Under søndagens siste treveisdebatt mellom kandidatene til tysk kansler strakk Olaf Scholz (sosialdemokratene; SPD) og Annalena Baerbock (De Grønne; Die Grünen) seg langt i retning av å promotere en regjeringskoalisjon bestående av SPD og De Grønne som et progressivt alternativ. Begge politikerne talte for en slik allianse, og engasjerte seg i vennlige fram og tilbake-utvekslinger om minstelønna og skatteøkninger.

Men en koalisjon mellom SPD og De Grønne, en såkalt rød-grønn regjering, ville ikke være noe av det slaget. Den ville videreføre og forverre den hatede politikken for nedskjæringer av sosiale utlegg, masseinfisering av Covid-19, og militarisme. Dette kan allerede sees i partienes absurde valgløfter. Etter at alle partiene representert i Bundestag – det føderale parlamentet Forbundsdagen – ved begynnelsen av koronaviruspandemien skyflet over hundrevis av milliarder euro til de superrike, krever SPD og De Grønne nå en marginal økning på bare 3 prosent av toppskattesatsen, og det bare for ekstremt høye inntekter. De lover å heve minstelønna med € 2,40.

Sist gang det var et rød-grønt regjeringsskifte, i 1998, rullet de to partiene ut langt større våpen i valgkampen. SPD annonserte for helsetjenester en masse, for beskyttelsen av sosiale velferdssystemer, et handlingsprogram for arbeidsplasser, høyere pensjoner, og kamp mot fattigdom. De Grønne oppfordret til «demilitarisering av internasjonal politikk».

Det den rød-grønne regjeringen til Gerhard Schröder (SPD) deretter faktisk gjennomførte var de mest brutale sosiale angrepene i etterkrigstidens tyske historie, på hvert eneste politiske område. Med reformene Hartz IV og Agenda 2010 skapte den rød-grønne regjeringskoalisjonen en massiv lavtlønnssektor. Med den såkalte Riester-pensjonen senket den pensjonene, og privatiserte avsetningene, og med dereguleringen av finansmarkedene organiserte den en veritabel berikelsesorgie på børsene.

De Grønne, som tidligere var pasifister, førte i tillegg med Joschka Fischer som deres utenriksminister den første tyske angrepskrigen siden andre verdenskrig, med bombingen av Serbia. Dette ble fulgt opp med den barbariske okkupasjonskrigen i Afghanistan, og utallige andre krigsoppdrag der tyske soldater igjen begikk grusomheter over hele verden.

Siden dengang har SPD og De Grønne forflyttet seg enda lenger til høyre. SPD har de 16 siste årene, med unntak av fire, regjert Tyskland sammen med de konservative i søsterpartialliansen CDU/CSU – Den kristelig-demokratiske union og Den kristelig-sosiale union. Sosialdemokratene gjorde det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) til det offisielle opposisjonspartiet i Bundestag, organiserte en massiv opprusting, styrket regimet for deportering av flyktninger, og implementerte politikken «profitt over liv» som respons på koronaviruspandemien.

De Grønne støttet ikke bare milliardene som den føderale regjeringen overleverte banker og storselskaper, de implementerte deporteringer og den politiske orienteringe for masseinfeksjon i 11 av de 16 føderale delstatene – Bundesländer – der de er involvert i delstatsregjeringene. Hva angår utenlandske militærintervensjoner kritiserte de jevnlig Berlin-regjeringen fra høyre, og oppfordret til deltakelse i krigene mot Libya og Syria.

En ny utgave av den rød-grønne koalisjonen ville implementere politiske orienteringer som ville overskygge alt ført av den forrige føderale regjeringen, og for den del Schröder’s rød-grønne regjering.

I likhet med Venstrepartiet (Die Linke) har SPD og De Grønne sørget for at det under koronaviruspandemien har funnet sted en uforlignelig omfordeling av rikdom fra bunnen til toppen av samfunnet. Fordi hundrevis av milliarder euro ble overlevert til bankene og storselskapene oppnådde de 10 rikeste tyskerne bare i 2020 å forøke deres formuer med tilsammen $ 178 milliarder [NOK 1,5 billioner; dvs. 1 532,49 milliarder]. Samtidig ble 40 prosent av befolkningen rammet av inntektstap.

En rød-grønn føderal regjering ville sikte på å presse ut pengene fra arbeiderklassen for å betale for selskapenes redningspakker. Selv deres skarve valgkampanjeløfter er ikke verdt papiret de er skrevet på. Reallønningene reduseres allerede massivt på grunn av den tiltakende inflasjonen, som pendler opp mot 5 prosent. En rød-grønn regjering ville også kutte utlegg til sosiale velferdstiltak og angripe alle arbeidernes rettigheter.

