På FN-generalforsamlingen lørdag fordømte Mali’s statsminister Choguel Kokalla Maïga franske forslag om å trekke ut okkupasjonstropper de har holdt i Mali siden 2013, og uttalte at det maliske regimet i Bamako ville søke andre allierte. Dette kom kort tid etter at Russlands utenriksminister Sergei Lavrov sa at Bamako hadde kontaktet russiske Wagner Group for å hyre inn leiesoldater for å bekjempe islamistiske militser i Mali.

Maïga fordømte den franske presidenten Emmanuel Macrons trussel i forrige måned om å trekke franske tropper ut fra landets tidligere koloni i Vest-Afrika, midt under voksende folkelig motstand og streiker mot tilstedeværelsen av franske «Operasjon Barkhane»-styrker.

«Den nye situasjonen skapt av avslutningen av Barkhane, som utsatte Mali for et fait accompli og etterlot landet hengende i lufta, førte til at vi undersøkte måter og midler for bedre å trygge vår sikkerhet, autonomt og med andre partnere,» sa Maïga. Han la til: «Frankrikes Operasjon Barkhane kunngjorde dens plutselige slutt med et mål, tilsynelatende for å bli en internasjonal koalisjon av en form som enda ikke er kjent. … Eller i det minste er det ikke kjent for mitt land eller vårt folk.»

En måned etter den ydmykende amerikanske tilbaketrekningen fra Afghanistan der NATO-marionettregimet i Kabul falt for Taliban, kollapser nok en nykolonialistisk krig. Maïga – som taler for en blodig militærjunta installert av to fransk-støttede statskupp de to siste årene, i et land som er økonomisk ødelagt av innvirkningen av Covid-19-pandemien – appellerte til Frankrike om støtte mot indre fiender, samtidig som han søkte hjelp fra Moskva. Dette understreker klassejuvet som skiller den maliske juntaen fra arbeidere og strevere i Mali og hele Sahel-regionen.

De siste årene har sett gjentatte antikrigprotester i Bamako, som kulminerte med oppropet til en generalstreik som i mai ble forrådt av maliske fagforeninger. Samtidig mislyktes Paris og Friankrikes allierte – FNs Minusma-styrker, den europeiske Takuba-styrken og Sahel-G-5-styrken fra regionale stater – i å få knust jihadistgrupper som har ført krig i Nord-Mali siden NATOs 2011-krig i det nærliggende Libya.

Maïga nektet blankt for veksten av folkelig opposisjon mot krigen i Mali, og hevdet spakt at det ikke er «noen antiFN-sentimenter i Mali, ikke mer enn det er noe antiFrankrike-sentiment.»

Han kritiserte Paris for plutselig å ville trekke ut landets tropper: «Den ensidige kunngjøringen om Barkhane’s tilbaketrekning og dens transformasjon, respekterte ikke trepartsbåndene [mellom FN, Mali og Frankrike]. Mali beklager at prinsippene for konsultasjon og samhandling, som må være regelen mellom privilegerte partnere, ikke ble overholdt før denne beslutningen.»

Russlands utenriksminister Lavrov sa i hans kommentarer at maliske myndigheter «kontaktet private bevæpnede selskaper fordi Frankrike bestemte seg for å redusere deres militære tilstedeværelse betydelig, som har bekjempet terrorceller nord i landet, som Frankrike i siste instans ikke fikk beseiret, fordi terroristene fortsetter å ha føringen der.»

Lavrov støttet den maliske juntaens diskrediterte påstander om å lede en «overgang» til demokrati, og sa: «I landet pågår det i dag en overgang, valg må forberedes under oppsyn av Den afrikanske union (AU) og andre internasjonale organisasjoner.» Han hevdet at maliske «overgangsmyndigheter kontaktet russiske private militærselskaper, og det har vi ingenting å gjøre med.»

Lavrov sa også at Moskva ville besørge offisiell militærhjelp til den maliske juntaen. «Vi har et politisk-militært samarbeidsprogram, og er engasjert i fredsbevaring i tråd med FNs sikkerhetsråds beslutninger,» erklærte Lavrov. Han understreket at dette ble det oppfordret til av den maliske regjeringen: «Igjen, dette burde det ikke være noen tvil om, den maliske utenriksministeren som jeg møtte på fredag sa det ikke var noe problem med dette.»

Det plutselige skiftet av Bamako-regimets troskap gjenspeiler en eksplosiv, internasjonal krise i kapitalistsystemet. Ikke bare peker det på voksende klassekamper i Mali og internasjonalt, men også på konflikter mellom atomvåpenbestykkede verdensmakter, som truer å bryte ut i krig.

