Kina’s president Xi Jinping oppfordret i en tale i forrige måned, holdt for sentralkomitéen for finansielle og økonomiske affærer, til større vektlegging av «felles velstand», og han påpekte behovet for å «regulere altfor høye inntekter», og til «oppmuntring for at høy-inntekts-individer og storselskaper returnerer mer til samfunnet».
Bemerkningene kom i kjølvannet av trekk fra det kinesiske Kommunistparti-regimet (KKP) for å tøyle inn gigantiske privateide selskaper, deriblant teknologigigantene Tencent og Alibaba, matutleveringsselskapet Meituan, det nett-baserte bilskyss-selskapet Didi, og online-utdanningsselskapene TAL Education, New Oriental og Gaotu Techedu.
Individer som Tencent’s Tony Ma og Alibaba’s Jack Ma har ansamlet seg enorme personlige formuer – henholdsvis $ 53,1 milliarder og $ 45,3 milliarder [NOK 460,9 og 393,2 milliarder] – etter hvert som deres forretningsimperier har ekspandert. Deres obskøne nivåer av rikdom står i sterk kontrast til de 600 millioner kinesere som kun har ei inntekt på 1000 yuan eller $ 154 i måneden [NOK 1 337], som ifølge den kinesisk premier Li Keqiang ikke engang strekker til husleie i en mellomstor kinesisk by, enn si andre nødvendigheter.
Som respons på Xi’s tale har Tencent Holdings lovet å donere $ 15 milliarder til forskjellige initiativer tilknyttet miljø, utdanning og rurale reformer, og sa kunngjøringen var en respons på «Kina’s kampanje for omfordeling av rikdom». Selskapet sa halvparten av beløpet ville bli brukt til «bærekraftig innovasjon av sosial verdi», og resten til sosiale veldedighetsprogrammer for å bidra til «felles velstand».
Alibaba lovet i forrige uke å besørge et tilsvarende beløp innen 2025, til «felles velstand» i Kina. I uttalelsen sto det at pengene ville bli brukt til å støtte bedrifter fra mikro til små og mellomstore nivåer, bistå «digitaliseringen av underutviklede områder» og til utvidelser av helsetjenester i mindre utviklede områder.
Bloomberg har rapportert at 73 av Kina’s børsnoterte selskaper, både private og statsdrevne, har meldt til deres aksjonærer at de vil bidra til programmet «felles velstand».
Selskapskunngjøringene er åpenbart motivert av bekymringer for ytterligere statlige inngrep i deres virksomheter, samtidig som at de blir innrettet på områder som bidrar til deres ytterligere ekspansjon, snarere enn at de tar seriøse hensyn til sosial ulikhet. Prosessene med kapitalistisk restaurering, som KKP har presidert over, har åpnet opp for et enormt og utvidende gap mellom rike og fattige i Kina.
Ifølge Credit Suisse Research Institute forvalter Kina’s rikeste 1 prosent nesten 31 prosent av landets formue, opp fra 21 prosent i 2000. En rapport fra banken HSBC satte størrelsen på Kina’s middelklasse, som har årsinntekter i området fra $ 15 000 til $ 75 000 [NOK 130 190 til 650 950], til å være 340 millioner mennesker. Selv om $ 15 000 er ei relativt beskjeden inntekt etter vestlige standarder er det minst åtte ganger beløpet de 600 millionene har til rådighet, som premier Li Keqiang refererte til i fjor.
President Xi’s oppfordring til «felles velstand» – et begrep han stadig økende grad har brukt det siste året – gjenspeiler frykten innen KKP-apparatet for de enorme sosiale spenningene som skapes av den forankrede ulikheten. Han fortalte offisielle embetsfunksjonærer i januar at «felles velstand» ikke bare er et økonomisk anliggende, men «en stor politisk sak som berører partiets fundament for sitt styre», og han la til: «Vi kan ikke la en uoverkommelig kløft oppstå mellom de rike og de fattige».
