, og holdt arbeiderne isolerte.

«Lykke til, til arbeiderne i Tyskland,» sa Louis, som er billettkontrollør på SNCF-nettverket, og har jobbet på jernbanelinjene siden 2016. «Dersom de fortsatt er i kamp, må de bare ikke gi opp, for når du gir opp da er det over. Jeg støtter dem fullt og helt, spesielt hvis de vil unngå det vi nettopp har vært gjennom.»

Louis forklarte at i kjølvannet av 2018-streiken blir «reglene som skal beskytte oss når det gjelder timer og betingelser ikke respektert i det hele tatt. Vi er alle helt utmattet. Vi jobber nå timer som er helt absurde.»

Da han hørte at de tyske jernbanenettverkene forlangte at arbeiderne skal bære kostnadene for pandemien, svarte Louis med at «det er den samme situasjonen som her. Det er de ansatte som må betale. De har allerede skjøvet ut arbeidere og gjort andre endringer i tidsplanene, siden begynnelsen av pandemien. De benyttet anledningen den bød dem til å bli kvitt midlertidige ansatte. Nå jobber mange av oss ni eller ti timer dagen, fordi det er færre folk til å gjøre det samme arbeidet. Koronaviruset var bare en unnskyldning for å gjøre det de ønsket å få gjort i lang tid.»

«Jeg håper at passasjerene er med dem, og støtter dem,» la Louis til. «Det de trenger å gjøre er å forklare befolkningen hvorfor de er i streik, og vise dem hva som vil skje dersom vi ikke streiker. Det var de gangene da vi fikk forklart offentligheten det, at de følte de forsto det.»

Louis sa at han trodde det ville vært sterkt for arbeidere i Tyskland, Frankrike og over hele Europa om de sammen fikk gjennomført forente aksjoner. «Men det ville være på betingelse av at vi hadde en talsmann, en reell representant som talte på vegne av arbeiderne. Ofte er fagforeningstoppene bare der for dem selv, eller de foretrekker å slåss med hverandre, heller enn å lage en felles front mot fienden.»

Stefan, en lokfører med 23 års erfaring, hadde denne meldingen til de streikene i Tyskland: «Vi støtter dem, som lokførere i Europa. De skal vite at det som nå rammer dem, det vil komme hit også. Jo mer tiden går, jo mer har våre betingelser en tendens til å bli de samme. Jo mer det er ting som rammer dem, desto mer vil de ramme oss. Vi må støtte dem.»

«Jeg tror at i Tyskland har de hatt konkurranseutsetting i togtransporten i flere år,» sa han. «Nå gjør de det her også, og det vil tre i kraft i løpet av de neste årene. Vi er enda ikke fullt rammet, men det kommer raskt. Jeg tror de prøver å få brakt nivået ned overalt. Det er opp til arbeiderne å gjøre det maksimale for å forsvare sine interesser.»