For femti år siden, kvelden søndag den 15. august 1971, gikk president Richard Nixon på riksdekkende kringkastet fjernsyn for å kunngjøre at USA fra da av ikke lenger ville respektere avtalen landet hadde inngått på konferansen i Bretton Woods, New Hampshire, i juli 1944, om å innløse amerikanske dollar med gull, til en vekslingsrate på $ 35 per unse.
Beslutningen om å stenge gullvinduet knuste det internasjonale pengesystemet, som sammen med Marshall-planen fra 1948 og Den generelle avtalen om tariffer og handel fra 1950 hadde vært det sentrale fundamentet for etterkrigstidens kapitalist-boom.
Kapitalismen kom på alle fronter diskreditert ut fra den andre verdenskrig. Dens økonomi, drevet av profittmotivet, hadde under Den store depresjonen på 1930-tallet skapt ufattelig elendighet for hundrevis av millioner mennesker. To imperialistiske verdenskriger, utkjempet for kolonier og ressurser, hadde produsert et usigelig barbari, eksempelvis Holocaust. Den andre verdenskrigen ble avsluttet med at USA slapp to atombomber over Japan. Styringsklassene i Europa hadde revet maska av «demokratiet», da de kollaborerte med Nazi-Tysklands fascistregime.
Der statslederne for de snart seirende maktene samlet seg i Bretton Woods, med krigen som trakk mot en slutt – i all vesentlig grad som resultat av Sovjetunionens hærers heroiske oppofrelser – var de meget vel inneforstått med at enhver tilbakevending til de økonomiske betingelsene fra før krigen ville utløse sosial revolusjon, ikke bare i Europa men potensielt også i USA.
De stridende parters økonomier lå ved slutten av krigen i ruiner, bortsett fra USAs, som hadde gjennomgått en rask ekspansjon. Den leverte nå mer enn 50 prosent av verdens industrielle produksjon, og landet var i besittelse av mer enn 75 prosent av verdens gullbeholdninger.
Grunnlaget for det monetære systemet oppkalt etter Bretton Woods, der avtalene ble sluttet, som gjorde dollaren, støttet av gull til den globale valutaen, var at amerikansk kapitalismes styrke skulle danne grunnlaget for gjenoppbyggingen av etterkrigstidens kapitalisme. Men ingen av disse planene kunne settes ut i livet uten gjenopprettelsen av den borgerlige politiske orden, under betingelser av utviklende revolusjonær gjæring.
The Economist, britisk imperialismes talerør, bemerket ved slutten av 1945 at nazi-regimets nederlag og slutten på regimets «Nye orden» hadde «besørget Europa et stort revolusjonært momentum. Det hadde stimulert alle massenes vage og forvirrede, men likevel radikale og sosialistiske impulser. Det var bemerkelsesverdig at ethvert program, fra alle de forskjellige motstandsgruppene i hele Europa, der de kom ut fra Undergrunnen, inneholdt krav om nasjonaliseringen av bankene og storindustrien; og disse programmene bar signaturer fra Kristelig-demokrater så vel som fra Sosialister og Kommunister.»
Det europeiske borgerskapet hadde i en slik grad blitt integrert inn i strukturene av nazistenes «Nye orden» at det var blitt fullstendig diskredittert, og fikk The Economist til å bemerke at selv om fransk sosialismes maksime på 1800-tallet hadde vært «eiendom er tyveri», var det nå blitt «eiendom er kollaborering».
Under revolusjonære betingelser er tidsaspektet alltid det avgjørende. Den avgjørende faktoren for først å besørge borgerskapet tid til å begrense det «revolusjonære momentum» etter krigen, for deretter å få avsporet det, var rollen de stalinistiske Kommunistpartiene spilte, med sosialdemokratiets bistand.
