I dag markeres at det er 20 år siden de fryktelige angrepene den 11. september 2001, da to kaprede fly ble fløyet inn i New York City’s World Trade Center, ett inn i Pentagon og et fjerde ned et åkerlandskap i Pennsylvania etter at passasjerer kjempet om å få tatt kontrollen fra kaprerne. I alt ble nesten 3 000 mennesker drept, det største antallet voldelige dødsfall på én enkelt dag på amerikansk jord siden Borgerkrigen.

Nok en gang bombarderer media USA’s og verdens offentlighet med de rystende bildene av den forferdelige forbrytelsen og tragedien som fant sted den 11. september, mens kommentatorer utfordres til å spekulere om det antatte potensialet for fornyet terrorisme etter fiaskoen av USA’s tilbaketrekning fra Afghanistan, og faktisk hele den 20-år-lange «globale krigen mot terrorisme».

Det som er mest bemerkelsesverdig om begivenhetene 11. september, en dag vi ustanselig blir fortalt «forandret alt», er hvor mye som fortsatt er ukjent og grumsete om hvordan de fant sted.

Man trenger ikke å være en konspirasjonsteoretiker, eller tro at noen plantet sprengstoff i tvillingtårnene for å erkjenne at den offisielle beretningen at 11. september var resultat av «manglende fantasi» fra amerikanske etterretningsagenturers side, er tvers igjennom full av motsetninger, utelatelser og tildekking.

Rett før årsmarkeringen utstedte USA’s president Joe Biden en eksekutivordre som respons på kravene stilt i retten av tusenvis av overlevende og pårørende av 9/11-ofre, om tilgjengeliggjøring av informasjon relatert de mange forbindelsene mellom det saudiske monarkiet og angrepene, som påfølgende administrasjoner har gått til ekstraordinære skritt for å holde hemmelig. «Det amerikanske folket fortjener å få et mer fullstendig bilde av hva deres regjering vet om disse angrepene,» uttalte Biden. Selv om hans ordre oppfordrer til en «evaluering av nedgradering», tillater den justisdepartementet, CIA, FBI og andre agenturer å holde informasjon hemmelig «av hensyn til den nasjonale sikkerheten».

Som det er godt kjent var 15 av de 19 kaprerne saudiere, som også Al-Qaida-lederen Osama bin Laden var, den tidligere CIA-allierte i proxy-krigen i Afghanistan på 1980-tallet. Saudiske embetsrepresentanter, diplomater og etterretningsagenter er impliserte i finansieringen av kaprerne, innregistreringen av dem på flyskoler, og i å besørge dem boliger, blant annet i hjemmet til den viktigste FBI-informanten i San Diego om det muslimske samfunnet der.

Saudi-forbindelsen er så sensitiv, ikke bare fordi den involverer amerikansk imperialismes viktigste allierte i den arabiske verden, men fordi de intime båndene mellom saudiske og amerikanske etterretningsagenturer reiser urovekkende spørsmål om hvordan det var mulig at ingen i CIA, FBI eller andre agenturer var klar over kaprernes planer, selv om flere av dem hadde vært under CIA-overvåking, og var på FBI-overvåkningslister, da de fritt kom inn og forflyttet seg rundt i USA.

I det som er beskrevet som den «største etterretningssvikten» i amerikansk historie er det åpenbare spørsmålet hvorfor ikke en eneste offisiell embetsfunksjonær, fra CIA-direktøren og ned til de konsulære agentene som innvilget kaprerne visa, led så mye som en degradering etter 11. september. Selv i kjølvannet av Japan’s angrep på Pearl Harbor ble ledende amerikanske kommandører fratatt deres kommandoer, og ble drevet ut av militæret.

Det har aldri vært en seriøs og troverdig ganskning av hvordan 9/11 ble tillatt å finne sted, til tross for mer enn tilstrekkelig med advarsler om forestående angrep, og med mange av gjerningsmennene under aktiv overvåkning. Og det er heller ingen grunn til å forvente at Biden-administrasjonen vil avsløre hemmelighetene den amerikanske regjeringen så aggressivt har voktet i to tiår.

Uansett hva de nøyaktige opprinnelsene for 11. september-angrepene var så ble de umiddelbart kjærkomment tatt som påskudd for en kraftig eskalering av amerikansk imperialismes mangeårige agenda. I kjølvannet av Moskva-stalinistbyråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 bestemte den amerikanske styringsklassen at den kunne bruke sin uufordrede militære overlegenhet for å oppveie nedgangen av USA’s globale økonomiske hegemoni, og reorganisere global politikk.

