På søndag stemte arbeidere ved konsernet Deere & Co., produsenten av landbruks- og anleggsmaskiner, med 90 prosent for å avvise en tentativ avtale støttet av bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW).

Avstemmingen var en slående irettesettelse av UAW, som prøvde å haste gjennom en seks-år-lang konsesjonskontrakt for 10 100 arbeidere, uten å gi dem tilstrekkelig tid til å studere forslaget. På de såkalte informasjonsmøtene avholdt på søndag, konfronterte sinte arbeidere fagforeningsfunksjonærer som prøvde å pushe avtalen. «Deere og UAW prøvde å gjøre en rask en, men grunnplanet sto imot,» sa en arbeider ved Dubuque, Iowa-anlegget til WSWS.

UAW, der det konfronterte et gryende opprør, kunngjorde at fagforbundet ville sette en streikefrist til kl. 23:59 onsdag kveld. Bak kulissene gjør imidlertid UAW-lederne alt hva de kan for å blokkere en streik, eller isolere og beseire en arbeidsnedleggelse skulle de bli tvunget til å kalle den.

Avstemmingen hos Deere, det første nederlaget for en UAW-støttet avtale ved selskapet på 35 år, er den siste i en serie overveldende «nei»-stemmer fra arbeidere i USA, som respons på fagforeningsstøttede kontrakter:

• 9. april stemte 1 100 kullgruvearbeidere ved Warrior Met i sentral-Alabama 1 006 mot 45 (96 prosent) for å avvise kontrakten pushet av gruvearbeiderfagforbundet United Mine Workers of America (UMW), som ikke gjenopprettet lønnskuttene på $ 6 i timen som UMWA godtok i 2016.

• Seint i våres og på forsommeren stemte 3 500 Volvo Trucks-arbeidere i Dublin, Virginia, ned tre påfølgende UAW-støttede kontrakter, de to første med 90 prosent eller mer. UAW klarte bare å få lagt ned en fem-uker-lang streik ved å tvinge fram en revisjon av den tredje avviste avtalen, som fagforbundet hevdet ble vedtatt med 17 stemmers overvekt.

• I august og tidlig september avviste 3 500 bildelarbeidere ved Dana Inc. – en hovedleverandør for Deere – en fem-år-lang kontrakt framlagt av UAW og USW, med mer enn 90 prosent, der arbeidere ved fabrikkanlegget i Toledo, Ohio, stemte enstemmig imot avtalen. Mer enn én måned etter at kontrakten ble beseiret, blokkerer UAW og USW en streik som ville få umiddelbar innvirkning på bilindustrien, og holder arbeidere på jobb og i produksjon av komponentvarelagre, med daglige forlengelser av kontrakten.

• Tolv tusen snekkere og håndverkere i den vestlige delstaten Washington avviste fire påfølgende avtaler pushet av fagforbundet Northwest Pacific Carpenters Union (NWCU), med marginer på hele 76 prosent. NWCU ble tvunget til å utlyse en streik den 16. september, samtidig som fagforbundet holdt 10 000 av de 12 000 medlemmene i arbeid, og presset til slutt gjennom et femte kontraktsforslag.

• Sent i forrige uke avviste hjelpepleiere og andre servicearbeidere ved McLaren Health i Flint og andre byer i midten av Michigan, en avtale som var framforhandlet av fagforbundet AFSCME, American Federation of State, County and Municipal Employees, som organiserer offentlig ansatte, med en margin på tre-mot-én, over farlig høye pasient-til-pleier relasjoner, og deres økte egenandeler for helsetjenester.

At massive, nesten enstemmige «nei»-stemmer nå blir normen, er uttrykk for den enorme harmen og viljen til å slåss blant arbeidere. Fagforeningsbyråkratiets eldgamle metoder for å banke gjennom pro-selskapskontrakter – løgner om «betydelige oppnådde vinninger» eller «den beste kontrakten dere kommer til å få», og bruk av trusler og økonomisk press for å kue arbeidere – støter opp mot en mur av opposisjon.

Dette er del av framveksten av den største streikebevegelsen i USA på generasjoner. Bare i løpet av de fem første dagene av oktober så innledningen av 10 nye streiker i USA, deriblant 2 500 sykepleiere på Mercy Hospital i Buffalo, New York, og 1 400 Kellogg-matforedlingsarbeidere i Michigan og andre delstater. I tillegg har 60 000 film- og fjernsynsarbeidere i Hollywood, så vel som 35 000 helsetjenestearbeidere ved Kaiser Permanente stemt for å streike.

«Tusenvis av arbeidere har streiket på tvers av hele landet, og viser deres voksende makt i en tilstrammende økonomi,» skrev tidsskriftet Time i forrige uke. «Den påvirkningen amerikanske ansatte har over personene som signerer deres lønnsslipper ble forsterket i arbeidsrapporten sist fredag, som viste at arbeidsgivere i september sysselsatte arbeidere i et langt lavere tempo enn forventet,» skrev Time, og la til: «Og lønningene fortsetter å krype oppover, på tvers av bransjer, etter hvert som arbeidsgivere blir mer og mer desperate etter å få ansatt og beholdt arbeidere.»