På krigstidskonferansene mellom «De tre store» – USA, Storbritannia og Sovjetunionen – i Teheran, Jalta og Potsdam, gikk Moskva-stalinistene med på undertrykkingen av revolusjonen i Vesten, som motytelse for imperialismens anerkjennelse av Sovjetunionens innflytelsessfærer i Øst-Europa. Stalinistpartiene gjennomførte denne avtalen ved å blokkere for arbeiderklassens revolusjonære oppsving, framfor alt i Italia og Frankrike, der de gikk inn i kapitalistregjeringer.
Med stabiliseringen av det borgerlige politiske styret skapte etterkrigstidens økonomiske arrangementer rammeverket for den lengste boomen i den globale kapitalismens historie, generert av et oppsving av profittraten, som følge av utvidelsen av amerikansk kapitalismes mer produktive metoder til de andre framskredne kapitalistlandene.
Men stikk i strid med illusjonene som ble så standhaftig promotert i denne perioden, om at kapitalismen nå på en eller annen måte kunne reguleres gjennom keynesiansk styring av etterspørselen, og andre former for statlig intervensjon, var derimot ikke kapitalismens motsetninger overvunnet, men var bare midlertidig undertrykt. Forøvrig skulle selve boomens utvikling igjen bringe dem opp til overflata.
Selv da Bretton Woods-monetærsystemet var fullt operativt på slutten av 1950-tallet, med full valuta-konvertibilitet gjenopprettet, begynte det å oppstå motsetninger innen systemet, som det ble påpekt i en analyse publisert av den belgisk-amerikanske økonomen Robert Triffin.
Det som ble kjent som Triffin-paradokset var følgende: Verdensøkonomiens funksjonering, behovet for internasjonal likviditet, var avhengig av en kontinuerlig utstrømning av dollar fra USA, og jo større verdensøkonomiens ekspansjon var, desto større måtte denne dollarmengden være.
Men denne veksten, så nødvendig for ekspanderingen av handel og investeringer, betydde at USAs evne til å innløse disse dollarene for gull, med en vekslingsrate på $ 35 per unse, ble undergravd.
Til en viss grad kunne denne divergensen håndteres så lenge USA fikk opprettholdt et stort overskudd i landets handelsbalanse. Men også det ble undergravd av nettopp etterkrigstidsboomen. De framskredne økonomienes gjenopplivelse, spesielt i Tyskland og Japan, som USA hadde promotert for å besørge seg avsetning for sin egen industriproduksjon, undergravde amerikansk kapitalismes posisjon innen det globale markedet.
Dette ble gjenspeilet i en kraftig nedgang av overskuddet i den amerikanske handelsbalansen. Det falt fra $ 6,8 milliarder i 1964 til bare $ 600 millioner i 1968, før det i 1971 passerte over til et underskudd på $ 2,71 milliarder. Landets beholdning av gull og utenlandsreserver var i 1971 falt til $ 13,91 milliarder, mot en amerikansk gjeld på $ 67,81 milliarder.
Det ble i de foregående årene gjort forsøk på å vedlikeholde systemet, men det viste seg å være til ingen nytte, og etter et toppnivåmøte en weekend på Camp David kunngjorde Nixon kuttingen av den gordiske knuten.
Opphevingen av dollar-gull-konvertibiliteten betydde at papirvaluta ikke lenger hadde et fundament i reell verdi. Følgelig fulgte inflasjonen raskt på 1970-tallet, da verdien av dollaren falt i internasjonale valutamarkeder.
Det var en annen prosess på gang. Boomen hadde ikke, i den endelige analysen, blitt opprettholdt av kapitalistregjeringenes tiltak, men av profittratens oppsving på 1950- og 1960-tallet. Men fra midten til slutten av 1960-tallet begynte profittraten å avta, i tråd med Marx’ analyse av denne lovmessige tendensen.
Kapitalistklassen responderte med en opptrappet offensiv mot arbeiderklassen, for å øke graden av utbytting. Men dette produserte bare et voksende oppsving av arbeiderklassen, som hadde fått sin styrke og militans økt som resultat av etterkrigstidsboomen.