9/11-terroristangrepene besørget ikke bare en casus belli, men også et virkemiddel for å intimidere og forvirre befolkningen, og for å undertrykke dens brede antikrigsentimenter. Mediene gjorde sitt, der de uopphørlig terroriserte befolkningen med den påståtte trusselen om ytterligere terrorisme.

Innen få uker invaderte det amerikanske militæret Afghanistan, og slapp tusenvis av tonn eksplosiver over befolkningen, og massakrerte tusenvis av tilfangetatte afghanske krigere. Mindre enn halvannet år seinere startet det amerikanske militæret nok en krig mot Irak, begrunnet med løgner om «masseødeleggelsesvåpen», og ikke-eksisterende tilknytninger mellom Saddam Hussein og Al-Qaida.

Disse krigene var ikke innrettet på å beskytte den amerikanske befolkningen mot terrorisme, slik Washington hevdet, men for å sikre amerikansk hegemoni over de viktigste energiproduserende regionene rundt Persiabukta og i Sentral-Asia.

Kongressen ga umiddelbart etter 9/11 fullstendig fra seg fullmaktene, med sitt nesten enstemmige vedtak av Autoriseringen for bruk av militærmakt, over til USA’s president, for at han kunne starte «forebyggende» kriger mot ethvert land ansett som en trussel mot USA’s sikkerhet eller økonomiske interesser, uten det aller minste samtykke fra det amerikanske folk.

Etter hvert som Obama-administrasjonen lanserte nye kriger for regimeskifte, først i Libya og deretter Syria, ble påskuddet om den «globale krigen mot terrorisme» stadig mer absurd. I begge land tjente Al-Qaida-tilknyttede militser som Washington’s proxystyrker på bakken.

Angrepene besørget også en anledning til å innføre vidtrekkende endringer som innebar storskala angrep på demokratiske rettigheter. Dette inkluderte etableringen av departementet for hjemlandssikkerhet (DHS), loven Patriot Act, innføringen av storskala utspionering av befolkningen, gjennomsøkninger uten rettskjennelse, arrestering uten tiltale, og «utenomjuridiske overleveringer» [‘extraordinary renditions’]. Torturmetoder ble foreskrevet fra Det hvite hus, og implementert i all deres gru fra Guantanamo til Abu Ghraib, Bagram og CIA’s «black sites» [hemmelige fengsler] spredt over hele verden.

Under Obama institusjonaliserte Det hvite hus attentat som statspolitikk, og tiltok seg makten til å kunne myrde såkalte «fiendtlige stridende» [‘enemy combatants’], medregnet amerikanske statsborgere, hvor som helst i verden og uten noen forklaring, langt mindre noen tiltale eller behørig rettssak. Tusenvis, deriblant mange sivile, har dødd i disse «målrettede drapene».

Denne massive økningen av politiets makt i staten, berettiget under påskuddet bekjempelse av terrorisme, utspilte seg samtidig med den raskeste økningen av sosial ulikhet i USA i historien, og nådde nivåer som er inherent inkombatible med demokratiske styreformer.

Hva har vært konsekvensene av de 20 årene med uavbrutt krig, som etterfulgte 11. september? Et sted mellom én og to millioner mennesker mistet livet i Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen og andre land som ble utsatt for amerikanske angrep. De sårede utgjør mange millioner flere, og titalls millioner ble gjort til flyktninger fra samfunn desimerte av krig. Anslagsvis 7 000 amerikanske tropper ble drept, sammen med rundt regnet dobbelt så mange militærkontraktører, mens titusener ble såret, og langt flere led de psykologiske arrene av å ha deltatt i skitne koloni-type kriger.

Den økonomiske kostnaden av disse krigene har vært svimlende. I hans tale den 30. august, som kunngjorde slutten på den amerikanske okkupasjonen av Afghanistan, sa USA’s president Joe Biden at det var «på tide å være ærlig med det amerikanske folket», og erkjente stilltiende at de har blitt servert en jevn diett av løgner, i krigens interesse. Han uttalte at USA’s utlegg bare på Afghanistan-krigen, hver dag de siste 20 årene har vært $ 300 millioner [NOK 2,585 milliarder].

