Oppløpet til førstkommende søndags Bundestag-valg – Tysklands føderale parlament Forbundsdagen – har vært preget av ei uforlignelig bølge av streiker, protester og demonstrasjoner.

Tyske jernbanearbeidere har siden august streiket ved tre anledninger, der de lammet gods- og persontrafikken i flere dager. Så avsluttet lokførerfagforeningen GDL – Gewerkschaft Deutscher Lokführer – brått i forrige uke den landsdekkende streiken, selv om de streikendes militans hadde vokst og Deutsche Bahn-ledelsen bare hadde gått med på minimale innrømmelser.

GDL godtok en drastisk reduksjon av reallønningene. Den avtalte lønnshevingen, med et gjennomsnitt på 1,8 prosent over en periode på 32 måneder, klarer ikke engang å kompensere for halvparten av den nåværende inflasjonsraten, som raskt nærmer seg 4 prosent. GDL gikk også med på innføringen av et to-nivå-system for jernbaneselskapets pensjonsordning. Den tidligere utbetalte tilleggspensjonen skal fra neste år av bare gjelde såkalte eksisterende ansatte.

Denne uka forsøker det tyske fagforbundet Verdi, som organiserer offentlig ansatte, å få avsluttet den fristløse streiken ført av de ansatte ved de to store offentlig-eide sykehusforetakene Charité og Vivantes i Berlin. Hos Vivantes, der det som står på spill er tilpasningen av datterselskapenes ekstremt lave lønninger til den generelle tariffkontrakten for offentlige tjenester – Tarifvertrag für den öffentlichen Dienst (TvöD) – avsluttet Verdi streikeaksjonen sist lørdag for å gjenoppta forhandlingene.

Etter samtaler på toppnivå sist helg sa Verdi på tirsdag at fagforbundet ønsket velkommen «det faktum at Vivantes-ledelsen forflyttet seg» og presenterte et nytt tilbud. Dette skulle nå undersøkes, kunngjorde Verdi-forhandleren Meike Jäger, som også er nestleder i Vivantes’ representantskap. Hun la til: «Vi fortsetter å håpe på raskt å komme fram til løsninger som gjør at streiken kan nedskaleres.»

Verdi kveler streiken i Berlin fordi fagforbundet er skremt over den økende mobilisering av pleiepersonell, som sprer seg som ild i tørt gress. Arbeidslivsaksjonen ved de to sykehusforetakene som eies av delstaten Berlin, blir av mange andre arbeidere ansett som et signal for endelig å ta affære mot de utålelige arbeidsbetingelsene som råder i helsesektoren. Disse forholdene er en konsekvens av mange års nedskæringer, privatiseringstiltak og orienteringen mot profittgenerering, som har blitt vesentlig forverret i løpet av Covid-19-pandemien.

Samtidig som Verdi desperat forsøker å få avsluttet streiken i helsesektoren har fagforbundet blitt tvunget til å kalle en landsdekkende kortsiktig «varsel»-streik ved IKEA. Det svenske møbel og innbo-selskapet sysselsetter over 18 000 arbeidere i Tyskland. Selskapets gjennomsnittlige lønnsnivå er svært lavt, og personalet har de siste månedene slitt med ekstra arbeidsmengder på grunn av digitalisering og økt netthandel.

Situasjonen er enda mer akutt i maskin- og elektroindustrien. I forrige uke gikk sentralfagforbundet IG Metall med på å kutte 2 600 arbeidsplasser hos Siemens Energy. Det var protestmøter og demonstrasjoner på alle de berørte lokaliseringene, der Siemens-arbeidere gjorde det klart at de var villige til å slåss. Men IG Metall og fagforbundets tilknyttede samarbeidsråd har aldri hatt til hensikt å føre en seriøs kamp for å forsvare arbeidsplassene.

Dette er situasjonen overalt. En halv million arbeidsplasser er utsatt for øksa bare i den tyske bilindustrien. Styringsklassen bruker pandemien for å få reversert alle av arbeiderklassens sosiale vinninger. Under betingelser der arbeidere mister deres inntekter, levebrød eller sågar livet, bruker styringseliten pandemien for en ny runde selvberikelse.

I forrige uke demonstrerte mer enn 3 000 Ford-arbeidere i Saarlouis, sammen med deres familier, mot nedskjæringen av arbeidsplasser. Fabrikken som i fjor feiret 50-årsjubileum med stor brask og bram, står på randen av kollaps. Av fabrikkens mer enn 7 000 ansatte har over 2 000 allerede blitt permittert, i et nært samarbeid mellom ledelsen, det lokale samarbeidsrådet og IG Metall.

Mange innbyggere i regionen, der gruve- og stålindustrien for mange år siden ble nedlagt, er rasende og dypt bekymret. Ford er regionens største arbeidsgiver, og tusenvis av jobber i produksjonen av bilkomponenter og bilindustriens diverse tilleggsleveranser, og i andre sektorer av økonomien, er også i fare. Rundt 14 000 underskrifter har blitt samlet inn til forsvar for fabrikkanlegget de siste månedene. Men Ford-ledelsen fortsetter å holde sine nedleggingsplaner hemmelige, mens IG Metall nekter å føre en felles kamp til forsvar av arbeidsplassene av alle bilarbeidere fra alle bilproduksjonsanleggene de organiserer.