Nixons beslutning om dollaren ble ledsaget av en erklæring om en lønnsbegrensning på 5,5 prosent. Det mislyktes. Inflasjon drev fram utviklingen av militante lønnskamper i USA, og rundt om i verden. I 1974 brakte de britiske gruvearbeiderne ned Heaths Tory-regjering. I Australia så 1974 den største streikebølga siden 1919, og historiens største lønnsøkninger.
Denne perioden var en periode av intens politisk uro: Nixons avgang i 1974 som resultat av Watergate, den greske juntaens fall i 1974, og slutten på Salazar-regimet i Portugal, som hadde kommet til makten på 1930-tallet, for bare å nevne noen eksempler.
Arbeiderklassens oppving i USA ble ikke dempet av resesjonen i 1974 og 1975 – på det tidspunktet den dypeste siden 1930-årene – og ikke engang av den påfølgende stagflasjonen, kombinasjonen av høy arbeidsledighet og stigende priser. I 1977 og 1978 trosset amerikanske gruvearbeidere antistreikeloven Taft-Hartley Act, som Carter-regjeringen påkalte, og i 1979 ble den britiske arbeiderklassen drevet til konfrontasjon med Callaghans Labour-regjering, i det som ble kalt misnøyens vinter.
Innen slutten av 1970-tallet hadde det blitt klart for styringskretser i USA at det var umulig å overvinne de fallende profittratene og får motvirket arbeiderklassens militans innenfor etterkrigstidens industrielle og politiske rammeverk, og at intet mindre enn en komplett restrukturering av amerikansk økonomi og klasserelasjoner var nødvendig.
Dette var betydningen av utnevnelsen av Paul Volcker til sjef for Federal Reserve i 1979, av Demokrat-presidenten Jimmy Carter.
Volckers essensielle mandat var å gjennomføre en utrenskning av den amerikanske økonomien, kombinert med en offensiv mot arbeiderklassen. Virkemiddelet for dette var å heve amerikanske rentenivåer til historisk usette høyder. På et tidspunkt på begynnelsen av 1980-tallet nådde rentenivåene 20 prosent.
Dette programmet, som resulterte i ødeleggelse av hele strekk av den amerikansk industrien, ble gjennomført under banneret av en krig mot inflasjon. Denne krigen var framfor alt rettet mot arbeiderklassen, som Volcker selv erkjente da han sa at Reagans masseoppsigelse av flygelederne i august 1981 og knusingen av deres fagforening PATCO, var av avgjørende hjelp i kampen mot inflasjon.
Knusingen av flygeledernes fagforening, utgangspunktet for en offensiv som skulle fortsette nådeløst gjennom det neste tiåret, var bare mulig på grunnlag av fagforeningsbyråkratiets kollaborering. I den avgjørende PATCO-kampen sa AFL-CIOs lederskap til Reagan at sentralorganisasjonen ikke ville løfte en finger i opposisjon, en posisjon den opprettholdt i hver eneste konflikt som fulgte.
Omstruktureringen av den amerikanske økonomien involverte to hovedkomponenter. For det første drev det fram gjenoppbyggingen av amerikansk industri på et globalt grunnlag, og tvang fram utviklingen av nye teknologier og styringsmetoder, for å trekke fordeler av de billigere kildene til arbeidskraft som ble tilgjengelige internasjonalt, først på steder som Mexico og Øst-Asia, for deretter å utvides videre utover.
Et aspekt nummer to var finanskapitalens stadig mer prominente rolle i den amerikanske økonomien som en kilde til profittakkumulering. Dette innebar, i en stadig større grad, akkumuleringen av profitt gjennom såkalt financial engineering, det vil si anvendelsen av nye forretningsmodeller, i stedet for den tidligere veien til profittakkumulering gjennom investeringer i den underliggende økonomien.
