Et uavhengig team for faktaoppsporing har utarbeidet en rapport som sist torsdag ble overlevert til De forente nasjoner (FN), hvor de katalogiserer en mengde krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått i Libya, deriblant massedrap, vilkårlig forvaring, systematisk tortur og tvangsforflytning av hundretusener.
Rapporten, basert på teamets etterforskning utført i Libya, Tunisia og Italia, og på intervjuer med mer enn 150 personer, erkjenner at teamets arbeid ble forhindret av den FN-støttede regjeringen i Tripoli.
Selv om rapporten fokuserer på forbrytelser utført i perioden 2016 til 2020, innleder den med erkjennelsen: «Siden [Muammar] Gaddafi-regimets fall i 2011 har statsapparatets fragmentering og utbredelsen av våpen og militser, som innbyrdes kjiver om kontroll over territorium og ressurser, sterkt undergravet lov og rett i Libya. Libya har også vært åsted for nesten-uavbrutte væpnede konflikter,» som har resultert i forbrytelser «mot de mest sårbare, deriblant kvinner, barn, medlemmer av etniske minoriteter, migranter, asylsøkere og internt fordrevne».
Ingen steder refererer rapporten imidlertid til det som utløste Gaddafi-regimets fall og sammenbruddet av både Libyas statsapparat og samfunnsstruktur, og den resulterende massevolden, det vil si: Den mer enn syv-måneder-lange aggresjonskrigen lansert av USA og NATO i mars 2011.
Rapporten understreker utbruddet av vold under kampen om den libyske hovedstaden Tripoli i 2019 og 2020, mellom landets to stridende hovedfraksjoner: Den FN-anerkjente, Tripoli-baserte GNA-regjeringen (Government of National Accord), støttet av Tyrkia, Qatar og Italia, sammen med islamistiske militser supplert av tusenvis av leiesoldat-krigere fra Syria – og den rivaliserende regjeringen med base øst i landet, som forsvares av LNA-hæren (Libyan National Army) ledet av tidligere CIA-«asset» Khalifa Haftar, med støtte fra Egypt, De forente arabiske emirater (UAE), Russland og Frankrike.
«Luftangrep har drept dusinvis av familier. Ødeleggelsen av helsefasiliteter har redusert tilgangen til helsetjenester, og antipersonellminer etterlatt i boligområder av leiesoldater har drept og lemlestet sivile, sa Mohamed Auajjar, leder for faktasporingsteamet.
Rapporten retter spesiell oppmerksomhet på massemordet utført av Kaniyat-militsen, ansvarlig for å ha drept hundrevis av sivile i byen Tarhuna, sørøst for Tripoli. Kropper gjenfunnet i massegraver der viser ofre som skutt flere ganger etter å ha blitt lagt i håndjern, med bind for øynene og med sammenbundne bein. Kaniyat-militsen har på forskjellige punkter i konflikten innordnet seg både med GNA og LNA.
Ifølge rapporten er fortsatt vilkårlig fengsling og tortur endemisk i Libya. Den sier:
De fleste av disse fangene har aldri blitt tiltalt, funnet skyldige eller dømt til fengsel etter en rettferdig og offentlig høring. Mange blir pågrepet og holdt uten kommunikasjon med omverdenen, noen i hemmelige fengsler som offisielt ikke eksisterer, og noen ganger i årevis uten utsikter til løslatelse. Fangenes familier blir ikke informert om deres familiemedlemmers skjebner. Tortur er et etablert karaktertrekk i fengselssystemet. Betingelsene under forvaringen er preget av mangel på hygiene, uttilstrekkelig mat og medisinsk behandling, så vel som ingen separering mellom barn og voksne. Oppdragsteamet dokumenterte flere tilfeller av dødsfall ved summariske henrettelser, av tortur, utsulting, uhygieniske betingelser og nekting av medisinsk behandling. Seksualisert vold er utbredt, spesielt under avhør, og antar forskjellige former som omfatter voldtekt, trusler om voldtekt eller tvungne seksuelle overgrep mot andre innsatte. Kvinner befinner seg spesielt sårbare, og bevismaterialet indikerte at heller ikke menn blir spart for seksuell vold.»
Rapporten refererer den tvungne interne fordrivingen av hundretusenvis av libyere, som er ute av stand til å sikre seg holdbare livsvilkår. Den belyser tilfellet med byen Tawergha, der rundt 40 000 innbyggere av den etniske gruppa med samme navn i 2011 ble fordrevet fra deres hjem, av islamistiske militser med base i Misrata, som var støttet av NATOs luftangrep. Et tiår seinere er Tawergha-innbyggerne ikke tillatt å returnere til byen, som ble rasert av USA-støttede militser.