Den samme situasjonen råder hos selskapene Daimler, Audi, Bosch, BMW og Volkswagen. Daimler kunngjorde i fjor høst at de ville doble selskapets verdensomspennende reduksjon av sysselsatte, fra 15 000 til 30 000. Nå i sommer kjempet arbeidere hos bildelprodusenten Continental mot trusselen om stillingskutt, med ei rekke protester, etter at ledelsen steppet opp deres planer for reduksjon av arbeidsplasser til 30 000, der 13 000 ofres i Tyskland.

Det utvikler seg motstand over hele verden. Spesielt viktig var streikeaksjonen ved Volvo Trucks i Dublin, Virginia, i USA, verdens fjerde største produsent av tunge lastebiler. Tre tusen arbeidere streiket i sommer i fem uker, der de motsatte seg en påtvunget arbeidskontrakt som betydelig forverret deres arbeidsbetingelser og lønninger. Ved tre separate anledninger stemte de ned den framlagte kontrakten med stort flertall, en kontrakt IG Metall’s amerikanske søsterorganisasjon, UAW, sa seg enig i.

Volvo Cars-arbeidere i Belgia motsatte seg også en avtale mellom selskapet og fagforeningen om å forlenge deres arbeidsuke. Arbeidere ved det britiske legemiddelselskapet GlaxoSmithKline streiket i juni i 11 dager, der de motsatte seg oppsigelsen av midlertidig ansatte og nedskjæring av deres sosiale rettigheter.

I Tyrkia iverksatte tusenvis av arbeidere i strømforsyningen spontane streikeaksjoner for å protestere mot forverrede arbeidsbetingelser som fagforeningen Tes-Is sa seg enig i. Gruvearbeidere ved Vale i Sudbury, Ontario i Canada, streiket i to måneder etter å ha avvist en fagforeningsstøttet kontrakt som reduserte antallet arbeidere.

Denne utviklingen av klassekampen har implikasjoner for valgkampen i Tyskland. Alle landets parlamentariske partier responderer på arbeidernes voksende motstand ved å slutte rekkene og danne en felles front. De støttet alle i fjor de såkalte Korona-redningspakkene, som overleverte hundrevis av milliarder til storselskaper og de superrike. Nå går de alle inn for å presse disse milliardene tilbake fra arbeiderklassen, gjennom sosiale nedskjæringer, innstramninger, gjeldsbremser, osv. samtidig som militærbudsjettet økes ytterligere.

En nøkkelrolle i denne tverrpartifronten mot arbeiderklassen spilles av fagforeningene. De prøver å bevise overfor selskapene og regjeringen at de er best plassert, og har de beste planene for å forsvare big business sine interesser i den globale kampen for markedsandeler og profitter. De forsøker å få overbevise direktørene om at profitter og aksjekurser vil stige raskere dersom de samarbeider tett med fagforeningene.

På denne måten bruker de deres omfattende apparat av funksjonærer, inkludert samarbeidsråd og tillitsvalgte, for å undertrykke enhver seriøs kamp for forsvar av arbeidsplasser, lønninger og sosiale standarder. Denne strategien inkluderer falske protester som bare tjener til å utbre frustrasjon, og lokalt baserte kampanjer som splitter og setter arbeidere opp mot hverandre. Fagforeningene er imidlertid mindre og mindre i stand til å opprettholde deres kontroll, og få undertrykt den voksende motstanden i fabrikkene.

I denne situasjonen får valgkampanjen til Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, stor politisk betydning. SGP har aktivt grepet inn i streikene og protestene og ført kampanje for å bygge uavhengige aksjonskomitéer. På denne måten har vi alltid understreket at disse kampene er del av arbeiderklassens voksende internasjonale mobilisering.

Arbeidere står over hele verden overfor de samme multinasjonale selskapene og økonomiske interessene. Derfor må de ikke la seg splitte. De kan bare forsvare deres rettigheter og vinninger dersom de koordinerer deres kamper internasjonalt. Dette fordrer et brudd med fagforeningene og bygging av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Aksjonskomitéer – International Workers Alliance of Action Committees (IWA-RFC).

Samtidig har vi uttalt at arbeidere trenger deres eget parti for å utvikle og besørge politisk ledelse for deres kamper. SGP er det eneste partiet som baserer seg på et internasjonalt, sosialistisk program for å besørge arbeiderklassen et klart og prinsipielt perspektiv, i den nåværende og de kommende kampene med selskapene, myndighetene og fagforeningene.

Vi tar til orde for et sosialistisk program som setter arbeideres behov foran kapitalistpolitikken for maksimert profitt og uhemmet berikelse – en politikk som gjennomsyrer alle av samfunnets porer, og som forsvares av alle partiene i Bundestag – Forbundsdagen – og av fagforeningene.

SGPs valgappell sier: «Ingen sosiale problemer kan løses uten å ekspropriere bankene og storselskapene, og sette dem under arbeiderklassens demokratiske kontroll. Deres profitter og formuer må beslaglegges, og de billioner overlevert dem i løpet av det siste året må returneres. Verdensøkonomien må omstilles på grunnlag av en vitenskapelig og rasjonell plan.»