Denne framvoksende måten for profittakkumulering nådde, fra dens spede begynnelse under Reagan-administrasjonen, et avgjørende vendepunkt med børskrakket i oktober 1987, da børsindeksen Dow registrerte sitt største fall på én dag i historien, på mer enn 22 prosent.
Federal Reserves intervenering i krisen signaliserte tilpasningen av kapitaliststatens sentrale finasielle arm til den nye profittakkumuleringsmåten. Den nyinstallerte Fed-styrelederen Alan Greenspan responderte på aksjemarkedskollapsen med følgende uttalelse: «Federal Reserve, i samsvar med sitt ansvar som nasjonens sentralbank, bekreftet i dag sin beredskap til å støtte det økonomiske og finansielle systemet.»
Uttalelsen var kort, men konsekvensene var vidtrekkende. Feds politikk hadde tidligere vært, med dens mangeårige styreleder i etterkrigstiden William McChesney Martin Jr.’s formulering, å ta vekk punchbollen når festen var kommmet i gang. Nå skulle det helles på mer vodka.
Den nye orienteringen ble videre detaljert av Greenspan i årene som fulgte. Han insisterte på at Feds oppgave ikke var å forhindre dannelsen av finansbobler, men å rydde opp i rotet når de sprakk, gjennom tilførsel av ultra-billige penger for å tillate spekulasjonen å utvide seg ytterligere.
Perioden siden 1987 har sett ei rekke finanskriser, hver mer alvorlig enn den forrige, etterfulgt av ytterligere innsprøyting av penger fra sentralbanken: Fra den meksikanske obligasjonskrisen i 1992, til dot.com-krasjet i årene 2000 og 2001, den globale finanskrisen i 2008, og markedsnedfrysningen i mars 2020, ved begynnelsen av koronaviruspandemien, som gikk til selve fundementet for det amerikanske og globale finanssystemet, $ 21 billioner-markedet for amerikanske statsobligasjoner.
Under den sistnevnte krisen utvidet Fed, praktisk talt over natta, sine beholdninger av verdipapirer [‘assets’] fra $ 4 billioner til $ 8 billioner, og pumpet på et tidspunkt inn penger med en rate på én million dollar i sekundet. Fed ble ryggdekningen for alle områder av det finansielle systemet.
Disse tiltakene har nå skapt et fjell av finansielle assets, det vil si fiktiv kapital. Dette begrepet «fiktiv» betyr at disse assets ikke utgjør noen verdi i seg selv. I den endelige analysen er de snarere et krav på både nåværende og framtidig merverdi, som må hentes ut av arbeiderklassen under den kapitalistiske produksjonsprosessen.
Heri ligger den objektive opprinnelsen og drivende kraften til hver en kapitalistregjerings morderiske pådriv for å gjenåpne økonomien, selv om Covid-19-pandemien fortsetter å spre død. Ethvert tiltak som ville forhindre finanskapitalens vampyraktige forlangender – meningsfulle tiltak for å stanse pandemien, eksempelvis en nedstengning av ikke-essensiell produksjon med full kompensasjon til de berørte, kombinert med nedstengningen av skoler – er utelukket.
Hele samfunnet og dets grunnleggende behov er underordnet finansoligarkiets forlangender. «La kroppene hope seg opp, høyt», som den britisk statsministeren Boris Johnson erklærte, for at strømmen av merverdi kan opprettholdes og aksjemarkedet kan fortsette sin stigning.
Spørsmålet som oppstår ved slutten av denne historiske gjennomgangen er: Hvor etterlater dette oss nå? Fortiden er kun prolog. Hva er implikasjonene av krisen ved selve sentret av det globale finanssystemet, 50 år etter at Bretton Woods-systemet ble avsluttet?