Lavrovs offentlige fordømmelse av EUs utenrikspolitiske representant Josep Borrell, for å ha truet Russland og arrogant hevde at Afrika tilhører Europa, er bemerkelsesverdig. «Josep Borrell sa til meg: ‘Det beste er at dere ikke jobber i Afrika, fordi Afrika er vårt sted.’ ... Uttalelser som ‘Jeg var her først. Dette er mitt sted – gå vekk,’ de er dypt fornærmende. Dette er ikke begreper man bør bruke med noen,» sa Lavrov.

Lavrov appellerte til EU om samarbeid, til tross for Borrells nykolonistiske arroganse: «Jeg tror det ville være bedre å koordinere våre bevegelser i kampen mot terrorisme, mellom Den russiske føderasjon og Den europeiske union, ikke bare i Mali, men på tvers av Sahel.»

Fiaskoen i Mali er et ydmykende tilbakeslag for offensiven fransk imperialisme har ført i landets tidligere afrikanske koloni-imperium siden den tunisiske og egyptiske arbeiderklassens revolusjonære kamper brøt ut i 2011. Krigen i Libya satte scenen for franske operasjoner i Elfenbenskysten for å få veltet president Laurent Gbagbo og opprette militærbaser på tvers av Sahel for å føre krig i Mali.

Påskuddet for krigen – at Frankrike og landets NATO-allierte sloss for å ødelegge islamistiske terroristmilitser – er ei politisk løgn. Akkurat de samme islamistiske nettverkene nøt faktisk Frankrikes og NATOs støtte for å føre proxy-kriger i Libya og spesielt i Syria. Disse styrkene utførte terrorangrep i Paris og på tvers av Europa, som den franske regjeringen brukte som påskudd for å eskalere politiovervåkning og undertrykking av streiker og sosialprotester i Frankrike.

Kunngjøringen om fransk tilbaketrekning, uansett hvor berettiget velkommen den er i Mali, betyr ikke imperialismens endelige nederlag. Franske tropper skal omdistribueres på tvers av hele regionen, inkludert til nabolandet Niger, og russiske leiesoldater drar ikke til Mali for å bekjempe imperialismen. Som Lavrovs bemerkninger understreker, det post-sovjetiske kapitalistiske kleptokratiet som styrer Russland etter å ha oppløst Sovjetunionen og gjenopprettet kapitalismen, søker en avtale med EU. Det ville mer enn gjerne kunne anvende Mali som et forhandlingskort i slike forhandlinger.

Den franske tilbaketrekningen gjenspeiler åpenbart også voksende inter-imperialistiske konflikter, spesielt mellom Amerika og Frankrike, etter at Washington kansellerte en australsk kontrakt om å handle franske ubåter og kunngjorde antiKina-alliansen «AUKUS», med Australia og Storbritannia.

Det er verdt å stille spørsmålet hvorfor Wagner Group’s ankomst fordrer at Frankrike totalt trekker tilbake styrkene fra Mali. I borgerkrigen i Libya jobbet Frankrike og Wagner Group sammen for å støtte krigsherren Khalifa Haftar, og Macron har gjennom hele hans presidentskap oppfordret til tettere bånd med Russland. Verdt å merke seg er at franske militære kilder hevdet deres beslutning om å forlate Mali etter at Bamako begynte å vurdere tilknytninger med Wagner Group faktisk ble diktert av Washington, og helt spesielt av frykten for et opphør av amerikansk logistikk- og etterretningssamarbeid med landets europeiske NATO-«allierte».

Opex360.com, det franske nettstedet for militære nyheter, skrev at ankomsten av «Wagner til Mali kunne true USAs støtte til franske eller til-og-med europeiske operasjoner». AFP siterte franske militærkilder som sa at dersom franske tropper forble i Mali mens leiesoldater fra Wagner Group ankom, da «ville USA stoppe alt. ... Visse europeiske land kunne også vurdere deres frakobling.»

Den internasjonale arbeiderklassen er styrken som må mobiliseres mot imperialismen og dens lokale borgerlige agenter og allierte. I tillegg til de revolusjonære massekampene i Tunisia og Egypt for et tiår siden har regionen sett en massebevegelse mot militærjuntaen i Algerie i 2019, og gjentatte protester og streiker på tvers av Sahel-regionen, i tillegg til voksende streiker og sosiale protester mot ulikhet i Frankrike. Hovedoppgaven er å forene arbeiderklassens kamper til en internasjonal bevegelse mot krig og imperialisme, og for sosialisme og en vitenskapelig politikk for å få utryddet Covid-19.