Pandemipolitikken til SPD og De Grønne besørger en særlig klar bekreftelse på det. Den føderale regjeringen har det siste halvannet året, i samarbeid med alle delstatlige myndigheter, ført en politikk som går over lik for å garantere bankenes og storselskapenes profittinteresser. I stedet for å utføre livreddende nedstengninger, ble næringslivsvirksomhetene holdt åpne, der de produsert den ene pandemibølga etter den andre. Både Scholz og Baerbock uttalte seg gjentatte ganger i de fjernsynskringkastede treveisdebattene mellom kanslerkandidatene, mot begrensede nedstengninger for å bryte den fjerde infeksjonsbølga.

Deres dødspolitikk går hånd-i-hånd med deres krigspolitikk. Scholz understreket, under en debatt kringkastet av fjernsynskanalen RTL i august, at den tyske hærens internasjonale militæroperasjoner også ville være nødvendige i framtiden. Han skrøyt av at «den største økningen av militærbudsjettet hadde funnet sted» siden han ble finansminister. «Vi er nå over € 50 milliarder. Jeg jobbet veldig hardt for å gjøre det mulig, og det vil jeg fortsette å gjøre i årene som kommer,» sa han. Uten en sosialdemokratisk finansminister hadde ikke en så stor økning funnet sted.

Baerbock angrep denne politikken fra høyre. Hun anklaget storkoalisjonen (SPD/CDU/CSU) for hele tiden å dukke ned og stikke av når ting ble vanskelige, og for å sette innenrikspolitiske motiver over utenrikspolitisk ansvar. «Jeg ville endre det,» erklærte hun. «Som tyskere har vi et ansvar i verden.» NATO-målet om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar er ikke nok, fortsatte hun, og la til: «Dersom den økonomiske makten avtar, da har vi ikke mer sikkerhet, men nominelt sett ville vi nådd vårt [2-prosent-] mål.»

SPD og De Grønne reagerer med denne vanvittige opprustingspolitikken på vestmaktenes fiasko i Afghanistan, og de voksende konfliktene mellom stormaktene. De ønsker å håndheve tyske økonomiske interesser militært over hele kloden, og følgelig sette kursen for en tredje verdenskrig. Dette vil resultere i nivåer av brutalitet som langt vil overstige dem sett under Afghanistan-krigen.

En rød-grønn regjering ville implementere et reaksjonært program for innenriks- og utenrikspolitikken, og den blir derfor stadig mer promotert. Siden SPD og De Grønne ifølge de siste meningsmålingene for tiden nyter oppslutning fra henholdsvis mellom 25 til 26 prosent, og fra 15 til 17 prosent av velgerne, vil de sannsynligvis måtte stole på en ytterligere koalisjonspartner for å kunne danne regjering.

Sist søndag rakte Christian Lindner, partileder for Fri-demokratene (FDP), fram ei olivengrein til De Grønne. Etter at han unngikk noen konkret koalisjonsuttalelse under FDP-partikongressen, hadde han en vennlig utveksling med De Grønnes partiformann Robert Habeck sist søndag kveld på fjernsynstalkshowet «Anne Will». FDP, som mest åpent representerer finansoligarkiets interesser, forutses å kunne sikre seg fra 10 til 13 prosent av stemmene.

Venstrepartiet har også i flere uker tilbudt deres tjenester, for å kunne sikre flertall for en rød-grønn føderal regjering. Deres engasjement ville ikke endre alliansens karakter i det aller minste. Dette er allerede klart og tydelig i delstatene Berlin, Bremen og Thüringen, hvor Venstrepartiet er i koalisjoner med SPD og De Grønne, og gjennomfører den samme hensynsløse politikken i finansoligarkiets interesser. I løpet av de siste ukene har lederne for Venstrepartiet gjentatte ganger understreket at de støtter NATO, den tyske hæren og militæroppdrag i utlandet.

Det er grunnet til at sågar Frankfurt-børsens husorgan FAZ, finner en slik regjeringskonstellasjon attraktiv. «Det er ikke bare kynikere som sier: Dersom du er i tvil kan sosiale nedskjæringer bedre og mer troverdig implementeres av venstreorienterte regjeringer – se de rød-grønne agenda-reformene fra 2003 til 2005,» sa avisa, med tanke på en mulig rød-rød-grønn føderal regjering.

Uansett hvilken fargekonstellasjon som til syvende og sist vil råde, må arbeidere forberede seg på vidtrekkende angrep på sosiale tjenester, en aggressiv «profitt over liv»-politikk, og veksten av militarisme. Dette kan bare forhindres dersom arbeiderklassen griper inn i de politiske begivenhetene på grunnlag av et sosialistisk program. Det er grunnen til at Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, stiller til valg for Bundestag. Bare en stemme på SGP er en stemme mot masseinfeksjon, fascisme og krig.