Svaret kan bare finnes av en vurdering av de grunnleggende saksanliggender som er forankret i selve den kapitalistiske vareøkonomiens DNA. Det monetære systemets nødvendige behov for et materielt grunnlag i form av gull stammer fra selve vareproduksjonens karakter. Penger er ikke en teknisk enhet oppfunnet på et eller annet tidspunkt for å overvinne vansker med byttehandel, og som stadig kan gjenoppfinnes etterhvert som omstendighetene endres.
De er forankret i varen, kapitalismens celleform. Hver en vares verdi bestemmes av mengden homogent abstrakt menneskelig arbeid den legemliggjør. Men dette abstrakte sosiale arbeidet er ikke merkbart for sansene. Vri og snu på en vare så mye man måtte ønske, det kan ikke skjelnes et atom av verdi. Varen avslører bare verdien den inneholder når den står i relasjon til en annen vare.
Ligningen x Vare A = y Vare B er kimen til pengeformen, der verdien av Vare A er representert av den legemlige materielle formen av Vare B. Utviklingen av vareutvekslingssystemet fortsetter inntil én vare, historisk sett gull, blir den universelle representanten for verdien av varenes verden.
Da Nixon konfronterte krisen i Bretton Woods-systemet var det å krasje økonomien den eneste måten han kunne ha bibeholdt den eksisterende monetære orden på, og med det skru tilbake veksten som hadde funnet sted i løpet av det foregående kvarte århundret. I frykt for de økonomiske og revolusjonære konsekvensene av et slikt grep, forsøkte han å unnvike verdiloven, og initierte fiat-valutasystemet – papirdollar uten støtte av gull – som har vært på plass de 50 siste årene.
Dette har ført til at mange, inkludert noen som anser seg å være marxister, har konkludert med at Marx’ analyse av gullets sentralitet i verdisystemet har blitt tilbakevist av begivenhetenes gang, at det kan ha hatt sin relevans på 1800-tallet, eller til-og-med inntil 1971, men ikke lengre på grunn av den massive utvidelsen av kreditt.
Men nærmere vurdering avslører at verdiloven som Nixon forsøkte å skyve til side for 50 år siden, igjen bekrefter seg. Marx så ikke vekk fra kredittens rolle i pengesystemet. Han forklarte at ekspanderingen av kreditt var måten «kapitalistisk produksjon stadig bestreber seg på å kunne overvinne denne metalliske barrieren [gull], som både er en materiell og en imaginær barriere for rikdom og dens bevegelse, mens kapitalismen gang på gang knuser sitt hode mot den.»
Han skrev at kreditt til stadighet usurperer gullets rolle som grunnlaget for verdisystemet, og «opplyst økonomikunnskap ser ned på gull og sølv med den største forakt». Det vil si, inntil tilliten til kredittsystemet skakes, som det uunngåelig vil skje.
Gull utfører en livsviktig funksjon som det ultimate mål for verdi og som verdiforlagring. Denne rollen kan ikke i all evighet erstattes av kreditt og papirpenger. Enorme mengder fiat-penger kan opprettes ved å trykke på en datamaskin-knapp. Men kapitaliststaten, sentralbanken kan ikke trylle verdi fram, ut av løse lufta. Den kan bare skapes av arbeiderklassens arbeid.
Det er erkjent, selv av borgerlige økonomer som hevder at Marx’ analyse ikke har noen relevans for dagen i dag, at det er grenser for ekspanderingen av fiat-penger, at deresom mengden utvides for sterkt, vil de ikke lenger være sosialt akseptable som mål for, og forlagringen av verdi. Men akkurat denne erkjennelsen indikerer at det i bakgrunnen lurer et spørsmål om hva den ultimate verdiforlagringen er. Der verdispørsmålet kastes ut inngangsdøra kommer det tilbake inn gjennom vinduene.
I mellomtiden resulterer den fortsatte ekspansjonen av fiat-valuta i utviklingen av de mest fantastiske manøvre, der det forsøkes å gjøres penger om til mer penger ved hjelp av spekulasjoner. Aksjemarkedet fortsetter å stige til rekordhøyder blant død og sosial ruinering, samtidig som nye former for spekulasjoner utvikles i form av bitcoin, dogecoin og et mylder av andre kryptovalutaer.