Rapporten dokumenterer også den fullskala forbrytelsen som begås mot migranter, de fleste av dem fra Afrika sør for Sahara, som kommer inn i Libya i deres forsøk på å krysse Middelhavet på deres vei til Europa. Rapporten hevder at den libyske kystvakta LCG (Libyan Coast Guard), trent og finansiert av Den europeiske union (EU), avskjærer båter som frakter migranter på en måte som er «voldelig eller hensynsløs, som tidvis resulterer i dødsfall.» Den fortsetter:
Det rapporteres at LCG-medlemmer ombord konfiskerer migranters eiendeler. Så snart de er brakt til land blir migrantene enten overført til interneringssentre, eller de forblir savnet, med rapporter om at de blir solgt til menneskehandlere. Intervjuer med migranter tidligere holdt i DCIM-interneringssentre fastslo at alle migranter – menn og kvinner, gutter og jenter – holdes under meget elendige betingelser, der noen dør. Det er eksempler på barn som interneres sammen med voksne, hvilket utsetter dem for høy risiko for overgrep. Tortur (eksempelvis med elektriske støt) og seksualisert vold (inkludert voldtekt og tvungen prostitusjon) er utbredt.
Faktadokumenteringsteamet fastslår at «drapshandlinger, slaveri, tortur, fengsel, voldtekt, forfølgelse og andre umenneskelige handlinger begått mot migranter, utgjør del av et systematisk og utbredt angrep rettet mot denne befolkningsgruppa, i form av en statsdefinert politisk orientering. Som sådan kan disse handlingene utgjøre forbrytelser mot menneskeheten.»
Denne statspolitikken omfatter et koordinert system av vold og utbytting av migranter som blir pågrepet av LCG, som overføres til fengsler drevet av militser, og først blir løslatt etter å ha betalt bestikkelser eller har gjennomgått en periode med tvangsarbeid eller prostitusjon. Rapporten sier at noen migranter har gjennomgått denne syklusen så mye som ti ganger.
Den refererer også «ansvar som kan bæres av tredje-stater», uten å navngi dem, selv om forbrytelsene utført av libyske myndigheter mot migranter også er en forlengelse av «Festning Europa»-politikken som tar sikte på å holde dem ute.
Rapporten refererer to hendelser i mai og juli 2019, under kampene rundt Tripoli, der en interneringssleir for migranter som var opprettet ved siden av et militshovedkvarter, to ganger ble bombet i angrep som drepte mange migranter som var forhindret fra å flykte fra angrepene.
Avslutningsvis heter det i faktadokumenteringsteamets rapport at «Volden som har plaget Libya siden 2011, og som har vedvart nesten uforminsket siden 2016, har tilrettelagt for at det utføres alvorlige overtramp, overgrep og forbrytelser, deriblant forbrytelser mot menneskeheten, og krigsforbrytelser mot de aller mest sårbare.» Rapportforfatterne fastslår at de har identifisert «både libyske og utenlandske aktører» som kan være ansvarlige for disse forbrytelsene, og at denne informasjonen kan deles med Den internasjonale straffedomstolen (ICC).
Men de «utenlandske aktørene» som bærer hovedansvaret for å ha forvandlet Libya fra det som ble ansett som et av de mest framskredne land i Afrika til et nåværende helvete, blir aldri navngitt. De forblir i deres posisjoner som embetsfunksjonærer på topp-plan i Washington, Paris og London, etter å ha lansert en uprovosert krig mot Libya, basert på det falske påskuddet om en angivelig forestående massakre i den østlige byen Benghazi, og under «menneskerettighetenes» skitne banner.
Det internasjonale militærtribunalet i Nüremberg, som dømte Tysklands tidligere naziforvaltere, kalte det å føre en aggressiv krig «ikke bare en internasjonal forbrytelse; det er den øverste av internasjonale forbrytelser, som bare skiller seg fra andre krigsforbrytelser ved at den omslutter og representer den samlede akkumulerte ondskapen.»
Sannheten i dette prinsippet finner sin blodige bekreftelse i de uendelige forbrytelsene som har blitt begått mot det libyske folket, i tiåret siden USA og NATO drepte tusenvis og ødela store deler av landet gjennom syv måneders kontinuerlig bombing, mens de bevæpnet og hjalp Al-Qaida-tilkoblede militser å operere som deres proxy-bakketropper.
De som er ansvarlige for denne «øverste av internasjonale forbrytelser» begått i Libya har aldri blitt stilt til ansvar for deres gjerninger. De inkluderer tidligere president Barack Obama, tidligere utenriksminister Hillary Clinton – som frydefullt hyllet torturmordet av Muammar Gaddafi med hennes erklæring: «Vi kom, vi så, han døde» – sammen med nåværende president Joe Biden, hans utenriksminister Antony Blinken, og andre ledende embetsfunksjonærer.
Det er ingen utsikter til at faktadokumenteringsteamet i Libya skal overlevere deres navn til Den internasjonale straffedomstolen (ICC), og om de så gjorde ville ikke ICC gjøre noe med det. Denne domstolens standard operasjonsprosedyre er å ignorere de massive krigsforbrytelsene utført av amerikansk imperialisme – som har krevd godt over én million liv bare i løpet av det siste tiåret – mens den har rettsforfulgt mindre diktatorer og krigsherrer i undertrykte og tidligere koloniland.
Av ICCs for tiden 30 åpne saker, er alle mot afrikanere, mens domstolen skandaløst har kunngjort at den dropper enhver etterforskning av krigsforbrytelser begått av Washington i Afghanistan, og i stedet fokuserer hele deres oppmerksomhet på Taliban.
Det å gjøre opp regnskap med krigsforbryterne i Washington er den amerikanske arbeiderklassens oppgave, forent i kamp med arbeidere i Afrika, Midt-Østen og hele planeten.