Brown University’s kostnadsberegninger, kalt Costs of War Project, setter den totale prislappen for krigene etter 11. september, medregnet langtidsomsorg for veteraner, på over $ 8 billioner [NOK 68,93 billioner; dvs. 68 930 milliarder]. Dette inkluderer ikke de ytterligere billioner som skyldes på den gjelden den amerikanske regjeringen har pådratt seg for å finansiere sine militære eventyr. Hva kunne ikke vært oppnådd om disse enorme summene ble brukt for å forbedre livsvilkårene for folket i USA og verden, i stedet for å drepe og lemleste millioner?

Hva har amerikansk imperialisme fått utrettet i løpet av 20 år med krig? Ingen steder realiserte den sine målsetninger. Selv om den var i stand til å legge hele samfunn øde viste den seg ute av stand til å innføre levedyktige marionettregimer i noen av landene den angrep. USA’s tilbaketrekning fra Afghanistan, med Taliban’s erobring av Kabul, representerer ikke bare et ydmykende militært nederlag, men et knusende tilbakeskritt for helheten av den globale strategien som USA har ført over tiår. Det er dette som forklarer semi-hysteriet innen det amerikanske styringsetablissementet over evakueringen av Kabul.

En slik historisk fiasko kan ikke forklares med militære feilberegninger eller etterretningssvikt, men uttrykker snarere den dype økonomiske og sosiale krisen som griper hele det amerikanske kapitalistsystemet.

Den sosiale og politiske arven fra 11. september og «krigen mot terrorisme» er vidtrekkende. Gjentatte aggresjonskriger basert på løgner har diskreditert alle av det amerikanske samfunnets institusjoner, fra Det hvite hus til Kongressen, både Det demokratiske og Det republikanske partiet, mediene som solgte disse krigene, finanseliten som profitterte på dem, så vel som den øvre middelklassens sjikt av akademikere og pseudo-venstre som besørget unnskyldninger for dem.

Uhemmet vold i utlandet, inkludert rutinemessig tortur og attentater, med amerikanske presidenter som snakker som mafia-bosser om å «ta ut» deres fiender, har bidratt til en brutalisering av det amerikanske samfunnet på hjemmebane, karakterisert av regelmessige masseskytinger og andre voldsutbrudd. Dette har spilt en vesentlig rolle i å skape det politiske miljøet der en figur som Donald Trump kunne bli president i USA, og forsøke et kupp for å omvelte et amerikansk valg.

Fiaskoen av amerikansk imperialismes 20-år-lange krig mot terror har sammenfalt med dens morderiske politikk relatert Covid-19-pandemien, som har resultert i hundretusenvis av forebyggbare dødsfall, på grunn av underordningen av folkehelse til profittinteresser. Den amerikanske styringseliten setter ikke mer verdi på amerikanske liv enn irakske eller afghanske.

Amerikansk imperialisme har blitt ydmyket i krig, styringsklassens politikk har produsert hundretusener av helt unødvendige Covid-dødsfall, og den har ingen politikk for å konfrontere klimaendringer, selv om to kyster herjes av flommer og de vestlige delstatene blir herjet av branner. Samtidig brygger det en økonomisk katastrofe, forårsaket av en stadig mer finansialisert økonomi basert på trykkingen av billioner av dollar i fiktiv kapital, som overleveres de superrike. Disse utviklingstrekkene har til sammen dypt revolusjonære implikasjoner.

Fiaskoen for «krigen mot terrorisme» signaliserer ikke noen slutt på amerikansk militarisme. Som Biden har gjort det klart er tilbaketrekningen fra Afghanistan tvert imot innrettet for en forflytning av amerikansk militærmakt i retning av konfrontasjon med det Pentagon beskriver som «strategiske konkurrenter» eller «stormakts»-rivaler, dvs. atomvåpenbestykkede Kina og Russland. Med andre ord, det er økende fare for en tredje verdenskrig.

Under disse betingelsene er den mest presserende oppgaven byggingen av en antikrig-massebevegelse. Om de 20 siste årene har lært oss noe så er det at en slik bevegelse ikke kan være basert på Det demokratiske partiet eller noen det amerikanske samfunnets eksisterende institusjoner. Den må være forankret i arbeiderklassen, forent med arbeidere over hele verden, og bli del av kampen for sosialisme.