Så er det såkalte NFT – Non-Fungible Tokens – som er ikke-splittbare symbolverdier, bilder som lagres, med en antatt verdisetting som noen ganger beløper seg til millioner av dollar. Det er meme-aksjer, vanligvis basert på selskaper med en forretningsmodell som har nådd ei blindgate, men med markedsverdi som forøkes gjennom antall «likes» de mottar på sosiale medier. Og tidligere i år var det tilfellet der New Jersey-restauranten Hometown International hadde en markedsverdi på $ 100 millioner med en salgsomsetning over to år på litt mer enn $ 37 000. Som én kommentar sa det: «Den pastramien må være fantastisk.»
Dette vanviddet, der den monetære verdien av såkalte assets uten egenverdi kan gjøre sprang ut i stratosfæren, påminner ingenting så mye som ordtaket: «Dem gudene ønsker å ødelegge, gjør de først gale.»
Borgerlig analyse fletter seg inn i alle slags floker når den konfronterer det avgjørende verdispørsmålet. I en kommentar publisert i New York Times under krisen i mars 2020, skrev økonomihistorikeren Adam Tooze: «Der panikken har feid gjennom finansmarkedene de to siste ukene har investorer begynt å søke sikkerhet i kontanter – framfor alt i dollar. Den amerikanske økonomien selv kan se svak ut, men dollaren er fremdeles det mest universelt aksepterte betalingsmiddelet, og en verdiforlagring.»
Dette er, i sin essens, et sirkulært argument. Dollaren er ettertraktet som betalingsmiddel fordi den er en forlagring av verdi, og den er en forlagring av verdi fordi den er det universelt aksepterte betalingsmiddelet.
50 år etter at Bretton Wood-systemet ble opphevet nærmer vi oss nok et avgjørende vendepunkt i kapitalismens dødskramper, og verdikrisen som brøt ut i 1971. Det er to vesentlige utviklingstrekk som forskrekker sentralbankene der de pumper ut stadig større mengder fiat-penger for å opprettholde massen av fiktiv kapital som deres handlinger har skapt.
Det første er frykten for at inflasjonen skal stige, og at det vil føre til store kamper fra arbeiderklassen som raskt kan anta stadig mer kraftfulle former, inkludert et direkte sammenstøt med staten selv, som kan utløse en tillitskrise gjennom hele finanssystemet. Dette er ikke et anliggende av spekulering, men av den nyligste historiske dokumentering. Utbruddet av arbeideres spontanstreiker og arbeidsnedleggelser i mars 2020, og frykten for at de skulle utvides, var en signifikant faktor for markedsnedsmeltingen den måneden.
For mer enn 160 år siden, midt under en spekulatsjonsorgie i Frankrike forut for 1848-revolusjonen, bemerket Marx at enhver seriøs utvikling av klassekampen reiser spørsmål ved tilliten, basert på en tro på kapitalistsystemets angivelige permanens, som hele kredittsystemet hviler på.
Dette er den reelle bekymringen for dem, som USAs tidligere finansminister Lawrence Summers, som har advart for at stimuleringspakkene til Biden-administrasjonen, kombinert med Feds handlinger, kan få faretruende inflasjonskonsekvenser. Det vil si, inflasjon kan føre til et utbrudd av klassekamp under betingelser der hele finanssystemet gang på gang har avslørt sin ekstreme skjørhet, helt tilbake til 1971.
Den andre frykten er at gullprisen, den eneste stabile verdiforlagringen i kapitalistøkonomien, raskt skal stige, som ville føre til et kollaps av tilliten til den amerikanske dollar, og utløse en ny krise.