Avisa Philadelphia Inquirer pekte på en «ny mentalitet, med ta-denne-jobben-og-skyv-den», og bemerket at «opp-ned-tilstanden på arbeidsmarkedet har frustrerte arbeidere som er mer tilbøyelige til å slåss imot, og utfordre sjefene på deres trusler…»

Det er visse karaktertrekk ved denne framvoksende bevegelsen som er spesielt viktige.

For det første, klassekampens utvikling setter arbeidere i direkte opposisjon opp mot de korporatistiske fagforeningene. Marginen på avvisningene av kontraktsforslagene ved Deere, Volvo, Dana og andre selskaper uttrykker den faktiske relasjonen mellom de såkalte «fagforeningene» og arbeiderklassen.

Disse organisasjonene, som fungerer som et arbeidslivspoliti for selskapsledelsen, og som drives av fagforeningsledere med inntekter som er blant de øverste fem prosent på inntektsstigen, om ikke høyere, er fullstendig frakoblet og fiendtlig innstilte til behovene og forventningene til arbeiderne de feilaktig hevder å «representere». Under betingelser med eksplosivt sosialt raseri er deres primære bekymring å få bevist hvor nyttige de er for selskapsledelsen og staten, for på en eller annen måte å få banket gjennom pro-selskapsavtaler.

Biden-administrasjonen promoterer aggressivt fagforeningene som instrumenter for å undertrykke arbeiderklassens motstand, og avlede sosial opposisjon inn bak planene om handelskrig og militær konfrontasjon med Kina. I forrige uke holdt en pro-fagorganisering «spesialinnsatsstyrke» [‘task force’] i Det hvite hus sitt andre offisielle møte, med deltakelse fra toppnivå kabinettmedlemmer fra militæret og handelspolitikken – deriblant Alejandro Mayorkas, minister for hjemlandssikkerhet (DHS), og handelsminister Gina Raimondo – der de diskuterte de siste forberedelsene for en rapport om administrasjonens tiltak for å promotere utvidelsen av fagforeningene.

Forsvarerne for fagforeningenes autoritet blant pseudo-venstre, som selv er innordnet med Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet, omtaler Socialist Equality Party (SEP) og World Socialist Web Site som «sekteriske» på grunn av vår oppfordring til etableringen av grunnplankomitéer. Deres hovedbekymring er imidlertid at kampanjen ledet av WSWS for utviklingen av uavhengige organisasjoner for arbeiderklassekamp vinner en massiv respons.

Ved Deere har WSWS-artikler blitt lest av tusenvis av arbeidere, som har distribuert dem på fabrikkanleggene og delt dem på sosiale medier. I likhet med Dana-arbeiderne og Volvo Trucks-arbeiderne før dem, har WSWS’ dekning vært sentral i å oppmuntre og bistå Deere-arbeidere til å utvikle deres egne uavhengige initiativ, gjennom dannelsen av grunnplankomitéer.

For det andre, oppsvinget i arbeiderklassens kamper i USA del av en internasjonal prosess. Dette omfatter streikene til de 150 000 metallarbeiderne i Sør-Afrika; 90 000 helsetjenestepersonell på Sri Lanka; helsetjeneste-, jernbane- og flyplassarbeidere i Tyskland; og foreldrestreiken i Storbritannia som den 1. oktober dannet ei «global streikevakt» mot spredningen av Covid-19. Globale konsern som Deere, som har operasjoner i 70 land, kan bare bekjempes ved å forene arbeiderklassen på tvers av alle landegrenser.

For det tredje, veksten i klassekampen er uadskillelig knyttet til kampen mot pandemien. Styringsklassen forsøker å undertrykke lønninger samtidig som de konfronteres med stigende priser på mat, drivstoff og andre nødvendigheter. Samtidig pålegger den stadig utvidede arbeidstider og ubarmhjertige hastighetsopptrappinger i dens kamp for å kompensere for den globale krisen i forsyningskjedene, så vel som mangelen på arbeidskraft som er drevet fram av millioner som nekter å arbeide på Covid-infiserte arbeidsplasser.

I løpet av pandemiens 20 siste måneder har millioner av liv blitt ofret for selskapsprofitter, mens verdens milliardærer har sett deres formuer skyte til værs med $ 5,5 billioner [NOK 47 billioner]. Så langt fra å innvilge noen innrømmelser til «heltene» og de «essensielle arbeiderne» som har gjennomlidd sykdom og død, er selskaps- og finansoligarkiet hardnakket bestemt på å utnytte pandemien til å etablere en «ny normal» av nådeløs utbytting. Men dette framprovoserer ei vokende streikebølge i USA og internasjonalt, under betingelser der bestrebelsene for å få tvunget arbeidere tilbake til utrygge arbeidsplasser, ved å eliminere ledighetsbidrag og oppheve moratorier for utkastelser, så langt ikke har gitt de tiltenkte resultatene.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) initierte den 1. mai oppfordringen til dannelsen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å organisere en global respons fra arbeiderklassen for å redde liv. Nå krysser kampen for krav om en politisk orientering for utrydding av pandemien, medregnet nedstengningen av ikke-essensielle arbeidsplasser og skoler, med en voksende bevegelse mot kapitalistisk utbytting.

Vi oppfordrer alle arbeidere ved Deere, og alle seksjoner av arbeiderklassen, i USA og internasjonalt, til å registrere seg og delta på online-webinaret den 24. oktober, med deltakelse av ledende forskere, «Hvordan få en slutt på pandemien: Saken for utrydding», medsponset av WSWS og IWA-RFC.