Som tallene viser er imidlertid gapet allerede uoverkommelig. De hundrevis av millioner mennesker som sliter med å kunne overleve på mindre enn 1 000 yuan i måneden, lever i en verden som er langt vekk fra multimilliardærenes. Selve det faktum at Xi ser seg tvunget til å oppfordre landets superrike oligarker til å ofre, gjør en hån av KKP’s gjennomskuelige, men opprettholdte påstander om å være sosialistisk eller kommunistisk.
Yao Yang, økonomiprofessor ved Peking University, indikerte i en e-post til New York Times at han støtter Xi’s nye orientering, og sa Kina måtte være «jevnbyrdig og rettferdig». Han innrømmet: «Kina er et av de verste landene hva angår omfordeling, til tross for at det er et sosialistisk land. Offentlige utgifter er altfor stor grad konsentrert i byer, på eliteskoler og så videre.»
Presset som bærer ned på arbeidende mennesker har blitt høynet av Kina’s økonomiske oppbremsning. Årene med 10 prosent BNP-vekst er forbi. Tidligere anså KKP 8 prosent årlig vekst som en nødvendighet for å besørge tilstrekkelig sysselsetting for å kunne avverge utålelige sosiale spenninger. Vekstraten har imidlertid nå falt til 6 prosent, og viser ingen tegn til å skulle bedres.
Xi har ikke til hensikt å reversere prosessene med kapitalistisk restaurering, som ble igangsatt i 1978 med Deng Xiaoping’s pro-markedsagenda. Deng, som så notorisk erklærte: «Det å bli rik er storartet», argumenterte for at Kina måtte la noen bli rike først, for å få løftet økonomien.
Ifølge det statlige nyhetsbyrået Xinhua diskuterte forrige måneds møte i sentralkomitéen for finansielle og økonomiske affærer «å skape betingelser som er mer inkluderende og rettferdige, for at mennesker kan få bedre utdanning og forbedre deres utviklingsevner,» og at «flere mennesker får sjansen til å bli velstående».
Han Wenxiu, visedirektør for kontoret for kommisjonen for sentrale finansielle og økonomiske affærer, forsikret de velstående om at regjeringen ikke ville «plyndre de rike for å hjelpe de fattige». Han sa tanken ikke var «egalitarisme», men «å redusere gapet av formuefordeling mellom by og land, og for å forhindre polarisering».
Hans kommentarer var åpenbart innrettet på å avverge enhver panikk blant selskapseliten og utenlandske investorer, ved å signalisere at skiftet stort sett er kosmetisk, og at det ikke vil bli gjort noen vesentlige innhugg i deres profitter.
Politiske pro-marked-kommentatorer har uansett slått tilbake. Den Hong Kong-baserte avisa South China Morning Post, som eies av Alibaba, publiserte sist fredag en tekst fra økonomiprofessoren Zhang Weiying fra Peking-universitetet, som argumenterte: «Dersom vi mister troen på markedskreftene, og baserer oss på hyppige regjeringsintervensjoner, da vil det føre til felles fattigdom.»
Xi har utropt den østlige kystprovinsen Zhejiang til en demonstrasjonssone for hans «felles velstand»-program. Den nylig bekjentgjorte planen setter 2025 som tidsmål for å oppnå ei gjennomsnittlig disponibel inntekt per person på $ 11 500 [NOK 99 810] – opp 40 prosent fra dagens nivå. Økonomiprofessor Li Shi som rådga provinsens embetsrepresentanter om planen, foreslo i en avisartikkel at provinsen kunne promotere kollektive forhandlinger, for å gi ansatte en sterkere stemme i lønnsforhandlinger.
Li’s forslag understreker motsetningen som KKP-regimet konfronterer. Forankret sosial ulikhet skaper klassespenninger som truer med å eksplodere. Men det å tillate arbeidere en sterkere stemme for å heve inntektene truer smtidig med å utløse arbeiderklassekamper, under betingelser med en oppbremsende økonomi. Som det er tilfelle rundt om i verden forflytter arbeidere i Kina seg i retning av konfrontasjon med kapitalistklassen, og med KKP-byråkratiet som forsvarer dets interesser.