Over det siste året og mer har prisen på alle assets steget som følge av ekspanderingen av mengden fiat-penger, med det eneste unntaket av gull. Dette peker på en intervenering i gullmarkedet fra de aller høyeste nivå, med sikte på å få holdt gullprisen nede, for at en betydelig økning ikke skal utløse en dollarkrise.
Fed og andre sentralbanker holder deres operasjoner i gullmarkedet bak lukkede dører, men så langt tilbake som i juli 1998 innrømmet Fed-styreleder Alan Greenspan, i vitnesbyrd for Kongressen, at «sentralbanker står klare til å lease gull i økende mengder dersom prisen skulle stige.»
Leaset gull danner grunnlaget for futures-kontrakter basert på salgsordrer som presser ned markedet. I august 2020 steg gullprisen til rekordhøyden $ 2 067. Siden den gang har prisen blitt holdt innen et område rundt $ 1 800.
Men jo mer Fed pumper ut fiat-penger, jo mer reises verdispørsmålet, og tiltrekker seg til-og-med finansjournalistenes oppmerksomhet.
Rana Foroohar, medlem av redaksjonsrådet i Financial Times, bemerket at Biden-administrasjonens politiske orienteringer er avhengige av lave renter og «dollarens makt til å muliggjøre amerikanske låneopptak». Men, fortsatte hun, skulle «det nåværende paradigmet raskt og uventet brytes, kan både dollaren og enhver dollarbasert asset raskt devalueres».
Gillian Tett, en annen FT-spaltist, bemerket i en nylig kommentar at krisen som Nixon reagerte på for 50 år siden, reiste et «større spørsmål som alltid hjemsøker finansverden: Hva er grunnlaget som besørger penger verdi og tillit?»
Siden 1971 har den globale gjeldsmengden blitt ubønnhørlig ekspandert, og den er nå tre ganger så stor som den globale økonomien. Hun skrev at den ikke kan tilbakebetales ved vekst, men vil før eller siden «trolig føre til en direkte eller indirekte restrukturering, eller en sosial eller økonomisk implodering».
Eller, for å si det på en annen måte, som Marx gjorde, verdiloven gjør seg gjeldende på samme måte som loven om tyngdekraften gjør når et hus kollapser rundt ørene våre.
Ingen har ei krystallkule som nøyaktig kan forutsi når og i hvilken form dette vil finne sted. Men to ting er sikre: For det første, det er uunngåelig, fordi verdikrisen er forankret i selve kapitalismens celleform, varen; og for det andre, det vil forårsake et historisk utbrudd av klassekampen, der den kapitalistiske produksjonsmåtens motsetninger alltid utkjempes.
Det er allerede en voksende oppblomstring av arbeiderklassen, etter flere tiår med fagforeningsbyråkratiets undertrykking, under betingelser av en utdypende økonomisk krise, som borgerskapet gjør sine forbereder for. Derfor foretar de seg, i USA og rundt om i verden, de desperate bestebelsene på å få integrert fagforeningene totalt inn i apparatet av en selskapsstat, for at fagforeningene bedre skal kunne tjene som politifunksjonen for arbeiderklassens undertrykking, samtidig som borgerskapet forsøker å få organisert en fascistbevegelse.
Arbeiderklassen må nå organisere sin kamp gjennom utviklingen av sine egne organisasjoner, grunnplankomitéer, for å utvikle kampen for sine uavhengige interesser mot fagforeningsbyråkratiet og dens støttespiller, kapitaliststaten.
Framfor alt, den avgjørende oppgaven er byggingen av det revolusjonære partiet for å lede arbeiderklassen i kampene som nå utvikler seg for å ta politisk makt over i egne hender. Dette må gjøres for å forsikre at kapitalismens krise, allerede sett i den politiske orienteringen for sosial mord ført som respons på pandemien, løses gjennom etableringen av sosialisme – et samfunn der produktivkreftene, utviklet av milliarder av arbeideres arbeid, anvendes til å dekke menneskelige behov, ikke profitt.